Søk i stiler
 

Refleksjonsnotat i samfunnsfag (kapittel 8, VG1)


Refleksjonsnotat i samfunnsfag (kapittel 8, VG1).

Sjanger:ArtikkelLastet opp:04.03.2013
Språkform:BokmålForfatter:
Tema:Fag i skolen
Makt og politikk
Pressens makt
Sosiale medier
Verktøy:Utskrift   Del på Facebook



1.

a)
En interesseorganisasjon er en gruppe som jobber på en måte slik at de kan fremme sine egne ønsker og interesser i størst mulig grad. EO er et klart eksempel på dette, så vel som

 

b og c) Samfunnsbetydning + skolesaker:
EO har stor makt, fordi det er elevenes organisasjon med sterkt demokrati og mange medlemmer. Derfor blir EO sett på som en sterk aktør innenfor politisk påvirkning. Når elevorganisasjonen har politikk angående en sak, er det det samme som å si at 403 skoler over hele landet mener at dette skal det gjøres noe med.

 

Den økonomiske biten har EO også en del å komme med. Hvert år får EO en pott på cirka 2 millioner norske kroner som de skal dele ut til skoler som søker om støtte til ting som de har nytte av. Internt i organisasjonen har de også en del penger, for eksempel får Østfold 180 000 kroner i året.

 

Flere ganger har EO tatt ut elever i streik, for å bedre diverse. En gang var det snakk om sammenslåinger av 3 videregående skoler. Elever ble tatt ut i streik, og de er fortsatt 3 skoler, og ikke 1 stor. Nå for tiden jobber de med å ikke måtte la elevene lide timer uten lærer. Bergenserne er derfor tatt ut i streik!

 

d)

På den tekniske fronter er EO også sterk. De har en hoved-hjemmeside (www.elev.no) og hvert av fylkene har sin hjemmeside (www.elev.no/*fylke*), i tillegg til sider på eksempelvis facebook og twitter. Der kommer det hyppig informasjon om hva som skjer politisk, og om hva EO mener om dette. Sidene er lette å navigere seg gjennom og de prøver virkelig å få fram sine meninger og motivere skoleelever til å involvere seg mere. Om EO virkelig klarer å nå ut, vil dette føre til at alle Norges ungdommer kan stå stammen og unisont kunne si fra til politikerne hvordan de vil ha det.. Og i det demokratiet vi i dag lever i vil ikke kunnskapsdepartementet ha mye annet valg enn å måtte innfri ønskene. EO gjør en god jobb på nettet. Viktig at de involverer seg på henholdsvis facebook og twitter også, da det er disse mediene som statistisk sett benyttes mest av ungdom nå til dags.

 

2)
En lærerik oppgave der ulike opplysninger måtte settes sammen med sitt respektive begrep. Eksempelvis «streik» og «valg» var begreper som gikk fort og greit å løse, mens ordet «høringsrunde», som er et langt og mere ukjent ord, var mere utfordrende. En fin oppgave som dekker mange av begrepene knyttet til kapitlet.

 

3)
Effekten av politikernes bruk av nettsamfunn? Her er det så mye man kan si, men jeg skal forsøke å trekke ut det mest essensielle. For å begynne med Hadia Tajik’s video, må man vel ved første øyekast si at dette er en flott produksjon som får fram de beste siden ved henne. Men så klart er alt lettere når man får så god tid man vil til å overveie ordene man bruker og til å finne det rette uttrykket. Setter man henne opp foran et kamera på direkten vil man naturligvis få langt mindre selvsikre svar, og man vil bli konfrontert med spørsmål, i istedenfor å kunne gå rundt de vanskelige sakene slik som i videoen. Her er det hun som er på hjemmebane… For det er vel slik det er blitt i de sosiale mediene de senere årene. Politikerne må engasjere seg på nett for ikke å miste ansikt og velgere. Eksempelvis er Jens Stoltenberg engasjert både på Twitter og Facebook. Her driver han reklame for seg selv og sitt elskede Arbeiderparti, akkurat slik Erna Solberg gjør for Høyre, osv.… På kontoret eller hjemme i sofaen har de tid til å skrive det så absolutt beste svaret, som gjør leserne fornøyde. Så lenge det er så vidt innenfor partiets ståsted, virker til slik at man kan skrive hva som helst for å være mest mulig populær til enhver tid. Dette er en av svakhetene ved demokratiet: Det blir ofte en kamp om popularitet og det å tilfredsstille velgerne, istedenfor spørsmål om ideologi osv.… På TV er det forbud mot politisk reklame. Det samme virker å gjelde nettstedene til VG, NRK osv. også, men der flest nordmenn tilbringer sin hverdag, og vi snakker 7-sifred antall, Facebook, der skal tydeligvis alt være lov. Kanskje er det bra også, at ikke hver eneste status må bli rapportert for å ha et politisk ståsted, men kanskje er det også urovekkende for demokratiet, i forhold til de faktorene vi så på ovenfor.

 

4)

Riksaviser (Aftenposten, Dagbladet, Dagsavisen, Nationen, Dagens Næringsliv og VG)

Toppoppslag:

Politiske saker

Helsesaker

Kjendis-saker

Sport

Krimsaker

Annet

Hvor mange:

3

1

0

0

1

1




Andre saker under toppoppslaget:

Politiske saker

Helsesaker

Kjendis-saker

Sport

Krimsaker

Annet

Hvor mange:

5

3

2

1

3

3

                                                               

Lokalaviser(Fredrikstad Blad, Demokraten, Sarpsborg Arbeiderblad, moss-avis.no, ha-halden.no og Rakkestad Avis(r-a.no))

Toppoppslag:

Politiske saker

Helsesaker

Kjendis-saker

Sport

Krimsaker

Annet

Hvor mange:

0

1

4

1

0




Andre saker under toppoppslaget:

Politiske saker

Helsesaker

Kjendis-saker

Sport

Krimsaker

Annet

Hvor mange:

0

2

3

7

2

3

 

c)

Hvordan pressen benytter friheten til å løfte fram politiske saker? Den benytter den gått. Er det noe å skrive om, så tro meg, en av landets hundrevis av nettaviser og papiraviser vil si noe om det. Viktigheten av å ha en «fjerde statsmakt» er enorm. Den gjør at ingen kan slippe unna med noe uten at mesteparten av Norges befolkning får greie på det. Vi har tre kamre i Norge for å unngå maktmisbruk fra de øverste lederne, men massemediene er kanskje vel så viktige, og er kanskje mere avgjørende for et velfungerende demokrati enn selv de frie valgene. I Norge har man ytringsfrihet, og gjennom pluralismen kan pressen få mene det de vil. Derimot er det en trussel mot demokratiet at journalisten kan vinkle en sak på hvilken måte han vil. La oss si Jens Stoltenberg har holdt sitt landsmøte, og om journalisten står langt mot høyre politisk sett, kan enten kun trekke fram det negative ved talen og spørsmålene i etterkant, eller skrive helt normalt og flette inn slike ting som «svarte han grettent/svarte og himlet med øynene/svarte han oppgitt» og vil dermed påvirke befolkningen. Men viktigheten av at pressen passer på og holder oss oppdatert, forhåpentligvis uten å legge til litt «ekstra krydder» for å skaffe seg ekstra lesere, er mye viktigere enn det faktumet at skribenten kan velge å ikke være så objektiv som han eller hun burde ha vært…

 

5) Kony-filmen var en utrolig rørende og velprodusert film som treffer en rett i hjerterota. Facebook-aksjonen var også god, men hele opplegget virker veldig stressende, et jag etter at flest mulig skal kunne vite om Kony. Ting fikk ikke tid til å synke inn. Dermed ble det ikke noe samsvar mellom et «like» på facebook og det brennende engasjementet til en brøkdel av disse. At man liker saken, noe det er vanskelig ikke å gjøre, betyr altså ikke at man er villig til å gjøre alt for endre på forholdet. Man synes det hadde vært flott om myndigheten kunne gjort noe med problemet, men man vil helst ikke være oppe midt på natten å henge opp plakater istedenfor å ligge hjemme i senga. Jeg er sikker på at mange av amerikanerne tenkte: «What difference would it made?»

 

At 15 av 20.000 av de som sa de skulle komme, faktisk møtte opp, vitner om at det ikke bare var et par unnasluntrere eller folk som var syke, men om at det er mye enklere å trykke på en knapp en faktisk å bevege seg ut av hjemme og fortsette kampen. Men, det viktigste var uansett at folk ble oppmerksomme på problemet, og at man nå ser alvorligere på problemet. Det skjer forferdelige ting hver eneste dag, som blir oversett, og vi må gjøre noe med det, ikke bare gjennom å like «For vi som er imot drap» på facebook, men gjennom å faktisk vise ekte engasjement og gjennom å selv prøve å gjøre verden til et litt bedre sted å leve.


Kommentarer fra brukere


En gang i blant skrives det kommentarer som mangler seriøsitet eller som ikke har noe med oppgavens tema å gjøre. Hjelp oss å rydde! Klikk 'varsle' nederst til høyre på de meldinger du mener må bort. Så fjerner redaksjonen kommentarene etter hvert.

Josif Aleksander Girovanu
15.02.2016 12:46

Bra!
0
anbefalinger
Dikter. Foreldre: Skipsmaskinist Peter Anton Øverland (1852–1906) og Hanna Hage (1854–1939). Gift 1) 30.12.1918 i Kristiania med sanger Hildur Arntzen (29.6.1888–13.1.1957), datter av landmåler, infanterikaptein Axel Gottlieb Arntzen (1863–193 Cool 8-\) og Caspara Ovidia Andersen Askestad (1863–1943), ekteskapet oppløst 1939; 2) fra 1934 samboer og 24.2.1940 gift i Oslo med sykepleier Bartholine Eufemia (“Effi”) Leganger (24.10.1903–16.4.1995), datter av sogneprest Hans Thiis Leganger (1876–1942) og Anna Margrethe Lunde (f. 1879), ekteskapet oppløst 1945; 3) 22.6.1945 i Stockholm med journalist Margrete Aamot (11.2.1913–197 Cool 8-\), datter av distriktssjef Antoni Aamot (1884–1962) og Kristine Eriksen (f. 1891).

Arnulf Øverland var en sentral skikkelse i det norske litterære miljø fra tiden omkring den første verdenskrig og frem mot 1960-årene – først og fremst som lyriker, men også som sosial og politisk debattant og som kritiker av den offisielle språkpolitikken.

Øverland ble født i Kristiansund, men før han var årsgammel, flyttet familien til Bergen og fikk seg husvære på Nygårdshøyden. I Bergen gikk ikke de sosiale skillene mellom bydeler, men mellom gater, og familien Øverland ble boende i en typisk middelklassegate, med rikmannsvillaer like om hjørnet og trange boligkaserner for arbeidsfolk et par gater nedenfor. Faren så vesle Ole lite til; han var maskinist i utenriksfart. Moren var en sterk og ærgjerrig kvinne som ville ha sønnene sine opp og frem i livet; derfor ble de satt i betalingsskole, de første årene på Tanks skole, deretter middelskolen på Bergen katedralskole. Dikteren brukte siden uttrykket at han hadde sittet “på straff” i disse årene og fortalte i et skolekringkastingsprogram at bare årene i konsentrasjonsleir i Tyskland hadde vært verre enn årene på Tanks. Men skoleprotokollene forteller om en elev med fagkarakterer godt over gjennomsnittet; karakterene i flid, orden og oppførsel lå derimot et godt stykke under.

Familien flyttet 1904 til Kristiania, fordi den eldste sønnen skulle studere ved universitetet. To år senere døde faren. Hanna Øverland drev manufakturforretning i Ullevålsveien i flere år, men gav opp og åpnet 1910 et pensjonat i Skovveien. Da hadde familien flyttet rundt i hovedstaden flere ganger, i sentrum og på vestkanten. Arnulf begynte 1904 på gymnasets “sproglig-historiske linje med latin” på Kristiania katedralskole, der han etter hvert ble en dominerende figur i debattene i gymnassamfunnet. Han tok examen artium 1907 og ble samme år immatrikulert ved universitetet; men filologistudiene gikk det dårlig med, han ville helst skrive selv. Fra 1910 av sløyfet han “Ole Peter” i navnet, og samme år debuterte han – som akvarellmaler hos Blomqvist, med fargesikre, senimpresjonistiske landskapsmotiver.

1911 fikk Øverland også utgitt sin første bok, diktsamlingen Den ensomme fest, en bok om en ung manns ensomhet og livshunger. Men den rommer også det trist-humoristiske Lille Adam, om han som ikke var noen suksess på danseskolen og derfor ville dikte seg “sin første poesi”. Samme dag boken kom ut, ble han lagt inn på sanatorium med tuberkulose. I den andre diktsamlingen, De hundrede violiner fra 1912, er dødsmotivet fremtredende. Men dikteren overlevde (“det var bare studenten som døde”, skrev en Øverland-biograf). Dette var den boken han i ettertid var mest misfornøyd med; lenge tok han den ikke med i produksjonslisten, og mindre enn halvparten fikk være med som en del av nyutgaven av Den ensomme fest 1924. 1913 ble han premiert for kantaten Norge, skrevet til hundreårsjubileet for 1814. Den ble trykt i Advent, en langt modnere samling, som utkom 1915 – fremdeles med kjærligheten og døden som motiver, men med et enklere språk og mindre gjenklang av “nyromantiske” klisjeer.

Diktsamlingene solgte dårlig. Inntektene kom fra journalistisk virksomhet, først i Ukens revy, så i Verdens Gang og deretter i Arbeiderbladet. Som kunstanmelder førte Øverland det rene korstog mot moderne malerkunst, representert ved navn som Georges Braque, Isaac Grünewald og Pablo Picasso. Han karakteriserte dem med ord som affektasjon, dumhet og humbug; kubistiske fargesammensetninger var gjerne “utspekulert heslige”. Også norske kunstnere som Per Krohg og Alf Rolfsen (“aldeles gjennemvrøvlet av teorier”) ble dømt nord og ned.

Politisk markerte Øverland seg mot slutten av den første verdenskrig som sterkt tyskvennlig, i likhet med mange andre norske intellektuelle; det som hadde gjort sterkt inntrykk på ham, var utsultingen av det tyske folk og Versailles-fredens urettferdighet. I løpet av 1920-årene orienterte han seg mer og mer mot det politiske venstre, i vennskap og samarbeid med Sigurd Hoel og Helge Krog (“det radikale trekløver”). Han ble medlem av den kommunistiske akademikerorganisasjonen Mot Dag og skrev sosialistiske agitasjonsdikt (trykt i 1930-årene i en avdeling av samlingen Riket er ditt og sammen med noen nyere i Den røde front). 1923 var han formann i Det norske Studentersamfund og 1923–28 også formann i Den norske Forfatterforening (viseformann 1919–21). Som organisasjonsmenneske var Øverland et unikum; hans forretningsførsel og møteledelse var alltid pinlig korrekt, og utad representerte han foreningen stilfullt og verdig. Han var først og fremst en fagforeningsleder, alltid på vakt for forfatternes rettigheter i kontraktforhold og når det gjaldt bruk av tekster i lærebøker og kringkasting.

Midt oppe i alt dette fikk han også tid til å dikte. Samlinger som Brød og vin, Berget det blå og Hustavler rommer det ypperste av hans “sentrallyriske” dikt – naturstemninger, selvransakende/spekulative tekster og kjærlighetsdikt, der han stadig kommer tilbake til ensomheten i selve favntaket, følelsen av aldri å kunne nå helt frem til et medmenneske. Det sies gjerne om Øverlands poetiske språk at det er “enkelt”, at han skyr de store ord. Riktigere er det at han aldri begår stilbrudd; ordene er samstemte. I mange dikt bruker han motiver fra kristne ritualer og fra folkeeventyrene (jf. boktitlene); han forklarte det med at dette var den litteraturen som folk flest kjente og var fortrolig med, og som altså best fungerte som klangbakgrunn.

I slutten av 1918 var han blitt gift med sangeren Hildur Arntzen. Til å begynne med bodde de i Hanna Øverlands hus i Skovveien, men 1921 flyttet de til en gammel trevilla på Nesodden, inne i Bunnefjorden. Etter noen år begynte ekteskapet å skrante (i Hustavler er det en tydelig stemning av oppbrudd), og 1932 flyttet han fra henne. Foranledningen var en forelskelse; 42-åringen hadde møtt “den unge heks”, en pike i begynnelsen av 20-årene. I den sterkt erotiske diktsamlingen Jeg besværger dig kan man følge dette forholdet, fra det første blusset og frem til den resignerte slutten.

Samtidig var han kulturpolitisk aktiv. Januar 1933 holdt han i Studentersamfunnet foredrag om Kristendommen – den tiende landeplage, et glitrende usaklig og provoserende stykke retorikk som førte til at han ble stilt for retten, anklaget for blasfemi. Han ble så vidt frikjent; seks av lagrettens 10 medlemmer stemte for fellelse, én stemme for lite for domfellelse. Han fortsatte også å skrive politiske dikt. Det sterkeste av dem er det antifascistiske Du må ikke sove, første gang trykt i Samtiden 1936 og året etter i Den røde front.

Men da hadde den røde fronten begynt å slå sprekker. 1936 begynte prosessene mot ledende gammelbolsjeviker i Moskva, og Øverland skrev under på en forfatterprotest der dødsdommene ble stemplet som justismord. På et lukket møte i NKP i Oslo våren 1937 brukte han skarpe ord om prosessene, men gikk ikke offentlig ut med sitt syn; han ville ikke gi fascistene våpen. Men da Sovjetunionen senhøsten 1939 angrep Finland, reagerte han skarpt og drog på foredragsturné med dikt og appeller for Finlands sak.

Det fikk også følger for ham privat. 1934, etter forholdet til “den unge heks”, hadde han flyttet sammen med sykepleieren Effi Leganger. Hun delte hans politiske oppfatninger og deltok bl.a. som frivillig under den spanske borgerkrig ved det svensk-norske hospital i Alcoy. Men februar 1940, på et finlandsmøte i Stavanger, møtte Øverland den unge journalisten Margrete Aamot og forelsket seg hodestups. Selv om forholdet til Effi Leganger dermed var slutt, giftet han seg med henne for å gi henne den beskyttelsen som ligger i å være fraskilt – og ikke bare fraflyttet. September samme år flyttet han sammen med Margrete Aamot i Oslo.

Da var Norge hærtatt av tyske tropper, og Øverland gikk i krig med ordene som våpen. Han skrev en lang rekke antinazistiske dikt, som Margrete mangfoldiggjorde og distribuerte. Et av de første var Til Kongen, til Haakon 7 som trofast hadde holdt til løfte “Alt for Norge”: “Om vi stod frem på torget / og ropte på revolt, / om våre ord var krasse, / dig ledet ingen vill! / Du hørte ingen klasse, / men hele folket til!” – Gestapo kom på sporet, og 11. juni 1941 ble de begge arrestert. Etter opphold i Møllergata 19 og i fangeleiren på Grini ble de sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland, han til Sachsenhausen 1942, hun til Ravensbrück året etter. April 1945 ble de begge reddet ut av det svenske Røde Kors og møttes igjen i Ramlösa i Sverige. Under hele fangenskapet stjal Øverland seg til å skrive dikt; sammen med motstandsdiktene ble de trykt i Vi overlever alt, som allerede i utgivelsesåret 1945 ble solgt i nesten 50 000 eksemplarer. I tillegg ble de kjent over hele landet ved at han leste dem opp på turneer og i kringkastingen. Som oppleser var han en stor kunstner; Sigurd Hoel skrev om ham at Øverland “har ikke stemme. Han har røst.”

Fra 1938 hadde Øverland diktergasje; den ble vedtatt med 77 mot 71 stemmer i Stortinget. Etter fem års okkupasjon og motstandskamp hadde krigsdiktene hans gjort den omstridte radikaleren til nasjonalhelt. Han ble utnevnt til æresmedlem av Forfatterforeningen høsten 1945, og etter forslag fra foreningen ble han 1946 tildelt Henrik Wergelands hus “Grotten” i Slottsparken som æresbolig.

Diktsamlingene Øverland gav ut etter krigen, var blekere og mindre heftige enn diktene fra 1920- og 1930-årene. Til gjengjeld ble han heftigere som polemiker og samtidsdebattant. Først og fremst gjaldt det Sovjetunionen. I artikler, avisinnlegg og foredrag ropte han ut om tvangskollektiviseringen, slaveleirene, sensuren og den politiske ufriheten der, og han mante til forsvar mot den trussel mot verdensfreden som sovjetregimet hadde utviklet seg til. Sterke ord brukte han også i språkdebatten. Allerede 1939 hadde han skarpt kritisert samnorskpolitikken som fikk uttrykk i rettskrivningen av 1938; nå ble han, som formann i Riksmålsforbundet 1947–56, en forgrunnsfigur i forbundets offensiv mot språkpolitikken. Saklighetsnivået i hans debattbidrag lå ikke særlig høyt; han innbød ikke akkurat til dialog når han kalte motstandernes språkbruk for “sinkenes babbel”.

Øverland stilte seg også i spissen for språkopprøret i Forfatterforeningen, som 1949/50 hadde vedtatt å la seg representere i den nyopprettede Norsk språknemnd, der språklig samling var en uttalt målsetting. Etter en opphisset ekstraordinær generalforsamling i foreningen våren 1952, der riksmålsforfatterne nok en gang led nederlag, og en påfølgende uravstemning med samme resultat, meldte 32 medlemmer, med de tidligere formenn Øverland og Hans Aanrud i spissen, seg ut, og 28. april dannet flertallet av disse Forfatterforeningen av 1952 (F–52). Øverland ble valgt til den nye foreningens første formann og satt i ett år. Et søksmål mot den gamle foreningen på grunnlag av språknemndas formålsparagraf førte ikke frem; F–52 tapte både i byretten og i Høyesterett. Øverlands kommentar var at Norge ikke lenger hadde noen høyesterett. Han skiftet senere standpunkt til spørsmålet om representasjon i språknemnda, men opprettholdt sitt medlemskap i F–52 til foreningene ble gjenforent 1965/66.

1953 reiste Øverland enda en debatt: Han drog på turné landet rundt med foredraget Tungetale fra Parnasset, der han karakteriserte den modernistiske litteraturen, særlig lyrikken, i ordelag som minnet om hans utfall mot moderne malerkunst omkring 1920; det ble, etter hans mening, utgitt “den ene diktsamling efter den annen med bare rabbel og snikksnakk”.

Bare på ett område var han fremdeles radikaleren; det siste han var opptatt med før han døde våren 1968, var å redigere En kjetters bekjennelser, en samling av gamle foredrag som benektet Guds eksistens. Hans urne ble nedsatt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund. På graven er det reist en byste av ham, laget av Joseph Grimeland.
Dikter. Foreldre: Skipsmaskinist Peter Anton Øverland (1852–1906) og Hanna Hage (1854–1939). Gift 1) 30.12.1918 i Kristiania med sanger Hildur Arntzen (29.6.1888–13.1.1957), datter av landmåler, infanterikaptein Axel Gottlieb Arntzen (1863–193 Cool 8-\) og Caspara Ovidia Andersen Askestad (1863–1943), ekteskapet oppløst 1939; 2) fra 1934 samboer og 24.2.1940 gift i Oslo med sykepleier Bartholine Eufemia (“Effi”) Leganger (24.10.1903–16.4.1995), datter av sogneprest Hans Thiis Leganger (1876–1942) og Anna Margrethe Lunde (f. 1879), ekteskapet oppløst 1945; 3) 22.6.1945 i Stockholm med journalist Margrete Aamot (11.2.1913–197 Cool 8-\), datter av distriktssjef Antoni Aamot (1884–1962) og Kristine Eriksen (f. 1891).

Arnulf Øverland var en sentral skikkelse i det norske litterære miljø fra tiden omkring den første verdenskrig og frem mot 1960-årene – først og fremst som lyriker, men også som sosial og politisk debattant og som kritiker av den offisielle språkpolitikken.

Øverland ble født i Kristiansund, men før han var årsgammel, flyttet familien til Bergen og fikk seg husvære på Nygårdshøyden. I Bergen gikk ikke de sosiale skillene mellom bydeler, men mellom gater, og familien Øverland ble boende i en typisk middelklassegate, med rikmannsvillaer like om hjørnet og trange boligkaserner for arbeidsfolk et par gater nedenfor. Faren så vesle Ole lite til; han var maskinist i utenriksfart. Moren var en sterk og ærgjerrig kvinne som ville ha sønnene sine opp og frem i livet; derfor ble de satt i betalingsskole, de første årene på Tanks skole, deretter middelskolen på Bergen katedralskole. Dikteren brukte siden uttrykket at han hadde sittet “på straff” i disse årene og fortalte i et skolekringkastingsprogram at bare årene i konsentrasjonsleir i Tyskland hadde vært verre enn årene på Tanks. Men skoleprotokollene forteller om en elev med fagkarakterer godt over gjennomsnittet; karakterene i flid, orden og oppførsel lå derimot et godt stykke under.

Familien flyttet 1904 til Kristiania, fordi den eldste sønnen skulle studere ved universitetet. To år senere døde faren. Hanna Øverland drev manufakturforretning i Ullevålsveien i flere år, men gav opp og åpnet 1910 et pensjonat i Skovveien. Da hadde familien flyttet rundt i hovedstaden flere ganger, i sentrum og på vestkanten. Arnulf begynte 1904 på gymnasets “sproglig-historiske linje med latin” på Kristiania katedralskole, der han etter hvert ble en dominerende figur i debattene i gymnassamfunnet. Han tok examen artium 1907 og ble samme år immatrikulert ved universitetet; men filologistudiene gikk det dårlig med, han ville helst skrive selv. Fra 1910 av sløyfet han “Ole Peter” i navnet, og samme år debuterte han – som akvarellmaler hos Blomqvist, med fargesikre, senimpresjonistiske landskapsmotiver.

1911 fikk Øverland også utgitt sin første bok, diktsamlingen Den ensomme fest, en bok om en ung manns ensomhet og livshunger. Men den rommer også det trist-humoristiske Lille Adam, om han som ikke var noen suksess på danseskolen og derfor ville dikte seg “sin første poesi”. Samme dag boken kom ut, ble han lagt inn på sanatorium med tuberkulose. I den andre diktsamlingen, De hundrede violiner fra 1912, er dødsmotivet fremtredende. Men dikteren overlevde (“det var bare studenten som døde”, skrev en Øverland-biograf). Dette var den boken han i ettertid var mest misfornøyd med; lenge tok han den ikke med i produksjonslisten, og mindre enn halvparten fikk være med som en del av nyutgaven av Den ensomme fest 1924. 1913 ble han premiert for kantaten Norge, skrevet til hundreårsjubileet for 1814. Den ble trykt i Advent, en langt modnere samling, som utkom 1915 – fremdeles med kjærligheten og døden som motiver, men med et enklere språk og mindre gjenklang av “nyromantiske” klisjeer.

Diktsamlingene solgte dårlig. Inntektene kom fra journalistisk virksomhet, først i Ukens revy, så i Verdens Gang og deretter i Arbeiderbladet. Som kunstanmelder førte Øverland det rene korstog mot moderne malerkunst, representert ved navn som Georges Braque, Isaac Grünewald og Pablo Picasso. Han karakteriserte dem med ord som affektasjon, dumhet og humbug; kubistiske fargesammensetninger var gjerne “utspekulert heslige”. Også norske kunstnere som Per Krohg og Alf Rolfsen (“aldeles gjennemvrøvlet av teorier”) ble dømt nord og ned.

Politisk markerte Øverland seg mot slutten av den første verdenskrig som sterkt tyskvennlig, i likhet med mange andre norske intellektuelle; det som hadde gjort sterkt inntrykk på ham, var utsultingen av det tyske folk og Versailles-fredens urettferdighet. I løpet av 1920-årene orienterte han seg mer og mer mot det politiske venstre, i vennskap og samarbeid med Sigurd Hoel og Helge Krog (“det radikale trekløver”). Han ble medlem av den kommunistiske akademikerorganisasjonen Mot Dag og skrev sosialistiske agitasjonsdikt (trykt i 1930-årene i en avdeling av samlingen Riket er ditt og sammen med noen nyere i Den røde front). 1923 var han formann i Det norske Studentersamfund og 1923–28 også formann i Den norske Forfatterforening (viseformann 1919–21). Som organisasjonsmenneske var Øverland et unikum; hans forretningsførsel og møteledelse var alltid pinlig korrekt, og utad representerte han foreningen stilfullt og verdig. Han var først og fremst en fagforeningsleder, alltid på vakt for forfatternes rettigheter i kontraktforhold og når det gjaldt bruk av tekster i lærebøker og kringkasting.

Midt oppe i alt dette fikk han også tid til å dikte. Samlinger som Brød og vin, Berget det blå og Hustavler rommer det ypperste av hans “sentrallyriske” dikt – naturstemninger, selvransakende/spekulative tekster og kjærlighetsdikt, der han stadig kommer tilbake til ensomheten i selve favntaket, følelsen av aldri å kunne nå helt frem til et medmenneske. Det sies gjerne om Øverlands poetiske språk at det er “enkelt”, at han skyr de store ord. Riktigere er det at han aldri begår stilbrudd; ordene er samstemte. I mange dikt bruker han motiver fra kristne ritualer og fra folkeeventyrene (jf. boktitlene); han forklarte det med at dette var den litteraturen som folk flest kjente og var fortrolig med, og som altså best fungerte som klangbakgrunn.

I slutten av 1918 var han blitt gift med sangeren Hildur Arntzen. Til å begynne med bodde de i Hanna Øverlands hus i Skovveien, men 1921 flyttet de til en gammel trevilla på Nesodden, inne i Bunnefjorden. Etter noen år begynte ekteskapet å skrante (i Hustavler er det en tydelig stemning av oppbrudd), og 1932 flyttet han fra henne. Foranledningen var en forelskelse; 42-åringen hadde møtt “den unge heks”, en pike i begynnelsen av 20-årene. I den sterkt erotiske diktsamlingen Jeg besværger dig kan man følge dette forholdet, fra det første blusset og frem til den resignerte slutten.

Samtidig var han kulturpolitisk aktiv. Januar 1933 holdt han i Studentersamfunnet foredrag om Kristendommen – den tiende landeplage, et glitrende usaklig og provoserende stykke retorikk som førte til at han ble stilt for retten, anklaget for blasfemi. Han ble så vidt frikjent; seks av lagrettens 10 medlemmer stemte for fellelse, én stemme for lite for domfellelse. Han fortsatte også å skrive politiske dikt. Det sterkeste av dem er det antifascistiske Du må ikke sove, første gang trykt i Samtiden 1936 og året etter i Den røde front.

Men da hadde den røde fronten begynt å slå sprekker. 1936 begynte prosessene mot ledende gammelbolsjeviker i Moskva, og Øverland skrev under på en forfatterprotest der dødsdommene ble stemplet som justismord. På et lukket møte i NKP i Oslo våren 1937 brukte han skarpe ord om prosessene, men gikk ikke offentlig ut med sitt syn; han ville ikke gi fascistene våpen. Men da Sovjetunionen senhøsten 1939 angrep Finland, reagerte han skarpt og drog på foredragsturné med dikt og appeller for Finlands sak.

Det fikk også følger for ham privat. 1934, etter forholdet til “den unge heks”, hadde han flyttet sammen med sykepleieren Effi Leganger. Hun delte hans politiske oppfatninger og deltok bl.a. som frivillig under den spanske borgerkrig ved det svensk-norske hospital i Alcoy. Men februar 1940, på et finlandsmøte i Stavanger, møtte Øverland den unge journalisten Margrete Aamot og forelsket seg hodestups. Selv om forholdet til Effi Leganger dermed var slutt, giftet han seg med henne for å gi henne den beskyttelsen som ligger i å være fraskilt – og ikke bare fraflyttet. September samme år flyttet han sammen med Margrete Aamot i Oslo.

Da var Norge hærtatt av tyske tropper, og Øverland gikk i krig med ordene som våpen. Han skrev en lang rekke antinazistiske dikt, som Margrete mangfoldiggjorde og distribuerte. Et av de første var Til Kongen, til Haakon 7 som trofast hadde holdt til løfte “Alt for Norge”: “Om vi stod frem på torget / og ropte på revolt, / om våre ord var krasse, / dig ledet ingen vill! / Du hørte ingen klasse, / men hele folket til!” – Gestapo kom på sporet, og 11. juni 1941 ble de begge arrestert. Etter opphold i Møllergata 19 og i fangeleiren på Grini ble de sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland, han til Sachsenhausen 1942, hun til Ravensbrück året etter. April 1945 ble de begge reddet ut av det svenske Røde Kors og møttes igjen i Ramlösa i Sverige. Under hele fangenskapet stjal Øverland seg til å skrive dikt; sammen med motstandsdiktene ble de trykt i Vi overlever alt, som allerede i utgivelsesåret 1945 ble solgt i nesten 50 000 eksemplarer. I tillegg ble de kjent over hele landet ved at han leste dem opp på turneer og i kringkastingen. Som oppleser var han en stor kunstner; Sigurd Hoel skrev om ham at Øverland “har ikke stemme. Han har røst.”

Fra 1938 hadde Øverland diktergasje; den ble vedtatt med 77 mot 71 stemmer i Stortinget. Etter fem års okkupasjon og motstandskamp hadde krigsdiktene hans gjort den omstridte radikaleren til nasjonalhelt. Han ble utnevnt til æresmedlem av Forfatterforeningen høsten 1945, og etter forslag fra foreningen ble han 1946 tildelt Henrik Wergelands hus “Grotten” i Slottsparken som æresbolig.

Diktsamlingene Øverland gav ut etter krigen, var blekere og mindre heftige enn diktene fra 1920- og 1930-årene. Til gjengjeld ble han heftigere som polemiker og samtidsdebattant. Først og fremst gjaldt det Sovjetunionen. I artikler, avisinnlegg og foredrag ropte han ut om tvangskollektiviseringen, slaveleirene, sensuren og den politiske ufriheten der, og han mante til forsvar mot den trussel mot verdensfreden som sovjetregimet hadde utviklet seg til. Sterke ord brukte han også i språkdebatten. Allerede 1939 hadde han skarpt kritisert samnorskpolitikken som fikk uttrykk i rettskrivningen av 1938; nå ble han, som formann i Riksmålsforbundet 1947–56, en forgrunnsfigur i forbundets offensiv mot språkpolitikken. Saklighetsnivået i hans debattbidrag lå ikke særlig høyt; han innbød ikke akkurat til dialog når han kalte motstandernes språkbruk for “sinkenes babbel”.

Øverland stilte seg også i spissen for språkopprøret i Forfatterforeningen, som 1949/50 hadde vedtatt å la seg representere i den nyopprettede Norsk språknemnd, der språklig samling var en uttalt målsetting. Etter en opphisset ekstraordinær generalforsamling i foreningen våren 1952, der riksmålsforfatterne nok en gang led nederlag, og en påfølgende uravstemning med samme resultat, meldte 32 medlemmer, med de tidligere formenn Øverland og Hans Aanrud i spissen, seg ut, og 28. april dannet flertallet av disse Forfatterforeningen av 1952 (F–52). Øverland ble valgt til den nye foreningens første formann og satt i ett år. Et søksmål mot den gamle foreningen på grunnlag av språknemndas formålsparagraf førte ikke frem; F–52 tapte både i byretten og i Høyesterett. Øverlands kommentar var at Norge ikke lenger hadde noen høyesterett. Han skiftet senere standpunkt til spørsmålet om representasjon i språknemnda, men opprettholdt sitt medlemskap i F–52 til foreningene ble gjenforent 1965/66.

1953 reiste Øverland enda en debatt: Han drog på turné landet rundt med foredraget Tungetale fra Parnasset, der han karakteriserte den modernistiske litteraturen, særlig lyrikken, i ordelag som minnet om hans utfall mot moderne malerkunst omkring 1920; det ble, etter hans mening, utgitt “den ene diktsamling efter den annen med bare rabbel og snikksnakk”.

Bare på ett område var han fremdeles radikaleren; det siste han var opptatt med før han døde våren 1968, var å redigere En kjetters bekjennelser, en samling av gamle foredrag som benektet Guds eksistens. Hans urne ble nedsatt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund. På graven er det reist en byste av ham, laget av Joseph Grimeland.
Dikter. Foreldre: Skipsmaskinist Peter Anton Øverland (1852–1906) og Hanna Hage (1854–1939). Gift 1) 30.12.1918 i Kristiania med sanger Hildur Arntzen (29.6.1888–13.1.1957), datter av landmåler, infanterikaptein Axel Gottlieb Arntzen (1863–193 Cool 8-\) og Caspara Ovidia Andersen Askestad (1863–1943), ekteskapet oppløst 1939; 2) fra 1934 samboer og 24.2.1940 gift i Oslo med sykepleier Bartholine Eufemia (“Effi”) Leganger (24.10.1903–16.4.1995), datter av sogneprest Hans Thiis Leganger (1876–1942) og Anna Margrethe Lunde (f. 1879), ekteskapet oppløst 1945; 3) 22.6.1945 i Stockholm med journalist Margrete Aamot (11.2.1913–197 Cool 8-\), datter av distriktssjef Antoni Aamot (1884–1962) og Kristine Eriksen (f. 1891).

Arnulf Øverland var en sentral skikkelse i det norske litterære miljø fra tiden omkring den første verdenskrig og frem mot 1960-årene – først og fremst som lyriker, men også som sosial og politisk debattant og som kritiker av den offisielle språkpolitikken.

Øverland ble født i Kristiansund, men før han var årsgammel, flyttet familien til Bergen og fikk seg husvære på Nygårdshøyden. I Bergen gikk ikke de sosiale skillene mellom bydeler, men mellom gater, og familien Øverland ble boende i en typisk middelklassegate, med rikmannsvillaer like om hjørnet og trange boligkaserner for arbeidsfolk et par gater nedenfor. Faren så vesle Ole lite til; han var maskinist i utenriksfart. Moren var en sterk og ærgjerrig kvinne som ville ha sønnene sine opp og frem i livet; derfor ble de satt i betalingsskole, de første årene på Tanks skole, deretter middelskolen på Bergen katedralskole. Dikteren brukte siden uttrykket at han hadde sittet “på straff” i disse årene og fortalte i et skolekringkastingsprogram at bare årene i konsentrasjonsleir i Tyskland hadde vært verre enn årene på Tanks. Men skoleprotokollene forteller om en elev med fagkarakterer godt over gjennomsnittet; karakterene i flid, orden og oppførsel lå derimot et godt stykke under.

Familien flyttet 1904 til Kristiania, fordi den eldste sønnen skulle studere ved universitetet. To år senere døde faren. Hanna Øverland drev manufakturforretning i Ullevålsveien i flere år, men gav opp og åpnet 1910 et pensjonat i Skovveien. Da hadde familien flyttet rundt i hovedstaden flere ganger, i sentrum og på vestkanten. Arnulf begynte 1904 på gymnasets “sproglig-historiske linje med latin” på Kristiania katedralskole, der han etter hvert ble en dominerende figur i debattene i gymnassamfunnet. Han tok examen artium 1907 og ble samme år immatrikulert ved universitetet; men filologistudiene gikk det dårlig med, han ville helst skrive selv. Fra 1910 av sløyfet han “Ole Peter” i navnet, og samme år debuterte han – som akvarellmaler hos Blomqvist, med fargesikre, senimpresjonistiske landskapsmotiver.

1911 fikk Øverland også utgitt sin første bok, diktsamlingen Den ensomme fest, en bok om en ung manns ensomhet og livshunger. Men den rommer også det trist-humoristiske Lille Adam, om han som ikke var noen suksess på danseskolen og derfor ville dikte seg “sin første poesi”. Samme dag boken kom ut, ble han lagt inn på sanatorium med tuberkulose. I den andre diktsamlingen, De hundrede violiner fra 1912, er dødsmotivet fremtredende. Men dikteren overlevde (“det var bare studenten som døde”, skrev en Øverland-biograf). Dette var den boken han i ettertid var mest misfornøyd med; lenge tok han den ikke med i produksjonslisten, og mindre enn halvparten fikk være med som en del av nyutgaven av Den ensomme fest 1924. 1913 ble han premiert for kantaten Norge, skrevet til hundreårsjubileet for 1814. Den ble trykt i Advent, en langt modnere samling, som utkom 1915 – fremdeles med kjærligheten og døden som motiver, men med et enklere språk og mindre gjenklang av “nyromantiske” klisjeer.

Diktsamlingene solgte dårlig. Inntektene kom fra journalistisk virksomhet, først i Ukens revy, så i Verdens Gang og deretter i Arbeiderbladet. Som kunstanmelder førte Øverland det rene korstog mot moderne malerkunst, representert ved navn som Georges Braque, Isaac Grünewald og Pablo Picasso. Han karakteriserte dem med ord som affektasjon, dumhet og humbug; kubistiske fargesammensetninger var gjerne “utspekulert heslige”. Også norske kunstnere som Per Krohg og Alf Rolfsen (“aldeles gjennemvrøvlet av teorier”) ble dømt nord og ned.

Politisk markerte Øverland seg mot slutten av den første verdenskrig som sterkt tyskvennlig, i likhet med mange andre norske intellektuelle; det som hadde gjort sterkt inntrykk på ham, var utsultingen av det tyske folk og Versailles-fredens urettferdighet. I løpet av 1920-årene orienterte han seg mer og mer mot det politiske venstre, i vennskap og samarbeid med Sigurd Hoel og Helge Krog (“det radikale trekløver”). Han ble medlem av den kommunistiske akademikerorganisasjonen Mot Dag og skrev sosialistiske agitasjonsdikt (trykt i 1930-årene i en avdeling av samlingen Riket er ditt og sammen med noen nyere i Den røde front). 1923 var han formann i Det norske Studentersamfund og 1923–28 også formann i Den norske Forfatterforening (viseformann 1919–21). Som organisasjonsmenneske var Øverland et unikum; hans forretningsførsel og møteledelse var alltid pinlig korrekt, og utad representerte han foreningen stilfullt og verdig. Han var først og fremst en fagforeningsleder, alltid på vakt for forfatternes rettigheter i kontraktforhold og når det gjaldt bruk av tekster i lærebøker og kringkasting.

Midt oppe i alt dette fikk han også tid til å dikte. Samlinger som Brød og vin, Berget det blå og Hustavler rommer det ypperste av hans “sentrallyriske” dikt – naturstemninger, selvransakende/spekulative tekster og kjærlighetsdikt, der han stadig kommer tilbake til ensomheten i selve favntaket, følelsen av aldri å kunne nå helt frem til et medmenneske. Det sies gjerne om Øverlands poetiske språk at det er “enkelt”, at han skyr de store ord. Riktigere er det at han aldri begår stilbrudd; ordene er samstemte. I mange dikt bruker han motiver fra kristne ritualer og fra folkeeventyrene (jf. boktitlene); han forklarte det med at dette var den litteraturen som folk flest kjente og var fortrolig med, og som altså best fungerte som klangbakgrunn.

I slutten av 1918 var han blitt gift med sangeren Hildur Arntzen. Til å begynne med bodde de i Hanna Øverlands hus i Skovveien, men 1921 flyttet de til en gammel trevilla på Nesodden, inne i Bunnefjorden. Etter noen år begynte ekteskapet å skrante (i Hustavler er det en tydelig stemning av oppbrudd), og 1932 flyttet han fra henne. Foranledningen var en forelskelse; 42-åringen hadde møtt “den unge heks”, en pike i begynnelsen av 20-årene. I den sterkt erotiske diktsamlingen Jeg besværger dig kan man følge dette forholdet, fra det første blusset og frem til den resignerte slutten.

Samtidig var han kulturpolitisk aktiv. Januar 1933 holdt han i Studentersamfunnet foredrag om Kristendommen – den tiende landeplage, et glitrende usaklig og provoserende stykke retorikk som førte til at han ble stilt for retten, anklaget for blasfemi. Han ble så vidt frikjent; seks av lagrettens 10 medlemmer stemte for fellelse, én stemme for lite for domfellelse. Han fortsatte også å skrive politiske dikt. Det sterkeste av dem er det antifascistiske Du må ikke sove, første gang trykt i Samtiden 1936 og året etter i Den røde front.

Men da hadde den røde fronten begynt å slå sprekker. 1936 begynte prosessene mot ledende gammelbolsjeviker i Moskva, og Øverland skrev under på en forfatterprotest der dødsdommene ble stemplet som justismord. På et lukket møte i NKP i Oslo våren 1937 brukte han skarpe ord om prosessene, men gikk ikke offentlig ut med sitt syn; han ville ikke gi fascistene våpen. Men da Sovjetunionen senhøsten 1939 angrep Finland, reagerte han skarpt og drog på foredragsturné med dikt og appeller for Finlands sak.

Det fikk også følger for ham privat. 1934, etter forholdet til “den unge heks”, hadde han flyttet sammen med sykepleieren Effi Leganger. Hun delte hans politiske oppfatninger og deltok bl.a. som frivillig under den spanske borgerkrig ved det svensk-norske hospital i Alcoy. Men februar 1940, på et finlandsmøte i Stavanger, møtte Øverland den unge journalisten Margrete Aamot og forelsket seg hodestups. Selv om forholdet til Effi Leganger dermed var slutt, giftet han seg med henne for å gi henne den beskyttelsen som ligger i å være fraskilt – og ikke bare fraflyttet. September samme år flyttet han sammen med Margrete Aamot i Oslo.

Da var Norge hærtatt av tyske tropper, og Øverland gikk i krig med ordene som våpen. Han skrev en lang rekke antinazistiske dikt, som Margrete mangfoldiggjorde og distribuerte. Et av de første var Til Kongen, til Haakon 7 som trofast hadde holdt til løfte “Alt for Norge”: “Om vi stod frem på torget / og ropte på revolt, / om våre ord var krasse, / dig ledet ingen vill! / Du hørte ingen klasse, / men hele folket til!” – Gestapo kom på sporet, og 11. juni 1941 ble de begge arrestert. Etter opphold i Møllergata 19 og i fangeleiren på Grini ble de sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland, han til Sachsenhausen 1942, hun til Ravensbrück året etter. April 1945 ble de begge reddet ut av det svenske Røde Kors og møttes igjen i Ramlösa i Sverige. Under hele fangenskapet stjal Øverland seg til å skrive dikt; sammen med motstandsdiktene ble de trykt i Vi overlever alt, som allerede i utgivelsesåret 1945 ble solgt i nesten 50 000 eksemplarer. I tillegg ble de kjent over hele landet ved at han leste dem opp på turneer og i kringkastingen. Som oppleser var han en stor kunstner; Sigurd Hoel skrev om ham at Øverland “har ikke stemme. Han har røst.”

Fra 1938 hadde Øverland diktergasje; den ble vedtatt med 77 mot 71 stemmer i Stortinget. Etter fem års okkupasjon og motstandskamp hadde krigsdiktene hans gjort den omstridte radikaleren til nasjonalhelt. Han ble utnevnt til æresmedlem av Forfatterforeningen høsten 1945, og etter forslag fra foreningen ble han 1946 tildelt Henrik Wergelands hus “Grotten” i Slottsparken som æresbolig.

Diktsamlingene Øverland gav ut etter krigen, var blekere og mindre heftige enn diktene fra 1920- og 1930-årene. Til gjengjeld ble han heftigere som polemiker og samtidsdebattant. Først og fremst gjaldt det Sovjetunionen. I artikler, avisinnlegg og foredrag ropte han ut om tvangskollektiviseringen, slaveleirene, sensuren og den politiske ufriheten der, og han mante til forsvar mot den trussel mot verdensfreden som sovjetregimet hadde utviklet seg til. Sterke ord brukte han også i språkdebatten. Allerede 1939 hadde han skarpt kritisert samnorskpolitikken som fikk uttrykk i rettskrivningen av 1938; nå ble han, som formann i Riksmålsforbundet 1947–56, en forgrunnsfigur i forbundets offensiv mot språkpolitikken. Saklighetsnivået i hans debattbidrag lå ikke særlig høyt; han innbød ikke akkurat til dialog når han kalte motstandernes språkbruk for “sinkenes babbel”.

Øverland stilte seg også i spissen for språkopprøret i Forfatterforeningen, som 1949/50 hadde vedtatt å la seg representere i den nyopprettede Norsk språknemnd, der språklig samling var en uttalt målsetting. Etter en opphisset ekstraordinær generalforsamling i foreningen våren 1952, der riksmålsforfatterne nok en gang led nederlag, og en påfølgende uravstemning med samme resultat, meldte 32 medlemmer, med de tidligere formenn Øverland og Hans Aanrud i spissen, seg ut, og 28. april dannet flertallet av disse Forfatterforeningen av 1952 (F–52). Øverland ble valgt til den nye foreningens første formann og satt i ett år. Et søksmål mot den gamle foreningen på grunnlag av språknemndas formålsparagraf førte ikke frem; F–52 tapte både i byretten og i Høyesterett. Øverlands kommentar var at Norge ikke lenger hadde noen høyesterett. Han skiftet senere standpunkt til spørsmålet om representasjon i språknemnda, men opprettholdt sitt medlemskap i F–52 til foreningene ble gjenforent 1965/66.

1953 reiste Øverland enda en debatt: Han drog på turné landet rundt med foredraget Tungetale fra Parnasset, der han karakteriserte den modernistiske litteraturen, særlig lyrikken, i ordelag som minnet om hans utfall mot moderne malerkunst omkring 1920; det ble, etter hans mening, utgitt “den ene diktsamling efter den annen med bare rabbel og snikksnakk”.

Bare på ett område var han fremdeles radikaleren; det siste han var opptatt med før han døde våren 1968, var å redigere En kjetters bekjennelser, en samling av gamle foredrag som benektet Guds eksistens. Hans urne ble nedsatt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund. På graven er det reist en byste av ham, laget av Joseph Grimeland.
Dikter. Foreldre: Skipsmaskinist Peter Anton Øverland (1852–1906) og Hanna Hage (1854–1939). Gift 1) 30.12.1918 i Kristiania med sanger Hildur Arntzen (29.6.1888–13.1.1957), datter av landmåler, infanterikaptein Axel Gottlieb Arntzen (1863–193 Cool 8-\) og Caspara Ovidia Andersen Askestad (1863–1943), ekteskapet oppløst 1939; 2) fra 1934 samboer og 24.2.1940 gift i Oslo med sykepleier Bartholine Eufemia (“Effi”) Leganger (24.10.1903–16.4.1995), datter av sogneprest Hans Thiis Leganger (1876–1942) og Anna Margrethe Lunde (f. 1879), ekteskapet oppløst 1945; 3) 22.6.1945 i Stockholm med journalist Margrete Aamot (11.2.1913–197 Cool 8-\), datter av distriktssjef Antoni Aamot (1884–1962) og Kristine Eriksen (f. 1891).

Arnulf Øverland var en sentral skikkelse i det norske litterære miljø fra tiden omkring den første verdenskrig og frem mot 1960-årene – først og fremst som lyriker, men også som sosial og politisk debattant og som kritiker av den offisielle språkpolitikken.

Øverland ble født i Kristiansund, men før han var årsgammel, flyttet familien til Bergen og fikk seg husvære på Nygårdshøyden. I Bergen gikk ikke de sosiale skillene mellom bydeler, men mellom gater, og familien Øverland ble boende i en typisk middelklassegate, med rikmannsvillaer like om hjørnet og trange boligkaserner for arbeidsfolk et par gater nedenfor. Faren så vesle Ole lite til; han var maskinist i utenriksfart. Moren var en sterk og ærgjerrig kvinne som ville ha sønnene sine opp og frem i livet; derfor ble de satt i betalingsskole, de første årene på Tanks skole, deretter middelskolen på Bergen katedralskole. Dikteren brukte siden uttrykket at han hadde sittet “på straff” i disse årene og fortalte i et skolekringkastingsprogram at bare årene i konsentrasjonsleir i Tyskland hadde vært verre enn årene på Tanks. Men skoleprotokollene forteller om en elev med fagkarakterer godt over gjennomsnittet; karakterene i flid, orden og oppførsel lå derimot et godt stykke under.

Familien flyttet 1904 til Kristiania, fordi den eldste sønnen skulle studere ved universitetet. To år senere døde faren. Hanna Øverland drev manufakturforretning i Ullevålsveien i flere år, men gav opp og åpnet 1910 et pensjonat i Skovveien. Da hadde familien flyttet rundt i hovedstaden flere ganger, i sentrum og på vestkanten. Arnulf begynte 1904 på gymnasets “sproglig-historiske linje med latin” på Kristiania katedralskole, der han etter hvert ble en dominerende figur i debattene i gymnassamfunnet. Han tok examen artium 1907 og ble samme år immatrikulert ved universitetet; men filologistudiene gikk det dårlig med, han ville helst skrive selv. Fra 1910 av sløyfet han “Ole Peter” i navnet, og samme år debuterte han – som akvarellmaler hos Blomqvist, med fargesikre, senimpresjonistiske landskapsmotiver.

1911 fikk Øverland også utgitt sin første bok, diktsamlingen Den ensomme fest, en bok om en ung manns ensomhet og livshunger. Men den rommer også det trist-humoristiske Lille Adam, om han som ikke var noen suksess på danseskolen og derfor ville dikte seg “sin første poesi”. Samme dag boken kom ut, ble han lagt inn på sanatorium med tuberkulose. I den andre diktsamlingen, De hundrede violiner fra 1912, er dødsmotivet fremtredende. Men dikteren overlevde (“det var bare studenten som døde”, skrev en Øverland-biograf). Dette var den boken han i ettertid var mest misfornøyd med; lenge tok han den ikke med i produksjonslisten, og mindre enn halvparten fikk være med som en del av nyutgaven av Den ensomme fest 1924. 1913 ble han premiert for kantaten Norge, skrevet til hundreårsjubileet for 1814. Den ble trykt i Advent, en langt modnere samling, som utkom 1915 – fremdeles med kjærligheten og døden som motiver, men med et enklere språk og mindre gjenklang av “nyromantiske” klisjeer.

Diktsamlingene solgte dårlig. Inntektene kom fra journalistisk virksomhet, først i Ukens revy, så i Verdens Gang og deretter i Arbeiderbladet. Som kunstanmelder førte Øverland det rene korstog mot moderne malerkunst, representert ved navn som Georges Braque, Isaac Grünewald og Pablo Picasso. Han karakteriserte dem med ord som affektasjon, dumhet og humbug; kubistiske fargesammensetninger var gjerne “utspekulert heslige”. Også norske kunstnere som Per Krohg og Alf Rolfsen (“aldeles gjennemvrøvlet av teorier”) ble dømt nord og ned.

Politisk markerte Øverland seg mot slutten av den første verdenskrig som sterkt tyskvennlig, i likhet med mange andre norske intellektuelle; det som hadde gjort sterkt inntrykk på ham, var utsultingen av det tyske folk og Versailles-fredens urettferdighet. I løpet av 1920-årene orienterte han seg mer og mer mot det politiske venstre, i vennskap og samarbeid med Sigurd Hoel og Helge Krog (“det radikale trekløver”). Han ble medlem av den kommunistiske akademikerorganisasjonen Mot Dag og skrev sosialistiske agitasjonsdikt (trykt i 1930-årene i en avdeling av samlingen Riket er ditt og sammen med noen nyere i Den røde front). 1923 var han formann i Det norske Studentersamfund og 1923–28 også formann i Den norske Forfatterforening (viseformann 1919–21). Som organisasjonsmenneske var Øverland et unikum; hans forretningsførsel og møteledelse var alltid pinlig korrekt, og utad representerte han foreningen stilfullt og verdig. Han var først og fremst en fagforeningsleder, alltid på vakt for forfatternes rettigheter i kontraktforhold og når det gjaldt bruk av tekster i lærebøker og kringkasting.

Midt oppe i alt dette fikk han også tid til å dikte. Samlinger som Brød og vin, Berget det blå og Hustavler rommer det ypperste av hans “sentrallyriske” dikt – naturstemninger, selvransakende/spekulative tekster og kjærlighetsdikt, der han stadig kommer tilbake til ensomheten i selve favntaket, følelsen av aldri å kunne nå helt frem til et medmenneske. Det sies gjerne om Øverlands poetiske språk at det er “enkelt”, at han skyr de store ord. Riktigere er det at han aldri begår stilbrudd; ordene er samstemte. I mange dikt bruker han motiver fra kristne ritualer og fra folkeeventyrene (jf. boktitlene); han forklarte det med at dette var den litteraturen som folk flest kjente og var fortrolig med, og som altså best fungerte som klangbakgrunn.

I slutten av 1918 var han blitt gift med sangeren Hildur Arntzen. Til å begynne med bodde de i Hanna Øverlands hus i Skovveien, men 1921 flyttet de til en gammel trevilla på Nesodden, inne i Bunnefjorden. Etter noen år begynte ekteskapet å skrante (i Hustavler er det en tydelig stemning av oppbrudd), og 1932 flyttet han fra henne. Foranledningen var en forelskelse; 42-åringen hadde møtt “den unge heks”, en pike i begynnelsen av 20-årene. I den sterkt erotiske diktsamlingen Jeg besværger dig kan man følge dette forholdet, fra det første blusset og frem til den resignerte slutten.

Samtidig var han kulturpolitisk aktiv. Januar 1933 holdt han i Studentersamfunnet foredrag om Kristendommen – den tiende landeplage, et glitrende usaklig og provoserende stykke retorikk som førte til at han ble stilt for retten, anklaget for blasfemi. Han ble så vidt frikjent; seks av lagrettens 10 medlemmer stemte for fellelse, én stemme for lite for domfellelse. Han fortsatte også å skrive politiske dikt. Det sterkeste av dem er det antifascistiske Du må ikke sove, første gang trykt i Samtiden 1936 og året etter i Den røde front.

Men da hadde den røde fronten begynt å slå sprekker. 1936 begynte prosessene mot ledende gammelbolsjeviker i Moskva, og Øverland skrev under på en forfatterprotest der dødsdommene ble stemplet som justismord. På et lukket møte i NKP i Oslo våren 1937 brukte han skarpe ord om prosessene, men gikk ikke offentlig ut med sitt syn; han ville ikke gi fascistene våpen. Men da Sovjetunionen senhøsten 1939 angrep Finland, reagerte han skarpt og drog på foredragsturné med dikt og appeller for Finlands sak.

Det fikk også følger for ham privat. 1934, etter forholdet til “den unge heks”, hadde han flyttet sammen med sykepleieren Effi Leganger. Hun delte hans politiske oppfatninger og deltok bl.a. som frivillig under den spanske borgerkrig ved det svensk-norske hospital i Alcoy. Men februar 1940, på et finlandsmøte i Stavanger, møtte Øverland den unge journalisten Margrete Aamot og forelsket seg hodestups. Selv om forholdet til Effi Leganger dermed var slutt, giftet han seg med henne for å gi henne den beskyttelsen som ligger i å være fraskilt – og ikke bare fraflyttet. September samme år flyttet han sammen med Margrete Aamot i Oslo.

Da var Norge hærtatt av tyske tropper, og Øverland gikk i krig med ordene som våpen. Han skrev en lang rekke antinazistiske dikt, som Margrete mangfoldiggjorde og distribuerte. Et av de første var Til Kongen, til Haakon 7 som trofast hadde holdt til løfte “Alt for Norge”: “Om vi stod frem på torget / og ropte på revolt, / om våre ord var krasse, / dig ledet ingen vill! / Du hørte ingen klasse, / men hele folket til!” – Gestapo kom på sporet, og 11. juni 1941 ble de begge arrestert. Etter opphold i Møllergata 19 og i fangeleiren på Grini ble de sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland, han til Sachsenhausen 1942, hun til Ravensbrück året etter. April 1945 ble de begge reddet ut av det svenske Røde Kors og møttes igjen i Ramlösa i Sverige. Under hele fangenskapet stjal Øverland seg til å skrive dikt; sammen med motstandsdiktene ble de trykt i Vi overlever alt, som allerede i utgivelsesåret 1945 ble solgt i nesten 50 000 eksemplarer. I tillegg ble de kjent over hele landet ved at han leste dem opp på turneer og i kringkastingen. Som oppleser var han en stor kunstner; Sigurd Hoel skrev om ham at Øverland “har ikke stemme. Han har røst.”

Fra 1938 hadde Øverland diktergasje; den ble vedtatt med 77 mot 71 stemmer i Stortinget. Etter fem års okkupasjon og motstandskamp hadde krigsdiktene hans gjort den omstridte radikaleren til nasjonalhelt. Han ble utnevnt til æresmedlem av Forfatterforeningen høsten 1945, og etter forslag fra foreningen ble han 1946 tildelt Henrik Wergelands hus “Grotten” i Slottsparken som æresbolig.

Diktsamlingene Øverland gav ut etter krigen, var blekere og mindre heftige enn diktene fra 1920- og 1930-årene. Til gjengjeld ble han heftigere som polemiker og samtidsdebattant. Først og fremst gjaldt det Sovjetunionen. I artikler, avisinnlegg og foredrag ropte han ut om tvangskollektiviseringen, slaveleirene, sensuren og den politiske ufriheten der, og han mante til forsvar mot den trussel mot verdensfreden som sovjetregimet hadde utviklet seg til. Sterke ord brukte han også i språkdebatten. Allerede 1939 hadde han skarpt kritisert samnorskpolitikken som fikk uttrykk i rettskrivningen av 1938; nå ble han, som formann i Riksmålsforbundet 1947–56, en forgrunnsfigur i forbundets offensiv mot språkpolitikken. Saklighetsnivået i hans debattbidrag lå ikke særlig høyt; han innbød ikke akkurat til dialog når han kalte motstandernes språkbruk for “sinkenes babbel”.

Øverland stilte seg også i spissen for språkopprøret i Forfatterforeningen, som 1949/50 hadde vedtatt å la seg representere i den nyopprettede Norsk språknemnd, der språklig samling var en uttalt målsetting. Etter en opphisset ekstraordinær generalforsamling i foreningen våren 1952, der riksmålsforfatterne nok en gang led nederlag, og en påfølgende uravstemning med samme resultat, meldte 32 medlemmer, med de tidligere formenn Øverland og Hans Aanrud i spissen, seg ut, og 28. april dannet flertallet av disse Forfatterforeningen av 1952 (F–52). Øverland ble valgt til den nye foreningens første formann og satt i ett år. Et søksmål mot den gamle foreningen på grunnlag av språknemndas formålsparagraf førte ikke frem; F–52 tapte både i byretten og i Høyesterett. Øverlands kommentar var at Norge ikke lenger hadde noen høyesterett. Han skiftet senere standpunkt til spørsmålet om representasjon i språknemnda, men opprettholdt sitt medlemskap i F–52 til foreningene ble gjenforent 1965/66.

1953 reiste Øverland enda en debatt: Han drog på turné landet rundt med foredraget Tungetale fra Parnasset, der han karakteriserte den modernistiske litteraturen, særlig lyrikken, i ordelag som minnet om hans utfall mot moderne malerkunst omkring 1920; det ble, etter hans mening, utgitt “den ene diktsamling efter den annen med bare rabbel og snikksnakk”.

Bare på ett område var han fremdeles radikaleren; det siste han var opptatt med før han døde våren 1968, var å redigere En kjetters bekjennelser, en samling av gamle foredrag som benektet Guds eksistens. Hans urne ble nedsatt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund. På graven er det reist en byste av ham, laget av Joseph Grimeland.
Dikter. Foreldre: Skipsmaskinist Peter Anton Øverland (1852–1906) og Hanna Hage (1854–1939). Gift 1) 30.12.1918 i Kristiania med sanger Hildur Arntzen (29.6.1888–13.1.1957), datter av landmåler, infanterikaptein Axel Gottlieb Arntzen (1863–193 Cool 8-\) og Caspara Ovidia Andersen Askestad (1863–1943), ekteskapet oppløst 1939; 2) fra 1934 samboer og 24.2.1940 gift i Oslo med sykepleier Bartholine Eufemia (“Effi”) Leganger (24.10.1903–16.4.1995), datter av sogneprest Hans Thiis Leganger (1876–1942) og Anna Margrethe Lunde (f. 1879), ekteskapet oppløst 1945; 3) 22.6.1945 i Stockholm med journalist Margrete Aamot (11.2.1913–197 Cool 8-\), datter av distriktssjef Antoni Aamot (1884–1962) og Kristine Eriksen (f. 1891).

Arnulf Øverland var en sentral skikkelse i det norske litterære miljø fra tiden omkring den første verdenskrig og frem mot 1960-årene – først og fremst som lyriker, men også som sosial og politisk debattant og som kritiker av den offisielle språkpolitikken.

Øverland ble født i Kristiansund, men før han var årsgammel, flyttet familien til Bergen og fikk seg husvære på Nygårdshøyden. I Bergen gikk ikke de sosiale skillene mellom bydeler, men mellom gater, og familien Øverland ble boende i en typisk middelklassegate, med rikmannsvillaer like om hjørnet og trange boligkaserner for arbeidsfolk et par gater nedenfor. Faren så vesle Ole lite til; han var maskinist i utenriksfart. Moren var en sterk og ærgjerrig kvinne som ville ha sønnene sine opp og frem i livet; derfor ble de satt i betalingsskole, de første årene på Tanks skole, deretter middelskolen på Bergen katedralskole. Dikteren brukte siden uttrykket at han hadde sittet “på straff” i disse årene og fortalte i et skolekringkastingsprogram at bare årene i konsentrasjonsleir i Tyskland hadde vært verre enn årene på Tanks. Men skoleprotokollene forteller om en elev med fagkarakterer godt over gjennomsnittet; karakterene i flid, orden og oppførsel lå derimot et godt stykke under.

Familien flyttet 1904 til Kristiania, fordi den eldste sønnen skulle studere ved universitetet. To år senere døde faren. Hanna Øverland drev manufakturforretning i Ullevålsveien i flere år, men gav opp og åpnet 1910 et pensjonat i Skovveien. Da hadde familien flyttet rundt i hovedstaden flere ganger, i sentrum og på vestkanten. Arnulf begynte 1904 på gymnasets “sproglig-historiske linje med latin” på Kristiania katedralskole, der han etter hvert ble en dominerende figur i debattene i gymnassamfunnet. Han tok examen artium 1907 og ble samme år immatrikulert ved universitetet; men filologistudiene gikk det dårlig med, han ville helst skrive selv. Fra 1910 av sløyfet han “Ole Peter” i navnet, og samme år debuterte han – som akvarellmaler hos Blomqvist, med fargesikre, senimpresjonistiske landskapsmotiver.

1911 fikk Øverland også utgitt sin første bok, diktsamlingen Den ensomme fest, en bok om en ung manns ensomhet og livshunger. Men den rommer også det trist-humoristiske Lille Adam, om han som ikke var noen suksess på danseskolen og derfor ville dikte seg “sin første poesi”. Samme dag boken kom ut, ble han lagt inn på sanatorium med tuberkulose. I den andre diktsamlingen, De hundrede violiner fra 1912, er dødsmotivet fremtredende. Men dikteren overlevde (“det var bare studenten som døde”, skrev en Øverland-biograf). Dette var den boken han i ettertid var mest misfornøyd med; lenge tok han den ikke med i produksjonslisten, og mindre enn halvparten fikk være med som en del av nyutgaven av Den ensomme fest 1924. 1913 ble han premiert for kantaten Norge, skrevet til hundreårsjubileet for 1814. Den ble trykt i Advent, en langt modnere samling, som utkom 1915 – fremdeles med kjærligheten og døden som motiver, men med et enklere språk og mindre gjenklang av “nyromantiske” klisjeer.

Diktsamlingene solgte dårlig. Inntektene kom fra journalistisk virksomhet, først i Ukens revy, så i Verdens Gang og deretter i Arbeiderbladet. Som kunstanmelder førte Øverland det rene korstog mot moderne malerkunst, representert ved navn som Georges Braque, Isaac Grünewald og Pablo Picasso. Han karakteriserte dem med ord som affektasjon, dumhet og humbug; kubistiske fargesammensetninger var gjerne “utspekulert heslige”. Også norske kunstnere som Per Krohg og Alf Rolfsen (“aldeles gjennemvrøvlet av teorier”) ble dømt nord og ned.

Politisk markerte Øverland seg mot slutten av den første verdenskrig som sterkt tyskvennlig, i likhet med mange andre norske intellektuelle; det som hadde gjort sterkt inntrykk på ham, var utsultingen av det tyske folk og Versailles-fredens urettferdighet. I løpet av 1920-årene orienterte han seg mer og mer mot det politiske venstre, i vennskap og samarbeid med Sigurd Hoel og Helge Krog (“det radikale trekløver”). Han ble medlem av den kommunistiske akademikerorganisasjonen Mot Dag og skrev sosialistiske agitasjonsdikt (trykt i 1930-årene i en avdeling av samlingen Riket er ditt og sammen med noen nyere i Den røde front). 1923 var han formann i Det norske Studentersamfund og 1923–28 også formann i Den norske Forfatterforening (viseformann 1919–21). Som organisasjonsmenneske var Øverland et unikum; hans forretningsførsel og møteledelse var alltid pinlig korrekt, og utad representerte han foreningen stilfullt og verdig. Han var først og fremst en fagforeningsleder, alltid på vakt for forfatternes rettigheter i kontraktforhold og når det gjaldt bruk av tekster i lærebøker og kringkasting.

Midt oppe i alt dette fikk han også tid til å dikte. Samlinger som Brød og vin, Berget det blå og Hustavler rommer det ypperste av hans “sentrallyriske” dikt – naturstemninger, selvransakende/spekulative tekster og kjærlighetsdikt, der han stadig kommer tilbake til ensomheten i selve favntaket, følelsen av aldri å kunne nå helt frem til et medmenneske. Det sies gjerne om Øverlands poetiske språk at det er “enkelt”, at han skyr de store ord. Riktigere er det at han aldri begår stilbrudd; ordene er samstemte. I mange dikt bruker han motiver fra kristne ritualer og fra folkeeventyrene (jf. boktitlene); han forklarte det med at dette var den litteraturen som folk flest kjente og var fortrolig med, og som altså best fungerte som klangbakgrunn.

I slutten av 1918 var han blitt gift med sangeren Hildur Arntzen. Til å begynne med bodde de i Hanna Øverlands hus i Skovveien, men 1921 flyttet de til en gammel trevilla på Nesodden, inne i Bunnefjorden. Etter noen år begynte ekteskapet å skrante (i Hustavler er det en tydelig stemning av oppbrudd), og 1932 flyttet han fra henne. Foranledningen var en forelskelse; 42-åringen hadde møtt “den unge heks”, en pike i begynnelsen av 20-årene. I den sterkt erotiske diktsamlingen Jeg besværger dig kan man følge dette forholdet, fra det første blusset og frem til den resignerte slutten.

Samtidig var han kulturpolitisk aktiv. Januar 1933 holdt han i Studentersamfunnet foredrag om Kristendommen – den tiende landeplage, et glitrende usaklig og provoserende stykke retorikk som førte til at han ble stilt for retten, anklaget for blasfemi. Han ble så vidt frikjent; seks av lagrettens 10 medlemmer stemte for fellelse, én stemme for lite for domfellelse. Han fortsatte også å skrive politiske dikt. Det sterkeste av dem er det antifascistiske Du må ikke sove, første gang trykt i Samtiden 1936 og året etter i Den røde front.

Men da hadde den røde fronten begynt å slå sprekker. 1936 begynte prosessene mot ledende gammelbolsjeviker i Moskva, og Øverland skrev under på en forfatterprotest der dødsdommene ble stemplet som justismord. På et lukket møte i NKP i Oslo våren 1937 brukte han skarpe ord om prosessene, men gikk ikke offentlig ut med sitt syn; han ville ikke gi fascistene våpen. Men da Sovjetunionen senhøsten 1939 angrep Finland, reagerte han skarpt og drog på foredragsturné med dikt og appeller for Finlands sak.

Det fikk også følger for ham privat. 1934, etter forholdet til “den unge heks”, hadde han flyttet sammen med sykepleieren Effi Leganger. Hun delte hans politiske oppfatninger og deltok bl.a. som frivillig under den spanske borgerkrig ved det svensk-norske hospital i Alcoy. Men februar 1940, på et finlandsmøte i Stavanger, møtte Øverland den unge journalisten Margrete Aamot og forelsket seg hodestups. Selv om forholdet til Effi Leganger dermed var slutt, giftet han seg med henne for å gi henne den beskyttelsen som ligger i å være fraskilt – og ikke bare fraflyttet. September samme år flyttet han sammen med Margrete Aamot i Oslo.

Da var Norge hærtatt av tyske tropper, og Øverland gikk i krig med ordene som våpen. Han skrev en lang rekke antinazistiske dikt, som Margrete mangfoldiggjorde og distribuerte. Et av de første var Til Kongen, til Haakon 7 som trofast hadde holdt til løfte “Alt for Norge”: “Om vi stod frem på torget / og ropte på revolt, / om våre ord var krasse, / dig ledet ingen vill! / Du hørte ingen klasse, / men hele folket til!” – Gestapo kom på sporet, og 11. juni 1941 ble de begge arrestert. Etter opphold i Møllergata 19 og i fangeleiren på Grini ble de sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland, han til Sachsenhausen 1942, hun til Ravensbrück året etter. April 1945 ble de begge reddet ut av det svenske Røde Kors og møttes igjen i Ramlösa i Sverige. Under hele fangenskapet stjal Øverland seg til å skrive dikt; sammen med motstandsdiktene ble de trykt i Vi overlever alt, som allerede i utgivelsesåret 1945 ble solgt i nesten 50 000 eksemplarer. I tillegg ble de kjent over hele landet ved at han leste dem opp på turneer og i kringkastingen. Som oppleser var han en stor kunstner; Sigurd Hoel skrev om ham at Øverland “har ikke stemme. Han har røst.”

Fra 1938 hadde Øverland diktergasje; den ble vedtatt med 77 mot 71 stemmer i Stortinget. Etter fem års okkupasjon og motstandskamp hadde krigsdiktene hans gjort den omstridte radikaleren til nasjonalhelt. Han ble utnevnt til æresmedlem av Forfatterforeningen høsten 1945, og etter forslag fra foreningen ble han 1946 tildelt Henrik Wergelands hus “Grotten” i Slottsparken som æresbolig.

Diktsamlingene Øverland gav ut etter krigen, var blekere og mindre heftige enn diktene fra 1920- og 1930-årene. Til gjengjeld ble han heftigere som polemiker og samtidsdebattant. Først og fremst gjaldt det Sovjetunionen. I artikler, avisinnlegg og foredrag ropte han ut om tvangskollektiviseringen, slaveleirene, sensuren og den politiske ufriheten der, og han mante til forsvar mot den trussel mot verdensfreden som sovjetregimet hadde utviklet seg til. Sterke ord brukte han også i språkdebatten. Allerede 1939 hadde han skarpt kritisert samnorskpolitikken som fikk uttrykk i rettskrivningen av 1938; nå ble han, som formann i Riksmålsforbundet 1947–56, en forgrunnsfigur i forbundets offensiv mot språkpolitikken. Saklighetsnivået i hans debattbidrag lå ikke særlig høyt; han innbød ikke akkurat til dialog når han kalte motstandernes språkbruk for “sinkenes babbel”.

Øverland stilte seg også i spissen for språkopprøret i Forfatterforeningen, som 1949/50 hadde vedtatt å la seg representere i den nyopprettede Norsk språknemnd, der språklig samling var en uttalt målsetting. Etter en opphisset ekstraordinær generalforsamling i foreningen våren 1952, der riksmålsforfatterne nok en gang led nederlag, og en påfølgende uravstemning med samme resultat, meldte 32 medlemmer, med de tidligere formenn Øverland og Hans Aanrud i spissen, seg ut, og 28. april dannet flertallet av disse Forfatterforeningen av 1952 (F–52). Øverland ble valgt til den nye foreningens første formann og satt i ett år. Et søksmål mot den gamle foreningen på grunnlag av språknemndas formålsparagraf førte ikke frem; F–52 tapte både i byretten og i Høyesterett. Øverlands kommentar var at Norge ikke lenger hadde noen høyesterett. Han skiftet senere standpunkt til spørsmålet om representasjon i språknemnda, men opprettholdt sitt medlemskap i F–52 til foreningene ble gjenforent 1965/66.

1953 reiste Øverland enda en debatt: Han drog på turné landet rundt med foredraget Tungetale fra Parnasset, der han karakteriserte den modernistiske litteraturen, særlig lyrikken, i ordelag som minnet om hans utfall mot moderne malerkunst omkring 1920; det ble, etter hans mening, utgitt “den ene diktsamling efter den annen med bare rabbel og snikksnakk”.

Bare på ett område var han fremdeles radikaleren; det siste han var opptatt med før han døde våren 1968, var å redigere En kjetters bekjennelser, en samling av gamle foredrag som benektet Guds eksistens. Hans urne ble nedsatt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund. På graven er det reist en byste av ham, laget av Joseph Grimeland.
Dikter. Foreldre: Skipsmaskinist Peter Anton Øverland (1852–1906) og Hanna Hage (1854–1939). Gift 1) 30.12.1918 i Kristiania med sanger Hildur Arntzen (29.6.1888–13.1.1957), datter av landmåler, infanterikaptein Axel Gottlieb Arntzen (1863–193 Cool 8-\) og Caspara Ovidia Andersen Askestad (1863–1943), ekteskapet oppløst 1939; 2) fra 1934 samboer og 24.2.1940 gift i Oslo med sykepleier Bartholine Eufemia (“Effi”) Leganger (24.10.1903–16.4.1995), datter av sogneprest Hans Thiis Leganger (1876–1942) og Anna Margrethe Lunde (f. 1879), ekteskapet oppløst 1945; 3) 22.6.1945 i Stockholm med journalist Margrete Aamot (11.2.1913–197 Cool 8-\), datter av distriktssjef Antoni Aamot (1884–1962) og Kristine Eriksen (f. 1891).

Arnulf Øverland var en sentral skikkelse i det norske litterære miljø fra tiden omkring den første verdenskrig og frem mot 1960-årene – først og fremst som lyriker, men også som sosial og politisk debattant og som kritiker av den offisielle språkpolitikken.

Øverland ble født i Kristiansund, men før han var årsgammel, flyttet familien til Bergen og fikk seg husvære på Nygårdshøyden. I Bergen gikk ikke de sosiale skillene mellom bydeler, men mellom gater, og familien Øverland ble boende i en typisk middelklassegate, med rikmannsvillaer like om hjørnet og trange boligkaserner for arbeidsfolk et par gater nedenfor. Faren så vesle Ole lite til; han var maskinist i utenriksfart. Moren var en sterk og ærgjerrig kvinne som ville ha sønnene sine opp og frem i livet; derfor ble de satt i betalingsskole, de første årene på Tanks skole, deretter middelskolen på Bergen katedralskole. Dikteren brukte siden uttrykket at han hadde sittet “på straff” i disse årene og fortalte i et skolekringkastingsprogram at bare årene i konsentrasjonsleir i Tyskland hadde vært verre enn årene på Tanks. Men skoleprotokollene forteller om en elev med fagkarakterer godt over gjennomsnittet; karakterene i flid, orden og oppførsel lå derimot et godt stykke under.

Familien flyttet 1904 til Kristiania, fordi den eldste sønnen skulle studere ved universitetet. To år senere døde faren. Hanna Øverland drev manufakturforretning i Ullevålsveien i flere år, men gav opp og åpnet 1910 et pensjonat i Skovveien. Da hadde familien flyttet rundt i hovedstaden flere ganger, i sentrum og på vestkanten. Arnulf begynte 1904 på gymnasets “sproglig-historiske linje med latin” på Kristiania katedralskole, der han etter hvert ble en dominerende figur i debattene i gymnassamfunnet. Han tok examen artium 1907 og ble samme år immatrikulert ved universitetet; men filologistudiene gikk det dårlig med, han ville helst skrive selv. Fra 1910 av sløyfet han “Ole Peter” i navnet, og samme år debuterte han – som akvarellmaler hos Blomqvist, med fargesikre, senimpresjonistiske landskapsmotiver.

1911


Legg inn en melding!
Obs! Meldinger som ikke omhandler oppgavens innhold slettes. Det samme gjelder meldinger uten stor grad av saklighet.
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)





På forsiden nå!

Lyktes med Shakira-fleipen

Torsdag skal Shakira angivelig ha blitt mor til en liten gutt, hevdet kjæresten og toppfotballspilleren Gerard Pique - og lyktes med Twitter-spøken.

Les hele saken

   

Holmes tas av tidlig

Katie Holmes opplever nå at teaterforestillingen som er hennes første store oppdrag etter skilsmissen fra Tom Cruise, blir tatt av - svært tidlig.

Les hele saken







 
Req.time: 0.042 sec - 1 pageviews