Konflikten på Elfenbenskysten

Dyptgående artikkel med beskrivelse og grunnene til dagens konfliktsituasjon. Oppgave om konflikt i samfunnslære.

Sjanger
Artikkel
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2004.10.21

Elfenbenskysten er en tidligere fransk koloni som fikk sin selvstendighet og uavhengighet fra Frankrike i 1960. I motsetning til mange andre koloniserte land beholdt Elfenbenskysten sitt nære forhold til Frankrike, et godt samarbeidsforhold som de fremdeles har i dag. I 1960 var Fèlix-Hophouët-Boigny leder for landets eneste lovlige parti, Le Parti dèmocratique de Côte d’Ivoire (PDCI), og han ble derfor valgt til landets første president, noe han var frem til sin død i 1993. Han kom også fra landets største stamme, Baoulè-stammen, og hadde slik størsteparten av befolkningens støtte. I tiårene fra 60-90-tallet var Elfenbenskysten et land preget av politisk stabilitet og økonomisk vekst, og var regnet som et av de mest stabile landene i Vest-Afrika. Dette kom av at landet var verdens største produsent av kakao og en av de største kaffeprodusentene i verden, det hadde en sterk valuta i CFA-francen, og det fikk også stor støtte fra franske og andre utenlandske investeringer. Økonomien og landet blomstret, og alt så ut til å gå Elfenbenskystens vei.

 

Men i 1990 ble det lovfestet flerpartisystem og pressefrihet, en demokratiseringsprosess ble satt i gang, og i 1993 ble det interne stridigheter om hvem som skulle etterfølge den avdøde presidenten. Nasjonalforsamlingens leder Henri Konan Bèdiè, fra samme stamme og parti som Fèlix-Hophouët-Boigny, ble utpekt til ny president, frem til valget i 1995. Men Bèdiès eneste reelle utfordrer i dette valget, Allasane Dramane Ouattara, tidligere statsminister, leder for Rassemblent des Rèpublicains (RDR), og muslim fra nordvestlige Elfenbenskysten, ble nektet å stille på grunn av en nyinnført, etnisk diskriminerende lov. Denne loven hindret personer med utenlandske foreldre, eller personer som nylig hadde bodd i utlandet, å stille til valg. Ouattara ble her rammet på begge punkter, siden hans far var fra Burkina Faso, og hans daværende tilhold i USA som ansatt i Det Internasjonale Pengefondet (IMF). I tillegg gikk loven utover innvandrere, der flesteparten var muslimer, som ble nektet å stemme ved valget. Disse ville med størst sannsynlighet ha gitt sin stemme til Ouattara. Slik opprettholdt Bèdiè sin posisjon som president, men dette på bekostning av den tradisjonelt rolige politiske atmosfæren i landet.

 

I tillegg til politisk uro kom det i 1994 til en konfrontasjon mellom regjeringen og fagforbundene da CFA-francen ble devaluert, og med synkende råvarepriser i verden generelt og med stor utenlandsgjeld, var dette starten på en økonomisk nedtur for landet.

 

Folkets misnøye kom frem i lyset, muslimer som hadde blitt nektet å stemme under presidentvalget mente seg diskriminert og oversett, og på midten av 90-tallet ble det igangsatt en prosess som utviklet seg til ”regionalrasisme” der diskriminering, mistenksomhet og frykt ble rettet mot muslimske innvandrere fra nabolandene i nord. Korrupsjon og vanstyre ble mer vanlig, og landet stod foran store utfordringer med urovekkende konsekvenser for befolkningen, som AIDS, malaria, gulfeber og tuberkulose. Men myndighetene manglet både vilje og økonomi til å bedre helsesektoren, noe som førte til enda større misnøye i befolkningen.

 

Og den 24. desember 1999 kom militærkuppet i regi av General Robert Güei, hæren gjorde opprør, og presidenten måtte flykte fra landet. Misnøyen hadde endelig tatt overhånd etter 40 år med fred og stabilitet. Robert Güei satt da som president frem til det nye presidentvalget i oktober 2000. Men, som i det forrige valget ble Ouattara også her nektet å stille som presidentkandidat på grunn av sin bakgrunn. Og heller ingen andre fra Ouattaras parti ble godkjent som presidentkandidat.

 

Kampen om presidentskapet skulle stå mellom Laurent Gbagbo, leder for ” Front Populaire Ivorien”, og Robert Güei, tidligere øverstkommanderende for landets væpnede styrker. Men da det viste seg at det var Gbagbo som gikk mot en klar seier, gikk Güei ut, stoppet valgopptellingen og krevde presidentskapet. Dette førte til stor uro i befolkningen, folk strømmet ut i gatene og krevde hans avgang. Flere ble drept da hæren prøvde å stanse befolkningen, men til slutt valgte Güei å rømme, og overlate presidentskapet til Gbagbo. Men nå hadde kaoset startet, og bare en dag etter, kom flere RDR tilhengere som støttet Ouattara og forlangte omvalg. Det ble sammenstøt mellom Gbagbos og Ouattaras tilhengere med flere hundre drepte, hus og eiendommer ble brent, folk drept og jaget på flukt. I Abidjan ble over 100 mennesker (muslimer fra nord som støttet Ouattara) massakrert av militærpolitiet. Moskeer og kirker ble brent i flere byer, og det ble klarere at dette ikke bare var en politisk kamp, men også en religiøs og etnisk konflikt, med muslimer mot kristne, nord mot sør.

 

Men, så kom en periode med fred og forsoning da både Ouattara og Gbagbo gikk ut og henstillet massene til å legge ned våpnene og gi opp volden. Den nye regjeringen ble respektert og godkjent av alle partier. Men det var stor misnøye med Gbagbos regjering mange steder, og de muslimske i nord følte seg mer og mer diskriminert av det kristne sør.

 

Selve konflikten regnes fra 19.september 2002, da et opprør startet i Abidjan og nordlige deler av landet. Dette opprøret ble utført av ca 800 misfornøyde soldater og ekssoldater. Man regner med at dette kuppforsøket hadde blitt planlagt i over 2 år, og i spissen for dette sto Robert Güei og hans nystiftede parti ”Mouvement pour la Justice et la Paiz (MJP)”. Mange tror at det er Güei og Ibrahim Coulibaly, en sterk støttespiller til Ouattara, som sammen hadde planlagt kuppforsøket da de hadde en felles fiende i Laurent Gbagbo og hans regjering. Den første ofisielle begrunnelsen for opprøret var at 1000 soldater var oppsagt fra hæren. Güei ble drept på opprørets første dag, og i Abidjan ble opprøret raskt slått ned. Men til tross for dette klarte opprørerne raskt og effektivt å sende regjeringsstyrkene på flukt og å få kontroll over sentrale nordlige deler av landet. Byen Bouaké, en stor by som ligger midt i landet, ble snart base for opprørerne, med en ny gruppe som kalte seg ”Mouvement Patriotique de Côte d’Ivoire (MPCI)”. Denne gruppen er etter all sannsynlighet Ouattaras støttespillere og har åpenbare muslimske innslag. De fleste i MPCI er fra dioulastammen og andre mandé-nordstammer fra nord i landet. MPCI har også tatt kontroll over byene Korohogo, Ferkessedougou, Bouna, Seguela og Odiénne.

 

Men også en tredje gruppering dukker opp, kalt ”Mouvement Populaire du Grand Ouest (MPIGO)”. Disse består for det meste av stammefrender, venner og familie av den drepte general Güei. Gruppen støttes bl.a. fra Liberia og består også av leiesoldater fra Liberia og Sierra Leone. I dag kontrollerer MPCI områdene i nord, mens de to andre rebellgruppene (MPIGO og MJP) kontrollerer områdene i vest.

 

Land som støtter opprørerne er Liberia og Sierra Leone, som i tillegg har bidratt med leiesoldater på opprørernes side. Men det er dessverre også mange langt inn i den franske regjering som håper på et regjeringsskifte i Elfenbenskysten, da Gbagbos styre har vært det minst franskvennlige styret landet har hatt siden kolonitiden. Dette har kanskje ført til en litt passiv holdning fra Frankrike til tross for beskyttelsesavtalen som finnes mellom Frankrike og Elfenbenskysten.

 

Når det gjelder flyktningesituasjonen har konflikten ført til enorme flyktningestrømmer. Fra områdene i og rundt Bouaké har mer enn 150 000 mennesker flyktet sørover til tryggere steder. Omtrent alle offentlig ansatte rømte sentrale og nordlige Elfenbenskysten like før rebellene og opprørerne tok makten. Dette lammet den økonomiske forvaltning og annen offentlig administrasjon. Offentlige tjenester har ligget brakk siden desember 2002, skoler, sykehus og andre viktige institusjoner er forlatt og stengt. Flere byer er fremdeles uten elektrisitet, vann og sanitær. Transport og kommunikasjon av varer og tjenester har brutt sammen i landet, og det har resultert i matmangel og prisøkning på matvarer, spesielt nord i landet. Og i vest, der krigshandlingene har vært verst, er mange byer og landsbyer folketomme.

 

I det kristne sør har innvandrere fra nabolandene i nord opplevd tøffe tider siden 19.september. Mye harme og vrede har gått utover Dioulanestammen og andre folkegrupper fra Mali, Burkina Faso og Guinea (hovedsaklig muslimer). Mange uskyldige sivile har blitt drept, og dette har ført til at mange tusen av disse med røtter i nord har reist tilbake dit, til tross for at mange av disse har bodd i Elfenbenskysten i flere generasjoner, og ikke lenger har tilknytning til sine opprinnelige hjemland.

 

Flyktningestrømmen har gått i flere retninger, mot sør (Abidjan), og mot nabolandene Liberia og Guinea, men også mot Mali, Burkina Faso og Ghana. Burkina Faso er et fattig land, og har allerede tatt imot egne flyktninger fra Elfenbenskysten, ca 150 000 mennesker totalt, men det finnes fremdeles fordrevne burkinabeer igjen i Elfenbenskysten. Mange av disse lever under forferdelige forhold i midlertidige mottak.

 

Mange flyktninger er underernærte, spesielt barn, og sykdomsraten er høy både blant barn og voksne. En forventer alvorlige epidemier om ikke forholdene bedres. Flere NGO’s og FN-organisasjoner er på banen for å hjelpe flyktningegrupper, og UNHCR har donert flere millioner dollar for å hjelpe flyktningene. De har også opprettet en flyktningebase, Nicla, i de sørlige områdene ved Guiglo.

 

Frankrike oppfattet først krisen som et indre anliggende og ikke et angrep utenfra, og valgte derfor å ikke involvere seg så mye. De hadde først i underkant av 1000 franske soldater i området, men er nå oppe i over 5000, hovedsakelig for å beskytte franske og vestlige borgere. Gbagbo har anklaget Frankrike for å være for nøytral og tilbakeholdende med militær assistanse for å bekjempe opprørerne, mens opprørerne har ment det motsatte. Etter hvert har Frankrike kommet mer aktivt inn som fredstyrke mellom frontlinjene og de har tatt den militære kontrollen i sentrale vestlige strøk av Elfenbenskysten.

 

17. oktober 2002 ble en våpenhvile inngått mellom Gbagbo-regjeringen og rebellene i MPCI. Dette åpnet for fredsamtaler, men ikke for de områdene som grenser mot vest som er kontrollert av MPIGO og MJP.

 

I januar 2003 ble Marcoussis-avtalen inngått, da Frankrike inviterte de tre rebellgruppene, regjeringssiden og nasjonalforsamlingens syv politiske partier. Dannelsen av en samlingsregjering, hvor også de tre rebellgruppene skulle ha plass, var en del av denne avtalen. Men på grunn av mye oppstyr rundt denne avtalen, fikk rebellgruppene mindre profilerte plasser enn opprinnelig tenkt. Men samtidig med at dette ble bestemt på en konferanse i Ghana, ble det også opprettet et nasjonalt sikkerhetsråd med alle deltakende parter fra Marcoussis-forhandlingene.

 

13. mars 2003 ble en overgangsregjering dannet, i påvente av et valg i 2005. I denne overgangsregjeringen er alle de politiske partiene representert, og Elfenbenskysten er nå inne i en rolig periode. Partiene har allerede startet å profilere seg før valget, og denne gangen finnes det ingen etnisk diskriminerende lov.

 

I denne konflikten har det blitt begått flere brudd på menneskerettighetene og Gènèvekonvensjonen. Organisasjonene ”Fédération Internationale des Ligues des Droits de l’Homme (FIDH)” og ”Human Rights Watch” fordømte de økende tallene på drap i Abidjan under konflikten, og mener at ivorianske sikkerhetsstyrker åpenlyst begår menneskerettighetsbrudd. Det har blitt dokumentert flere tilfeller der folk med partitilhørighet eller folk fra nord i landet er blitt myrdet av uniformerte menn. I tillegg har regjeringssoldatene (loyalistene) og liberianerne (leisesoldater) også stått for overgrep mot sivile i vestlige deler av landet. I vest finnes det også mange dokumenterte tilfeller av voldtekt og tortur mot sivilbefolkningen. I en landsby nær Vavoua ble det funnet en massegrav med 120 drepte. Det skal også visstnok finnes flere ”dødsskvadroner”, med høyt profilerte mennesker som er med på å drepe sivile. Disse har utført vilkårlige arrestasjoner, og drept folk på grunnlag av deres etniske eller nasjonale tilhørighet. Medlemmer av RDR partiet (Ouattaras parti), liberianere, burkinabeer eller folk fra dioulanestammen har vært mest utsatt for disse angrepene.

 

Myndighetene benekter at sivile har blitt drept av deres soldater, men hevder at de døde er opprørssoldater som har blitt drept i kamp med regjeringsstyrkene. Laurent Gbagbo har nektet enhver personlig befatning med de såkalte dødsskvadronene, til tross for at flere franske aviser har assosiert han med overgrepene.

 

Men i tillegg til å drepe sivile i befolkningen, har det også blitt funnet lik av frivillige, lokale hjelpearbeidere. I 2003 ble fire Røde Kors hjelpearbeidere funnet drept i nærheten av Toulepleu, en by vest i landet.

 

Når det gjelder unødig materielle ødeleggelse har flere kirker og moskeer blitt brent og ødelagt, særlig i starten av konflikten, noe som klart er brudd på Genevekonvensjonen. Rebellgruppen MPIGO har også brukt barnesoldater i sin krigføring, og bryter på den måten menneskerettighetene.

 

Det opprørerne vil oppnå med konflikten er politisk makt, regjeringsskifte og mer makt til muslimene. De muslimske vil ha en muslimsk leder, eller en leder som har mer respekt for de muslimske, da de mener de har blitt undertrykt og har mistet mange av sine rettigheter siden Boignys død i 1993. Felles mål for rebellene i vest (MPIGO) er å hevne drapet på Robert Güei, og å få avsatt Gbagbo. Andre opprørere vil bare ha Ouattara ved makten.

 

Denne konflikten bærer preg av å være en interessekonflikt, da det handler om hvem som skal ha makten i landet, og det er noe som er håndgripelig og materielt, noe man kan dele mellom mennesker, grupper og partier. Men likevel må denne konflikten sies å bære like mye preg avå være en verdikonflikt, da det er en etnisk, religiøs og ideologisk konflikt. Den er sterkt preget av at det er muslimene i nord mot de kristne i sør, og de okkupperte områdene handler ikke om en territoriell strid, men er mer et symbol på makt fra oppprørernes side. Disse opprørerne er i hovedsak muslimer, mens de som står på regjeringens side er i hovedsak kristne, noe som understreker den religiøse konflikten. De brente kirkene og moskeene er også et symbol på dette. Det som også viser at det bærer preg av å være en verdikonflikt, er at den lite trolig ville ha oppstått om det ikke var for det anspente forholdet mellom kristne og muslimer, og ulike stammegrupper i landet. Selv om konflikten handler om en maktdeling og dermed blir en interessekonflikt, så vil de som har makt i samfunnet også bestemme hvilke verdier som vil gjelde i samfunnet, og på den måten blir dette en verdikonflikt.

 

 

Kilder:

 

Internett:

www.globalis.no/country.cfm?Country=CI

www.afrika.no/norsk/Land/Vest-Afrika/Elfenbenskysten

www.unhcr.org

www.FOMI.no

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst