Tasser i skumringen.
Trasker gjennom pinner og grus.
Kjenner et kaldt gufs fare gjennom kroppen, og vinden som river i håret. Angrer ikke.
Slutten på noe, ikke på alt. Slutten på en begynnelse som ikke er fortalt.
Nå som jeg er her, nå er jeg ferdig. Nå hviler ikke fremtiden på ens skuldre.
Våge å se seg tilbake, men angrer ikke. Ser en bok lukkes, siste ord er lest, noe er slutt.
Det var en tid jeg var for alt.
Vandrer mot det ervige. Kjenner meg åpen, nå, meg.
Hvorfor så dramatisk? Hvorfor så underlig? Hvorfor svare?
Nærmer meg. Går over i det nye. Ikke lenger her for dere.
La meg tygge tidens tann.
Det var en tid jeg var for alt.
Dette er begynnelsen som ikke er fortalt.