Hun titter opp med et tårefylt kinn,
det blåser en isende kald vind.
Hun ser på de andre som smiler og ler,
det er noe de glemmer og ikke ser.
De aner ikke hvem hun egentlig er,
og det er rart om de har merket at hun er der.
For ingen av dem bryr seg om hva hun gjør,
for dem er det det samme om hun død.
Hun går bort til et skogholdt og setter seg ned,
tårene renner hun ber på sine kne.
Hun ønsker bare at folk skal se at hun er til,
det er bare det hun vil.
Men ingen bryr seg og ingen kan se,
at de knuser og graver henne mer og mer ned.
Hun går lengere inn i skogen finner en stein å sitte på,
det er mer enn bare tårer som renner nå.
En bloddråpe pipler sakte frem,
og alt dette er på grunn av dem.
Men likevel er det ingen av dem som ser,
og det øker døds lysten hennes enda mer.
Hun kutter et dypere snitt så blodet kan renner fortere nå,
håpene ebber ut og livet hennes må gå.
Hun trekker pusten dypt og det blir det siste hun gjør,
før hun faller om på bakken – og ja hun dør!