Oljen rant fra mr. Harbingers hake. Han smattet høyt og svelget de hvitløksgratinerte sneglene. Han rev biter av loffen dyppet i matoljen før han puttet den i munnen. Mr. Harbinger åt som et dyr selv når han spiste på restaurant. Han var som en diger feit flodhest som hadde det eneste mål for øyet å stappe i seg mest mat. Han sølte vin på duken, men enset det ikke. Det var mat han betalte for, og nå vinket han på kelneren og pekte på tallerkenen sin.

- Ikke nok olje, brølte han. - Jeg vil ha mat med mer olje enn dette. Gi meg mer rødvin og ikke glem at jeg vil ha pesto med masse olivenolje og hvitløk. Og mye mer salt. Hva slags ubrukelig kokk har lagd denne maten? Gi ham et spark i ræva fra meg! Og be de idiotene der borte om å dempe seg, jeg vil ha matro!

Kelneren skar tenner, men nikket høflig. Mr. Harbinger kom ofte til denne lille italienske restauranten. Det var en populær plass med billig og tradisjonell mat. Lokalet var allerede halvfullt, inkludert verandaen med femten bord i etasjen ovenfor. Mr. Harbinger var overvektig utenfor enhver beskrivelse, med alt for høyt blodtrykk og for stor appetitt på sigarer, alkohol og usunn fet mat. I tillegg hadde han ekstremt kort lunte. Han klagde alltid høylydt på maten, og kokken Carlos Kramer hatet Harbinger intenst. Når Kramer tittet gjennom svingdørene ut i restauranten kunne han se fettet på Harbingers hake glinset.

Døren til restauranten opp og en gruppe japanere kom inn. De ropte og gestikulerte opphisset. De fant seg menyer, og på eget initiativ begynte de å sette sammen flere mindre bord til ett langbord. - Hold kjeft gulinger! Brølte Mr. Harbinger. Lydvolumet i lokalet som egentlig ikke var konstruert for å dempe overdreven akustikk, var nå enda mer overdøvende. Alle gjestene stirret på Mr. Harbinger som lynkjapt trakk frem en pistol fra innerlomma på jakka. Han holdt den lavt ved bordkanten, og trakk av to ganger med pistolmunningen pekende rett opp i taket. Deretter stakk han pistolen like kjapt tilbake i lommen og forsynte seg med litt mer loff.

Da ble det fullstendig stille i restauranten mens gjestene stirret redde på hverandre. Kelneren kom ut fra kjøkkenet med pesto og loff, og sa - Jeg syntes jeg hørte skudd?

- Det var nok bare en bil med tett eksospotte ute på gaten, sa Mr. Harbinger høyt. - Men man kan jo aldri vite. Man bør passe seg litt, for både det ene og det andre, la han til. Kelneren nikket og satte fra seg fatet med pesto og loff på bordet. Mr. Harbinger var ikke akkurat av den lovlydige sorten, og visste nok hva han snakket om.

Da kom det en mann løpende ned trappen fra den lille verandaen i etasjen ovenfor. -Ambulanse! Ring etter en ambulanse! Hylte han før han sprang opp trappen til andre etasje igjen. Mr. Harbinger bannet lavt. Da han brukte pistolen hadde han ikke tenkt på verandaen i etasjen ovenfor. Mannen som ropte på ambulanse het Albert Simonsen og broren han hadde akkurat blitt skutt. Simonsen trodde skuddene hadde kommet fra gaten utenfor. Det han ikke visste var at Mr. Harbingers pistolskudd hadde gått gjennom taket, rikosjett fra en stor statue og truffet broren hans, Sondre Simonsen. Albert Simonsen satte seg på kne ved siden av broren sin og sa – Det går bra, det var bare ett kjøttsår. Ambulansen kommer snart. Broren hans hostet og sa lavt -Det var Benjamin som gjorde dette. Så du hvor han skjøt fra?

- Nei, svarte Albert. - Men bare vent, vi får nok tak i ham. Men jeg skjønner ikke hvordan han fant det ut så raskt at det var vi som stjal de pengene fra ham. Vi brukte jo stråmenn og alt mulig. Benjamin må være smartere enn vi trodde.

- Hevn. Vi må ta hevn, sa Sondre. - Jeg ordner det senere i dag, sier Albert.

Benjamin satt i bilen sin med en helt annen kvinne enn den han hadde gått til alteret sammen med, da Albert Simonsen skjøt hull i frontruta på bilen hans. Albert hadde fulgt etter ham en god stund før han kom opp på siden av bilen hans og smadret frontruta på bilen til Benjamin. Kvinnen ved hans side, Melissa, kastet seg hylende ned i setet. Ingen av dem ble truffet av skuddene, men bilen hans skrenset og kjørte inn i ett lavt gjerde før den gikk rundt og havnet på taket. Benjamin og Melissa ble hengende fast opp ned i bilbeltene. Politiet kom snart frem til ulykkesstedet og hjalp dem løs. Benjamin skjønte ingenting. Hvem hatet ham nok til å gjøre dette? Melissa var i sjokk. Da politimennene spurte om de skulle ringe til noen for henne sa hun at de skulle ringe ektemannen, til tross for at hun nettopp hadde vært i en bilulykke sammen med elskeren sin. Ektemannen hennes hentet henne på sykehuset og kjørte henne hjem. Han var en smart fyr og klarte å legge sammen to og to. Da han hadde fraktet sin hysteriske kone hjem tok han derfor den raskeste veien til Benjamins hus medbringende en kanne bensin, og satte fyr på huset før han stakk fra stedet.

Den eneste som var inne i huset var Benjamins kone, Rebecca. Hun hadde nettopp snakket med ektemannen som sa han hadde vært i en liten ulykke med bilen, men ville være hjemme om noen timer. Hun fikk stoppet brannen før den fikk gjort særlig mye skade. Hun bannet iltert og var ikke ett øyeblikk i tvil om hvem som var ansvarlig for brannen, nemlig den eldre mannen i nabohuset, William Smith, en gammel gnier som lot hunden hans springe løs rundt og gjøre fra seg på andres gressplener.

Rebecca hatet både mannen og hunden og hun hadde gjentatte ganger klaget på hunden, men til ingen nytte. En uke tidligere hadde Rebecca tatt med hunden til kennelen for hittehunder og Smith måtte betale ett skyhøyt salær for å få hunden ut igjen. Det Rebecca ikke hadde regnet med var at Smith fikk oppgitt navnet på personen som hadde levert inn hunden. Derfor var Rebecca ikke i tvil om at denne brannen var en hevn fra William Smith. Men nå var det nok. Dagen etter forsynte hun hunden til Smith med forgiftet kjøtt før hun lot den springe hjem til eieren for å dø. Noe den også gjorde samme kveld etter voldsomme krampetrekninger.

Men William Smith var ikke den som helt uten videre kunne plukke ut sine mest åpenbare fiender. Til det hadde han alt for mange. Han trodde ikke nabokjerringa som ikke tålte litt hundedritt på gressplenen engang var modig nok til å forgifte hunden hans. Altså måtte hundemorderen være den personen han sist hadde kranglet med, nemlig Carlos Kramer, kokken på restauranten han eide. William Smith kunne ikke fordra Carlos Kramer, men Kramer var en dyktig kokk. Men han brukte råvarer i skjødesløs overflod og dette irriterte Smith grenseløst. Han ville tjene penger og ikke øse ut penger på mat. Det var vel ingen gjester som merket at kjøttet var litt gammelt hvis det ble stekt med mye chilli og hvitløk.

Carlos Kramer sløste med pengene hans og Smith hadde en kjempekrangel med ham bare timer før hunden hans døde. Hunden hadde vært med på kjøkkenet som vanlig selv om den hadde virket litt slapp og rar noe Smith trodde var på grunn av varmen. Kramer hadde klaget på det også, at hunden fikk gå rundt på kjøkkenet og spre basiller og møkk. Etter en opphetet meningsutveksling hadde William Smith forlatt Carlos Kramer i meget dårlig humør. Naturligvis trodde han at det var Kramer som hadde gitt rottegift eller noe annet dødelig til den kjære hunden hans. William Smith hadde sørget dypt over tapet av hunden, og dette kunne ikke gå upåaktet hen. Neste dag reiste han til restauranten og sparket Carlos Kramer på timen. Uten lønn eller attest. I krangelen som fulgte hevdet Smith at mange kunder hadde klagd på maten, selv om dette var blank løgn.

Sydende av hat og bitterhet slepte Carlos Kramer seg gatelangs før han fant en åpen bar der han roet seg ned ved å drikke whisky og vodka. Det var i baren han fikk ideer om hevn, og han gikk strake veien hjem til leiligheten sin og fant revolveren og tilhørende ammunisjon. Mr. Harbinger rakk aldri klage mer på maten der han var på vei til den lille italienske restauranten dampende på en sigar. Da han tok seg til brystet og stirret lamslått på blodet som veltet frem mellom fingrene hans. Forbløffet løftet han blikket og tittet rundt seg, og fikk se mennesker, trafikk og hus. Men ingen han kjente. Han sank ned på kne med kulehull i brystet. Skuddsår av denne typen er ikke noe en doktor er særlig optimistisk til.

Mr. Harbinger døde i løpet av få sekunder uten noen sinne å skjønne hvorfor. Carlos Kramer kom seg usett inn på nærmeste bar og bestilte en whisky, mens han tenkte for seg selv: Slik går det. Slik går det med folk som kødder med Carlos Kramer.