Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Brevet

Brevet

Spenningshistorie om en gutt som blir presset til å utløse en bombe. Oppgaven var å skrive en fortelling med tittelen "Brevet".

Skrevet i 8. klasse.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
09.11.2012


En dag kom det et brev i posten. Con hadde akkurat kommet hjem fra skolen og bladd seg gjennom reklamen da han så det. Det var rosa og hjerteformet med en stor I-Love-You-bamse tegnet frampå. Overrasket og full av forventning snudde han brevet og håpet det var fra Linda, en jente han var opp til ørene forelsket i.

 

I brevet sto det bare:

Elsker deg.

Møt meg på Enga bak det store eiketreet kl. 15

Kyss fra x

 

Con kunne nesten ikke vente til klokka ble tre. Kjærlighetsbrev var ikke akkurat hverdagskost for ham. Han presset ned litt cornflakes og spratt opp av stolen som en skvetten kanin hver gang viserene på kjøkkenklokka flyttet seg. Han var ute av døra kvart på tre. Med brevet i lomma løp han mot Enga, uvitende om at denne nå så interessante dagen skulle komme til å bli altfor spennende.

 

Con saknet farten da han nærmet seg og prøvde å se rolig og kul ut. Med slentrende skritt rundet han eika. Men det var ikke Linda som satt ved den store trestammen. Det var ikke en jente i det hele tatt. Det eneste i sikte var en lapp som lå på en stein. Litt usikker leste Con det som stod på lappen, og så snudde han seg raskt og begynte å fomle med telefonen. Det var jo sikkert ikke noe å bry seg om men... Vi har moren din. Setningen gjallet gjennom hodet hans. Han slo nummeret og ventet. Ett pip... To pip... Det var vanlig. Ikke noe unormalt med det. Tre pip... Fire pip... Kanskje hun var opptatt med noe? Fem... Seks... Så var det endelig noen som tok telefonen. Cons lettelse gikk raskt over i uro da en fremmed mannestemme sa: "Hun har det bra. Inntil videre," og la på. Raskt leste Con gjennom beskjeden en gang til. Så løftet han på steinen.


 

Bak en dataskjerm i en kjeller litt utenfor byen satt den samme mannen og gliste for seg selv. Barn var alltid de enkleste å lure, for ikke å snakke om hvor flinke de var til å se uskyldige ut. Con hadde akkurat det riktige utseende. Engleansikt, lav for alderen, gammel nok til å vite at politiet ikke kunne ordne opp i alt; han passet perfekt. "Ligner faktisk ganske mye på moren sin," sa han og sendte et blikk mot den bundede skikkelsen i hjørnet av rommet. Mens han så på at den røde prikken på skjermen som var Con fulgte den oppmerkede ruta, tenkte mannen gjennom planen en gang til. Når gutten hadde gjort sin del av jobben burde de fleste datamaskinene i banken være ødelagte, og da måtte han raskt hacke seg inn før backupsystemet slo seg på. Spilte han kortene sine riktig når han først var inne, ville snart mer enn sytti millioner kroner bli overført til kontoen hans. Så måtte han selvfølgelig rømme fra landet og sånt, men alt til sin tid. Mannen lente seg bakover i stolen og tenkte på hvilke steder som egnet seg best til en lang ferie.

 

Con skalv på hendene der han sto utenfor banken, han klarte ikke å røre seg. Mennesker strøk forbi ham på gaten, men han merket det ikke. Han rettet på den lille høytaleren i øret, og kjente etter for hundrede gang at bulen i den venstre jakkelomma ikke så mistenkelig ut. Så kom det et sus i øret hans, etterfulgt av mannens stemme. "Du har vel ikke fått kalde føtter? For redd til å redde mamma? Tør ikke å sette på en fislete liten røykbombe i bytte mot livet hennes?" "Jo, jeg gjør det," svarte Con og prøvde å høres bestemt og rolig ut. Noe han ikke klarte. Han visste godt at det ikke var en røykbombe. Røykbomber så ikke sånn ut, det visste han fra skolen, hvor barna måtte rømme fra slike påfunn minst én gang i uka. Dette var en ekte bombe med smell og flammer og hele pakka. Men han skulle gjøre det. Han måtte gjøre det, hvis ikke visste han ikke hva som ville skje med moren. Han trakk pusten dypt og gikk inn døra.

 

Inne i banken var det bare noen få mennesker igjen. Det var snart stengetid, og de fleste hadde gått hjem. "Lat som om du skynder deg, og løp opp trappen til høyre. Hvis du støter på noen, så sier du at du skal hente noe for moren din, som heter Rachel," hvisket den lave stemmen i Cons øre. Han gjorde som han fikk beskjed om, og løp det forteste han kunne opp trappen. Han støtte ikke på noen, og snart kunne han gjemme seg i et forlatt kontor i midten av bygningen. Der ventet han på at banken skulle stenge. Mens han ventet, tenkte han på moren sin, og på det han skulle gjøre. Con viste at bomben ikke ville skade noen, og at han ville ha tid til å komme seg ut, men det virket så feil å gjøre det. Kanskje dette gjorde ham til en kriminell som måtte sitte i fengsel resten av livet! Stille satt han og ventet mens banken sakte ble tømt for mennesker.

 

Con skvatt opp når mannen plutselig sa: "Alle har gått. Trykk på knappen på siden av røykbomben og gå ut utgangsdøra. Jeg låser opp til deg, og så sender jeg moren din hjem hvis alt går som planlagt. Hvis du ikke tør burde jeg kanskje overtale deg litt gjennom moren din. Skønner du hva jeg mener?" "Ja,"mumlet Con. Mens hendene dirret lirket han pakken forsiktig ut av jakka. Han trakk pusten da han la den på bordet og førte hånden mot den lille røde knappen. "Du har fem minutter før røyken kommer," sa mannen i øret hans. Hørtes han ikke litt anspent ut? Det var jo ikke så rart; dette var den avgjørende delen. Con la fingeren på knappen og prøvde å la være å tenke på hva som kom til å skje etter at han hadde trykt på den. Så tok han sats og dyttet fingeren en centimeter lenger frem. Pip, sa bomben, og Con løp.

 

Han nådde utgangsdøra tretti sekunder senere, men til hans store fortvilelse var den låst. "Lås opp!" ropte han mens han rev desperat i dørhåndtaket. Han ville ikke, bare ville ikke dø på grunn av en bombe han selv hadde satt på. Det var så teit, en så dum måte å dø på. "Ta det med ro. Jeg har snart..." mannen ble avbrutt av en rekke andre stemmer som ropte. Han bannet grovt, Con kunne høre at han fiklet med noe, og så ble lyden helt borte. Nei! tenkte Con. Nei, nei, nei, nei, nei! Et sekund sto han som lammet, ventet på at noe skulle skje, men da det fremdeles var stille som i graven, begynte han å springe igjen. Opp trappen, rundt en sving, så til høyre og inn en dør. Han var inne på et annet forlatt kontor. Tvers over rommet var det et vindu. Med hjertet i halsen så han seg rundt etter en måte å knuse det på, men rommet var tomt bortsett fra noen store møbler. Con lette desperat i lommene etter noe å ødelegge ruta med, men alt som lå der var brevet han fikk av 'Linda'. Han bannet og kastet den fra seg. Hvor lang tid hadde det gått nå? Tre minutter? Fire minutter? Han visste ikke. Desperat skulle han til å løfte skrivebordet , men så så han at vinduet hadde hasper ved gulvet man kunne åpne det med. Han kastet seg ned og åpnet vinduet, og holdt på å falle hodestups ned på fortauet under før han fikk tak i kanten. Så langt ned! Han kunne til å brekke nakken hvis han hoppet, men bomben kunne sprenge når som helst! Plutselig ble lufta fylt av en gjennomtrengende piping, og Con rakk ikke å tenke seg om før han hoppet. Nedover og nedover falt han, og så ble alt svart.

 

Han våknet noe timer senere på et sykehus noen kvartaler bortenfor med en dundrende hodepine. Han fikk vite av legene at han hadde vært svært heldig og bare fått en lett hjernerystelse og noen lette brannskader. Det siste skyldtes bomben, som hadde eksplodert noen sekunder etter at han hoppet. Etter en stund kom også moren inn etter en lang samtale på politistasjonen. Hun ga ham en klem og fortalte at politiet hadde fått beskjed fra en anonym og brutt seg inn i kjelleren. De hadde pågrepet mannen. Han satt nå i varetekt og ville bli tiltalt for kidnapping og utpressing.

 

Etter å ha forklart seg for politiet og forsikret legene om at han hadde det bra, fikk Con endelig reise hjem, og dagen etter da han kom på skolen, overrasket Linda ham med komme bort til ham."Vet du hva?" sa hun. "Jeg synes det var veldig modig av deg, det du gjorde i går." Så kysset hun ham på kinnet.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil