Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Det finnes noe godt i alle

Det finnes noe godt i alle

Fortelling fra en konsentrasjonsleir under 2. verdenskrig.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
24.10.2004


Jeg kunne kjenne stanken, jeg hadde kjent på den i over to år nå. Det luktet dødt, stanken av råtnende lik som lå strødd over hele leiren. Utsultede magre beinrangel, som en gang hadde vært mennesker, vandret nå rundt som skjelletter. Man kunne se hvert eneste ribbein stikke frem under det lille av kjøtt og utmagret hvit hud de fremdeles hadde igjen.

 

For to år siden, i begynnelsen av 1940 hadde mitt nokså harmoniske liv, nådd et vendepunkt. Et kaldt og usmakelig vendepunkt. Min kone og mine to barn på bare 2 og 4 år, hadde brutalt blitt revet ut av livet mitt. Meg, hadde tyskerne plassert i en konsentrasjonsleir, min kone og mine barn så jeg ikke mer til. Allerede etter dag en, i den grufulle leiren hadde både min psykiske og fysiske sunket til det minimale. Rommene der vi sov, besto av 20 senger, og vi talte 50 mann. I hver seng fant man en syltynn madrass, og et laken. Lakenet ble brukt som dyne. Verken madrassen eller lakenet hadde noen gang blitt vasket, iallfall ikke så lenge jeg hadde vært der. Lakenet som en gang hadde vært hvitt, var nå morkent og brunt av søle, svette, blod og det som verre var. I nesten hver eneste seng lå det et råtnende lik.


 

Gjennom hele den første uke brukte jeg mye tid og krefter på å velte lik ut av sengene og gjøre dem så rene som over hode mulig. Jeg fant fort ut at dette var håpløst, her døde folk som fluer. Ettersom tiden gikk, ble min psyke svekket mer og mer. Jeg brydde meg ikke lenger om alle likene, bakteriene og stanken som konstant svirret rundt meg. Jeg sov oppå lik og under lik. Ting jeg gjorde og tenkte, ble nå, bare utført på et mer og mer manisk grunnlag.

 

Konrad, Jon og Peter var de eneste vennene jeg hadde igjen, i begynnelsen hadde jeg hatt mange fler, men de var alle gasset, skutt, hengt e.l forde de ikke kunne arbeide eller hadde andre mangler. Noen av dem var også selvsagt sultet ihjel. Selv, bodde jeg i samme brakke som de tre jeg hadde igjen. Vi snakket sammen så ofte vi orket eller hadde mulighet for. Vi pleide å mimre tilbake til hvordan det hadde vært før krigen, om hvordan det hadde vært rene paradis i motsetning til dette helvete. Men det hjalp ikke stort for å holde motet oppe.

 

Stønn! Jeg samlet alle mine krefter og løftet betongblokken til værs, jeg plasserte den tungt på brystkassen. Smerten var uutholdelig, jeg skrek i håp om at noe av den skulle forsvinne, men det var håpløst. Jeg kjente hvordan blodårene strammet seg til det maksimale, det føltes som om de skulle sprekke, muskelaturen gav etter og kramperykningene føk gjennom meg som den mest ubeskrivelige tortur. Jeg gikk i bakken med et tungt dunk, og alt ble svart.

 

Da jeg våknet befant jeg meg i den nydeligste seng, med den mykeste madrass, og en dyne av pur silke. Veggene, gulvet, taket alt sammen var rent, noe slikt hadde jeg ikke sett på flere år. Med ett, ble jeg badet i skygge, en høy, slank og velbygd offiser sto ovenfor meg. "Så dette er altså hvordan offiserene lever?" Jeg lukket øynene og ventet på det første slaget.. Ingenting kom.. Var jeg død? Forsiktig åpnet jeg øynene, nei, jeg var ikke død. Offiseren sto der fremdeles. Tyskeren hadde ikke det barbariske utrykket i øynene som jeg tidligere hadde sett hos de andre offiserene, han hadde det stikk motsatte, han hadde trygghet, godhet men fremfor alt, medlidenhet! "Jeg, jeg forstår ikke" Stotret jeg. "Du var nær ved å stryke med i går du" sa tyskeren, "foresten så heter jeg Wolfgang" "Mitt navn er Sig.." Wolfgang avbrøt meg, "jeg vet hvem du er, du heter Sigurd Johansen, du bør ikke snakke så mye, spar på kreftene, du har en vanskelig oppgave foran deg!" "Hvorfor vil du hjelpe meg?" Jeg avbrøt ham i forundring. "I begynnelsen av krigen" Forklarte Wolfgang, "var også jeg en tyrann. Jeg har slaktet flere jøder enn jeg har sett. Først nå har jeg begynt å inse hvilke handlinger jeg har begått". Jeg la merke til en tåre som presset seg ut av det venstre øyet til Wolfgang, han tørket den straks vekk og fortsatte med halvkvalt stemme. "Detter er noe jeg aldri vil tilgi meg selv!!" "Hva skjer med meg nå da?" Jeg syntes nesten litt synd på han. "Du må ligge lavt" Stemmen til Wolfgang hadde nå fått tilbake den samme gløden han hadde hatt i begynnelsen. "Så skal jeg smugle opp så mye mat jeg klarer. Hvis de andre offoserene finner ut at jeg skjuler deg her, er vi begge døde!"

 

Etter som tiden gikk, begynnte jeg møysommelig og gjenvinne styrken min, og etter tre uker med intens rehabilitering, la Wolfgang frem flukt planene han hadde jobbet så intenst med den siste tiden.

 

"OK", da er vi igang, Wolfgang brettet ut papirene sine og begynnte. "Det svakeste punktet med størst rømingsmulighet, ligger på sørsiden av leiren, mellom 02:00 og 04:00 er det området ubevoktet. Gjæret er gammelt og skralt, så det skal bli lett og kutte seg igjennom det. Kun 2.7 mil lenger borte, ligger en av USA's opprustnigs baser, hvis vi kommer oss dit, er du trygg, jeg vil bli henrettet, men det er jeg villig til å ofre!" Jeg så på han, jeg følte en slags ærefrykt, men da jeg tenkte på hvor mange jøder han, barbarisk hadde slaktet, følte jeg også et hat mot ham. Men min konklusjon måtte bare bli at "det finnes

noe godt i alle" Også i denne tyskeren.

 

Planen var klar som blekk, og skulle nå settes til livet. For ikke å bli tatt allerede når vi skulle ut av bygningen, klatret vi ut av vinduet og firte oss ned til bakken. Vel nede, snek vi oss langs husveggene helt til sørsiden av leiren der vi skulle klippe opp gjære. Da den første ståltråden i gjærde var kuttet, hørte vi "Halt!" En tysk soldat sto bak oss, med våpene rettet mot hodene våre. Med noen få raske grep, hadde Wolfgang tvunget soldaten i kne, og kort tid etter var han død. Wolfgang fortsatte oppklippingen av gjerdet, mens blikket mitt flakket rundt etter flere farer. Ingen kom.

 

Vel to kilometer utenfor leiren stoppet vi for å hvile, jeg var utmattet. Hvordan vi kom oss til den amerikanske basen husker jeg ikke. Men det jeg er helt sikker på er at Wolfgang må har gjordt en kjempe innstats. Min lykke var overveldene, ubesrivelig!

 

Mine memoarer ender her. Det er ikke mer å si. Nå sitter jeg i min egen stue og fører på de siste linjene om hvordan den grufulle opplevelsen endte. Om hvordan de siste brikkene i livet mitt endelig satt seg på plass. Wolfgang ble stilt for krigsrett og måtte bøte med livet. Jeg har fremdeles mareritt om natten, om de fryktelige opplevelsene, om all døden. Jeg tror..... at noen sår, kan aldri leges.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil