Søk i stiler
 

"Slakteren fra Sofia" (T. Nilsen)


Presentasjon/analyse av novellen "Slakteren fra Sofia" skrevet av Tove Nilsen.
Sjanger:Analyse/tolkningLastet opp:06.02.2004
Språkform:BokmålForfatter:
Tema:Tove Nilsen
Sorg og savn
Verktøy:Utskrift   Del på Facebook



Tove Nilsen er født 25. oktober 1952. Hun er vokst opp i Oslo, nærmere bestemt Bøler. Romanene Skyskraperengler fra 1982, Skyskrapersommer fra 1996 og G for Georg fra 1997 er delvis selvbiografiske, her forteller hun  om Tove som bor i en høyblokk på Bøler. For den første boka, Skyskraperengler, fikk hun Språklig Samlings litteraturpris i 1983 og disse tre bøkene er nok også de hun er mest kjent for. Hun debuterte som forfatter i 1974 med romanen Aldri la dem kle deg forsvarsløst naken. Fra hun var ti år gammel drømte hun om å bli forfatter. Selv om hun ikke likte ordet forfatter, for forfattere var bare døde menn, det hun skulle bli, var en som skrev bøker. Hun prøvde seg på sin første roman da hun var tolv år gammel. Den ble på 4 sider.

 

Selv om Tove Nilsen ville skrive bøker strøk hun i norsk på videregående. TO GANGER!! Hun hoppet av fra videregående da hun gikk i andre klasse. Tok artium som privatist og har mellomfag i litteraturvitenskap. Hun har aldri gjort annet enn å skrive bøker, bortsett fra å være bokanmelder for Dagbladet.

 

Hun er også kjent for å være engasjert i kvinnepolitiske saker, som f. eks abort saken, som debut romanen hennes handler om. I reportasje boka Vi tier ikke! fra 1983, tar hun opp innvandrer spørsmål, og snakker bl. annet om innvandrernes rettigheter.

 

Hun har til nå skrevet 25 bøker, hvorav tre barnebøker. Hun har mottatt flere priser for bøkene sine, i tillegg til Språklig samlings litteraturpris. Hun ble tildelt Riksmålsforeningens litteraturpris i 1993 for boka Øyets sult, og året etter ble hun også nominert til Nordisk Råds litteraturpris for samme boka. I 1995 fikk hun Oktoberprisen for sitt allsidige forfatterskap, og hun har også mottatt Oslo Bys kunstnerpris for skildringer av oppvekst og liv i Oslo.

 

Novellen jeg nå skal presentere, Slakteren fra Sofia ble nyskrevet til novelleantologien  Den sommeren i 1991. Tove Nilsen er en svært bereist forfatter og skriver gjerne i bøkene sine om steder hun har besøkt og om mennesker hun har møtt. Denne novella kan tenkes er et eksempel på dette.

 

Novellen begynner med en jeg-person som forteller om et uforklarlig savn til et av de menneskene denne personen aldri mer skal se igjen, nemlig Istvan Sloboda fra Sofia. For de av dere som ikke måtte vite det så er Sofia hovedstaden i Bulgaria.

Denne jeg- personen, som vi snart får greie på at er en kvinne, forteller videre om hvordan hun møtte Istvan Sloboda. De satt på en benk utenfor Alexander Nevskij katedralen, midt i sentrum da de plutselig kom i prat. Det var han som innledet samtalen, han spurte henne ”Unnskyld, unge frøken, har De noen gang tenkt på hvor mye vann det er i en menneskekropp?”

Kvinnen forteller oss at hun ikke har for vane å stifte mannebekjentskaper på benker i fremmede byer, men at hun for denne mannen gjorde et unntak, pga tre ting: Hans imponerende mustasjer, lidende uttrykk og så dette direkte spørsmålet om hvor mye vann hun trodde det var i en menneskekropp. Hun svarte han med å si det hun en gang hadde hørt, at det i forhold til gjennomsnittsvekten skulle være mer vann i et menneske enn i en slangeagurk.

 

Mannen presenter seg, og hun får vite at han er slakter.  Så får kvinnen, fortelleren, et nytt spørsmål. Han vil vite om hun kan svømme, og om hun er gift. Ja, svømme kan hun men hun er ikke gift. Slakteren svarer så at da må hun være et lykkelig menneske, for selv kan han ikke ta et svømmetak og kona hans er tjukk. Han forklarer at yrket hans gjør at han alltid kan sette den beste maten på bordet, og at kona hans har forsynt seg godt av matfatet opp igjennom årene. Og han liker henne som hun er. Men selv er hun visst svært misfornøyd med hvordan hun ser ut, og tar stadig frem en kjole som passet perfekt på henne da de møttes, men som hun nå ikke engang får over låret.  Slakteren forteller så om sin store drøm ; han vil så gjerne få bade i sjøvann en gang i livet! Han drømmer om å ta med kona til et av feriestedene langs kysten, men hun tror at pga størrelsen hennes vil han dit bare for å se på halvnakne jenter.  Noe som selvsagt ikke er tilfelle, han vil dit for å bade. Kvinnen ser på han at han utstråler en lengsel etter havet. Han forteller henne så at han fant en redning, ornitologi.

 

Han leser alt han kan om vann og vadefugler, og ramser opp at han har en utstoppet svalehalemåke og en silketerne, at han får tilsendt ølbrikker fra et bryggeri med pelikaner og albatrosser på, og at han samler på frimerker med sjøfugl motiver.

I snart sju år har han holdt på med disse fuglestudiene. Hver kveld leser han en halvtime om en av verdens sjøfugl arter, og han har også meldt seg inn i en forening der de en gang i uken møtes for å lære om de forskjellige artene.  Det er forferdelig kjedelig sier han.

 

Kvinnen som sitter og lytter til slakteren spør litt forundra om han ikke er interessert i fugler?? ”Overhodet ikke”, svarer mannen, ”bare som mat”. Så sier han at før eller siden må kona hans tro på at han er en sjøfugl elsker, og at da må hun vel unne han en ferieuke. Da vil han henge et skilt på døra der det står ”Stengt pga varmen”, og reise til Svartehavet eller Adriaterhavet eller Atlanterhavet.

Kvinnen sier at det syns hun absolutt at han bør gjøre.  Etter dette sier de ikke noe mer til hverandre, de bare sitter der side om side før de reiser seg og går hver sin vei. Begge klar over at de aldri mer kommer til å treffes igjen. Og hver sommer etter dette møtet ser hun, kvinnen, for seg det samme synet, av slakteren, Sloboda, som låser døren, setter seg på et fly eller tog og drar til kysten der han går ned til stranden og lar sin svette pondus møte havets skum.

 

Dette er novellen Slakteren fra Sofia. Det er altså en novelle, noe vi kan fastslå ved at den går over kort tid, inneholder få personer, og har en spenningstopp, eller høydepunkt. Noveller slutter ofte med å la en del ting henge igjen i lufta, vi får ikke noen løsning på det som er blitt presentert. Det er jo også tilfelle i denne novella, der vi aldri får svar på om slakteren kom seg til havet eller ikke.

 

Tittelen ”Slakteren fra Sofia” har ingen særlig annen betydning enn at den presenterer hvem novella handler om.

 

Av de to personene som novella handler om er det kun slakteren som  blir beskrevet. Hvordan jeg-personen, kvinnen, ser ut har vi ingen anelse om. Men det er fordi hennes fremtoning ikke er relevant i denne historien, det er ikke henne det handler om. Vi danner oss ganske raskt et bilde av mannen, tidlig får vi vite at han har bart og et lidende uttrykk. Deretter får vi greie på at han er tykk, fortelleren beskriver detaljert hvordan jakken han har på seg sprenger over en formidabel vom og om sømmene i dressbuksen hans som har en hard oppgave.  Disse beskrivelsene gir oss et ytre bilde av mannen, et ganske godt et også fordi vi så lett ser for oss hvordan han ser ut.

 

Det at han er slakter gjør at vi ser for oss en helt vanlig ”mannen i gata” – mann.  Og vi får også et innblikk i hans indre, han må være en tålmodig mann som er svært glad i sin kone. Hans store drøm er å få reise til kysten og bade i sjøvann, men han er redd at kona vil tro at han vil dit for å se på de slanke kvinnene, og ikke for å bade.  For å få et påskudd for å dra dit bruker han derfor sju år på å studere noe han ikke finner det spor interessant, kun fordi han ikke vil såre kona.

 

 

Et gjennomgående motiv i denne novella er varmen. Denne dagen i Sofia er det veldig varmt, det er sommer, rundt 30 grader i skyggen, og ikke et vindpust. Det er stadig små referanser i teksten til denne heten, som gjør at vi levende kan forestille oss hvor innmari varmt det må være. Hun forteller om det svette ansiktet hans som stråler når hun svarer på det første spørsmålet hans, videre om når han presenterer seg og forteller at han eier en slakterbutikk uten takvifte. Hun beskriver det glinsende ansiktet hans, og når han tørker en svettedråpe fra pannen, og om folk på gata som søker skygge under de brunsvidde trærne. Disse skildringene gjør teksten enda mer virkelighetsnær, vi kan kjenne denne nærmest kvelende varmen på kroppen. Det er svært viktig med disse skildringene, fordi de understreker mannens brennende ønske om å få bade i sjøen. Når det er stekende varmt om sommeren, hva er det vi aller helst ønsker oss da, jo et deilig avkjølende bad. Og disse varmeskildringene får oss som lesere til å dele mannens ønske om å få bade, og det gjør at vi blir mer grepet av teksten enn om disse skildringene ikke hadde vært med. Siden dette motivet stadig blir gjentatt kan vi kalle det et ledemotiv, fordi det betyr noe spesielt for tekstforståelsen som helhet.

 

Temaet i denne novella er en kombinasjon av savn, drømmer og lengsler.  Det er for fortelleren et øyeblikk i hennes liv hun for alltid vil huske, men som hun aldri igjen vil oppleve. Hun drømmer seg tilbake igjen til det øyeblikket, og gripes av savn etter denne mannen. Hun skulle så gjerne ønske at hun fikk treffe han igjen, men det understrekes to ganger at de aldri mer vil møtes, og savnet bygger seg opp rundt denne tanken; hun får aldri mer se han.  Hun røper flere ganger i teksten at hun er tiltrukket av, selv om han er stor og tjukk så er det et eller annet ved han som tiltrekker henne, og får henne til å lengte. Og da hun forteller at  hun tenker på han hver sommer og ser for seg at han lever ut sin store drøm, nevner hun ikke kona hans. Dette kan kanskje tolkes som en understreking av drømmer som tema, for uten at hun sier det tror jeg hun drømmer at hun er der med han.

 

Mannen viser også at temaet er lengsel, savn og drømmer. Han har en drøm om å få bade i havet, et savn, en lengsel etter å komme seg vekk fra hverdagen. Han vil dit han aldri har vært, men likevel lengter så inderlig etter, til havet. Èn gang i livet vil han så gjerne oppleve dette, og det er denne drømmen som driver han dag etter dag, år etter år. Men det er vanskelig når kona tror han har andre motiver for å reise dit. Derfor kommer han på å studere sjøfugler, tålmodig leser han om all verdens arter, kun med den tanken fore seg at han en dag vil få oppfylt sin store drøm. Det er slik han kommer seg gjennom hverdagen. Og dersom han en gang får oppleve det, ja da vil han kunne leve på det resten av livet.

 

Temaet om å drømme seg vekk, til et annet sted, eller å lengte, føle et savn etter noe, er noe alle mennesker opplever. Derfor er det lett å kunne kjenne seg igjen i det disse to personene føler og tenker.


Kommentarer fra brukere


En gang i blant skrives det kommentarer som mangler seriøsitet eller som ikke har noe med oppgavens tema å gjøre. Hjelp oss å rydde! Klikk 'varsle' nederst til høyre på de meldinger du mener må bort. Så fjerner redaksjonen kommentarene etter hvert.

munnti
12.08.2008 02:41

Bra!
0
anbefalinger
Jeg synes den var så fin å lese om. Når jeg leser det kjenner jeg meg igjen noen ganger. Kjæresten min gikk fra meg og når jeg leser det her tenker jeg på henne.
12 august 2008

munnti


Legg inn en melding!
Obs! Meldinger som ikke omhandler oppgavens innhold slettes. Det samme gjelder meldinger uten stor grad av saklighet.
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)





På forsiden nå!

Lyktes med Shakira-fleipen

Torsdag skal Shakira angivelig ha blitt mor til en liten gutt, hevdet kjæresten og toppfotballspilleren Gerard Pique - og lyktes med Twitter-spøken.

Les hele saken

   

Holmes tas av tidlig

Katie Holmes opplever nå at teaterforestillingen som er hennes første store oppdrag etter skilsmissen fra Tom Cruise, blir tatt av - svært tidlig.

Les hele saken







 
Req.time: 0.018 sec - 1 pageviews