Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Samvittigheten

Samvittigheten

En stil som handler om samvittighet.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
06.11.2004


Pokker, jeg hadde ikke nok penger til å kjøpe den Colaen jeg hadde så inderlig lyst på. Det var mandag i dag og dermed min tur til å lage middag. Pappa forlangte noe annet enn pizza i dag. Så her stod jeg og funderte på hvordan jeg skulle få med meg Colaen. Kanskje kassadamen ville gå med på å trekke fra et par kroner på regningen? Kanskje, kanskje ikke.  

 

Da jeg kom borte til kassa, stilte jeg meg i køen bak fru Brun, en gammel dame som jeg kjente. Mannen bak meg stod og lente seg inntil kassen. Det virket som om han hadde hastverk.

 

Plutselig dukket Jan Tore opp. Jan Tore var en hyggelig gutt i niende. Jeg var ofte med ham og han var alltid snill og grei. Vi kalte han Fuglen, fordi han lignet veldig på en fugl. Han hadde lange, tynne bein, smalt ansikt og øynene var langt fra nesen. Som om han hadde et øye på hver side av hodet. Nesen var veldig spiss og lignet et nebb. I tillegg til dette så stammet han. Hver gang han skulle si noe, brukte han et par minutter på å stamme frem den første bokstaven i ordet.


 

Med ett dalte det en pengeseddel ned på gulvet. Den kom fra fru Brun sin lomme. Det virket som om ingen hadde lagt merke til det. Bare jeg. Men det var en til som la merke til det, Jan Tore. Han gikk med raske skritt mot pengeseddelen. Da han kom frem, trakket han på den og latet som om ingenting hadde skjedd. Han sa hei til meg. Jeg bare så på ham. Hvordan kunne han gjøre noe sånt, stjele fem hundre, eller to hundre, eller hva det var, fra en bekjent?

 

Fru Brun hadde ikke lagt merke til noe av det som hadde skjedd. Hun hadde betalt og gått ut av butikken uten å merke at hun manglet penger. Kassadamen sa ett, eller annet om at jeg ikke hadde nok penger til å betale alle varene. Jeg bare stirret på Jan Tore som nå hadde bøyd seg ned for å ta opp pengeseddelen. Jeg så at det var en femhundrelapp. Kassadamen begynte å rope på meg, så jeg snudde meg og sa at jeg ikke skulle ha Colaen.

 

Jeg fikk en pose og begynte å ta varene opp i den. Da jeg var ferdig med det, hadde Jan Tore allerede gått ut av butikken. Jeg løp etter ham. Utenfor butikken stod det en mann og samlet inn penger til arbeid mot narkotika. På t-skjorten hans stod det: ”De som har narkotika i nøtta, havner i bunnen av bøtta.”

 

Jeg nådde Jan Tore igjen i svingen. ”Hvordan kunne du stjele fem hundre kroner fra fru Brun?” spurte jeg ham. Han svarte at det var han som hadde funnet de og da var de hans. Slik kranglet vi helt bort til huset til Jan Tore. Jeg ble med han inn selv om jeg skulle vært hjemme for lenge siden.

 

Da vi kom inn døren til det lille, hvite huset i Ernest Ivarsens vei 13, hørte vi at faren til Jan Tore bannet. Vi gikk inn i stuen. Der satt faren. Han lignet veldig på Jan Tore i ansiktet. Han hadde svart, kort skjegg og en skikkelig lang nese. Håret var opprinnelig svart, men han hadde bleket det. Han satt i sofaen og så veldig fortvilet ut. Det så ut som om han skulle begynne å grine. Etter hvert fortalte han at han hadde mistet fjorten tusen kroner på et eller annet med skatt. Så begynte han å bable om at det var lenge til neste lønning, at han hadde tenkt å kjøpe ny sykkel til Jan Tore og søsteren, men nå hadde han ikke råd til det.

 

Fuglens ansiktsuttrykk forandret seg. Han så nesten litt trist ut. Jeg tror han tenkte det samme som jeg, at slik må fru Brun ha det nå. Miste sine penger. Vi gikk ut igjen, og han fortalte at han hadde ikke dårlig, men elendig samvittighet. Sakte ruslet vi bortover mot fru Brun sitt hus. Vi ringte på hos henne og leverte pengene. Fuglen forklarte alt. Fru Brun ble veldig glad, og ga oss en tier hver til å kjøpe noe godt for. ”Kom igjen Fuglen,” skrek jeg til ham, og vi løp nedover mot butikken. Så fikk jeg Colaen likevel. Jeg tror Fuglen og jeg lærte noe den dagen!

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil