Søk i stiler
 

Det som engang var Line


Å bli mobbet kan være forferdelig. En novelle med mobbing som tema.
Sjanger:NovelleLastet opp:27.04.2005
Språkform:BokmålForfatter:
Tema:Mobbing
Verktøy:Utskrift   Del på Facebook



”Hvor er jeg?”. Line kunne snakke igjen. Hun hørte seg selv med en tynn, livløs stemme. Hun så seg omkring. Hvitt. Alt hun kunne se var hvitt. ”Er jeg i himmelen, er jeg død?” sa hun fortvilet mens hun stirret intenst på en dame i hvit dress foran henne. ”Hvor er jeg”, gjentok Line. Hun hadde et dødt blikk i fjeset. En helt vinterblek hud. Den rød, sprukne leppen hennes lagde en skummel kontrast. Damen svarte ikke med det første, bare gikk mot Line og strøk henne over det glatte håret. ”Du er heldig”, sa hun. Heldig for hva? Tankene surret oppi hodet til Line. Som en travel by. Heldig på hvilken måte? ”For at du fortsatt ligger her, og ikke der oppe”. Hun pekte en tynn, rynkete pekefinger opp mot taket. Opp mot himmelen.

                         

Skolen skulle begynne i morgen igjen. Det var ett helt år siden hun hadde sett de såkalte vennene sine igjen. De som hadde slått og sparket henne før skoleslutt. De som nesten hadde fått henne drept. Hun satt i vinduet sitt. Der hun likte seg mest. Det store, lyseblå vinduet på loftet der hun pleide å se på fuglene utenfor. Men det var ingen fugler der nå. Regnet pisket forbrilskt ned på rutene. Det var ikke rart det ikke var noen fugler ute i parken nå. Det var bare en tom park. Bare gaterottene pilte frem å tilbake i håp om å finne et lunt hjørne, der de kunne parkere over natten med tanker på at himmelen kanskje ville klarne litt i morgen. I hvertfall litt. Det var som å se Lines liv. Patetisk, livløst.

 

”Det er mat, Line!”. Det var bestemor. Den lille, tynne dama, med den kraftige stemmen.

Line tuslet ned den smale, bratte trappa. Rart ingen faller og slår seg i den. Hun satte seg ned vedsiden av bestefar. Han fant det å lese avisen mye mer interessant enn å spise maten han hadde fått servert. Kjøttkaker i brun saus og mandelpoteter. Line så ned på maten med et uttrykk i annsiktet som avslørte for det meste at jeg ikke så fram til å spise det. Ikke det at hun hadde tenkt til det heller. ”Skal du ikke spise maten din da, Line, den smaker veldig godt. I hvertfall sausen. Jeg fikk oppskriften av tant..”, resten av ordene bare druknet i tanker av morgendagens handlinger. Hva skulle hun gjøre om de slo henne? Sparket? Hun satt bare å pirket i potetene. Tenkte det var små menn inni et stort potethus, som febrilsk prøvde å komme seg vekk fra kjempegaffelen.

 

Hun spiste ikke i det hele tatt den dagen. Ingenting. Hun gikk opp den bratte trappen igjen, og satte seg i loft vinduet sitt. Hun fikk tenke så mye klarere der syns hun. Men hun klarte nesten ikke å tenke. Bare nesten. For hun tenkte på hva som ville skje i morgen. Da hun begynte på skolen igjen. Det var som en dommedag. Akkuratt som om hun skulle dø imorgen. Halshugget, skutt, knivstukket. Hun tenkte på smerten de andre ville gi henne. De var så mye sterkere enn Line. Line var så spinkel og lav. Lav som en dverg. Nå regnet det ikke ute lenger. Men det var ikke skyfritt heller, men en liten glipp var det. Hun kunne se den himmelen igjennom de mage små hullene som ikke var så veldig lyseblå lenger. Himmelen var mer mørk nå. Snart natt. Klokken tikket kortere og kortere mot morgendagen.

 

”Riiiiiing”. Vekkeklokken til Line ringte høyt, mens den hoppet fram og tilbake på nattbordet hennes. 07.00 var klokken. Hun måtte våkne da, for skoleveien hennes var lang. Og vond. Hun kledde på seg den vanlige, store hettegenseren med reklame for Rema 1000 på brystet og den utslitte joggebuksen hun fikk av moren for 6 år siden. Rart den passet enda. Hun gikk ut av rommet å ned den bratte trappen. Enda en gang tenkte hun på hvorfor ingen hadde kommet til skade i den. Da hun kom ned på kjøkkenet, lå det en matpakke på kjøkkenbenken med skriften til bestemor på. ”Ha en fin første skoledag, lille gull”. Bestemor pleide alltid å dra før Line, og bestefar sov alltid til midt på dagen. Hun rappet med seg matpakken, og puttet den raskt ned i sekken. Så var det bare å skynde seg til skolen. Skynde seg til det smertefulle.

 

Hun hadde allerede brukt tjue minutter hjemmefra til dit hun var nå. Men det var fortsatt et lite stykke igjen til skolen. Men Line gikk så sakte hun kunne allikevel. Hun hadde vært heldig, ihvertfall hittil, hun hadde ikke møtt ”gjengen”enda. De måtte tydligvis være bak henne, eller foran. Line gikk å sparket i noen små steiner langs den varme, oppsprukne asfakten. Hun latet som at steinene var alle de som hadde banket henne før. Det var Lines søte hevn. Men bare på gråstein.

 

Hun nærmet seg sakte, men sikkert skolens område. Hun kunne såvidt se gjerdet rundt skolen. Det som de engang hadde hengt Line i fordi hun ikke ville si hva hun hadde i munn. Hun grøsset. Hun kom nærmere. Enda nærmere. Så nærme at hun tydelig kunne se at det var rim i det frossene gresset. Hun kunne se de. De. De stod å hang ved hoveddøren. Den eneste døren man kom inn med. Det var som om de ventet på at Line skulle komme forbi. Det var for Line som å gå rett inn i døden.

 

Hun var kommet så nærme at hun var sikker på at de kunne se henne. Hun stirret intenst ned i bakken. De hadde sett henne. Hun gikk fortere og fortere. Kanskje hvis hun bare gikk så fort at hun suste rett igjennom dem. Det hadde virkelig vært noe. men hva tenkte hun på. Selvfølgelig skulle de ta henne. Det var jo månder siden sist.

 

”Nei, er det ikke den lille ungen vår,” sa den såkalte lederen i gruppa. Line svarte ikke. Selvfølgelig ikke. De kom mot henne. med truende blikk. ”Kom lærer, kom lærer..” tenke Line. Men det hadde jo ringt inn, så hvorfor skulle lærerne være ute. Dessuten er det ingen nytte å tenke. . Det første slaget traff henne i magen. De pleide alltid å sikte der først. Så dro en av de andre guttene henne inn mot en vegg. Den var hard og kald da den magre ryggraden til Line traff med et klask. De siktet mot ansiktet, slo, og traff Line på nesetuppen. Hun kunne kjenne blodet. Det varme blodet rant ned fra nesen. Hun falt ned på bakken. Hun bare lå der. De hadde truffet henne i tinningen. Hun lå der, nesten livløs, i flere sekunder. Hun prøvde å reise seg, men til ingen nytte. De sparket i henne helt til hun falt om igjen. Hun knep igjen øynene, og prøvde å tenke på noe annet.

 

Hun så ingenting. Tåke. Det var for mange tårer i veien. Hun kunne kjenne en våt tåre trillet ned over kinnet. Den varmet den bleke, kalde huden. Hun kunne høre de skrek til hverandre. ”Hun gråter,” med en håvmodig tone. Line lå der til de hadde gått bort – og lenger. Midt på skolegården. Skulle ingen se henne? Skulle ingen bry seg?

 

Hun reiste seg. Hun børstet av alt rusket og småsteinen. Hun gikk bort mot skogen. Skogen ved utkanten av den storre, stygge skolen. Hun var sint. Sint for at hun aldri tok igjen. Hun visste om et lite vann. De fæle elevene pleide alltid å henge der i de lange, grusomme friminuttene. Hun gikk fort. Hun tenkte på alt de hadde gjort mot henne. Alt hun kunne gjort, som hun aldri gjorde. Nå. Nå stod hun der. Vannet. Hun kunne høre sildringen. Det gav henne grøssninger langs hele ryggen. Hun hadde bestemt seg. Hun tok av seg skoene. Bare den ene. La den pent ved overkanten av vannet. Hun dyppet den barbeinte foten nedi. Det var iskaldt.

 

”Det er Line,” skrek en av guttene som tidligere hadde slått henne i magen. ”Er hun.. DØD?!” sa en av jentene. Katinka het hun. Lines tidligere bestevenn. De dro henne opp. Hun bare lå der. Akkurat som den gangen hun hadde ligget på asfalten på skolegården. Men det var da. Hun var blekere enn før. Den røde leppen hennes skjærte kontrast. Katinka strøk hånden sin over et livløst hode. Det som engang var Line.


Kommentarer fra brukere


En gang i blant skrives det kommentarer som mangler seriøsitet eller som ikke har noe med oppgavens tema å gjøre. Hjelp oss å rydde! Klikk 'varsle' nederst til høyre på de meldinger du mener må bort. Så fjerner redaksjonen kommentarene etter hvert.

anonym
17.11.2008 19:10

Bra!
3
anbefalinger
Sykt bra tekst! er helt satt ut! helt forferdelig slutt!!  Smile :-\)

Maria
13.06.2006 19:54

Bra!
2
anbefalinger
Herregud! alle skriver så triste noveller blir skikkelig deppa.. .he he Bra skrevet uansett


05.06.2005 19:47

Bra!
1
anbefalinger
Du! jeg kjenner novellen igjen. Den finnes også i dikt.no, ikke sant  Wink ;-\)


15.10.2005 02:48

Bra!
0
anbefalinger
jeg fårstod ikke? hvorfor er de snille mot henne etter hun er død er dem sjuk i haue. orta!!!!!!!!!!!!!

Slayer78
27.02.2006 18:19

Bra!
0
anbefalinger
Overvekt av tragiske kvinne skjebner her ser jeg. Sannheten er nå engang sånn at det er menn som utfører de fleste selvmord, med vanvittig margin. Mobbing er vel uansett ikke noe hyggelig.

Mathias
24.11.2011 21:51

Bra!
0
anbefalinger
Sykt bra tekst. Ble helt rørt av og lese den, hva karakter fikk du?


Legg inn en melding!
Obs! Meldinger som ikke omhandler oppgavens innhold slettes. Det samme gjelder meldinger uten stor grad av saklighet.
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)





På forsiden nå!

Lyktes med Shakira-fleipen

Torsdag skal Shakira angivelig ha blitt mor til en liten gutt, hevdet kjæresten og toppfotballspilleren Gerard Pique - og lyktes med Twitter-spøken.

Les hele saken

   

Holmes tas av tidlig

Katie Holmes opplever nå at teaterforestillingen som er hennes første store oppdrag etter skilsmissen fra Tom Cruise, blir tatt av - svært tidlig.

Les hele saken







 
Req.time: 0.013 sec - 1 pageviews