Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Millenium-spøkelset

Millenium-spøkelset

Dette er en spøkelseshistoriet som handler om en jente som finner en gammel støvete bok i bokhylla om en mann som ble pint til døde. Når hun etter hver skal opp på loftet og hente katten sin, kommer det plutslig et gjenferd mot henne...

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
20.11.2003


Alle sier at spøkelser ikke fins.

Men det gjør det. Det er bare det at de ikke viser seg så ofte.

De som ikke tror på spøkelser, er nesten aldri mørkeredde.

De tror hverken på hekser eller troll, huldrer eller vampyrer.

Jeg har trodd på alle disse tingene så lenge jeg kan huske.

Mange sier at de som tror på overnaturlige ting, som spøkelser og gjenferd, har blitt påvirket på en eller annen måte.

Det er IKKE sant.

Det er ingen jeg kjenner som tror på overnaturlige ting, jeg har alltid blitt fortalt at spøkelser o.l. bare er tull.

Oj! Kanskje jeg burde fortelle hvem jeg er. Jeg heter Linda og er 12 år. Jeg har en storesøster som er 14. Hun heter Sandra.

Jeg har en mor og en far (som ikke er skilt!!!!!!), jeg har en katt som heter Tia, og vi bor i et stort gammelt hus som vi flyttet til for ca. 1 år siden.

Sandra tror at jeg er gal, siden jeg prøver å fortelle hva jeg egentlig har sett.


Ingen tror på at jeg har sett et gjenferd, ikke mor, ikke far, absolutt INGEN!

Så derfor håper jeg du som leser dette i hvert fall tror på meg.

Jeg har sett flere spøkelser og gjenferd, men det første jeg så, ja, jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si.

Det var ubeskrivelig hva jeg så, men jeg skal prøve å beskrive det likevel.

 

Det begynte vel tidlig om morgenen 31. desember 1999.

Jeg våknet av at Tia (katten) hoppet opp i senga mi.

Jeg ante ikke hvor mye klokka var.

Jeg klarte ikke å sovne igjen, så jeg sto opp og tok meg litt frokost.

Deretter gikk jeg bort til bokhylla for å lese litt i yndlingsboka mi.

I det jeg skulle til å ta ut boka, så jeg en gammel brun bok som jeg aldri hadde sett før.

"Nysgjerrigheten lenge leve!" tenkte jeg, og dro ut den gamle boka.

Legenden om Millenium-spøkelset  var tittelen på boka.

Jeg satte meg ned for å lese den.

Boka fortalte om en mann som ble pint til døde oppe på et loft, fordi han mente noe annet en det som alle andre gjorde.

Det sto at mannen døde nyttårsaften år 1000, og at mange trodde at gjenferdet ville komme tilbake 1000 år etter, for å ta hevn.

 

Som jeg har sagt, så tror jeg på spøkelser og sånt, men jeg visste ikke om denne historien var sann. Jeg syntes at historien var så fæl at jeg prøvde å glemme den, men historien satt så godt inn i hukommelsen min at jeg nesten ikke klarte å tenke på noe annet.

Utpå kvelden klarte jeg så vidt å glemme historien. Vi fikk mange gjester siden vi gikk inn i et nytt årtusen. Når klokka nærmet seg tolv, gikk vi ut for å sende opp raketter. Det var et herlig syn.

Jeg gikk inn før alle andre, fordi jeg syntes det ble så kaldt.

Jeg satte meg foran vinduet.

Plutselig hørte jeg knirkelyder oppe fra loftet og noen mjauende lyder.

Rett etterpå ble det musestille.

"Tia" ropte jeg. Jeg gikk mot loftet. Skulle jeg tørre å gå opp dit?

Jeg var kjempe mørkeredd. Jeg tenkte på spøkelser o.l.

Så kom jeg til å tenke på historien. "Nei, nå må du ta deg sammen Linda! sa jeg til meg selv. "Gå opp på loftet og se om Tia er der! Bare gå opp, skru på lyset og se hva det er med Tia!".

Jeg lukket opp døra og trykket på bryteren, men lyset kom ikke. Lyspæra var sikkert gått. Jeg lot døra stod åpen så det ikke var helt bekmørkt, men allikevel kunne jeg ikke se stort. Jeg tok et skritt frem. Jeg tråkket i noe væske.

"Æsj!" tenkte jeg. "Dette var mine fineste pensko!" Men da jeg så ned, tenkte jeg ikke mer på skone. Det jeg nemlig tråkka i, var ikke vann eller noe sånt. Nei, det jeg tråkket i var BLOD! Jeg hylskrek. Alle var ute og sendte opp raketter ennå, så ingen kunne høre meg. Jeg så videre bortover gulvet. Det var blod nesten overalt. Men det værste synet, var en blodig, veldig blodig Tia, som lå død borte i et hjørne. Jeg løp bort til henne. Det så ut som om hele katten var vrengt. Da hørte jeg noen bak meg. Jeg snudde meg og skrek. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. En gjennomsiktig mann med hundrevis av sår fôr mot meg, og underlig nok fôr han igjennom meg. Jeg ble iskald i hele kroppen. Etter det ble han søkk borte. Jeg løp ned i stua mens jeg skrek og gråt samtidig.

Alle var kommet inn igjen. Jeg fortalte hva som hadde skjedd.

Det så ikke ut til at noen trodde på meg i det hele tatt, for der satt Sandra med Tia i fanget!!!!!!!!!

Alle ble med opp på loftet for å se, men alt var som før. Lyset var ikke gått, blodet var borte, katten var borte, spøkelset var borte, til og med blodet på penskoene mine var borte!

 

Selvfølgelig var det ingen som trodde på meg. De fleste bare så på meg, og gikk ned i stua igjen. Mor tok meg i hånda. "Jammen kjære deg! Du er jo kald." sa hun. "Det er på tide at du går å legger deg nå. Du er nok så trøtt at du innbiller deg ting". DET VAR IKKE INNBILNING! skrek jeg. Hun latet som om hun ikke hørte det.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil