Søk i stiler
 

Hva skjedde?


Det er ikke behagelig å bli holdt utenfor, og i hvert fall ikke når man begynner på ny skole og fort blir anklaget for noe man ikke har gjort. Livet til en tenåring kan ende opp i en tragedie hvis ikke vokse eller venner griper fort nok inn.
Sjanger:NovelleLastet opp:07.12.2004
Språkform:BokmålForfatter:
Tema:Mobbing
Verktøy:Utskrift   Del på Facebook



Jeg så meg selv i speilet. Den spinkle ulykkelige jenta stirret tilbake på meg. Øynene så ut som noen svarte dype hull, noen tårer rant sakte nedover kinnet hennes. Munnen var bare en strek og i jentas ansikt var det ikke noe lykke å finne. For to måneder siden var alt sånn som det skulle være.

Hva hadde skjedd?

 

Jeg så meg rundt på den nye skolen. Mange ukjente ansikter løp rundt omkring og lekte sammen på barneplassen. Jeg smilte for meg selv, mens jeg gikk rolig mot det som tydeligvis skulle være ungdomsplassen. Det var bare to gutter som spilte basket og en jente som satt på en benk og så på.

- Det er tidlig på morgningen, de fleste er vel på vei ut av hjemmene sine nå, tenker jeg.

Jeg hadde sett skolen på bilde før foreldrene mine bestemte seg for å flytte fra Drammen til Oslo. Det må vel være et par år siden bildet ble tatt, for skolen så helt annerledes ut nå. Gammel, slitt og for å være helt ærlig så var den utrolig stygg. Den lignet ikke mye på en skole, men mer på et fengsel. Jeg hørte en stemme bak meg, så jeg snudde meg etter den og åpnet munnen for å si hei.

- Hallo? Er du døv eller? sa en guttestemme ganske grettent.

Jeg satt opp et spørrende ansikt.

- Unnskyld? spurte jeg usikkert.

- Ser du ikke at ballen min ligger rett ved føttene dine? Kanskje det hadde vært en idé å kaste den bort til meg? Eller er det en litt for smart tanke for hjernen din til å tenke?

Han kom mot meg, bøyde seg ned etter ballen, ristet på hodet og gikk mot jenta som satt på en benk og flirte.

- Flott tenkte jeg. Første dagen på en ny skole og allerede klart og fått en irritert. Resten av dagen gikk kjempebra. Alle i klassen virket veldig greie og hyggelige. Tre uker etter hverandre var ikke noe problem med noen. Alle ville være med meg og alle spurte om alt mulig. Men en morgning skulle jeg til tannlegen, så jeg var ikke på skolen første time. Jeg gikk rolig bortover gangen, mens jeg la merke til to jenter i tiende klasse sto å så på meg, det virket som om de snakket om meg også. Hvis jeg ikke husket feil så var en av de, hun som satt å flirte første dagen min på denne skolen.

- Ikke bry deg, ikke bry deg gjentok jeg flere ganger for meg selv.

 

Det var helt forferdelig å gå de siste meterne bort til klasserommet. Jeg kom omsider til klasserommet, banket på, og gikk inn. Alle snudde seg mot meg. Jeg smilte, gikk rolig bort til pulten min og satt meg ned på stolen. Tok frem bøkene og bladde opp på kapitelet vi hadde jobbet med fra første dagen min. Magefølelsen min sa at alle så på meg. Jeg løftet blikket og alle så faktisk på meg. Jeg smilte usikkert. Det ringte ut etter tretti minutter som virker som tre timer. Endelig tenkte jeg. Jeg reiste meg, og gikk ut av døren sammen med noen andre i klassen. Ingen hadde sagt noe som helst til meg siden jeg kom. Merkelig var det. For bare tre uker siden maste jo nesten alle hull i hodet på meg. Jeg gikk bortover gangen og la merke til at flere sto og så på meg. Nervøs gikk jeg ut på skoleplassen, og så en gjeng tiendeklassinger kom mot meg. De stilte seg rundt meg. Som om jeg var lillebroren i midten. En høy blond jente sto bare noen cm fra ansiktet mitt og stirret meg inn i øynene.

 

Jeg ble redd og gikk et par skritt tilbake.

- Hva er det du går og sier om venninnen min?! Spurte hun.

- Ingenting svarte jeg forvirret.

Den blonde jenta begynte å le. Høyt. Alle de andre begynte også å le. Dette begynte å bli ganske ekkelt. Der jeg sto midt i en ring av bare tiendeklassinger. Hvor er alle de andre? Hvorfor er det ingen som hjelper meg? Plutselig stoppet jenta å le. Hun sto bare der å så på meg. Jeg hørte et skikkelig ’’klask’’ og det begynte å svi skikkelig på kinnet mitt. Hun hadde slått til meg. Jeg kjente tårene strømme på. Klumpen i halsen vokste til en stor stein som kvelte meg nesten.

- Hvis jeg hører at du sier at venninnen min er lett på tråden en gang til, så kommer jeg ikke bare til å slå deg. Jeg kommer til å gjøre livet ditt skikkelig surt.

Nå var det ikke til å holde ut, jeg snudde meg og løp mot jentetoalettet. Der låste jeg meg inne resten av friminuttet og deler av tredje time.

 

Resten av dagen var helt forferdelig. Ingen snakket med meg, hver eneste sted jeg gikk kjente jeg blikkene borre seg inn i ryggen min. Jeg sov dårlig den natten. Jeg ble liggende lenge uten å klare å sovne, og når jeg endelig sovnet, våknet jeg igjen av et forferdelig mareritt. Da vekkerklokken ringte hadde jeg ikke lyst å gå på skolen. Jeg følte meg kvalm og svimmel. Jeg kan jo heller ikke bli liggende i sengen hele dagen og gjemme meg for noen folk fra skolen som sier at jeg har sagt noe jeg absolutt ikke hadde sagt. Jeg reiste meg opp fra sengen, tok på meg, tok en brødskive i hånden og gikk til skolen. Ingen taper er jeg, men noe lignende hadde skjedd på den gamle skolen min også. Overrasket over at det var så mange folk på skolen så tidlig, gikk jeg inn porten. De fleste kom jo rett før det ringte inn, og nå var det en halvtime før første time begynte. Jeg gikk mot ungdomsplassen, mens jeg la merke til flere og flere snudde seg mot meg og stirret på meg. Den samme jenta som hadde slått til meg i går snudde seg mot meg. Blikket hennes var smalt, og en blanding av hat og ondskap lyste opp øynene hennes.

 

Jeg stoppet. Våget ikke røre meg. Dette begynte å gå meg skikkelig på nervene. Jeg måtte forklare henne at jeg ikke har sagt noe som helst. Hun og noen gutter kom mot meg nå. Nervøs gikk jeg rett mot de. Jeg kunne ikke la dette fortsette. Jenta slo til meg. Samme sted som i går, bare mye hardere. Det svei skikkelig. Jeg holdte meg på kinnet.

 - Din lille ufordragelige drittunge! Jeg advarte deg i går. Slutt og tull med meg. Jeg mener det jeg sier.

 

Nå var det nok. Jeg pustet dypt inn og ut igjen.

- Jeg vet ikke hvor du har fått det at jeg har snakket om venninnen din fra. Jeg har ikke gjort det. Så la meg være i fred! sa jeg med en høy og sterk stemme.

En gutt kom bort til meg. Skubbet meg inn i veggen.

- Hva er problemet ditt? spurte han rett opp i ansiktet mitt.

Jeg begynte å lure på hvor lenge siden han hadde pusset tennene. For ånden hans var til å spy av. Enda en gutt kom bort til meg. Strøk meg over håret og gliste.

Jeg trakk meg bort fra han, et forsøk om at han skulle slutt å ta på håret mitt.

Nå var begge guttene helt opp i ansiktet mitt. Dette begynte å bli skikkelig ubehagelig.

- Siste advarsel. Hvis du ikke slutter å snakke om Julia, skal jeg personlig gjøre sånn at du kommer til å angre.

 

De trakk seg unna. Dager som ble til uker var helt forferdelig. Ingen snakket med meg. Ingen så på meg. Det var som om jeg var luft. Mange netter uten søvn. Det begynte å gå skikkelig dårlig. Jeg ble mer og mer kvalm. Ikke ville jeg spise og karakterene gikk bare nedover. Jeg bestemte meg til slutt for å jogge en tur. Få ut litt av den tristheten og tomheten som vokste inni meg. Jeg jogget rolig bortover fortauet. Plutselig stoppet en bil forsiden av meg. En ungdom på rundt 18-19 år gikk ut av bilen, han gikk mot meg med faste skritt. Han tok tak i genseren min og skubbet meg inn i murveggen.

- Charlotte? spurte han.

- Ja svarte jeg som lignet mer på et pip.

Han dro meg bort til bilen.

- Hva er det du vil med meg? pep jeg.

 

Han svarte ikke. Jeg ble slengt inn i baksetet. Selv satt han seg forsiden av meg. Bilen begynte å kjøre bortover veien og inn mot en skog. Jeg satt å skalv og hadde mest lyst å skrike, men halsen var tørr og virket som om den hadde krøllet seg sammen til en stram knute. Mobilen til fyren som satt forsiden av meg begynte å ringe.

- Ja? svarte han.

Noen må ha sagt noe som gjorde han sint, for utrykket hans var til å bli skremt av. Han så skikkelig sint ut.

- Hva er det du sier? skrek han inn i mobilen.

Det ble stille.

- Ja greit sa han omsider og tok mobilen ned i lommen igjen.

Bilen stoppet og han tok en hardt grep i armen min og dro meg ut av bilen.

Der sto de to guttene som hadde truet meg for noen dager siden. Fyren slapp grepet rundt armen min.

- Her er hun. Kom med pengene mine. Jeg har det travelt sa han høyt.

Den ene gutten tok frem en konvolutt og gav den til han. Fyren blunket til de to guttene, satt seg inn i bilen igjen og bilen kjørte av gårde.

 

Alle slags tanker suste rundt i hodet mitt. Hva vil de? Hvor er jeg? Skal jeg forsøke å rømme? Er det noen som kan høre meg hvis jeg skriker?

En av guttene tok et fast grep rundt håndleddet mitt og dro meg opp til en hytte. Der band de hendene og beina mine fast i en seng. Jeg begynte å skrike. Jeg fikk skikkelig panikk da de begynte å kle av meg. Jeg skrek til jeg ikke hadde stemme igjen.

- Slutt og skrik, det er ingen som kommer til å høre deg uansett! sa en av guttene.

 

Rundt en time senere slapp de meg løs. Og bad meg komme meg vekk. Jeg løp innover skogen. Et håp om å finne frem til en vei. Jeg løp til smertene i underlivet ikke var utholdene lengre. Jeg falt ned på bakken. Jeg tror jeg måtte ha svimt av, for da jeg kom til hekte igjen var det begynt å mørkne. Med en skikkelig hodepine reiste jeg meg opp og begynte å gå rolig i den retningen jeg trodde det var en vei. Etter et par minutter fant jeg en vei. En bil stoppet, og jeg spurte om jeg kunne få sitte på til sentrum. Det fikk jeg. Da jeg klarte å komme meg hjem var jeg utslitt, jeg følte meg skikkelig dårlig, og det verket grusomt i underlivet. De voldtok meg. De voldtok meg virkelig. Jeg kunne ikke fatte at bare noen falske rykter kunne føre til noe sånt. Hvis de prøve å ødelegge meg fullstendig, så skal de få den gleden av at de har klart det. Jeg kom meg inn på toalettet, heldigvis var ikke foreldrene mine hjemme. Jeg så meg selv i speilet. Jenta som stirret tilbake på meg var ikke meg. Hun så grusom ut. Jeg kunne ikke tro det. Alle minnene om da jeg ble holdt utenfor de ukene på skolen kom frem i hodet mitt. Det og voldtekten hadde tatt livet ut av øynene, ansiktet, hele vesende som stirret tilbake på meg.


Kommentarer fra brukere


En gang i blant skrives det kommentarer som mangler seriøsitet eller som ikke har noe med oppgavens tema å gjøre. Hjelp oss å rydde! Klikk 'varsle' nederst til høyre på de meldinger du mener må bort. Så fjerner redaksjonen kommentarene etter hvert.

HeKS
04.05.2005 15:10

Bra!
0
anbefalinger
Det er en knall bra historie!!!!!!


08.11.2005 19:06

Bra!
0
anbefalinger
DRIIT BRA HISTORIE Very Happy :-D


Legg inn en melding!
Obs! Meldinger som ikke omhandler oppgavens innhold slettes. Det samme gjelder meldinger uten stor grad av saklighet.
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)





På forsiden nå!

Lyktes med Shakira-fleipen

Torsdag skal Shakira angivelig ha blitt mor til en liten gutt, hevdet kjæresten og toppfotballspilleren Gerard Pique - og lyktes med Twitter-spøken.

Les hele saken

   

Holmes tas av tidlig

Katie Holmes opplever nå at teaterforestillingen som er hennes første store oppdrag etter skilsmissen fra Tom Cruise, blir tatt av - svært tidlig.

Les hele saken







 
Req.time: 0.040 sec - 1 pageviews