Jeg kjenner varmen fra solen spre seg over kroppen min. Det er bare så vidt jeg kjenner den milde brisen som får havet til å bevege seg, noe som gjør det enda varmere..

Jeg tenker, tenker på hvor deilig det er å ligge i solen og la kroppen og tankene flyte inn i den herligste drømmen, og alt du kan høre er bølgeskvulp og måkeskrik.

Her oppe på svaberget føler jeg meg isolert fra omverden. Det er ingen som kommer og forstyrrer meg. Ingen som maser på meg om at jeg må rydde rommet, passe lillesøster, kanskje støvsuge litt, vaske litt.

Jeg reiser meg og ser utover landskapet. En milevis lang strand med klart, blått vann er det jeg blir fristet av i det jeg begynner å klatre ned berget. Det er ikke så langt ned, men langt nok til at min mor hadde fått angst hvis hun så meg.

Jeg synes i et hundredelssekund at jeg hørte mammas stemme, advare meg mot hva som kan skje når man klatrer i fjellet. Man kan få hjernerystelse, brekke ben, brekke armer, brekke nakken osv.. Det er ikke en ting som blir utelatt når min mor skal advare meg mot farer. Jeg kan ikke spise uten tilsyn av noen, for hun er redd for at jeg ikke tygger skikkelig og maten blir sittende fast i halsen.

Det er så deilig å tenke på at jeg er langt vekke fra alt maset.

Jeg hoppet den siste meteren. Sanden var så varm og behagelig å gå gjennom. Det beige teppet la seg om føttene mine for vært skritt jeg tok. Skjørtet mitt blafret i vinden. Det blåste sterkere nede ved sjøen. Det lange, gylne håret mitt fløy i vinden. Den deilige sjøluften fylte lungene mine og jeg følte kroppen min lette og sveve sammen med skyene.

Jeg er en drømmer. Det sier alle. Jeg klarer alltid å flyte vekk sammen med omgivelsene mine. Det er vanskelig å kontrollere det, det er derfor jeg trenger slike dager som dette. En dag hvor jeg slipper å tenke, gjøre noe i det hele tatt, bare gå rundt for meg selv i min egen lille verden.

Jeg så på klokken. Den er snart 16:00, det er på tide å gå tilbake til berget. Så snudde jeg meg og begynte å gå tilbake. Jeg brukte lang tid. Det er så deilig her ute og jeg skulle ønske jeg kunne være her for alltid. Akkurat som mitt eget lille paradis. Der alt som eksisterer er måkene, havet, havlivet og meg. Mange hadde sikkert ment at det var ensomt. Ensomt? Nei, ikke for meg. Tror jeg hadde klart meg ganske bra, slik som Tom Hanks i filmen ”Cast Away.” Jeg så den på kino, og som vanlig drømte jeg meg vekk, inn i filmen, og levde som ham i de 2 timene og 18 minuttene filmen varte. Gud, hvor jeg misunte ham! Det er slik min verden skal være. Et ”ensomt” paradis.

Jeg fortsatte å gå mot berget. Plutselig kjente jeg det kjølige vannet over føttene mine, og bestemte meg for å ha det slik. Jeg gikk vassende videre.

Fremme! Så begynte jeg å klatre opp mot plassen min. Jeg passet på å holde skikkelig rundt de skarpe steinene. Dumt hvis jeg hadde kommet hjem med brukket ben. Da hadde jeg fått høre det! Jeg bestemte meg for å klatre helt opp på toppen av klippen. Jeg stod å så utover havet. Det var det eneste jeg kunne se herfra. Plutselig kjente jeg vinden løfte meg opp, og jeg dalte sakte ned mot havet. Jeg kjente ingen frykt for hva som skjedde, det var helt rart. En følelse av trygghet kom over meg mens jeg falt, og plutselig ble alt svart. Men jeg kan sverge jeg kunne kjenne vannet rundt kroppen min i det jeg traff vannoverflaten i bevisstløshet…