Søk i stiler
 

Helvete i Konsentrasjonsleiren


Handler om en kvinne om får mannen revet vekk ifra seg av de tyske soldatene, og om hva som skjer når hun prøver å finne mannen sin igjen.
Sjanger:NovelleLastet opp:22.01.2004
Språkform:BokmålForfatter:
Tema:Konsentrasjonsleire og jøder i 2.verdenskrig
Verktøy:Utskrift   Del på Facebook



Vi våknet av at det smalt i ei bildør,

og like etter hørte vi tramp av støvler i trappen….

 

…… Mannen min og jeg kom oss opp av feltsengene og fortet oss med å kle på oss.

De bestemte trampene kom nærmere og nærmere.

Hjertet slo fortere og fortere jo nærmere trampene kom.

Vi hadde endelig fått på oss klærne, da det plutselig ble stille – helt stille!

Hjerteslagene var det eneste vi kunne høre.

Vi ventet uten å puste.

Hvorfor var det plutselig blitt så stille?

Svaret fikk vi straks etter da 4 av Hitlers uniformerte menn kom brasende inn med våpen hengende over skuldrene og køller i hendene.

De tok tak i mannen min på den mest brutale måte, og tok handjern på han.

Jeg prøvde å holde han tilbake, men da slo en av soldatene meg så i fjeset, at jeg falt ned på gulvet.

Det siste jeg kjente var den brennende smerten, så ble alt svart.

 

Ute var hele gaten pakket inn med snø.

  Da jeg hadde kommet til bevissthet igjen hadde det vært helt stille i huset.

De uniformerte mennene hadde tatt mannen min med seg, og nå visste jeg ikke hvor han var, eller om han i det hele tatt var i live!

Det verste var at jeg ikke kunne gjøre noe, prøvde jeg meg på noe, ville jeg blitt drept. Det er helt sikkert.

Men jeg hadde en liten stemme inni meg som sa at jeg ville finne mannen min hvis jeg prøvde.

Og det gav meg mot.

 

Derfor var jeg nå ute på gaten, tenkte på hvor mannen min kunne være.

Noen av de jødiske naboene mine hadde en gang hatt det samme besøket som meg, og de fortalte meg at soldatene hadde tatt sønnene og mennene deres til et slags fengsel ute ved kysten, men de visste ikke om de fortsatt levde, og ikke turte de å finne det ut heller.

Men det var jeg fast bestemt på at jeg skulle!

Jeg kunne ikke dra ut etter klokken ni om kvelden for da patruljerte soldatene utenfor husene i trailerne sine, og hvis de så noen utenfor husene ville de angripe dem med én gang.

Derfor drog jeg ut tidlig om morgenen.

Med mat og varme klær var jeg nå klar til å finne mannen min, og ta han med tilbake!

 

Ute var det kaldere enn jeg hadde trodd, men jeg holdt motet oppe.

Jeg vasset med snø opp til knærne og tunge snø klumper hang seg fast i det lange skjørtet mitt.

 

Plutselig hørte jeg fly langt borte!

- Å, nei, tenkte jeg, nå vil jeg bli oppdaget!

Jeg løp det forteste jeg kunne bort til et lite skogholdt, men jeg snublet hele tiden i det lange tunge skjørtet.

Jeg begynte å få panikk, og flyet kom bare nærmere.

Jeg ble nesten oppdaget, men jeg klarte akkurat å komme meg i sikkerhet under alle trærne før jeg ble det.

Jeg pustet lettet, men skjelven ut.

 

Sola stod midt på himmelen og jeg befant meg fortsatt i det lille skogholtet.

Jeg spiste noe av maten jeg hadde tatt med meg. Det mettet godt.

Men jeg kunne ikke sitte der lenge. Jeg måtte videre.

Jeg husker ikke hvor mange dager jeg brukte for å komme ut til kysten, det eneste jeg hadde i tankene var mannen min.

Vinden begynte å bli sterkere og sterkere. Det var et tegn på at jeg nærmet meg målet. Kysten!

Jeg hadde fått masse informasjon fra naboer om hvor jeg kunne finne dette fengselet.

Lenge måtte jeg lete, men jeg fant det. Jeg fant det!

En stor, mørk murbygning reiste seg høyt opp av bakken.

Utenfor gikk det bevæpnede vakter.

Jeg gjemte meg bak noen busker som stod opp på en skråning, sånn at jeg kunne se ned på fengselet uten å bli oppdaget.

Hva skulle jeg gjøre nå?

Spørsmålet gjentok seg gang på gang inni hodet mitt.

Jeg kunne jo ikke akkurat bare bryte meg inn.

Nei, jeg måtte nok finne en annen løsning, men hvilken?

Jeg måtte i alle fall vente til mørket kom.

 

Mørket kom fort. Fortere enn jeg hadde trodd.

Jeg sneik meg forsiktig ned skråningen, men steinen jeg stod på klarte ikke holde meg lenger og jeg rullet ned hele skråningen.

Det ble et forferdelig rabalder og jeg var sikker på at nå var jeg oppdaget, men lykken var med meg også denne gangen.

Et rådyr kom til syne på toppen av skråningen, og soldatene trodde at det var det som var grunnen til alt bråket.

Jeg fortsatte å snike meg bortover mot fengselet da jeg plutselig så noen kaste ut tøystykker som var bundet sammen til en lang remse.

En høy person, sannsynligvis en mann, kom klatrende ut av vinduet.

Jeg stirret på personen som hadde litt problemer der han klatret nedover den bratte mur veggen.

Kunne det være mannen min som prøvde å rømme?

Jeg gikk litt nærmere for å se bedre, og jo…var det ikke den kjære mannen min som stod der?

Vi så hverandre dypt inni øynene, og kjente at et tomrom ble fylt opp.

Vi klemte hverandre og kysset, plutselig hørte vi de samme bestemte trampene som den kvelden da vi ble atskilt.

To soldater kom tilsyne.

Da de så at mannen min prøvde å rømme rettet de våpenet mot han og fyrte av!

Jeg skreik og satte ned ved den livløse mannen min.

Gråtende så jeg opp mot de to soldatene.

Soldaten som hadde skutt mannen min holdt fortsatt våpenet sitt oppe og rettet det nå mot meg.

Jeg så fingeren sakte trykket avtrekkeren ned………

 

 

…………noen av elevene snufset og tørket tårer etter at læreren var ferdig med denne historien om en kone på jakt etter mannen sin i 2. verdenskrig etter at noen av Hitlers soldater hadde tatt han fra henne.

 

De fikk endelig være sammen i fred i Himmelen……


Kommentarer fra brukere


En gang i blant skrives det kommentarer som mangler seriøsitet eller som ikke har noe med oppgavens tema å gjøre. Hjelp oss å rydde! Klikk 'varsle' nederst til høyre på de meldinger du mener må bort. Så fjerner redaksjonen kommentarene etter hvert.

Ingrid
26.11.2005 00:10

Bra!
1
anbefalinger
Ikke ment for å være frekk eller noe, men jeg syns den ble litt klisjé eller noe, den gav meg liksom ikke helt følelsen av å være der. Jeg vil tro jeg ikke hadde omtalt de som tok mannen min fra meg med "4 av Hitlers menn", det viser liksom at det er fra ettertiden. Noen tar mannen din fra deg! Følelser! Hvilke svarte, onde, djevelske skapninger som gjør dette! Reaksjoner! Du våkner ikke opp og bare ser på snøen utenfor, hvis du skjønner? Du savner ham, du hater dem, du blir gal! River deg i håret, skriker! Hvordan skriker du, hva føler du, ser du? noe sånt savnet jeg. Så den var grei. Men hvem sa det gjør noe? Det er alltid rom for forbedring, og ikke tro jeg mente den var skikkelig dårlig, for det sa jeg ikke!  Smile :-\) Stå på videre og lykke til!  Smile :-\)

Scaroow
24.05.2004 17:33

Bra!
0
anbefalinger
:| Uff da  Crying :'\(

Smart_Fish
09.06.2004 18:04

Bra!
0
anbefalinger
trist men vakker novelle. takk


18.02.2005 11:37

Bra!
0
anbefalinger
Huff.. Trist novelle, men den var vakker!

isha
20.04.2005 17:13

Bra!
0
anbefalinger
veldig fin novelle litt brå slutt men veldig fiin!


Legg inn en melding!
Obs! Meldinger som ikke omhandler oppgavens innhold slettes. Det samme gjelder meldinger uten stor grad av saklighet.
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)





På forsiden nå!

Lyktes med Shakira-fleipen

Torsdag skal Shakira angivelig ha blitt mor til en liten gutt, hevdet kjæresten og toppfotballspilleren Gerard Pique - og lyktes med Twitter-spøken.

Les hele saken

   

Holmes tas av tidlig

Katie Holmes opplever nå at teaterforestillingen som er hennes første store oppdrag etter skilsmissen fra Tom Cruise, blir tatt av - svært tidlig.

Les hele saken







 
Req.time: 0.020 sec - 1 pageviews