Spikeren i kirsebærtreet

Analyse av "Spikeren i kirsebærtreet" av Kjell Askildsen
Sjanger
Analyse/tolkning
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2000.05.15

Kjell Askildsen er betegnet som en fornyer av norsk novellediktning og en av genrens fremste i Norden. Hans verk er oversatt til flere språk. Askildsen satt lenge i Det litterære råd og i Kulturrådets prosautvalg. I 1983 og i 1991 ble han hedret med Kritikerprisen. Andre priser han har mottatt inkluderer Oslo Riksmålsforenings litterære pris i 1987, Aschehougprisen i 1991, Doblougprisen i 1995 og Oktoberprisen 1997. I 1992 ble han innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris. Han var festspilldikter i Bergen i 1990.

 

I denne novellen tar Askildsen for seg den traumatiske opplevelsen det kan være for en familie å miste et nært familiemedlem. Men det er tydeligvis også andre faktorer som skyldes stillheten og de knappe kommentarene som utspiller seg i tidsrommet novellen omhandler. Teksten er skrevet i en knapp, konsis, fyndig og kortfattet stil, der setningene for det meste henger sammen ved hjelp av komma. Dette gjør forfatteren antakeligvis for å få teksten til å virke mer intens, sammenhengende og realistisk. Mange av setningene i novellen begynner med ordet ’jeg’, og dette medvirker til det følelsesladede inntrykket leseren får. Det gjør samtidig novellen mer personlig og særegen.

 

Novellen utspiller seg i barndomshjemmet til Sam og Nicolay. Det er vanskelig å si hvor i verden den nøyaktig utspiller seg, men det er vel egentlig irrelevant i den store sammenhengen. Faren i huset har nettopp gått bort, og det er tydelig at det ikke er så ofte familien samles. Det er en dyster seinsommerdag i august, og de resterende familiemedlemmene er samlet på kjøkkenet hjemme.

 

Novellen er skrevet som et eneste stort tilbakeblikk, der Nicolay, i en fremtidig situasjon, beretter om hva som skjedde da han tilsynelatende var yngre. Den starter umiddelbart, med en såkalt "In medias res" begynnelse. Det er ikke enkelt for leseren å avgjøre hva egentlig er fore da novellen brått begynner med ordene "Mor sto i den lille bakhagen." Det som gir denne teksten sitt særpreg som novelle er det faktum at den inneholder særdeles få personer og er relativt kort. Novellen er skrevet i jeg-form (1. persons synsvinkel), og hovedpersonen er Nicolay.

 

Novellens tittel reflekterer godt novellens kjedelige og ukoselige stemning; den henspeiler tilbake til en total irrasjonell ting som moren bare gjør for å få tiden til å gå. Fordi stemningen er virkelig amper: Det er få personer som sier noe vettugt, og når noe blir sagt, er det som oftest småprat som ingen parter i bunn og grunn finner interessant. Sam er ikke interessert i det som har skjedd - han snakker bare om seg selv og sin tilsynelatende perfekte familie. Dette irriterer Nicolay. Han finner på all mulig slags påskudd for å slippe unna "torturkammeret", dvs. kjøkkenet; novellen er spekket med uinteressante ting Nicolay gjør for å drepe tid, siden han vet at det ikke er lenge til Sam skal dra. Eksempel fra teksten: "Jeg reiste meg og gikk ut på gangen, opp trappene og inn på Sams rom, hodet mitt kjentes som det var på bunnen av en sjø. Jeg la tobakkspakken ned i kofferten, låste den og puttet nøkkelen i lommen. Nei, sa jeg til meg selv. Jeg åpnet kofferten igjen, tok ut tobakkspakken, tok den andre tobakkspakken opp av lommen og gikk ned på kjøkkenet med begge tobakkspakkene i hånden."

 

Litt senere i novellen er det enkelt å se at Nicolay klart og tydelig stikker av med vilje, fordi han ikke greier å være i samme rom som Sam. Det blir for trangt; han trenger mer rom, og derfor går han seg en lang tur. Han passer spesielt på å ikke komme ut av sikte fra de som sitter hjemme på kjøkkenet, slik at de fremdeles skal vite at han er der. Han vil at de skal vite at han er der, men han vil ikke være der. Derfor går han vekk, for å få litt tid til ettertanke. Sitat fra teksten: "Jeg gikk åtti, nitti, kanskje hundre meter, da stanset jeg og snudde meg. Jeg kunne se halvparten av Sams bil til høyre for huset."

 

Det virker på meg som om Nicolay og hans mor ikke har like godt forhold til Sam som de har til hverandre. Slik som jeg ser det, kan det virke som om Sam har vært en dominant part i livet til både Nicolay og brødrenes mor. Nicolay omtaler konstant rommet han bor på mens han er hjemme for ’Sams rom’, på grunn av at det er hans gutterom. Dette kan tyde på at Nicolay har en uomtvistelig respekt og frykt for Sam: "Jeg stod midt på gulvet i Sams rom.." (…) "… opp trappene og inn på Sams rom…" Nicolay trives visst ikke helt på Sams rom heller: "… og inn på Sams rom, hodet mitt kjentes som om det var på bunnen av en sjø." (…) "… la den sorte dressen øverst. Hodet kjentes som om det var i et stort rom." Dette viser tydelig at Nicolay ikke har noen gode minner i det hele tatt fra episoder som har utspilt seg på det nevnte rommet. Han blir svimmel, og må komme seg ut derifra så fort som mulig.

 

Nicolay er brydd - han vet ikke hvordan han skal trøste moren sin. Samtidig er han engstelig for at hun skal bryte sammen mentalt. Det er kanskje derfor han er ekstra interessert da moren hans spikrer inn en spiker i kirsebærtreet. Nicolay er som sagt mer engstelig for moren sin enn hva Sam er, og det kan hende at han tenker at moren kanskje vil henge seg i treet etter at mannen hennes gikk bort. Det er i hvert fall ting senere i novellen som tyder på at moren er psykisk ustabil: "… hun gråt, jeg bredte teppet over bena hennes, hun knep øynene hardt sammen og gråt høyt…" Hvis det er tilfelle, henspeiler i så fall tittelen til novellen på det faktum at Nicolay er konstant redd for morens skjebne. Nicolay dreper tid ved å gjøre uinteressante ting. Novellen er skrevet i en tørr og uengasjert stil, og reflekterer dermed den ampre stemningen som novellen beskriver. Nicolay er tydelig mer glad i sin mor enn det Sam er. Han viser følelser og omsorg for henne i det han vet er en tøff periode for henne. Dette blir bevist i det faktum at han omfavner henne da hun sier at hun har det fælt, mens steinansiktet Sam ikke viser noen som helst tegn på omtanke.

 

Det er ikke umulig at Askildsen skriver om seg selv i denne novellen. Nicolays yrke i novellen er dikter, og hvis Askildsen selv opplevde å ha en bror som ikke respekterte hans yrke, så er det godt mulig at han skriver novellen ut i fra et selvbiografisk synspunkt. Men uansett, en mulig grunn til at familiemedlemmene har et dårlig forhold kan være at den tydelig suksessfulle Sam ikke godtar Nicolays yrke.

 

Moren er et slags konfliktråd i denne situasjonen; ingen av brødrene tåler hverandre helt, men siden deres far er gått bort, må de holde sammen, uansett hvor lite de liker det. Moren, som mødre flest må, kan ikke ta parti hos en av sine sønner. Derfor må hun godta begges meninger og synspunkter. Det som er interessant er at leseren kan tolke det slik at Sam kanskje ikke var sønnen til den avdøde, og dette er da en meget sannsynlig løsning på hvorfor det er så ampert iblant de gjenlevende familiemedlemmene. "Hun sa at Sam måtte gå, hun skulle hilse. Sier du det, sa jeg. Han er din bror, sa hun. Mor da, sa jeg. Da ristet hun på hodet og smilte. Jeg spurte om hun ikke ville hvile litt, og det ville hun." (…) "Hun stanset midt på gulvet. Hun åpnet munnen på vidt gap, som om hun ville skrike, eller som om hun ikke fikk luft, så lukket hun den igjen og sa med tynn stemme: Jeg tror ikke jeg kommer over det, Nicolay. Jeg vil så gjerne dø." Hvis moren blir nedbrutt av å høre at Nicolay ikke ble overveldet av å høre at Sam hilset ham, så er det jo en mulighet for at moren fødte Sam utenfor ekteskapet. Dette er nok høydepunktet i novellen, hvis man kan si noe slikt om en novelle med nokså jevn spenningskurve.

 

Måten novellen slutter på er også overraskende og fører til ettertanke, og er dermed et slags vendepunkt: "Jeg gikk og tenkte på at hun måtte ha elsket far, og at Sam… at hun sikkert var glad i ham også. Og jeg tenkte; det gjør ikke noe." Kan dette være bekreftelsen på at Sam var født av moren utenfor ekteskapet? Ting tyder på det, siden Nicolay tenker at moren nok elsket mannen sin, og hun elsket nok Sam også. Men det spiller ingen rolle for Nicolay, siden de åpenbart ikke er biologiske brødre.

 

Askildsen har demonstrert at det å basere seg på undertekst og skape uopplyste kroker i teksten kan resultere i gåtefull diktning i mesterklassen. Man må virkelig tenke seg om for å fatte hva Askildsen mener med novellen. Han beskriver hvor vemodig familier med dårlig forhold mellom hverandre kan ha det i nødssituasjoner. Men samtidig gjør han klart at det ikke bare er rent hat mellom partene - man må holde sammen til tross for at man er i slekt, uansett hvor vanskelig de eksterne forholdene er.

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst