Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Lars Saabye Christensen - Halvbroren, Beatles og Gutten som ville være en av gutta

Lars Saabye Christensen - Halvbroren, Beatles og Gutten som ville være en av gutta

Tre personer skapt av Lars Saabye Christensen: Otto, Kim og Barnum. Hvem er de, og hvorfor er de som de er?

Karakter: 5+ (VK2, allmenn)

Sjanger
Særemne
Språkform
Bokmål
Lastet opp
14.03.2004

”Ellers skjer det ikke så mye. Joda, som ballgutt driter han seg ut for evig tid ved å miste buksa foran Store Stå, han tyvlåner en fotball, avisbudet eksploderer visstnok, Otto er vel forelsket i Ane, men driver det ikke lenger enn å ødelegge bursdagsselskapet hennes, og dessuten blir faren hans lam i begge bena. Likefullt er det mellom linjene det skjer, slik det gjerne gjør i gode bøker.”

Ynge Ekern i Aftenposten om Gutten som ville være en av gutta, Aftenposten Morgen 2/10-1992, side 16

 

Innledning

 

I dette særemnet har jeg benyttet tre bøker av Lars Saabye Christensen. Christensen blir av mange sett på som en av de største og mest betydningsfulle norske forfattere de siste 25 årene, og verkene jeg har valgt kan sies å være noen av dem han har lykkes best med. Oppvekstromanen Beatles kom i 1984, den gripende Gutten som ville være en av gutta kunne først leses i 1992, og den prisvinnende episke Halvbroren så verdens lys i 2001. I arbeidet har jeg benyttet en forfatterbiografi om Christensen, skrevet av Kåre Kverndokken (se kildehenvisning for ytterligere informasjon).

 

Som tidligere nevnt har jeg valgt følgende problemstilling:

Tre personer skapt av Lars Saabye Christensen: Otto, Kim og Barnum. Hvem er de, og hvorfor er de som de er?

 

Grunnen til dette valget er enkel: jeg liker Christensens bøker. Jeg liker måten han skriver på, de eksepsjonelt gode personskildringene, og dybden som finnes i dem. Jeg har i ettertid innsett at valget muligens var litt dristig. Særlig Halvbroren og Beatles har vist seg å være svært krevende. Det har uansett vært god lesning!

 

De tre bøkene er vidt forskjellige i oppbygging, språk og virkemidler. Der Gutten som ville bli en av gutta er enkel, forståelig og naken, er ofte Halvbroren tung, innviklet og tilslørt. Beatles ligger stilmessig mellom de to andre. Dette gjør at direkte sammenligning basert på litterære trekk i mange tilfeller er vanskelig, men jeg har sammenlignet direkte der jeg mente det gikk an.

 

Hoveddelen av særemnet er skrevet som en helhet. Derfor er det lokale temaet (for eksempel analyse, personskildring, og andre ting som ligger til grunn) uthevet slik at det skal være lett å forflytte seg mellom de ulike delene. Disse uthevningene er ikke ment om reelle kapittelinndelinger, men kun som bistand til leseren.

 

På neste side kan du lese en kort forfatterpresentasjon. Denne er kun ment som en kort innføring i hvem Lars Saabye Christensen er, og hva han skriver.

 

”Den natta lå jeg og tenkte på døden, lysvåken, jeg lå langt bak øynene mine og stirra i et digert mørke, og det gikk opp for meg, uten at jeg egentlig skjønte det, at jeg allerede var begynt å dø, det var en motbydelig tanke, og jeg grein.”.

Kim, side 54 i Beatles

 

 

Lars Saabye Christensen

En forfatterpresentasjon

 

Lars Saabye Christensen kom til verden 21. september 1953. Han vokste opp på Skillebekk i Oslo, og det er i områdene Christensen ferdet som ung at vi kan lese om Otto, Kim og Barnum. Han debuterte med Historien om Gly, en dikt-/prosasamling, i 1976, men opplevde ikke det store gjennombruddet før i 1984 med oppvekstromanen Beatles (se side 7 for ytterligere informasjon). Gjennom sitt forfatterskap har han utgitt en rekke romaner, diktsamlinger og novellesamlinger. På siste halvdel av 90-tallet skrev han også noen kritikerroste barnebøker.

 

<bilde>
Det er flere fellesfaktorer man finner igjen i flere av Christensens bøker. Unge gutter er i mange tilfeller i sentrum (første gang han benyttet en jente som hovedperson var i novellen Trosse i diktsamlingen Den misunnelige frisøren (Cappelen forlag, 1997)). Historiene finner ofte sted i Oslo i områdene der Christensen selv vanket i sin ungdom, og mange finner sted på 60- og 70-tallet. Mange forfattere legger handlingen i bøkene sine til miljøer de selv kjenner for inspirasjon og forsikring om troverdighet. Christensen har selv sagt: ”Jeg er en forfatter med dårlig fantasi, men med god hukommelse” (Bokspeilet 9-1992, gjengitt i Kverndokken: LSC side 9). Vi kan si at Christensen skriver en slags moderne heimstaddiktning. Det er enkelt å se at hans egen barndom i stor grad har påvirket skrivingen hans. Et eksempel på dette er når Kim tar seg jobb som blomsterbud i Beatles; Christensen selv jobbet som blomserbud i Oslo å 60-tallet. Han jobbet også som sommervikar i Majorstua Flyttebyrå, et yrke også Kim er innom.

 

Ut ifra bøkene til Lars Saabye Christensen kan det virke som han ikke har mye til overs for lærere. De blir uvanlig fargerikt beskrevet, og ofte ikke på en veldig positiv måte. Frisører ser derimot ut til å fascinere Christensen. I mange av bøkene hans finner vi frisører i små biroller (for eksempel er faren til en av kameratene til Kim i Beatles), og han skrev til og med novellesamlingen Den misunnelige frisøren i 1997.

 

Lars Saabye Christensen vokste som sagt opp på Skillebekk. Han omtaler sin egen oppvekst som harmonisk og god. Den danske faren jobbet som arkitekt, moren var hjemmeværende, og han hadde en tre år eldre bror. Han var tidlig opptatt av litteratur, skriving og fotografering. Han spilte også klassisk piano, men i følge Stavanger Aftenblad 3.10.1995 (gjengitt i Kverndokken: LSC side 13) kom han aldri lenger enn til tredje sats i Måneskinnssonaten. Han tok artium på Berg gymnas i 1972. Her hadde han en norsk lektor som virkelig fikk ham tent på samtidslitteratur. Særlig lyrikere som Jan Erik Vold og Paal-Helge Haugen appellerte til Christensen. Senere studerte ham på Blindern. Det var hovedsakelig norsk, men han tok også fag som litteraturvitenskap, idéhistorie og kunsthistorie. Under studietiden møtte han også kona Karna.

 

Christensen sto på gaten i Oslo i 1972 og 1973 og solgte egenskrevne dikt for to kroner og femti øre. Historien om Gly kom i 1976, og han slo skikkelig igjennom med Beatles i 1984. den prisbelønte Halvbroren ble utgitt i 2001, en bok han blant annet har vunnet Nordisk Råds Litteraturpris for, og hans nyeste roman, Maskeblomstfamilien, har nylig kommet ut, og har høstet strålende kritikker (se for eksempel Aldri en av gutta på Dagbladets Internettsider, http://www.dagbladet.no/kultur/2003/09/12/378286.html).


 

Tre personer skapt av Lars Saabye Christensen: Otto, Kim og Barnum. Hvem er de, og hvorfor er de som de er?

 

Gutten som ville være en av gutta

<bilde>
”Otto pælmer stein på dommeren som besvimer.

Otto sykler etter Ane, men tar henne aldri igjen.

Otto går omveier.

Det er der det skjer.

Otto er kamerat med dotømmeren som ikke spiser av lasset,

og Karsten, avisbudet, som vant 2. verdenskrig.

For ikke å snakke om mora som er byens beste til å vaske

fotballdrakter. Og faren som er flyttemann på Bulkens bil

og flytter pianoer og papegøyer.

Otto Olsen er bedre enn ingen.

Ingen er bedre enn Otto.”  Fra omslaget på Gutten som ville være en av gutta.

 

Gutten som ville være en av gutta ble utgitt av J. W. Cappelens Forlag i 1992. Romanen tar for seg oppveksten til en ung oslogutt i 60-årene. Den er overraskende kort (bare 131 sider med forholdsvis stor skrift), men klarer likevel å påvirke leseren i kjent Lars Saabye Christensen-stil. Temaet kan være den indre, usynlige kampen mange mennesker kjemper, og å finne sin egen identitet og plass i samfunnet. Den populære norske filmen Ti kniver i hjertet er løst basert på denne boka.

 

I romanen kan vi lese om Otto Olsens sommerferie i Oslo i 1960-årene. Vi blir godt kjent med Otto, de trange kårene han og familien lever i, og Ottos ønske om å bli god i fotball, og dermed bli ”en av gutta”. Han stjeler en fotball og begynner å trene. Faren, som er flyttemann, får et piano over seg på jobb, og blir lam i begge bena. Den traumatiske opplevelsen og følelsen av å være en byrde for samfunnet forandrer faren totalt. Han går fra å være sprek og lystig til å bli nedbrutt og innelukket. Ottos ellers så stabile tilværelse forsvinner, og han føler nesten at han har mistet faren. Har fortsetter med fotballtreninga, og etter flere hindre når han til slutt målet om å spille fotball på favorittlaget Frigg.

 

Ved hjelp av in medias res blir leseren raskt kastet inn i livet til Otto. Boka er skrevet i lavstil, som etter min mening reflekterer måten Otto snakker og tenker på, og hvordan han er. Avvikende skrivemåter og en svært muntlig form er også med på å formidle dette uttrykket. Det er noen få hendelser som står for fremdriften: han kaster en stein på en dommer, han stjeler en fotball og begynner å trene, han får en fotball av faren, han er med faren på jobb, han leverer tilbake den stjålne fotballen og blir oppdaget, farens ulykke, han blir ballgutt på Bislet, men mister buksa foran alle tilskuerne, fødselsdagsselskapet til Ane, og at endelig får spille en kamp for Frigg. Romanen er nokså stillestående, og Otto må sies å være en svært statisk hovedperson. Fotballkampen er absolutt høydepunket på spenningskurven, men dette er også det eneste som påvirker Otto i stor grad. Av personene i boka er det faren som forandrer seg mest, men han er ikke viktig i historien. Det virker til tider som om Otto ser på farens forandring som reell ting som bare er der, og ikke som en følelsesmessig ting som kan forandres. Til tider virker det også som om Otto ikke bryr seg så mye om denne forandringen, eller i alle fall benekter det så godt han kan.

 

Det er en tredjepersonssynsvinkel med sterkt fokus på Otto; vi kan lese hva han tenker. Det følgende sitatet viser både dette og den markerte lavstilen: ”Mora reiste seg opp, rettet på kjolen g håret og så fulgte Otto etter henne inn på rom 22. Sengen stod i et hjørne, like ved vinduet. I den sengen lå faren hans. Han kunne se ut og få øye på himmelen hvis han hadde lyst til det. Han stirret opp i taket i stedet. Han virket mindre enn før. Otto kunne nesten ikke kjenne ham igjen og han ble skamfull og turte knapt se i den retningen.”  - Fra Gutten som ville være en av gutta, side 77.

 

Boka er enkel de fleste aspekter. Språket (se sitat over, og legg spesielt merke til mangelen på kommaer), skildringer og personene virker nesten simplifiserte. Det er tydelig at fokuset ligger på den menneskelige psyken, og at forfatteren prøver å vise at selv den enkleste kiste kan inneholde en skatt. Otto blir framstilt som en litt ”kort” person, men samtidig varm og interessant. Det er på mange måter naturlig å trekke en parallell til Ambjørnsens Elling-bøker. Denne tematikken gjør seg også gjeldende i flere av Christensens andre bøker, for eksempel Beatles, der hovedpersonen har seriøse psykiske problemer. Det er tydelig at dette er et emne som fascinerer Christensen, og som han er svært kompetent til å skrive om. Man får mye ut av den korte boka, i form av underholdningsverdi og økt menneskeforståelse.

 

Man kan si at klimakset er det spesielle sistekapittelet som bærer navnet Enda en lørdag i Otto Olsens liv. Dette viser tydelig til det første kapittelet En lørdag i Otto Olsens liv. Forskjellen er at det første kapittelet er langt fra lykkelig, og kan ses på som begynnelsen på en lang reise. Jeg har tidligere sagt at Otto er veldig statisk, og dette er sant. Han har et mål om å bli sosialt akseptert av de andre guttene, bli en av gjengen, og tror han kan oppnå dette ved å spille fotball. I det siste kapittelet får han endelig spille en kamp, men siden boka har en så åpen slutt er det vanskelig å si hvordan livet til Otto blir etter kampen. Sannsynligvis vil det være nokså likt. Ottos svake sosiale intelligens og underutviklede mentale kapasitet er nok en for stor hindring. Han kommer sikkert til å skaffe seg venner etter hvert, men uten påvirkning av eventuell fotballspilling. Fotballkampen vil gjøre Otto lykkelig en stund, men effekten vil gradvis forsvinne, og alt vil være tilbake til det normale.

Siden romanen bare tar for seg to måneder av Ottos liv er det vanskelig å si hvorfor han er som han er. Det er mulig han bare henger litt etter de andre i utviklingen. Han blir beskrevet som lav, og fotballdrakten var altfor stor til ham; dette kan bekrefte en sen utvikling. Siden Otto sannsynligvis bare er 11 eller 12 år er dette noe han vil ta igjen senere i livet. Det beste han vet er å strekke lakener med moren. I den alderen begynner man å løsrive seg fra foreldrene; altså enda et tegn på at han henger litt etter sine jevnaldrene.

 

Otto er en gutt som går på barneskolen. Han er litt utenfor, og den store drømmen hans er å bli en av gutta. Han tror dette kan bli oppnådd gjennom å være god i fotball, og bruker all fritiden sin på å trene. Med en litt svak sosial intelligens er dette målet litt søkt, og fordi han kommer fra en fattig familie er sosial akseptering enda vanskeligere. Otto prøver å oppnå et mer eller mindre umulig mål!

 

 

<bilde>

  Beatles

”«Øra våre var digre skjell og vi lå på bånn av havet, lytta og lytta… Etterpå lå vi strake med øra folda sammen og fallende puls. Sånn føltes det. Sånn var det. Som å høre Gud si Bli lys! på den første dag.»

 

Lars Saabye Christensen har skrevet en muntervemodig roman om fire Beatles-frelste oslogutter av årgang 1951, fra de som syvendeklassinger står på spranget inn i voksenverden - «Vi tok framtida på forskudd og den så sabla bra ut» - til høsten 1972, 25. september. Dønningene fra ungdomsopprøret ute i Europa skyller inn over dem og deres beskyttende småborgermiljø, ingen går tørrskodd.

 

BEATLES gir et levende og billedrikt inntrykk av en tid i omveltning de fleste har opplevd – eller gjennomlevd.”  - Fra omslaget på Beatles.

 

Beatles, utgitt av J. W. Cappelens Forlag i 1984, er Lars Saabye Christensens store gjennombrudd. I dag, nesten 20 år senere, blir den fortsatt sett på som en av hans beste bøker. Dette er også en nokså massiv roman; 538 sider må leseren igjennom for å finne ut hva som skjer med Kim, Ola, Seb, og Gunnar. Disse 538 sidene er fordelt på 21 kapitler, som igjen er delt opp i tre deler. Boka handler om fire oslogutter fra de er 14 år til de er 21 år gamle. Romanen har blitt oversatt til en rekke språk, og har blant annet blitt satt opp som teaterforestilling på Oslo Nye Teater.

 

Også i denne boken er mulige temaer indre kamp, menneskelig psyke og samhold. 60-tellet er veldig sentralt, men historien kunne også funnet sted i andre tidsepoker, da i en litt endret form.

 

Romanen begynner med at guttene går i siste klasse på barneskolen. De er totalt Beatles-frelste, og har droppet sine egentlige navn til fordel for Beatles navnene. De begynner så på ungdomsskole, og Kim får sin første kjæreste, danske Nina. Hun flytter tilbake til Danmark. Guttene begynner på gymnaset, og begynner virkelig å flyte fra hverandre. Kim forelsker seg i Cecilie, og utvikler et økende alkoholproblem. Seb havner på kjøret, og de tre andre må dra til Paris for å hente ham, og redde ham fra livet som narkoman. Guttene blir stadig mer politisk aktive. Kim vet egentlig ikke hva han vil, og gjemmer løpesedlene han skal dele ut i en skuff. Banken der faren til Kim jobber blir ranet, noe som fører til at faren trekker seg inn i seg selv. Kim spiller sinnssyk for å slipp militæret, begynner så på universitetet, bare for å rote til livet sitt fullstendig; han glemmer å melde seg opp til eksamen, roter bort studielånet, sløser bort sparepengene, og bryter nesten båndene med familien. Ola har i mellomtiden fått kone og barn i Trondheim. Kim blir mer og mer forvirret over sin egen tilværelse, og blir til slutt tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling. Det ender med at Gunnar, Seb og Ola hjelper ham å flykte 25. september, 1972. 53,5 % av befolkningen har akkurat stemt nei til EF, og folk danser i Karl Johans gate når de kjører vekk.

 

Romanen er delt inn i kapitler som har fått navn etter Beatles sanger og hvilken tid de finner sted. Dette gjør at man hele tiden vet nøyaktig når ting skjer, og hvor gamle guttene er. Historien bygger i stor grad på politiske syn og normer på 60-tallet, så tidsangivelsen i kapittelnavnene er på mange måter genial; lurer leseren noen gang på hva som egentlig skjedde politisk i et av kapitlene er det bare å hente et oppslagsverk å se hva som skjedde på den tiden. Det er også en morsom tvist med Beatles navnene.

Del 1 er den lykkelige delen i boka. Den varer fram til høsten 1967, altså fra guttene er 14 til de er 16. her er det lite bekymringer, og livene deres er som en dans på roser i motsetning til det som venter dem. Dette er også den lengste delen, og det er her humoren i boka befinner seg.

Del 2 slutter ved høst/vinter 1970/1971. guttene nærmer seg 20 år, og problemene har begynt å balle på seg. Kim forelsker seg i Cecilie, og får antydninger til et rusproblem. Nina, ekskjæresten, har havna på kjøret, og ingen vet hvor hun er.

”Et kvarter seinere blei jeg halt inn. legen mønstra meg med kalde øyne. – Bruker du hasj? spurte han. Jeg svarte ikke. Han kjente på pulsen, klemte meg over nyrene. Så skreiv han en lapp og ga den til meg. – Gi den til psykologen, sa han og ropte et nytt navn i diktafonen. Fenriken fulgte meg videre. Jeg leste på lappen. Stoffproblemer, stod det. Sterke nevrotiske trekk. Jøss. Jeg begynte å bli nervøs for alvor.”

Litt senere hos psykologen: ” – Fortell litt mer om deg selv, sa han. Og stemmen min fortsatte, som om den var et ras, et skred, kroppen min snakka over meg. Jeg fortalte om taket hos Cecilie, skjelettet, grevlingen, at jeg var en fugl før, at jeg kunne fly om natta, jeg fortalte om angsten som åpna seg som et knivstikk inni meg, jeg fortalte at jeg striblødde da purken slo ned demonstantene i Paris, at jeg skreik hver natt, jeg fortalte at jeg var skyldig i et bankran. Psykologen satt med en kulepenn mellom fingrene. Han skreiv noe på et ark.”

Etter legen har bestemt at han er udyktig: ”Så tusla jeg ut. Og midt i solskinnet, midt i lettelsen, stakk det en rasende tanke inn: brevet. Brevet som psykologen hadde skrevet. Hva stod det i det? Hva stod det der som gjorde at jeg slapp på flekken. Jeg hadde jo bare fortalt sannheten. Hva stod det i brevet?”  - Fra Beatles, sidene 414-416.

Det er altså i del to man får bekreftet at noe er galt.

Del 3 er vanskeligere å forstå enn de to andre. Politikken gjør seg mer gjeldene, og samholdet mellom de fire guttene blir forsterket. Seb har havna på kjøret i Frankrike, og de resterende tre jobber inn penger slik at de kan dra for å hjelpe ham. Stig, broren til Gunnar, tar en overraskende politisk vending, noe som fører til at han og Gunnar blir bitre fiender. Ola må flytte til Trondheim fordi han har gjort en jente der gravid, og Kim begynner å føle seg mer ensom igjen. Det ender med at han blir tvangsinnlagt, men rømmer med guttas hjelp.

 

Det er god progresjon, og personene blir skildret levende og fargerikt. Språknivået er normalt, men dialogene og annen direkte tale dupper ned i lavmålet, noe som gjør det mer realistisk: ”Seb tok meg til side. – Hva skjedde? spurte han. – Kødden kasta drit om Fred, sa jeg. – Om Fred? – Dreit ut Frelsesarméen, sa jeg. Seb nikka, flere ganger. – Fikk som han fortjente, sa han.”  - Fra Beatles, side 279.

 

I romanen er det retrospektiv førstepersonssynsvinkel med Kim i sentrum. Det betyr at Kim er på slutten av historien, og forteller oss det som har skjedd i kronologisk rekkefølge. Han vet ikke mer enn det han har vært med på, eller har blitt fortalt av andre. Kim er også hovedpersonen i boka. Når man først leser at Kim sitter ute i sommerhuset på vinteren, helt alene, og oppdager at moren har tittet inn vinduene for å forsikre seg om at han har det bra, forstår man ikke hvorfor situasjonen er slik. Leseren forstår ikke hvordan alt henger sammen før på siste side. Dette skaper en trang til å lese boka om igjen, og tilfører en ny dybde. Det er enkelte hendelser i boka man ikke forstår før andre gang man leser den. Fra første side i Beatles: ”Og uten at jeg tenker meg om stanser rullen bak øynene mine ved ett bestemt bilde, jeg holder det fast noen sekunder, fryser, så gir jeg det bevegelse, for jeg er allmektig. Jeg gir det stemmer, lyder, lukter og lys. Jeg kan tydelig høre singelen som knaser under skoa der vi lusker over Vestkanttorget, jeg kan føle den yre svimmelheten etter et magadrag, og ennå kan jeg kjenne albuen til Ringo som treffer meg mjukt i siden, og vi stanser på rekke og rad alle fire, og John peker på en svart, blankpolert Mercedes som står parkert utenfor Naranja.

Det var George som først sa noe. Han sa: - Den er din, Paul.”

 

Som sagt er Kim hovedpersonen. Han kommer fra en middelklassefamilie i Oslo, og levestandarden er forholdsvis høy. Dette kan være årsaken til den uvettige pengebruken når han blir selvstendig. Han har en normal barndom, og vennskapet med Gunnar, Seb og Ola kan sies å være hjørnesteinen i livet hans. Denne tryggheten kan være årsak til den tragiske slutten. Det er på mange måter naturlig å tro at det politisk usikkerhet og press fra familie, venner og fra samfunnet generelt som dytter ham over kanten, men allerede på side 54 kan vi lese følgende: ”Den natta lå jeg og tenkte på døden, lysvåken, jeg lå langt bak øynene mine og stirra i et digert mørke, og det gikk opp for meg, uten at jeg egentlig skjønte det, at jeg allerede var begynt å dø, det var en motbydelig tanke, og jeg grein.”. Om han her snakker om biologisk eller psykisk død er egentlig uvesentlig. Det som er viktig er at det er unaturlig for en 14-åring å tenke slik. Hva som har skjedd før dette vet leserne svært lite om, og siden ting tyder på at det allerede er en psykisk ubalanse, er det vanskelig å fastslå årsaken. Kim er i utgangspunktet en helt normal tenåring, men takler ikke den politiske uroen på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Han takler heller ikke den ansvarsfølelsen av å være selvstendig, og misbruker mange av mulighetene han har for å komme seg fremover i livet.

Han utvikler også et anspent forhold til forskjellige rusmidler. Dette kan også skyldes den frie flyten som fant sted å 60-tallet, men også følelsen av å ikke vite hva som er meningen med alt, og ikke vite hvilken vei man skal velge. Som nevnt tidligere er gutta særdeles viktig for Kim, og det egentlig etter at de glir fra hverandre på gymnaset alt livet til Kim begynner å falle fra hverandre. Han er et selskapsdyr som ikke takler å være alene!

 

Mot slutten av boka er det tydelig at Kim er syk. Det er vanskelig å si hvorfor, men det er tydelig at han er svært syk. Guten vi leser om på anstalten er vidt forskjellig fra gutten vi leser om på telttur med gutta noen år før. Det merkelige er at forandringen har foregått så gradvis at man egentlig ikke innser at Kim faktisk er psykisk ustabil. Slutten på boka oppleves derfor som svært overraskende selv om man ikke har noen unnskyldning for og ikke ha sett det før. Andre gang man leser boka vil derfor åpenbare seg som en helt ny opplevelse, og man vil oppdage ting man ikke oppdaget første gang.

 

I Beatles er også personlig identitet viktig. Kim vet ikke lenger hvem han er, og hva hans oppgave er etter at gjengen ikke lenger er der for ham. Han klarer ikke å tilpasse seg, og faller derfor igjennom.

 

Kim er i stor grad offer for 60- og 70-tallets ustabile forhold. Han er elsket av både venner og familie, men klarer ikke å få orden på livet sitt. Rusmidler oppleves som en enkel utvei, men fører ham i lengden bare lenger ned i fortvilelse. Noe av det verste er at ikke Kim selv innser at noe er galt, og derfor ikke rekker å be om hjelp. Tittelen på boka henspeiler trolig de gode tidene før livet ble komplisert, og forandringen han har vært igjennom; her er det med andre ord en særdeles dynamisk hovedperson!

 

 

<bilde>
Halvbroren

”I denne store, betagende episke romanen følger vi en familie i Oslo gjennom fire generasjoner. I sentrum av den dramatiske handlingen står Fred, bokseren, unnfanget ved en voldtekt på tørkeloftet 8. mai 1945, og den yngre halvbroren Barnum. ’Jeg skulle vært faren din, jeg’, sier Fred, ’i stedet for han dritten som sier han er det.’” – Fra omslaget på Halvbroren.

 

Utgitt av J. W. Cappelens Forlag i 2001. Romanen består av seks deler, delt inn 45 kapitler, og går over 651 sider. Jeg kommer tilbake til inndelingen senere. Den er tildelt blant annet Brageprisen, Bokhandlerprisen, og den prestisjefylte Nordisk Råds Litteraturpris. Den er oversatt til flere språk, og utgis i England, Tyskland, Italia, Brasil, USA, osv.. Internasjonale kritikere har vært overraskende positive til romanen, særlig med tanke på den sterke norske lokaliseringen i boka, og at boka i stor grad bygger på norsk frigjøring og etterkrigssosialisme. Dette var selvfølgelig viktig i alle land som var innblandet i 2. verdenskrig, men det er likevel pussig å se hvordan andre trykker denne norske mursteinen av en roman til sitt bryst.

 

Det er vanskelig å fastslå noe tema i Halvbroren, men det kan være at ikke alt er som det virker med en gang, og at alt henger sammen; alle handlinger har både kortsiktige og langsiktige følger.

 

8. mai 1945 blir Vera voldtatt på tørkeloftet. Hun bor sammen med moren Boletta og bestemoren Den Gamle i en leilighet i Oslo. Hun snakker ikke på ni måneder etter voldtekten, så Boletta og Den Gamle er ikke sikre på hva som har skjedd. Bekreftelsen på deres mistanker kommer ikke før flere måneder senere når doktor Schultz forteller dem det. Doktor Schultz blir for øvrig også tilkalt rett etter voldtekten, men er da så beruset at han ikke oppdager graviditeten. Fred blir født i en drosje på vei til sykehuset, og når drosjesjåføren regner seg fram til at unnfangelsen må ha funnet sted i mai roper han at barnet bør hete Fred. Arnold Nilsen kommer til byen i en amerikansk Buick, og går straks etter Vera. Han flytter etter hvert inn, noe som leder til at han og Vera gifter seg.

<bilde>
Arnold ble født på en liten øy, Røst, og vokste opp i en svært konservativ familie. Han mister en finger i tidlig alder [i beskrivelsen av voldtekten av Vera kan vi lese at gjerningsmannen manglet en finger…] på grunn av klossete oppførsel og umodenhet, eller på grunn av kjedsomhet og uvanlige evner. Han rømte hjemmefra da han ble 16, og begynte å jobbe på et omreisende sirkus. Alt han gjør etter dette fram til han møter Vera er et mysterium.

Etter en stund får Vera og Arnold en sønn. Han får navnet Barnum etter et ideal Arnold hadde på sirkuset. Presten nekter å døpe ham, så Vera og Arnold drar til Røst for å døpe sønnen. Boletta utvikler alkoholisme, men tvinger Barnum til å gå på danseskole. Der møter han Peder og Vivian, om blir hans første og eneste venner. Fred dreper Arnold med en diskos. Senere blir Barnum og Vivian sammen, og han finner ut at faren var skyld i bilulykken som ødela livet til Vivians foreldre. Barnum begynner å skrive filmmanus. Peders far begår selvmord. Peder og Barnum starter så et firma sammen, i mellomtiden har Fred forsvunnet. Vivian blir gravid, og føder Thomas, men Barnum kan ikke få barn; man får aldri vite hvem som er faren til Thomas. Det blir hintet til at Fred har ”besøkt” Barnum, og forsikret seg om at han har det bra, det blir også hintet til at Fred kan være Thomas’ far. Fred kommer tilbake etter 26 år for å fortelle Barnum alt om familien, og hva den har vært igjennom.

 

Som nevnt tidligere består romanen av seks deler, som igjen er delt inn i 45 kapitler. Kapitlene fungerer som i de fleste andre romaner; de skiller viktige hendelser fra hverandre, og symboliserer i mange tilfeller et hopp i tid eller forandring av sted. Det er inndelingen av kapitlene i seks deler i Halvbroren som er interessant. Den første delen, Det siste manuskriptet, fungerer sammen med prologen (som er vanskelig å forstå, men som virkelig får deg til å fatte interesse for historien) som en slags introduksjon. Her er Barnum voksen, og befinner seg på den årlige filmfestivalen i Berlin. Han får en kryptisk beskjed om at Fred har kommet tilbake, og bestemmer seg for å dra hjem med én gang. Han begynner å fortelle historien.

 

Den andre delen, Kvinnene, tar for seg livet Vera, Boletta og Den Gamle lever i Oslo, voldtekten, og Freds fødsel. Her er får leseren også vite en god del om hvordan det var å leve etter 2. verdenskrig, og gleden de aller fleste nordmenn følte når krigen endelig var over.

Deretter kommer En koffert med applaus. Arnolds liv frem til han var 16 og rømmer til sirkuset er viktig her. Med en gang virker delen fullstendig meningløs fordi man ikke vet hvem Arnold egentlig her, og hvorfor han er viktig for den generelle historien. Når ulykken der han mister fingeren blir beskrevet fatter plutselig leseren interesse; Veras voldtektsmann manglet en finger, og den mystiske Arnold, som hittil ikke har passet helt inn, mangler en finger. Dette er det første punktet i boka hvor man trekker sine egne konklusjoner.

 

Barnum er den mest omfattende delen, og strekker seg over ca. 350 sider. Denne delen handler rett og slett om Barnum; fra han ble født til han er voksen. Dette kan også sies å være hoveddelen, og de andre delene til en viss grad supplementer til denne delen. Hintet som kom i del tre blir i Barnum mer eller mindre bekreftet. I del to nektet presten å døpe Fred fordi faren var ukjent. På første side i denne delen befinner Vera og Arnold seg i den samme prestens kontor. Presten nekter å døpe den nyfødte Barnum: ”Far bøyde seg fram. – Er det bibelen du skal konferere meg med? Presten svarte ikke. Han leste høyt. – Det gis forbud mot å velge navn som kan bli en byrde for den som skal bære det. Jeg begynte å gråte. Mor vugget meg og nynnet. Presten lukket boken og så opp, stram i kjakene. – Navneloven av 9. februar 1923. hatten snurret ikke mer på fars hender. – Men er det ikke slik at navnet skjemmer ingen? spurte han. Til dette hadde ikke presten noe svar. I stedet sa han: - Jeg ber om at dere finner et annet navn til den stakkars gutten. Mor hadde allerede reist seg og gikk mot døren. – Han er ingen stakkars gutt! sa hun. Og nå går vi! Far ble sittende et øyeblikk til. – Det er visst andre gang presten er uvillig mot mine barn, hvisket han. Presten smilte. – Deres barn? Er de far til begge?”  - Fra Halvbroren, sidene 163-164.

 

Neste del, Fetning, er et filmmanuskript Barnum skrev. Filmen handler om en gutt som må på fetningskur fordi han er underernært. Folkene som bor på gården setter uønskede barn ut i skogen for å dø, og gutten blir seksuelt misbrukt av to andre gutter. Barnum var selv på fetningskur, derfor må opplevelsene til gutten i manuskriptet ses på som opplevelser Barnum selv kanskje hadde. Dette blir verken bekreftet eller avkreftet, så det er opp til leseren selv å gjøre seg opp en mening om det.

 

Den siste delen, Det elektriske teater, er en omfattende avslutning. Delen begynner med at Barnum og Vivian gifter seg, og slutter med at Fred endelig kommer tilbake etter 26 års fravær. Vera hadde for lengst vendt seg til tanken om at sønnen var død. Når Barnum kommer hjem for å møte Fred har han ikke sett familien sin på svært lang tid. Han finner ut at moren er lagt inn på Gaustad psykiatriske sykehus, og møter Vivians sønn Thomas for første gang. Barnum og Vivian har i mellomtiden flyttet fra hverandre, og det hintes til at Thomas faktisk kan være Freds sønn. Det er hele tiden Barnum som forteller, og passende nok slutter boka slik: ”Mor ligger i sengen. Det ser ut som om hun sover, men straks jeg er innenfor smiler hun. En mager mann står ved vinduet, med ryggen til. Mor forsøker å si noe, men munnen er uten lyd og hun begynner å gråte i stedet. Den gamle, magre mannen snur seg. Det er broren min. øynene hans står stille. – Hvorfor har du kommet tilbake? spør jeg. Og jeg vet ikke om det er meg eller mor Fred ser på når han svarer: - For å fortelle deg alt dette.”   - Fra Halvbroren, side 651.

 

Mysterier er på mange måter bokas kjerne. Gjennom hele romanen hintes det til løsninger på de mange gåtene, men de fleste blir aldri helt besvart. Leseren skyver hele tiden spørsmålene foran seg, og tenker at de blir besvart senere i boka. Uroen er derfor stor hos mange når siste side er lest, og man leter febrilsk etter et bortgjemt sistekapittel som oppklarer alt. Et slikt kapittel eksisterer ikke, så det er opp til hver og en å bestemme seg for hva de tror ligger bak.

 

Christensen bruker retrospektiv førstepersonssynsvinkel med Barnum i sentrum. I begynnelsen av boka møter vi ”nåtidas” Barnum som forteller helt ifra begynnelsen. Mot slutten av boka når fortellingen ”nåtida”, og fortsetter. Det er hele tiden Barnum som forteller, og siden han også må sies å være hovedpersonen blir selvfølgelig ordet ”jeg” brukt nokså mye. Barnum forteller også om ting som skjedde før han ble født og i mange tilfeller om hva andre personer tenker. På siste side i boka får leseren vite hvordan han vet slikt; Fred har dedikert livet sitt på å finne svarene på alle spørsmålene rundt den litt merkelige familien, og kommer tilbake for å fortelle alt han vet til Barnum. Det kan være artig å tenke på at Barnum i stor grad bare forteller leserne det Fred har fortalt ham. Det er i utgangspunktet altså Freds historie. Denne synsvinkelen og tidsoppbyggingen fungerer veldig bra, men gjør dessverre at boka er vanskelig å sette seg inn i, og for mange vil de første kapitlene virke ulogiske og uoversiktlige. Samtidig er det enorm tilfredsstillelse når boka er lest ut, og man endelig forstår hvordan alt henger sammen.

 

Barnum er hovedpersonen. Boka dreier seg rundt ham, og han bærer i stor grad handlingen. Ut ifra tittelen på boka ser vi at også Fred er svært viktig. Tittelen kan også sies å være ironisk; etter hvert forstår jo leseren at Fred og barnum slett ikke er halvbrødre, men har samme mor og far! Barnum er en svært dynamisk person; i begynnelsen blir han beskrevet som en liten, uskyldig gutt, men ender opp som en ufølsom og selvsentrert alkoholiker. Det er mengden dramatiske handlinger i barndommen og tenårene som står for denne dramatiske forandringen: oldemoren Den gamle blir påkjørt av en buss (hva skjedde egentlig, hvorfor ble ikke Fred også påkjørt? Nok et mysterium i Halvbroren!), Boletta blir alkoholiker, jenta han forelsker seg i dør av kreft, Fred slutter å snakke, Fred dreper faren Arnold, bestevennens far begår selvmord, Fred forsvinner, osv..

 

Til tider kan det også virke som om Barnum har psykiske problemer. Gjentatte ganger i romanen roper han banneord når han er redd, stresset, glad eller overrasket. Det er vanskelig å forstå hvorfor han gjør dette, men det kan i utgangspunktet ha vært noe han begynte med for å få aksept hos rebellen Fred, og at det nå sitter igjen. Barnum er for øvrig også veldig usikker på seg selv, har en lite utviklet sosial intelligens, og er for det meste svært ulykkelig. Det virker ikke som han finner sin plass i samfunnet, og tidligere nevnte sosiale mangler kan forklare den sene utviklingen. Han skaffer seg ikke venner før Boletta tvinger ham på danseskole, og han endelig blir kjent med Peder og Vivian. Han blir lykkelig for første gang, men det er likevel for sent. Han får sine første venner i en periode av livet hvor han burde få sin første kjæreste. Dette fører selvfølgelig til en kombinering, noe som ikke ender bra. Barnums og Vivians ekteskap er langt fra lykkelig. Etter Peders far begår selvmord går Barnum inn i garasjen deres, og det kommer enda et hint: ”Så oppdaget jeg et annet maleri, det måtte være det hun [Peders mor] hadde begynt å male, den sommeren vi var på Ildjernet og Vivian prøvde å suge giften ut av meg. Jeg klarte ikke lenger å stå. Jeg knelte. Hun hadde skrevet tittelen på rammen. «Venner på svaberg». Det er kveld ved fjorden, det meste er blått, men de to guttene i forgrunnen står i sitt eget lys, skinnende rundt de brune, unge kroppene. Jeg kjenner oss igjen. Det er tjukken og småen. Vi er nakne. Vi holder rundt hverandre. Leppene møtes i et kyss og våre øyne er lukket.”  - Fra Halvbroren, sidene 592-593.

 

Det var selvfølgelig ikke slik da Barnum og Peder satt modell, men man må lure på hvor mye man skal legge i bildet. Siden Barnum er forteller og hovedperson ville det sannsynligvis kommet fram mye tydeligere dersom han var homofil, men hva med Peder? Det blir aldri fortalt at Peder var sammen med noen, men det hintes stadig til at han var sjalu over at Barnum fikk Vivian, men kan det ha vært omvendt? Kanskje Peder var litt forelsket i Barnum? Dette er egentlig ikke viktig, leserne får uansett aldri noe svar på dette: (dette sitatet kommer mot slutten av kronologien etter Barnum har fått beskjed om at Fred har kommet tilbake, og han forlater Berlin for å dra hjem å møte ham) ”Vi holder rundt hverandre, i hallen på Tempelhof, slik vi har gjort så ofte før, holdt rundt hverandre, Peder og Barnum, feiten og småen. Og hvordan kunne jeg vite at dette var den siste gangen vi skulle holde hverandre slik? Jeg vet ikke. – Jeg kommer hjem i morgen, sier Peder. Han kysser meg fort på kinnet. – Og hils den jævla broren din! Peder ler den samme, rare latteren sin, rapper med seg paraplyen fra båndet og skynder seg ut til drosjene, med manuset under armen. Men han kom ikke hjem dagen etter. Det skjedde en ulykke på veien til Kempinski, hotellet.”  Fra Halvbroren, side 648.

Barnum nevner altså bestevennens død i to setninger i en annen sammenheng.

 

Det er tydelig at Barnum elsker Fred, Vera, Boletta, Den Gamle, Peder og Vivian veldig høyt. Romanen heter halvbroren, så det er tydelig forholdet mellom Barnum og Fred er viktig. Selv om Fred er en streifer, rebell og ”uskikkelig” gutt, er det tydelig at han også elsker hele familien sin veldig høyt, med unntak av Arnold, selvfølgelig, som han dreper med en diskos. Barnum er redd for å skuffe Fred, og Fred vil gjerne ta seg av Barnum (se sitat fra omslag, side 10). Denne redselen Barnum føler er i stor grad med på den omformingen og sene utviklingen han opplever. Selv om Fred er dyslektisk er han veldig ”gatesmart”. Dette gjør ham til en mystisk person som på mange måter blir betraktet som en faktor i stedet for en person. Han står for mye av det mørke i boka, men kjærligheten og visdommen skinner noen ganger igjennom, og for leseren blir etter hvert mer fascinert av Fred enn av Barnum.

Det virker som om Barnum virrer mellom to måter å leve på. Han klarer egentlig aldri å bestemme seg om han skal følge samfunnets og morens normer, eller følge det store idealet, Fred. Han blir på en måte hengende mellom, og klarer aldri helt å utrette noen ting. Han føler seg mislykket fordi verken moren og samfunnet eller Fred blir helt fornøyd med ham, og klarer ikke å se at han er elsket uansett hva han selv velger. Han blir et offer for sine egne valg.

 

 

”Jeg lo lavt. Komme for sent. Det kunne jeg også gjøre. Det var den minste sak. Jeg kunne komme for sent til danseskolen. Det var ikke grenser for hva man kunne finne på, og mens jeg tenkte slik, for det var ikke mulig å bli tankeløs likevel, kom jeg fram til at det var like mange gale ting å gjøre i verden som det var riktige, kanskje det var enda flere, for når man først begynte å pønske på alt det gale man kunne gjøre, ble man liksom mye mer oppfinnsom, mulighetene åpnet seg, og jeg var i så fin form den morgenen at jeg klarte å lage et regnestykke uten å måtte spy, nemlig at hvis man ganger alt det riktige man kan gjøre med omtrent tre, da får man tallet på alt det gale man har å velge mellom. Det regnestykket skrev jeg på baksiden av helselæren for at jeg ikke skulle glemme det, og jeg kalte det for Barnums ligning, …”

Barnum, side 300 i Beatles

 

 

Sammenfatning

 

Hvem er Otto, Kim og Barnum, og hvorfor er de som de er?

Dette spørsmålet har jeg etter beste evne forøkt å besvare i dette arbeidet. Disse personene har en god del til felles, men ulikhetene er også mange. Alder spiller blant annet en viktig rolle; Otto er 11 eller 12 år, og siden Gutten som ville være en av gutta er så kort rekker vi ikke å se noen særlig forandring. Kims prosess er derimot lenger; Beatles tar for seg livet hans fra han er 14 til han er 21. Halvbroren går enda lengre, og viser oss Barnums liv fra han blir født til han er godt voksen. Ut ifra den korte forfatterpresentasjonen på side 5 kan vi se at Beatles er mer selvbiografisk enn de to andre bøkene.

 

Fellesnevnerne er blant annet mangelen på tilhørlighet, ytre påvirkninger, og utvikling som ikke går den veien man ønsker. Kim føler tilhørlighet, men mister de livsnødvendige vennene ettersom tiden går. Presset fra samfunnet om å ta politisk engasjement ble også for stort. Otto ønsker ingenting mer enn å bli en av gutta, mens Barnum også står utenfor, og ikke vet hvilken vei han skal gå.

 

Alle de tre personene har problemer med sin egen identitet og finner ikke sin plass i samfunnet. Otto står utenfor gruppen han ønsker å være en del av, og dedikerer all sin tid på å prøve å komme inn. Kim klarer ikke å få orden på livet sitt, og tyr derfor til rusmidler. Etter at fellesskapet med de andre guttene brytes opp hvem han ikke lenger hvem han er. Barnum vet heller ikke hvor han hører til. Han har problemer med å velge mellom halvbroren Fred og moren og resten av samfunnet. Han innser ikke at ved å velge en kan han likevel beholde den andre. Når han endelig beveger seg, ved å bli kjent med Peder og Vivian, er det for sent, og han har ikke nok sosial erfaring til å henge på. Det utvikler seg til en uholdbar situasjon, og også han tyr til rusen for trøst.

 

Sosialt avvik er også merkbart hos alle tre. Otto henger etter i utviklingen, både kroppslig og mentalt. Dette gjør at tilhørlighet ligger langt unna, uansett hvor god han blir i fotball. Kim viser tidlig tendenser til psykisk ubalanse, og blir til slutt tvangsinnlagt. Barnum har mye til felles med Otto. Han skaffer seg venner, men det er allerede for sent; det sosiale grunnlaget ligger ikke der. Er dette også det som venter for Otto?

 

Det er vanskelig å finne grunnen til den avvikende oppførselen hos de tre guttene. Otto virker rett og slett underutviklet. Kim klarer ikke å tilpasse seg livet uten gutta, samtidig som han knekker under presset fra samfunn, familie og politisk aktive venner. Barnum kan være offer for et turbulent familieforhold, og vanskelige valg.

 

Det er selvfølgelig ikke noe fasitsvar på hvem de er og hvorfor de er slik. Ovenfor kan du lese en kort oppsummering over hva jeg tror. Lars Saabye Christensen må sies å være en mester i og pakke inn tankene sine. Måten han pakker de inn på gjør at det i mange tilfeller er vanskelig å forstå hva han egentlig mener, men samtidig åpner dette for at hver eneste leser selv kan velge hva som skall legges til bunn. Dette gjør at bøkene trygt kan leses av alle, og vil nok skape leserglede i mange år fremover!

 

 

Kildehenvisninger

 

Primærlitteratur:

- Christensen, Lars Saabye: Gutten som ville være en av gutta. J. W. Cappelens Forlag 1992. ISBN 8202230128

- Christensen, Lars Saabye: Beatles. J. W. Cappelens Forlag 1984. ISBN 8202093058

- Christensen, Lars Saabye: Halvbroren. J. W. Cappelens Forlag 2001. ISBN 8202219515

 

Andre kilder:

- Kverndokken, Kåre: Lars Saabye Christensen – et forfatterskap. Gyldendal Norsk Forlag AS 2001. ISBN 8205274150

- Cappelen.n http://www.cappelen.no/main/forfatter.asp?f=7011

- The Guardian; books: (på engelsk) http://books.guardian.co.uk/reviews/generalfiction/0,6121,962239,00.html?84:+Book+reviews

- Dagbladets Litteratursider: http://www.dagbladet.no/kultur/2003/09/12/378286.html

- Aftenposten À jour Litteratur: http://tekst.aftenposten.no/forfindeks/fi.cgi?fiart+AFT92+AFT9210020080&

 

Bilder:

(- Forside bilde fra Microsoft® Plus!™ for Windows98)

- Bokomslag fra Cappelen.n http://www.cappelen.no/main/forfatter.asp?f=7011

- Forfatterbilde fra Cappelen.n http://www.cappelen.no/main/forfatter.asp?f=7011

 

Ordforklaringer:

- Taule, Ragnvald: Escolas Ordbok. Escola Forlag AS 2000. ISBN 8274230086

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil