Søk i stiler
 

Sjel savnet


En forvirret sjel.
Sjanger:AnnetLastet opp:09.10.2012
Språkform:BokmålForfatter:Anonym
Tema:Selvfølelse
Verktøy:Utskrift   Del på Facebook


Det stikker... Nei, det brenner. Smerte. Egentlig ikke så ille som jeg trodde det ville være. Hvertfall ikke etter å ha gjort det noen ganger. Er ikke så mye som skal til heller. En spenne fra H&M, trenger bare bite av tuppen av gummi og vóila, der har du en skarp, tynn gjenstand. Akkurat perfekt til å kunne trenge gjennom huden om du skraper hardt nok et par ganger, og... Nei. Det stopper der. Jeg kommer ikke lenger. Jeg vet ikke helt hvorfor, er jo ikke redd heller. Eller er jeg det? Jeg vet egentlig ikke... Fortsetter bare å skrape. Litt svakere, men fortsatt hardt nok til at blodet begynner å renne i små, silende dråper nedover armen. Hva kommer egentlig etter døden? Om jeg bare visste, så jeg kunne klare å bestemme meg for hvor langt ned spennen skal i dag. Istedet fortsetter bare den forvirrende smerten under håndleddet, og jeg sitter bare å venter på den dagen jeg ''uheldigvis'' går for langt. Tror jeg var ganske nærme en gang. Ser ingenting gjennom alt det røde, så vet liksom ikke hvor langt jeg er kommet.

Jeg er helt alene på rommet. Kanskje ikke så rart, med tanke på at jeg selv har valgt å ha enerom, og klokken er bare halv tolv på en søndags formiddag. De fleste sover nok enda. Livet på folkehøgskole kan være ganske slapt. Men det er greit, jeg liker det. Ikke fordi jeg ville betale nesten 100.000 for å ha et sløvt år. Da kunne jeg like godt holdt meg hjemme. Men her er det deilig å være. En kan gå til timene og bare stenge alt annet ute, fokusere på det vi skal lære - i mitt tilfelle, musikk. Tror det kan bli et fint år. Satser på det... Jeg lukker øynene og kjenner at jeg forsvinner inn i drømmene mine.

 

Applaus og plystring høres fra gymsalen. Jeg tror det er min tur. Med en fot foran den andre, beveger jeg meg mot scenen, med senket blikk, unødvendig sakte.. Når jeg kommer frem til mikrofonen stopper jeg og løfter hodet mot den mørke gymsalen og stirrer rett inn i lyskasteren. Tiden stopper opp og jeg kjenner jeg blir svimmel av alle tankene som flyr igjennom hodet mitt.

 

Hvordan endte jeg opp her? Skulle jeg ikke være der, oppe på scenen istedet? Ikke her, i sengen, med spennen klamret til meg fordi jeg ikke vet annet enn å holde fast. Ja, hvordan endte jeg opp her?


Kommentarer fra brukere


Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
Obs! Meldinger som ikke omhandler oppgavens innhold slettes. Det samme gjelder meldinger uten stor grad av saklighet.
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)





På forsiden nå!

Lyktes med Shakira-fleipen

Torsdag skal Shakira angivelig ha blitt mor til en liten gutt, hevdet kjæresten og toppfotballspilleren Gerard Pique - og lyktes med Twitter-spøken.

Les hele saken

   

Holmes tas av tidlig

Katie Holmes opplever nå at teaterforestillingen som er hennes første store oppdrag etter skilsmissen fra Tom Cruise, blir tatt av - svært tidlig.

Les hele saken







 
Req.time: 0.011 sec - 1 pageviews