Søk i stiler
 

Stians eventyrlige dag


Et eventyr om en liten fisk som drømmer om å bli stor. En dag blir han forvandlet til et menneske og går opp på land. Der skjer det mye spennende. På slutten av dagen blir han fisk igjen. Skrevet i 10. klasse.
Sjanger:EventyrLastet opp:22.11.2004
Språkform:BokmålForfatter:Anonym
Tema:Eventyr


Det var en gang en liten fisk som het Stian. Han var en populær fisk, som alltid hadde noe morsomt på lager. Hjemme var han snill mot foreldrene sine og hjalp til når noe måtte gjøres.

 

En dag var Stian lei av å være en snill, liten fisk og han ville ikke alltid være morsom. Han ville bli voksen, få jobb og tjene masse tang som han kunne sette i banken eller kjøpe noe han ville ha. Det første han tenkte var at han måtte bli større siden han bare var en liten dverg-sol-fisk.

 

Stian var skikkelig trøtt, han ville ikke stå opp fra akvariet sitt den morgenen. Moren til Stian, Gunn, var veldig lei av at Stian aldri ville stå opp så hun ble veldig sur og boblet så høyt hun kunne at han bare måtte få lov å være hjemme hvis han ville det for hun gadd ikke mer. Faren til Stian derimot, Tore, tok det hele litt mer rolig. ”Gutten min” sa han (oversatt fra fiske språket) ” Du må ikke gjøre mamma så sur. Bare stå opp og kom deg av gårde nå, før hun blir enda surere og tørker ut sengen din.” Stian bykset ut av sengen sin, tok av seg pysjen og svømte av gårde i all sin hast. Stian skulle nemlig på skolen igjen etter en lang sommerferie. Familien Blub, som de het, hadde svømt til Syden i år og vært der i fem uker, så man kan skjønne at Stian ikke helt hadde lyst til å svømme rundt i det kalde vannet i Norge.

 

Stian kommer ti minutter for sent til timen, men læreren var syk så han slapp heldig vis unna gjensitting denne gangen. Alle de andre kom bort til Stian og spurte hvordan han hadde hatt det i sommer. Stian ble rasende og skrek til dem: ”Jeg vil ikke være populær mer! Jeg vil bli voksen! Jeg skal bli voksen! Nå!” så svømte han ut av klasserommet og inn til kysten.

 

Etter tjue minutters svømmetur møtte han en rar liten flyndre. Stian var så lei seg at han ikke så den og svømte rett på han. Flyndra skvatt til og svømte unna. Han ble redd tenkte Stian og lo før han svømte videre. Etter litt tid møtte han en ål. En ekkel ål som var elektrisk. Ålen svømte rett på Stian og ga han et skikkelig støt. Stian besvimte med en gang.

 

Da han våknet opp lå han i en seng. Den tilhørte den onde havfruen Laila. Det Stian ikke visst var at Laila egentlig var en snill havfrue, men alle sa hun var slem siden hun kunne trylle. ”Ikke gjør meg noe! Jeg er snill!” sa han mens han holdt på å tisse i skinnet. Laila sa hun ikke skulle gjøre han noe og siden han var så søt skulle han få et ønske oppfylt. Stian tenkte seg nøye om. Skal jeg ønske at jeg ikke er populær mer eller at jeg skal bli stor, sterk og rask som de andre fiskene på skolen. Slik tenkte han nøye gjennom alt han ville og til slutt ble han enig med seg selv. Han sa til Laila at det var noe han hadde ønsket seg hele livet, han ville være på land i en hel dag som et menneske. Laila ga Stian en pille og sa at han måtte være i havet igjen etter en dag. Stian svømte opp mot land og lot seg bli skylt i land av en stor bølge. Pillen begynte å virke og tre minutter senere var Stian et menneske. Han løp rundt på stranden og ropte av glede. Jeg må utforske litt mer sa han til seg selv. Stian gikk opp fra stranden og inn i skogen som lå rett ved. Det var mange fine, nye lyder han hørte der inne. Fugler som kvitret og vind som blåste i tretoppene, alt var så fint. Stian gikk helt i sin egen verden og trodde ikke det skulle bli bedre, men der tok han feil.

 

Etter en time var han i utkanten av skogen. Der lå det en stor eng full av solsikker. Solen lyste og det var blå himmel. Stian løp ut i engen og la seg på ryggen å tittet på himmelen. Det var helt fantastisk å ligger der for Stian, for han hadde jo aldri sett solsikker eller himmelen før. Stillheten ble avbrutt av en stemme. Det var en jente som hylte med en gutt hakk i hel. Gutten tok igjen jenta og la seg oppå henne. Da de tok munnene mot hverandre, listet Stian seg stille vekk, han ville jo ikke bli oppdaget, og gikk hjemover mot havet.

 

Da han kom frem til havet var det blitt ettermiddag og himmelen var rød. Stian gikk opp på en klippe å satte seg ned for å se på solnedgangen. Han hadde sett det før, men aldri fra en klippe oppe på land. Han bare satt der og nøt det da en stemme bak han sa: ”Er det ikke fint? Jeg går alltid opp hit for å se på solnedgangen.” Det var den vakreste jenta Stian noen gang kunne tenke seg. Han bare nikket og ga plass til henne. De to satt der og så på sol nedgangen og da det var over gikk jenta igjen. Stian reiste seg opp på klippen og tok av seg alle klærne. Med elegant stil hoppet han utfor klippen og suste mot havet. Litt etter litt ble han mindre og mindre, å rett før han traff vannet ble han den lille dverg-sol-fisken han alltid har vært.

 

På vei hjem svømte han innom Laila og takket for at han fikk være menneske en dag. Han var veldig blid og fornøyd der han svømte hjemover. Stian svømte og svømte, det gikk like fort som et tog på skinner følte han og vips så var han utenfor døra til huset hans. Over døra hang det en plakat der det stod: ”Gratulerer med dagen Stian!” Stian hadde glemt at det var bursdagen hans i dag, han ble tretten år. Han stormet inn døra og der var mor, far, tante, onkel og mange av vennene hans. Stian fikk mange fine gaver og den natten lå han og tenkte. Dette har vært den beste dagen i mitt liv.



Teksten er hentet fra Daria.no, www.daria.no