Søk i stiler
 

Varmt regn


En novelle om mobbing sett fra offerets synsvinkel.

Karakter: 5 (VK2)

Sjanger:NovelleLastet opp:03.11.2004
Språkform:BokmålForfatter:
Tema:Mobbing
Verktøy:Utskrift   Del på Facebook



Det er rart hvordan et menneske kan blokkere ting som har skjedd i livet, hvis det er forferdelig. Det rare med det er at det er ikke bevisst heller, det bare skjer. Helt uten videre så skjer det, litt etter litt, som dagene, månedene og årene går. Til en dag du innser at du husker ingenting av den dagen, eller i mitt tilfelle, den perioden.

 

Det er lite jeg er sikker på angående den perioden i mitt liv da jeg følte at jeg ble mobbet. Jeg antar at jeg ble mobbet, det ville i så fall forklart hvorfor mine foreldre tok meg til pedagogene, psykiaterne og psykologene. Sant å si er jeg ikke så sikker på en eneste ting lenger. Jeg har av og til nevnt noe som jeg var nesten sikker på at det hadde skjedd, men så har det blitt avist som en hendelse. I det siste har det skjedd oftere og oftere. Med alle minnene som nå har blitt avvist som en faktisk hendelse, har jeg begynt sette spørsmålstegn angående mine andre minner. Dette bekymrer meg så mye at jeg faktisk lekte med tanken at jeg hadde to liv. Et med faktiske hendelser og et med fordreide hendelser, og andres opplevelser, satt inn i mitt eget minne.

 

På grunn av hvordan jeg var, eller det som hendte meg, har jeg alltid hatt problemer med å oppfatte hva andre føler. Dette gjorde at jeg slet, jeg sliter fortsatt, med å la personer komme innpå meg. Heller har jeg kunnet reagert på at andre har det vondt eller er lei seg. ”Unnskyld” var ikke i mitt vokabular før for et år siden. Når jeg nå ser tilbake på de utallige gangene jeg kunne ha unnskyldt meg og kanskje ha vært venner eller bekjent med flere enn det er i dag, hender det at jeg begynner å gråte. Det er som en sløv kniv som rolig og forsiktig, men sikker, skjærer opp min sjel, mitt hjerte. Det går ikke en dag jeg skulle ønske om en sjanse, bare en sjanse… Det er ikke noe ikke hadde ofret for en sjanse for si, rope ut ordet som fortsatt ikke er i min daglige tale, ”unnskyld”.

 

Her om dagen hadde jeg et mareritt. Jeg så for meg mine ”minner”. Jeg så meg selv. Jeg så det som om det var jeg som slo, jeg som mobbet, jeg som avviste ”meg”. I det siste scenarioet regnet det. Jeg fortsatte å slå ”meg” litt til ute i regnet. Det virket ikke som om ”meg”, det vil si jeg, merket skjells ordene, volden . Jeg trakk meg i fra ”meg”. Jeg så ”meg” stå ute i regnet, først knelende, så begynte ”meg” å stå forsiktig rett opp. ”Meg løftet ansiktet og så opp mot himmelen. Det var et tungt regn, av den typen som gjør deg gjennomvåt på bare noen få sekunder. Jeg så meg stå der, rørte meg ikke, som en statue.

 

Jeg våknet, helt våt av svette. Det regnet ute. Jeg så på klokken, den var 03.09.22..23..24..25. Jeg sto opp, måtte skifte tøyet til sengen. Etterpå gikk jeg og tok en dusj, en varm dusj. Jeg ble så lenge det varme vannet varte. Jeg tror jeg hadde vannet rennende over meg over en halvtime. Måtte gå og legge meg, det var skole om noen få timer.

 

Det regnet fortsatt da jeg sto opp. Jeg tok meg tid til å gå til skolen. Jeg kunne det. Det var kort vei til skolen. Gikk ut av huset tidligere enn vanlig. Tok ikke følge med noen. Tok meg tid, for å føle regnet gjøre håret mitt søkk vått. Deretter tøyet. Jeg brydde meg ikke om jeg kunne bli syk. Det var varmt.

 

På skolen var det vanlig skole. Jeg smilte til alle som jeg møtte. Jeg smilte alltid. Vet ikke hvorfor. Jeg ble vel lei av å ha et trist eller sint ansikt, at en dag bestemte jeg meg å bare smile.

 

Jeg kom overens med alle i klassen. Rart. Jeg husker da jeg kom overens med ingen, da jeg var den alle syntes synd på. Eller da jeg var den alle baksnakket. Eller kanskje ikke. Kanskje det ikke skjedde. Kanskje var jeg den populære i klassen. Jeg vet ikke.

 

Det var min bursdag for noen dager siden. Jeg ble fjorten. Jeg føler meg ikke som fjorten. Ser ikke ut som en. Oppfører meg hvert fall ikke som en som skal bli det. Jeg har følt meg i det siste som en eldre. Jeg føler gammel. Jeg føler at jeg er som en gammel mann, og når han ser på de unge, smiler han og husker tilbake til en tid da han var like vill, like forelsket, like fryktsløs. Jeg er den gamle mannen, for i friminuttene så ser jeg på, observerer om du vil, at de andre leker. Ser på guttene som små erter jentene for å få oppmerksomhet. Jentene som roper og skriker rett før de løper og jager guttene med et smil i fjeset. Jeg begynner å smile. Mitt hjerte gleder seg over det jeg ser. Se de andre ha det gøy. Se de andre smile. Se de andre slippe å gå gjennom det jeg gjorde.

 

Når jeg nå ser mot fremtiden håper jeg at den er snillere imot meg enn den var før. Og hvis den forsetter vise meg sitt sorgfulle ansikt, vil jeg smile mot den. Hvis jeg er heldig smiler den kanskje tilbake. Men for nå så er jeg fornøyd. Jeg smiler. Kommer overens med alle og enhver, de populære og de mindre populære. Jeg sliter kanskje med lærerne. For nå er det nok. Men det er muligens sånn det skal være. Tror jeg.

 

Ja, det er sånn det skal være.


Kommentarer fra brukere


Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
Obs! Meldinger som ikke omhandler oppgavens innhold slettes. Det samme gjelder meldinger uten stor grad av saklighet.
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)





På forsiden nå!

Lyktes med Shakira-fleipen

Torsdag skal Shakira angivelig ha blitt mor til en liten gutt, hevdet kjæresten og toppfotballspilleren Gerard Pique - og lyktes med Twitter-spøken.

Les hele saken

   

Holmes tas av tidlig

Katie Holmes opplever nå at teaterforestillingen som er hennes første store oppdrag etter skilsmissen fra Tom Cruise, blir tatt av - svært tidlig.

Les hele saken







 
Req.time: 0.018 sec - 1 pageviews