Søk i stiler
 

Brev til en forfatter


Brev til forfatteren Arnold Jacoby om boka "Det angår også deg".

Karakter: 5- (10. klasse)

Sjanger:AnnetLastet opp:23.11.2004
Språkform:BokmålForfatter:Anonym
Tema:Det angår også deg
Verktøy:Utskrift   Del på Facebook



Til Arnold Jacoby.                                                                                      

 

Jeg har lest boka du har skrevet, ”Det angår også deg” om Herman Sachnowitz. Boka gjorde et sterkt inntrykk på meg, jeg syns den var veldig bra skrevet. Jeg tenkte derfor at jeg skulle skrive et brev til deg, og gi deg tilbakemeldinger om boka. Det håper jeg du vil sette pris på!

 

En ting jeg la godt merke til, var at teksten var skrevet som om du selv hadde vært der. Det må ha vært mye hard jobbing for å få Herman til å fortelle om sitt liv i leiren, og å få det så detaljert. Jeg leste også ”Litt om arbeidet med manuskriptet” til ”Det angår også deg”, og leste at du har jobbet over flere år med manuskriptet til boka. Det er merkbart på innholdet. Jeg syns du skal ha skryt for alt arbeidet du la ned ved å skrive denne boka og jeg mener du har gjort et grundig og viktig arbeid. Sachnowitz skal naturligvis også ha en del av æren. Det må ha vært temmelig hardt for han å få hele krigen risset opp igjen og igjen. Om livet sammen med familien, deportasjonen, miste familien sin og selve oppholda i de ulike konsentrasjonsleirene. Jeg syns du var flink til å representere Herman i boka. Han fikk naturlig nok flere psykiske påkjenninger under intervjuene, og det har jeg stor forståelse for. Jeg vil vel aldri noen gang selv kunne forstå det på den måten som de som faktisk levde med denne torturen.

 

Jeg er en jente på 15 år og går i 10. klasse. Jeg er fra Averøy på nordmøre. Klassen jeg går i, leste boka ”Det angår også deg” før vi reiste på tematur til Polen, Tjekkia og Tyskland nå høsten 2004. Vi leste naturligvis skoleutgaven av boken. Vi hadde jo allerede hørt en hel del om all den grusomme torturen jødene måtte gå igjennom under andre verdenskrig. Vi har hatt prosjekt om krigen i slutten av 9. klasse, der min gruppe valgte akkurat jødene som tema.

 

Jødenes historie er annerledes enn all annen historie.

  • Det er historie om religion og om store religiøse gleder.
  • Det er historie om lidelser, forfølgelser, intoleranse, mord og sosial elendighet.  
  • Det er historien om religiøs, kulturell, sosial og politisk isolasjon-både selvforskyldt og mest påtvungen.
  • Det er historien om en evne til å overleve som menneskeheten ikke har noen parallell til.
  • Det er historien om et folk som mistet sitt land, men bevarte sin kultur og som fikk landet sitt tilbake etter 2000 år.

Boka gjorde nok et sterkt inntrykk på de aller fleste av oss i klassen selv om temaet var godt kjent for oss. Jeg syns du beskrev Hermans følelser, psyke og tanker veldig bra. Hans tanker og meninger om det som skjedde rundt ham var godt beskrevet. Selv om vi ikke klarer å sette oss helt inn i hvordan livet i fangeleiren virkelig var, fikk jeg inntrykk av at det må ha vært helt FORFERDELIG. Det hele blir nærmest ufattelig, og der er vanskelig å forstå at noen kan påføre andre slik smerte, umenneskelig slit, tortur, blod og massemord. Det var så mange beskrivelser om alt og alle, om maten, sengene, personene som var i leirene, klærne, SS-folkene, avlusingen, savnet om det gamle livet hjemme og ikke minst all torturen som spesielt jødene måtte gjennomgå. Jeg fatter ikke at Herman selv husker så mye, det skjedde så mye i løpet av de tre årene han var fange nummer 79235. Han ble fraktet hit og dit, fra den ene til den andre kommandoen. Men han var vel hele tiden veldig bevisst på å komme tilbake til Norge og fortelle om alt det vonde han hadde vært igjennom. Han skulle overleve, og det må ha vært en hard kamp bare det å prøve å tenke på det.

 

Noe av stoffet regner jeg med at du samlet inn etter fakta fra fangeleirene. Herman høres ut til å være en veldig smart person, veldig fornuftig til å være i en så desperat og uutholdende situasjon. Ta Hermans syn på hat som et eksempel, han sier at den som sår hat, skal høste hat. Hans vei og tankegang var at vi skulle møte en bedre verden etter de grusomheter mangfoldige mennesker har gått gjennom.

 

Når vi på tematuren kom til Auschwitz 1, Auschwitz 2- Birkenau, Sachenhausen og Ravensbrück, kjente jeg meg mye igjen fra det som du hadde skrevet om i boka. Vi så appellplassene, som det sto skrevet mye om i boka. Vi så brakkene, sengene, latrinene, de skumle restene av gjerdene og henrettelsesplassene, som vi leste dikt og la ned blomster ved. I Birkenau lurte vi på om vi gikk forbi akkurat en av de brakkene Herman faktisk hadde bodd i. Det hadde vært interessant å vite om det var tilfelle. Birkenau er så overveldende stort. Det kan vel hende det var liten sjangs for at vi så akkurat en av de brakkene Herman slet seg gjennom krigens harde dager i. Birkenau var enormt stort, det må bare gjenstas. Jeg vet ikke om du selv har vært der, hvis ikke, kan jeg fortelle deg at det var litt av en opplevelse. Av de fleste av brakkene var det bare pipene som stod igjen, men du så likevel hvor gigantisk området var. Det var egentlig så stort at det ble nesten helt uvirkelig. Innerst i leiren, ved siden av desinfeksjonssenteret, så vi en port. Det var en vei cirka 10-15 meter videre utenfor den porten, og det ble fortalt at tyskerne hadde tenkt å bygge på leiren til dobbelt størrelse! Men heldigvis, så rakk de ikke det før krigen var omme.

 

Jeg syns du skal være stolt over at du brukte lang tid på å skrive ferdig denne boka, og at det til slutt resulterte i denne fortellingen om Herman Sachnowitz` opplevelser i tyske fangeleirer. Boka kom ut over 30 år etter krigen. Helt til slutt vil jeg sitere de siste linjene i bokea. Jeg syns det var en bra slutt. Du husker det sikkert, men man får nok aldri hørt sannheten ofte nok:

 

”En dag skulle jeg bli sterk igjen, sterk nok til å kunne fortelle sannheten

 

-til hver den det måtte angå-

 

Sannheten om alle mine døde, seks til syv millioner jøder som ble systematisk utslettet i tyske konsentrasjonsleirer.”

 

Og det klarte Herman Sachnowitz, med hjelp fra deg, Arnold Jacoby.

 

Tusen takk for en gripende bok som gav meg et realistisk innblikk på livet i de tyske fangeleirene.


Kommentarer fra brukere


En gang i blant skrives det kommentarer som mangler seriøsitet eller som ikke har noe med oppgavens tema å gjøre. Hjelp oss å rydde! Klikk 'varsle' nederst til høyre på de meldinger du mener må bort. Så fjerner redaksjonen kommentarene etter hvert.

Herman
17.03.2005 15:43

Bra!
4
anbefalinger
jo takk....dette betyr meget mye for en gammel mann som meg. jeg synes du har fått dette bar til og det gleder meg at du har valgt å lese boken min. m.v.h herman

Anonym
14.10.2007 22:51

Bra!
1
anbefalinger
Herman Sachnowitz er død, må være 20 år siden nå. Faren min møtte han og fikk et tidlig eksemplar av boka acv han(rett før han ga den ut tror jeg). Arnold Jacoby har vel egentlig ikke "skrevet" boka om Herman Sachnowitz, men bare skrevet ned det Sachnowitz fortalte? Som et diktat(metodemessig så klart)?Skjønt jeg kan ta feil.

Arnold døde
05.02.2009 19:48

Bra!
1
anbefalinger
Arnold Jacoby døde i 2002, så brevet burde hete "brev til en død forfatter". Omtalen er svært godt skrevet og siden jeg har brevvekslet med Jacoby, kan jeg fortelle at han var svært glad for interesse fra skoleelever og ville sannsynligvis svart deg i detalj om han kunne. Jeg ser at "anonym" mener boka var diktat. Nei, Jacoby nedla mye arbeid i hva han skulle ta med i boka og hvordan. Den var følelsesmessig vanskelig å skrive og er ingen ordrett gjengivelse av intervjuene. Jeg ble så påvirket av denne boka på vgs. at jeg senere selv skrev en bok om å være annerledes, med en hilsen til Jacoby på siste side som han aldri fikk lese, for "Jeg heter Navnløs" utkom i -02
Det var flott å lese om turen deres til Auschwitz. Kanskje denne boka er enda viktigere nå som forakt for annerledestenkene gjemmes bak karikaturer og stand-up?
mvh Tove


23.01.2006 22:00

Bra!
0
anbefalinger
jeg vil bare takke for en utrolig lærerik og gripende bok. Den har inspirert meg til å besøke auchwitz flere ganger, og selve boka har jeg lest 8-10 ganger. Mener den burde være obligatorisk pensum i alle skoler. Jeg klarer liksom ikke å glemme boka, og skulle gjerne ha møtt herr Sachnowitz i egen person. men jeg er sikkert ikke den første som har ytret ønske om dette. Sluttsetningene i boka var til ettertanke, og selv den mest inbitte person er nødt til å la seg påvirke, det er jeg overbevist om. Alikevel savner jeg å vite hvordan det gikk med Herman. hvor bor han nå? Hva gjør han? Jeg har lest mye litteratur om 2 verdenskrig, og vil påstå at dette er den beste skildringen jeg har kommet over. Lykke til, hvor en i verden du befinner deg. Og takk for at du delte din historie med oss som aldri helt vil kunne forstå


Legg inn en melding!
Obs! Meldinger som ikke omhandler oppgavens innhold slettes. Det samme gjelder meldinger uten stor grad av saklighet.
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)





På forsiden nå!

Lyktes med Shakira-fleipen

Torsdag skal Shakira angivelig ha blitt mor til en liten gutt, hevdet kjæresten og toppfotballspilleren Gerard Pique - og lyktes med Twitter-spøken.

Les hele saken

   

Holmes tas av tidlig

Katie Holmes opplever nå at teaterforestillingen som er hennes første store oppdrag etter skilsmissen fra Tom Cruise, blir tatt av - svært tidlig.

Les hele saken







 
Req.time: 0.013 sec - 1 pageviews