Eg går på ein stig,
oppåver ei li.
Har ikkje mye å seie.
Blir bare blid,
av å gå på denne stig.
Ut av skogen eg kjem,
med sola i ryggen.
Ingen vind som spring forbi.
Det er lyng og stein overalt,
Ein kan ikkje sjå noko anna,
rundt denne stig,
det gir harmoni.
Sola er ikkje overalt,
i skuggen Kinna står.
I vest står blåpiken opp.
Det vet eg,,,
utan at eg har med meg nokon gut.
Kinna i skuggen
dit skal eg.
Ho er ikkje mørkt.
Ho lyser opp på ein måte.
Ho har sjarm,
som gjer meg varm.
Ho er som glo,
og gir meg ro.
Eg balanserer på steinar,
den siste biten.
Sola leiker gøymeleik,
kroppen blir litt sliten.
Eg fortset å gå.
Plutseleg står eg på kinna,
da får mine grøne auge sjå,
det dei lenge har venta på.
Kinnpiken strålar,
og eg forstår,
kvifor eg gjekk hit.
Det er mange av dei som ligg på lur,
rundt der eg bur.
Dei blir som ein mur.
Eg lurar ingen når eg seie,
at dei må på tur dei.