Søk i stiler
 

Vennskapet som betydde for mye


Jente som har mistet sin beste venn, og som begår selvmord.
Sjanger:Novelle
Språkform:BokmålForfatter:
Tema:Vennskap
Selvmord
Verktøy:Utskrift   Del på Facebook



Jeg gikk ut mot kanten, så ned. Langt der nede rant det en liten elv. Jeg kunne høre den bruse. Tenk hvor deilig det ville ha vært å bare renne med! Få vasket bort alle sorger og bekymringer. Jeg satte meg ned, og viftet med beina over kanten. "Fra jord er du kommet, til jord skal du bli.", sa jeg til meg selv. Denne lille setningen hadde "poppet" frem i tankene mine veldig ofte det siste året, helt siden begravelsen til Teddy, min aller beste venn i hele verden. Teddy var bare et kallenavn, egentlig het han Edvart, men han hadde alltid vært som en stor og god kosebamse, derav kjælenavnet. Tenk, han ble bare 18 år! Når ble det rettferdig at en så livsglad gutt skulle dø så ung, mens noen andre mennesker blir over hundre? Dette spørsmålet hadde jeg stilt meg selv flere ganger, men jeg hadde aldri funnet noe svar. Jeg tror ikke det finnes ett, det er bare sånn, livet er urettferdig, det er ikke noe man kan gjøre med det. Det som skjer, skjer, og vi må bare leve med det.

 

Jeg kunne huske det som om det var i går. Jeg hadde våknet, og gått for å hente avisen. Jeg kom inn, og fikk øye på forsiden. Der var det et stort bilde av en blodig Teddy, og under stod det: 18 år gammel gutt drept i front-mot-front kollisjon ved 23-tiden i går kveld. En bil med en sovende sjåfør bak rattet kom over i feil kjørefelt, og kolliderte med 18-åringens bil. 18-åringen, som hadde fått førekjørt samme dagen, ble nok et offer for uvettig kjøring. Den sovende sjåføren slapp fra det hele med bare noen skrammer. I det samme ringte politiet. "Teddy er på sykehuset, tilstanden hans er kritisk og ustabil. Han har vært bevisstløs, og våknet nettopp. Hans eneste ønske er å få treffe deg!" Jeg løp ned med en gang. Jeg var den siste som fikk se han, og høre stemmen hans. "Ses igjen i neste verden! Ta vare på deg selv!", sa han med en sliten stemme. "Jeg er glad i deg." Så døde han. Han så så fredfull ut, likbleik, og med et smil om munnen.

 

Den dagen ble vendepunktet i livet mitt. Jeg gikk fra å være en glad og utadvendt jente med mange bekjente, til å bli stille og innesluttet. Karakterene gikk nedover, og jeg hatet livet. Livet mitt hadde aldri vært en dans på roser, med en alkoholisert far, og en mor jeg bare hadde sett på bilder. Men Teddy hadde alltid vært der fro meg, gjennom gode og onde dager, og alltid med et smil og et trøstende ord på lur. Jeg og han hadde vært hjertevenner så lenge jeg kunne huske. Vi hadde vært naboer hele livet, og han og jeg hadde alltid vært sammen. Så jeg hadde egentlig aldri brydd meg med å få flere venner, hvorfor skulle jeg? Jeg hadde jo han. Han ville jo alltid være der, trodde jeg.

 

Han hadde aldri hatt det så lett, han heller. Moren hadde dødd under fødselen, og faren hadde solgt narkotika, og havnet i fengsel. Han bodde sammen med søsteren sin, men hun så helst at han flyttet ut så fort som mulig. Han passet nemlig ikke inn i hennes lille drømmeverden. Nå var det bare meg igjen. Venneløs, og konstant på gråten. Flere jeg kjente hadde prøvd å trøste meg, men de hadde til slutt gitt opp. Jeg hadde nærmest flyttet inn på kirkegården. Besøkte graven hans flere ganger daglig, og til og med på gravsteinen hans stod det Teddy. Takket være meg, hadde stedet hvor han tok sin siste hvile, blitt den flotteste graven på hele kirkegården. Ikke det at det betydde så mye for meg, for det eneste jeg ville var å vise alle hvilket fantastisk menneske han hadde vært, og hvor mye han betydde for meg.

 

Jeg så opp. Himmelen var blå og skyfri, og fuglene kvitret fra tretoppene rundt meg, akkurat slik det hadde vært på den skjebnesvangre dagen for akkurat 12 måneder siden. Jeg tok av meg skoene og sokkene mine, og satte dem fra meg på berget bak meg. Ville vifte litt med tærne, slik han og jeg hadde pleid å gjøre da han var i livet. Dette hadde vært favorittstedet vårt, og vi hadde gått opp hit hver gang vi følte for å være alene. Plutselig var det som om jeg kunne høre stemmen hans: "Kom til meg, jeg savner deg så inderlig! Kom!" Jeg så meg rundt, det var ingen der. "Jeg kommer nå!", ropte jeg tilbake. Så hoppet jeg.

Kommentarer fra brukere


En gang i blant skrives det kommentarer som mangler seriøsitet eller som ikke har noe med oppgavens tema å gjøre. Hjelp oss å rydde! Klikk 'varsle' nederst til høyre på de meldinger du mener må bort. Så fjerner redaksjonen kommentarene etter hvert.

Siri
22.11.2004 18:22

Bra!
0
anbefalinger
Veldig bra skrevet Smile :-\)Man føler smerten til jenta som opplever dette,veldig levende..

line
28.09.2005 18:35

Bra!
0
anbefalinger
så bra! kjenner tårene presse frem.. *snufs* er nydelig og trist fortelling! hadde fått 6 av meg Smile :-\)

Kjell
03.10.2005 08:32

Bra!
0
anbefalinger
Meget imponert over skildringene du belyser med. En veldig god og levende novelle.


10.01.2006 23:23

Bra!
0
anbefalinger
Den beste fortellingen hit til jeg skal skryte den til noen venner! det er sånne spenende og skumle forelinger jeg kan pisse i senga mi for seriøst!
Hør dette: amy sitter i senga, etter en stund står hun
opp hun går til bok hyllen og henter en bok den er den skumleste hun har sett, men alike vell hun leser det hun sitter i en sofa i stuen helt alene og leser et lite lys er tent på i det store folke tomme rommet. "den er skummel og jeg orker ikke mer" sa hun litt inne sluket og tvi holt på boken jeg orker ikke skrek hun "den er for skummel" hendene kjalv og under boksa var våt det kjalv så det ristet tårene preset ut av henne. boken traff det myke teppe i rommet, det ble stille ikke et ord kom tårene stoppet og hun kjalv ikke lenger. hun tok på seg yter jakka og luket døren hjemme hun hadde tat med seg boken snart var hun framme ved et sted hun ikke kjente til det var mørkt og det reinet amy så seg rundt fortvilet og hjelpe løs. til slutt så hun en elv, hun kastet boken i elva et plask kom der i fra. hun satt seg ved elven så sa hun hva hadde kjedd hvis jeg hoppet her? hun så ned der ligger boken tenkte hun. kanskje det er på tide jeg også prøver. hun reiste seg og så opp mot himmelen... så gjorde hun det alt ble mørkt alt og alle liksom bar forsvant amy var død og vandret bevistløst i der...

jessica
08.02.2006 14:21

Bra!
0
anbefalinger
Stakkar jeg startet å gråte så mye Sad :-\(

Mina
12.06.2006 03:56

Bra!
0
anbefalinger
Syns ikke den var så bra som alle skal ha det til jeg........

Maria ; )
17.02.2007 13:49

Bra!
0
anbefalinger
Veldig lite orginal, og vanskelig å leve seg inn i .

Elin
27.11.2013 17:30

Bra!
0
anbefalinger
Veldig bra skrevet! Måtte lese det flere ganger.. Det får virkelig fram tårene!  Sad :-\(


Legg inn en melding!
Obs! Meldinger som ikke omhandler oppgavens innhold slettes. Det samme gjelder meldinger uten stor grad av saklighet.
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)





På forsiden nå!

Lyktes med Shakira-fleipen

Torsdag skal Shakira angivelig ha blitt mor til en liten gutt, hevdet kjæresten og toppfotballspilleren Gerard Pique - og lyktes med Twitter-spøken.

Les hele saken

   

Holmes tas av tidlig

Katie Holmes opplever nå at teaterforestillingen som er hennes første store oppdrag etter skilsmissen fra Tom Cruise, blir tatt av - svært tidlig.

Les hele saken







 
Req.time: 0.015 sec - 1 pageviews