Søk i stiler
 

Kvite Krystallar


Nynorsk stil som egentlig skulle være en samlivstekst.
Sjanger:NovelleLastet opp:09.03.2002
Språkform:NynorskForfatter:
Tema:Sjekking
Verktøy:Utskrift   Del på Facebook
Bilder: Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.



-HEI! THOMAS!!!… Eg fekk så vitt me meg bakhovudet hans ide han svinga rundt hjørnet. -VENT!!!

For bare noen veker sedan hadde eg vert ei nokså nok så normal jente. Men det var før eg møtte denne Thomas. Det var gjort, eg vart som lyftet opp i skyene!

I dag skulle bli dagen der eg skulle fortelje han, at eg verkelig likte han. Handa mi held ei rose. Den skulle han få, som et teikn på mi kjærleik.

Han snudde seg, slengte et ”snakkar du til meg, kven trur du at du er?” blikk over skuldra, før han sate opp tempoet igjen.

Ja min ”rosa sky” tilværelese var raskt trukket ned til bakken igjen.

Før eg visste ordet av det, førte beina mine meg i same retning Thomas vart forsvunne.

–Kvifor gjorde eg detta? Svare hadde eg ikkje. Eg vart vel bare forelska… meir enn nokon gang.

-PANG! Fikk akkurat sett døra smekke igjen. Thomas var igjen borte. Eg la hovudet mot veggen, og sukka. –Ulykkelig kjærleik… tankane buldra i hovudet mitt. –Ulykkelig kjærleik…

Eg vart fortapt i denne guten, med det brune silkeglatte håret. De fina uskyldige øynane og den nydelige søte munnen. Eg trakk ein konklusjon.. Den Finaste Guten I Verden! Igjen sukka eg, rista på hovudet i et forsøk på å få bort alle tankane og detta tunge sløret som hadde lagt seg over meg.

Viss eg skynda meg kunne eg enda nå han igjen… Finna ut kvor han bor, og kanskje til og med få et blikk av han? Hjertet mit gjorda eit hopp.

 

Ute hadde nysnøen lagt seg som et kvitt laken. Enda det bare vart i begynninga av september. Eg pusta inn, et sånt eit vakkert syn… som små krystallar drysset over landskapet. Eg pusta ut igjen, ein liten frost sky forsvann til himmels. Det var kaldt, kroppen min begynna å skjelve. Ein røyk ville hjelpe. Blikket mitt dalte mot bakken ide et tok opp lighteren, og igjen gjorde hjertet mitt eit hopp. Snøen hadde danna eit spor eg kunna følgja. Som ein detektiv følgde et det. Pulsen min gjekk bare fortare og fortare i takt med skritta mine. Rosa hadde fått iskrystallar på bladande, eg klemte de bort med fingeren. Mens eg gjekk der undra eg på kva et eigentlig skulle gjøra når eg fant huset. Skulle eg ringja på? Nei, d torde eg ikkje… Eg gjekk slikt og tenkte ei stund, og før eg visste ordet av det, stod eg utanfor ei stor kvit dør. Det vart ein skremmande følalse, uvitneheta trua med å sluka meg. Hendene tvihaldt i rosa, den virket så varm og trygg. Noe rant nedover handflata mi, det dryppa i den kvita snøen. Små røde prikkar, eg svelga. Blod..

 

Sjølvtilliten svikta, nei eg torde ikkje ringa på. Eg sata meg ned… eg villa heller sitte her å vente til Thomas kom ut. Så kunne eg gje han rosen, å fortelje han kvor mykje han betydde for meg. Det ville ikkje virka så desperat, og det ville heller ikkje virke så påtrengande på privatlivet hans. Kanskje han ville synes synd på meg, eg som hadde sitta ute og venta så lenge. Ja d ville bli best sånn. Snøen begynna å bli kald, og eg begynna å kjede meg. Blodet i handa min hadde ikkje stoppet enda, det rant fortatt, eg førte fingeren i snøen. Laga et hjerte, ulykkeleg kjærleik mumla eg ide eg teikna ei pil igjennom det.

Klokken måtte være mykje no, det var blitt helt mørkt. Kroppen min starta å skjelva igjen. Eg trur eg ville gitt opp denne tåpelige ideen viss eg ble sittande her stort lenger no. Bare noen minuttar til, så ville eg ha gått. Men trøttheta var kommet, eg gjespa å lokka augne. Måtte bare kvile litt, så eg fikk litt meir overskodd. Eg trakk pusten dypt, bare sekunder seinare var eg borte.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Eg sovna der eg satt, og da eg igjen opna øynene var eg i ein ny verden.. alt var så fint, varmt og trykt. Det vart bare godskap her, kjenna det på meg. Kroppen min slappa av…

Eg hadde funnet fred..

Neste morgon ble endelig den store døra lukka opp, det var dette eg hadde venta på i hele natt.

Det var for seint no…

Thomas trakk inn den herlige haustlufta, for ein deilig dag. Han følte seg friare enn nokon gang. I tro om at han endelig hadde vist denne dumme jentungen, at han rett og slett ikkje var interessert i ho.

Ja ho måtte vel ha skjønt hintet no? Han nikka fornøgd med seg sjølv, og traska nesten lykkelig ut innkjørselen.

Helt utkviten om den lille jenta som satt ventande nedanfor trappa.

Med ei rose i handa, dryssa med himmelens kvite krystallar.


Kommentarer fra brukere


En gang i blant skrives det kommentarer som mangler seriøsitet eller som ikke har noe med oppgavens tema å gjøre. Hjelp oss å rydde! Klikk 'varsle' nederst til høyre på de meldinger du mener må bort. Så fjerner redaksjonen kommentarene etter hvert.

fsd
11.04.2005 17:32

Bra!
0
anbefalinger
så fiiiiiiin!!!!! skikelig søt

:O
07.04.2008 12:54

Bra!
0
anbefalinger
døde jenta ? ;/


Legg inn en melding!
Obs! Meldinger som ikke omhandler oppgavens innhold slettes. Det samme gjelder meldinger uten stor grad av saklighet.
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)





På forsiden nå!

Lyktes med Shakira-fleipen

Torsdag skal Shakira angivelig ha blitt mor til en liten gutt, hevdet kjæresten og toppfotballspilleren Gerard Pique - og lyktes med Twitter-spøken.

Les hele saken

   

Holmes tas av tidlig

Katie Holmes opplever nå at teaterforestillingen som er hennes første store oppdrag etter skilsmissen fra Tom Cruise, blir tatt av - svært tidlig.

Les hele saken







 
Req.time: 0.012 sec - 1 pageviews