Søk i stiler
 

Forbudt kjærlighet


Dina er hodestups forelsket i kjæresten Marco, men foreldrene hennes er svært skeptiske.
Sjanger:NovelleLastet opp:10.01.2004
Språkform:BokmålForfatter:
Tema:Kjærlighet
Verktøy:Utskrift   Del på Facebook



"Jeg elsker deg”. Han hvisket det inn i øret mitt. Det var de eneste ordene jeg trengte å høre, de eneste ordene han trengte å si, for å smelte mitt hjerte atter engang. Han tørket bort tåren som trillet nedover kinnet mitt. Hans kjærlighet var vidunderlig, men forbudt.

 

Da jeg kom hjem den kvelden satt mamma oppe og ventet på meg. ”Hvor har du vært?” Spurte hun kaldt. ”Hos ei venninne,” svarte jeg raskt, men mot alle mine forhåpninger var ikke samtalen over enda. ”Lyver du? Har du vært hos Marco?” Der kom spørsmålet. Det jeg måtte lyve på. Jeg hatet å lyve i mamma, men hun gav meg intet valg. Hun og pappa nektet meg å se mitt livs kjærlighet, den personen jeg elsket over alt på jord, nemlig Marco.

”Nei,” sa jeg ”Jeg har vært hos Pernille.” Jeg gikk fort opp trappen og inn på rommet mitt, i håp om ikke å få noen flere spørsmål.

 

Neste morgen våknet jeg med klærne og sminken på. Jeg lå ubevegelig i sengen mens de siste bitene fra gårsdagen falt på plass. I dag var det lørdag, takk og lov. Jeg gikk ut av sengen og inn på kjøkkenet hvor mamma, pappa og lillesøster, Kine, satt og spiste frokost. ”God morgen,” sa mamma og gav med et stort smil. ”Vil du være med på kino i kveld Dina?” Det var pappa som spurte. Alle så på meg bedende, som om de ba meg med fordi de ville ha meg med. Jeg visste at den egentlige grunnen til at de spurte var at hvis jeg var med dem var jeg ikke sammen med Marco, ”i trygge hender” etter deres mening. ”Sorry, jeg har andre planer,” sa jeg skarpt.

 

Jeg var klar over hvor mye jeg hadde forandret meg siden jeg ble sammen med Marco, før var jeg glad hele tiden og elsket å dra på kino og slikt med familien. Nå var jeg alltid sur og irritert og ville bare være sammen med Marco.

Jeg var så glad for å ha møtt ham. Han var det beste som hadde hendt meg noensinne. Jeg møtte ham for et år siden, før det visste jeg bare hvem han var. Etter å ha pratet sammen og brukt mye tid på hverandre forstod vi det begge to, vi var skapt for hverandre. Da var jeg 15 år, og hadde ikke hatt noen kjæreste før. Han var et år eldre enn meg, og hadde mye mer erfaring med alt fra dop og alkohol til kjærester. Nå hadde vi vært sammen i snart ett år, og alt så ut til å gå bra. Noen sa at han hadde brukt dop siden han gikk i åttende klasse og sluttet på skolen da han gikk i niende og dømte ham for det. Men hva så. Han var et fantastisk menneske uansett. Forresten ante de ikke noe om oppveksten hans, han vokste opp uten en mor, og faren var alkoholiker. Han bodde sammen med faren i et lite falleferdig hus, ca 1 kilometer fra der hvor jeg bodde. Jeg var stolt av ham. Han hadde egen jobb og greier, og kjøpte selv mat og ting han trengte for disse pengene. Jeg hadde prøvd å forkare dette for mamma og pappa tusen ganger før, men de ville ikke høre på meg.

 

Mobiltelefonen min ringte og jeg løp opp for å ta den, det var Marco. Det var godt å høre stemmen hans igjen, så snill, så selvsikker. Vi avtalte å møtes på Zone, en klubb nede i byen, klokken 20.00.

Senere samme kveld dro mamma, pappa og Kine på kino for å se Den lille havfruen 2. Jeg var overlykkelig for at jeg slapp å bli med, men det var så vidt jeg ble tvunget med. Mamma var nemlig overdrevet redd for at jeg skulle ”finne på noe dumt”, møte Marco med andre ord.

Klokken nærmet seg åtte, og jeg var på vei til Zone. Det tok bare 10 minutter å gå.

Da jeg var fremme så jeg Marco. Han stod og hang sammen med noen kompiser. Da han fikk øye på meg løpte han bort og gav meg en stor klem. Jeg måtte smile, han var beruset på både alkohol og kjærlighet. ”Jeg har en overraskelse til deg,” sa han, og tok opp en pose med narkotika fra lommen. Jeg stirret ham rett inn i øynene. Jeg visste at han drev med det, men hadde aldri prøvd selv. ”Vil du prøve?” Spurte han. Marco, som hadde drevet med narkotika i mange år, levde fortsatt i beste velgående. Så jeg sa: ”hvorfor ikke”. ”Jeg tvinger deg ikke,” sa han ”Jeg unner deg bare å oppleve følelsen av å være høy.” ”Jeg vet du ikke tvinger meg, jeg vil gjerne prøve,” Sa jeg. Ville jeg det? Jeg spurte meg selv om og om igjen. Eller var jeg bare redd for å miste ham, det kunne være det. Han ga meg litt av pulveret og jeg tok det uten å nøle. Nå var det gjort, nå var det absolutt ingen vei tilbake. Den tanken skremte meg. Jeg ble fort litt svimmel, og plutselig glemte jeg alt som het problemer. Det var helt utrolig, jeg følte meg så fri. Rundt meg gikk alt tregt, som i sakte film. Plutselig tok noen tak i hånden min, jeg snudde meg, og kunne se et glimt av Marco. ”Kom,” sa han, ”nå skal vi ha det gøy!” Vi danset og festet hele natten. Jeg var i paradis.

 

Jeg bråvåknet, så meg sakte rundt i rommet, og forstod at jeg var hos Marco. Klokken var allerede 3 på dagen, og Marco hadde stått opp. ”Jeg må nok se å komme meg hjemover,” sa jeg. Jeg visste hva som ventet meg, et mareritt uten like. Marco trøstet meg, jeg var veldig glad for at han tok meg med hjem til seg, og ikke sendte meg hjem til foreldrene mine dopet.

”Angrer du deg for at du prøvde dop i går?” spurte han. ”Ikke noe særlig,” svarte jeg, ”det var en flott opplevelse.”

 

Da jeg kom hjem fikk jeg mye kjeft, og selvsagt husarrest resten av dagen. Mamma hadde sittet våken hele natten og grått og engstet seg, pappa hadde etterlyst meg overalt. Jeg forstod at de reagerte. Jeg gav ingen beskjed om hvor jeg befant meg, men hadde jeg gjort det hadde det vært galt at jeg var der jeg var. Jeg fikk litt dårlig samvittighet for dem, men jeg innrømmet det ikke.

Resten av den dagen satt jeg på rommet mitt, jeg skulle visst ”tenke på hva jeg hadde gjort”. Jeg måtte smile for meg selv da jeg tenkte på hva jeg egentlig hadde gjort, men det skulle de aldri få vite.

 

Uken gikk og det var skole, skole og atter skole. Da helgen endelig kom, var jeg ute å festet med Marco. Vi dopet oss og levde livet. Karakterene mine begynte sakte men sikkert å dale nedover, men jeg brydde meg ikke. Det enste jeg brydde meg om var Marco. Han var alt for meg. Måneder etter måneder fortsatte denne festingen. Det ble etter hvert til et mønster, en vanesak som jeg ikke kunne styre lenger.

 

Det var blitt april og endelig helg. Fredag kveld møttes jeg og Marco på et utested som het Switch. Vi dopet oss på all slags dop vi kunne få tak i, og festet uhemmet. Denne kvelden var alikevell litt annerledes enn de fleste festkvelder. Marco ville prøve noe nytt. Han hadde fått øye på en rød Audi som stod utenfor Switch, og bestemte seg for å stjele den. Jeg prøvde å prate ham fra det, men det gikk ikke. Han ba meg bli med ham, og det gjorde jeg. På toppen av det hele var dømmekraften min svekket av alt dopet.

 

Han fikk dirket opp låsen, og vi hoppet inn. På en eller annen måte klarte han å starte bilen og vi kjørte av gårde i full fart. Jeg måtte innrømme for meg selv at jeg likte det, det var som et slags kick. Jeg vet ikke hvor fort han kjørte, men han var nok oppe i 120 km i timen. Jeg syntes han var en god sjåfør til ikke å ha lappen. Vi begynte å eksperimentere på veien. Kjørte litt sikk sakk og slikt. Det var spenning som drev oss. Jeg kom med ideen om å kjøre på motsatt side av veien, mot kjøreretningen. Han likte den kjempegodt og svingte inn på den andre siden. Nå var nok farten oppe i 140 km i timen og det var utrolig nervepirrende. Plutselig kom en lastebil mot oss, og det smalt.

 

Det var alt jeg kunne huske da jeg våknet på sykehuset. Mamma stod gråtende over meg, og pappa og Kine var der også. ”Hei, du har ligget i koma i over to uker nå,” var det en stemme som sa. Det var en sykesøster. ”Hvor er Marco?!” Ropte jeg. Alle så medfølende på meg. ”Marco...overlevde ikke krasjen, Dina,” sa mamma. ”Og dere er glad til!” skrek jeg og brast ut i tårer. Alt falt sammen for meg. Jeg hadde mest lyst til å kutte pulsåren og få en slutt på livet, en gang for alle.

”De sier du er heldig som klarte deg,” sa pappa. Snakker om å være heldig, tenkte jeg. Jeg ba alle om å forsvinne. Jeg ville ikke ha noe med dem å gjøre, ikke noe med noen å gjøre. Jeg ville bare se Marco, men nå var det for sent.

 

Jeg ble skrevet ut av sykehuset en måned senere. Jeg var ikke alvorlig skadet, brakk bare et par ribben. Da jeg kom hjem nektet jeg å gå på skolen, nektet å spise, nektet å drikke, nektet å snakke. Jeg bare sov, for da kunne jeg drømme om min kjære Marco.

Etter noen dager under denne tilstanden bestemte mamma og pappa seg for å sende meg på et senter som var en blanding av rehabilitering og psykologisk hjelp. Jeg var glad til. Der kunne jeg få fred. Borte fra alle minnene. De gode og de vonde. Jeg skulle aldri igjen ha noe med verden å gjøre. Aldri.


Kommentarer fra brukere


En gang i blant skrives det kommentarer som mangler seriøsitet eller som ikke har noe med oppgavens tema å gjøre. Hjelp oss å rydde! Klikk 'varsle' nederst til høyre på de meldinger du mener må bort. Så fjerner redaksjonen kommentarene etter hvert.

Smilie
12.07.2004 13:27

Bra!
2
anbefalinger
Bra skrevet!!!

...
24.06.2004 02:56

Bra!
1
anbefalinger
Litt åpen slutt, men ellers var den veldig bra!  Smile :-\)


27.11.2005 16:43

Bra!
1
anbefalinger
bra skrevet Razz :-P

thea
17.01.2006 21:42

Bra!
1
anbefalinger
veldig bra skrevet... men du burde ha fått med litt mer stemning hvis det var mulig, for det blir litt kjedelig å lese, når man leser det som rett fra en dagbok... eller i et brav... bare et tips, men veldig bra historie

bejbii:)
21.03.2006 15:15

Bra!
1
anbefalinger
Kjempe bra historie. Skulle gjerne fått vite litt mer om hva som skjedde videre Wink ;-\)

Pernille : )
17.02.2007 13:46

Bra!
1
anbefalinger
Utrolig bra skrevet. Inponerende tekst som passer til sjangeren novelle. Ble veldig engasjert i teksten. Lykke til, du er et stort talent i mine øyne ; )

Karoline:]
26.04.2007 13:31

Bra!
1
anbefalinger
Utrolig bra tekst Wink ;-\)

kritikeren(ikke vondt ment)
13.12.2007 17:51

Bra!
1
anbefalinger
Veldig bra tekst, men det var litt brå slutt. Og en ting til, når du har ligget i koma i to uker så setter du deg ikke bare opp og prater som om du bare har sovet i et par timer, du blir som en baby igjen. hjernen din trenger å lære alt på nytt.
sorry Sad :-\( men jeg følte jeg måtte si det.
ellers var det en utrolig bra tekst Smile :-\)

DW
21.05.2008 22:30

Bra!
1
anbefalinger
Bra ..men litt kjipt slutt Razz :-P

cutie
14.06.2008 10:27

Bra!
1
anbefalinger
hmm, jeg likte innholdet og syntes teksten var noe bra skrevet. jeg mener og at det hadde vært noen formuleringer som hadde passet seg bedre og hadde gjort teksten mer lett lest. men ellers var det en BRA tekst. jeg likte slutten og... den var ikke for åpen, den var akkurat passe.


29.01.2009 11:52

Bra!
1
anbefalinger
trist :[[ Jeg er sammen med en kjæreste nå.. og vi har det nesten helt likt.. foreldrene mine er svært kristne..og jeg er sammen med en iransk gutt som ikke er muslim  Sad :-\( og... vi møtes i hemmelighet osv... dette er svært vannskelig.. denne historien er såå lik..

Tonje
22.03.2009 22:38

Bra!
1
anbefalinger
jeg synes teksten var utrolig bra. jeg ble veldig engasjert og får lyst til å vite va som skjer videre med jenta. ståpå, for dette er bra !  Very Happy :-D

sigrid
27.03.2011 13:43

Bra!
1
anbefalinger
Veldig bra tekst, fikk mange gode tips til hvordan jeg kunne skrive norsk oppgaven min  Smile :-\)

Ingrid
06.02.2010 02:52

Bra!
0
anbefalinger
Urealistisk.. 140 km mot en lastebil.. altså det vil si at bilen er total-, som i totalt, absolutt, uten noen håp, skadd. MEN ellers var det en god historie foruten at jeg syns navnene Marco og Dina minnet litt i overkant om sydenromanser. Mitt råd til deg er da: Senk hastigheten til 90 og navnene til noe litt mindre "ferie på Malorca" og skriv en litt "dypere" slutt og legge inn noen mer utfyllende miljøskildringer. Men igjenn, bra skrevt og på god høyde med kioskromaner og noveller i ukeblader. Ikke dårlig i det hele tatt.

Emilie
10.01.2012 15:58

Bra!
0
anbefalinger
Bra oppgave, veldig fin idee!
Det som var litt dumt var at det var litt lite følelser på slutten + at når noen ligger i koma og våkner, sier ikke sykepleiern, "hei, du har ligget i koma osv.."
Ellers var det utrolig bra idee, og kult at man skjønner på slutten at foreldrene hadde rett, og at hun ikke burde vært med han  Smile :-\)


Legg inn en melding!
Obs! Meldinger som ikke omhandler oppgavens innhold slettes. Det samme gjelder meldinger uten stor grad av saklighet.
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)





På forsiden nå!

Lyktes med Shakira-fleipen

Torsdag skal Shakira angivelig ha blitt mor til en liten gutt, hevdet kjæresten og toppfotballspilleren Gerard Pique - og lyktes med Twitter-spøken.

Les hele saken

   

Holmes tas av tidlig

Katie Holmes opplever nå at teaterforestillingen som er hennes første store oppdrag etter skilsmissen fra Tom Cruise, blir tatt av - svært tidlig.

Les hele saken







 
Req.time: 0.035 sec - 1 pageviews