”Aust-Vågøy” er et dikt skrevet av Inger Hagerup. Det er hentet fra diktsamlingen ”Videre”, som ble utgitt i 1945, etter at krigen var over. Hun skrev diktet i Sverige like etter mars 1941, og det bygger på hennes egen oppleving av den tyske invasjonen under 2. verdenskrig. Hagerup ble født i Bergen i 1905, og døde i 1985, 80 år gammel.

 

"Aust-Vågøy" ble først utgitt illegalt og anonymt på små lapper, som flere andre dikt fra krigsårene. Folk trodde det var fridomsforkjemperen Arnulf Øverland som hadde skreve diktet, derfor var det veldig overraskende at det var Inger Hagerup som sto frem som dikteren etter at krigen var slutt.

 

"Aust-Vågøy" forteller om den tyske invasjonen av Norge i 1940. Hovedsakelig hendingene i det vesle bondesamfunnet "Aust-Vågøy" i mars 1941, der flere store bygninger vart sette fyr på. Det ble fortalt at mange var blitt drept, men likevel stod resten av folket sammen og kjempet imot. Fortelleren i diktet er hele den norske befolkningen, fordi det hele tiden blir brukt pronomenene ”våre” og ”oss”. Dette kjem til uttrykk i setningene; "De brente våre gårder" og "de kuer aldri oss". Mennene som står bak de grusomme handlingene blir beskrevet som ”de”, noe som gir en oppfatning av at det er fremmede eller ukjente menn. Hagerup har skrevet diktet slik at leseren bør være norsk for å forstå innholdet best mulig, det vil sei at det er nasjonalistisk. Den siste strofa fortell oss at de som ikke ble drept av tyskerne, stod sammen og lot seg ikke holdes nede. Hagerup vil ha frem at vi i fellesskap kjemper mot fienden og forsvarer oss. Vi lar oss ikke bli undertrykt. Derfor drar hun frem ting som gjør oss huga på hevn. Her finner vi en parallell til blodhevnen i vikingtida. Vikingidealet blir tatt i bruk for å vekke følelser i folket som gjør at de vil stå på for å forsvare hverandre og fedrelandet.

 

Diktet beskriver en situasjon som skjedde mars 1941, da tyskerne marsjerte inn i Norge. Hun får veldig godt frem at tyskerne invaderte Norge på en brutal, og voldelig måte. Dette viser hun frem til allerede i første strofe, hvor det står; ”De brente våre gårder. De drepte våre menn.” I diktet fortelles det at mange allerede var blitt drept, men tross det, klarte de ikke å undertrykke de resterende menneskene.

 

Det er beskrevet en trist og sjokkerende handling. Mennene som kommer, blir beskrevet som blodtørstige slaktere som kun ønsker å utrydde befolkningen. Noe som viser til det, er: ”De brente våre gårder. De drepte våre menn.” Den siste strofa i diktet forteller oss at de gjenlevende står sammen, og ikke vil la seg bli holdt nede av tyskerne.

 

For det meste er ordene som har blitt brukt i diktet denotasjoner, det vil sei ord som tyder det som er den faktiske forklaringa av det. Det er noen konnotasjoner og (ord som kan kalle frem assosiasjoner for den som les det.), til dømes "hjerte", som kan skape tanker som varme, kjærlighet eller vennskap hos leseren.

Det er blitt brukt besjeling i diktet: "La våre hjerter hamre" og "La våre hjerter hugge". Den tredje verselinja i den tredje strofa lyder slik: "Bak hver som gikk i døden." Dette er et symbol, et bilde, for det er ikke mulig i realiteten å gå inn i døden.

 

Diktet er et tradisjonelt oppbygd dikt. Det er sett sammen av fire strofer, der hver strofe inneholder fire verselinjer. Diktet begynner slik: "De brente våre gårder. De drepte våre menn." "De" i diktet er tyskerne. De to første linjene blir tatt opp igjen lenger ut i diktet, for å få leseren til å forstå at han skal legge ekstra stor vekt på disse to linjene. I disse linjene blir trykket lagt på "våre", kan være for å få frem at dette pronomenet står sentralt i diktet. "Våre" tyder "det norske folks".

Rytmen i diktet er fast, men den er litt annerledes i tredje verselinje i alle strofene. Det er tatt i bruk enderim i diktet. De siste orda i andre og fjerde verselinje rimer på hverandre i alle strofene. Til dømes "tross" og "oss", eller "slag" og "dag". På noen plasser er det brukt allitterasjon. Allitterasjon er bokstavrim der to ord i nærheten av hverandre begynner med samme konsonant eller ulik vokal. Eksempler på dette er linja "La våre hjerter hugge med harde, vonde slag." Noe litt spesielt med diktet er tegnsettinga; hver strofe har forskjellig tegnsett. Den eneste likheten er siste verselinje i hver strofe, som alltid slutter på punktum. Vi finner noen gjentakelser, blant annet "De brente våre gårder, De drepte våre menn". Dette for at handlingene til tyskerne skal komme tydelig frem for leseren, slik at det norske folket ikke skal glemme det de gjorde mot oss.

 

Temaet i "Aust-Vågøy" er herjingene til tyskerne over hele landet under den andre verdenskrigen, og hva nordmenn måtte ofre for å få fred. Siden Inger Hagerup sjøl opplevde krigen, har hun nok skreve om det som hun erfarte i krigsårene. Det er lenge siden krigen var slutt her i landet, men mange andre steder i verda er det krig og sammenstøtninger i dag, så dette er et høgst aktuelt tema i dag og.

Det er mulig diktet også har en dypere mening, et budskap til oss som leser det. Det kan ha flere budskap avhengig av hvordan man tolker det.

Jeg tolker det som at budskapet i dette diktet er at under en krig er det de sivile som lider mest, og at krig ikke fører til annet enn sorg og smerte. Det kan også være at sjøl om en opplever krig og motgang, må en ikke la seg knekke av overmakta, men heller stå sammen med andre som har opplevd det samme, og kjempe imot.

Etter å ha lest diktet sitter jeg igjen med et helhetsinntrykk. Det virker som Inger Hagerup så på tyskerne som mordere, noe som er helt forståelig, siden hun opplevde krigen på nært hold. Det er et trist og tankevekkende dikt som har en klar mening. I de to siste strofene virker det som hun prøver å forklare, at mennesker som er i ”samme båt”, holder sammen. Jeg likte diktet godt, både på grunn av det menneskelige samholdet i en tung tid, det klare budskapet, og på grunn av de sterke skildringene. Diktet vekker mange følelser hos en leser som har opplevd krig og uro. Diktet har rytme, noe som gjør det litt mer muntert. Den muntre sammensetningen sammen med den sørgmodige teksten gir et dikt som overgår mye annet, det er virkelig et dikt til ettertanke.