Store ord om store kjøretøy

Et kåseri om sure bussjåfører.
Sjanger
Kåseri
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2012.11.22

Hver mandag, tirsdag, onsdag, torsdag og fredag mellom klokkeslettene 08:00-09:00 står tusenvis av nordmenn på en bussholdeplass – forhåpentligvis venter de på bussen, og de som er under 16 skal, i hvert fall forhåpentligvis, til skolen. Å komme på bussen etter å ha stått i pissregnet i fem minutter er jo heldigvis noe å se fram til. Eller.. det bør i hvert fall være det.

 

Bussjåføren, ja, ikke for å sette en stereotype på noen nå, men han halvfeite som sitter fremst i bussen med en kopp halvlunken kaffe, en pose ukesgammel ostepopp og ser sur ut. Han. Hvis det er noen som er gretten, og ødelegger stemningen med det latterlige sure ansiktet sitt, så er det han. Er et av kriteriene for å bli rutebussjåfør å være en skikkelig grinebiter?

 

Det finnes to typer rutebussjåfører: De som kjøper alkohol og tobakk til mindreårige, prater med alle som sitter fremst i bussen, slår på radioen, og kanskje til og med P3. Denne typen bussjåfør er elsket av alle skoleelever, men det er kanskje fordi det er den eneste elskbare typen bussjåfør. Så har du jo den andre typen. Denne typen er det helt klart mest av. Jeg snakker selvsagt om bussjåføren som alltid er surere enn alle de umodne miniatyreplene mamma dyrker i hagen noen gang kommer til å bli.

 

Etter å ha gått på skole i snart ti år og lest et dusin inaktive tenåringsjente-blogger kan jeg med god samvittighet si at å ta noen for å ha et ugyldig busskort må være dagens høydepunkt for bussjåførene. Jeg husker spesielt en episode der en kompis brukte noen andre sitt busskort, som var for øvrig også var ugyldig. Jeg gidder ikke å forklare alt i detaljer, men det endte i hvert fall med at han måtte ha en lang samtale med den kverulantiske bussjåføren etterpå.

 

Så er det jo kvinnelige bussjåfører da. De er, etter min erfaring, mer som bussjåfør type nummer en. I og med at vi er i 2012 er det kanskje ikke rart at det er få kvinnelige bussjåfører. Å bli bussjåfør krever jo minimalt med utdanning, og hvem som helst kan bli en god bussjåfør. Kvinner flest har vel forstått dette, og holder seg derfor unna yrket. Men etter hva jeg har sett, virker det som det er minimalt med kvinner innen alle yrker som har med kollektivtransport å gjøre.

 

Så er det jo det store spørsmålet: “hva gjør bussjåførene på fritiden?” Jeg kan jo ikke akkurat tenke meg at de smiler til og hilser på alle de møter eller hoster opp en morsom replikk i ny og ne. Jeg kjenner personlig ingen bussjåfører særlig godt. Jeg kjenner en – men han er av den kule og ungdommelige typen, så han teller jo ikke.

 

Men hvorfor er det egentlig slik? Hvorfor er så mange rutebussjåfører knurrepotter? Selv tenker jeg at det rett og slett må være fordi å kjøre samme rute med samme bussen på samme vei flere timer om dagen er GØRR kjedelig. Jeg regner egentlig med at alle bussjåfører, til og med rutebussjåfører er helt vanlige, vennlige og verdifulle mennesker som alle andre, bare at de har en usedvanlig kjedelig jobb. Kanskje det til og med er vi, passasjerene, som gjør bussjåførene så hissig og varmblodig. Jeg skal ikke nekte for at medpassasjerene som tar samme buss som meg til og fra skolen bråker en del.

 

Uansett hva som er grunnen til at de er så sure, hva skjedde med “en bussjåfør, en bussjåfør – det er en mann med godt humør”? Alt man ser nå for tiden er bare bussjåfører som klemmer igjen dørene før passasjerene har rukket å komme seg ut eller inn.

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst