Hei, mitt navn er Elise, og jeg skal nå fortelle dere min personlige historie om hvordan det siste året mitt har vært. Jeg har akkurat fylt 16 år, og har en ekskjæreste som heter Andreas som også er like gammel som meg. Jeg bor på en liten plass, hvor det ikke er stort å gjøre. Folk i denne byen vet mer om deg enn du selv vet, noe som jeg har fått kjenne veldig på i det siste året. Historien min er trist, men også unik.

 

”Se på han der borte Elise, han kan du jo sjekke opp” Sa min beste venninne Tina for litt over et år siden. Det var Andreas hun pekte på, og jeg bestemte meg faktisk for å ta en kjangse for en gangs skyld. Han så perfekt ut for meg, gylden brun hudfarge, mellomlangt blondt hår og veldig fin stil. Han var ny i byen, men det var allerede mye snakk om han. Mange jenter synes han var kjekk, så jeg var nok ikke den eneste. Men utrolig nok, var det faktisk jeg som endte opp med å vinne han over alle de andre jentene.

 

I begynnelsen med Andreas hadde jeg det utrolig fint, vi gjorde mye morsomt sammen, snakket om alt mulig og hadde det kjempebra. Det jeg ikke visste var at han ikke klarte og bare forholde seg til bare meg. Da jeg fikk vite det ble jeg såret, men han var så perfekt så jeg valgte å se bort i fra det. Det var kanskje noe av det dummeste jeg noen gang gjorde, når jeg ser tilbake i tiden. Han var ikke bare utro, men hadde et utrolig temperament og lite medfølelse også. Etter hvert begynte jeg å skjønne at han ikke var like pen innvendig som har var utvendig. Jeg begynte å tenke ut måter jeg kunne gjøre det slutt med han på, uten at han skulle bli sur. Utrolig nok brydde han seg lite da jeg tok mot til meg og gjorde det slutt. Jeg ble såret da jeg fikk bekreftet at han egentlig ikke brydde seg om meg eller forholdet våres.

 

To uker etter at det var slutt ble jeg veldig kvalm og deprimert, jeg hadde ærlig talt aldri følt meg så syk som jeg gjorde den uka. Jeg kastet opp mye, og følte meg uvel omtrent hele døgnet. Jeg begynte å bli litt bekymret for meg selv, så jeg oppsøkte naturligvis en doktor for å sjekke ut hva som forårsaket det. Heldigvis hadde jeg et veldig godt forhold til legen min, og han visste mye om meg fra før av, så jeg gruet meg aldri til å dra dit. Jeg hadde nemlig fått diagnosen Bipolar lidelse for 2 år siden, og det vil si at jeg kan ha ekstremt god selvtillit, men plutselig skifter det vei.

 

Da jeg var hos legen var jeg sikker på at jeg var på vei inn i fasen hvor jeg ble veldig nedstemt pågrunn av diagnosen min. Det viste seg ikke å være det i det hele tatt. Da jeg fikk bekreftet blodprøvene mine, føltes det ut som om jeg fikk et spark midt i fjeset. Jeg hadde aldri følt meg så hjelpesløs som jeg følte meg i det øyeblikket, jeg klarte ikke få frem et ord. Legen min sa ”Det er helt naturlige grunner til at du kaster opp og at føler deg uvel, du er nemlig gravid Elise”. Det eneste jeg husker fra den legetimen var at jeg dro hjem og la meg til å sove.

 

Da jeg våknet begynte jeg å tenke på hvordan jeg skulle fortelle dette til moren min og ikke minst Andreas. Jeg var sikker på at mamma kom til å bli sint og skuffet, men jeg tok veldig feil. Hun støttet meg 100 % og gav meg en klar beskjed om at det var kun mitt valg om jeg skulle beholde eller eventuelt ta abort. Jeg var utrolig takknemmelig for at mamma støttet meg, for det trengte jeg fult og helt ut ettersom hvilken situasjon jeg var i. Det å fortelle Andreas det som hadde skjedd, var mye vanskeligere. Jeg visste ikke selv hva jeg ville enda, så jeg tenkte at jeg kunne vente en uke og se. Jeg var livredd for hva han ville si, og hvordan han ville reagere på at jeg var gravid. På forhånd var jeg ganske forberedt på at han kom til å trekke seg unna, og at han ville si at han ikke skulle ha noe med barnet å gjøre.

 

Vi stod ute i gangen sammen og snakket, og jeg fortalte han hva som hadde skjedd og at det var hans barn. I begynnelsen kikket han bare på meg med et rart blikk, jeg ikke helt klarte å tolke selv. Etter ett minutt kom han med det første spørsmålet, og det var om jeg skulle beholde eller ikke. Jeg fortalte at jeg ikke var sikker enda, og jeg kunne se godt at han ble nervøs og usikker. Andreas gikk bare inn i klasserommet, og ba meg holde meg unna. På den tiden ble jeg veldig såret, men jeg hadde heller ikke forventet noe annet.

 

Jeg var nå på vei inn i uke 8, og det nærmet seg grensen for abort. Jeg begynte å bli sikker på valget mitt, og jeg følte for å beholde barnet selv om omstendighetene kanskje ikke var de beste. Det jeg også måtte forberede meg på var at Andreas mest sannsynlig ikke ville ha noe med barnet å gjøre, og det var noe jeg bare måtte leve med. Folk hadde allerede fått vite at jeg var gravid og jeg fikk ofte hatemeldinger på facebook og epost. Jeg prøvde å se bort i fra det, men det var ikke alltid like lett. Folk presset meg nesten til å ta abort, og de aller fleste støttet Andreas og syntes synd på han. Det var veldig hardt for meg å vite at jeg var alene om det, og at folk ikke ville støtte meg på skolen. Det var jo noen få som gjorde det, men flesteparten så stygt på meg eller slengte kommentarer etter meg.

 

Jeg hadde fremføring i klassen, og jeg hadde valgt temaet unge mødre. Midt i fremføringen kjente jeg en intens smerte i underlivet og nederste del av magen. Jeg husker ikke mer enn det, for jeg hadde visst besvimt på grunn av de sterke smertene. Da jeg våknet opp og kom til meg selv lå jeg i en ambulanse, og bestevenninnen min Tina var også med meg. Hun holdt hånden min, og ba meg være rolig og sa at alt kom til å gå bra. Jeg kjente at jeg var våt i underlivet, så jeg tok forsiktig hånden min på buksa og så at det var blod. Jeg skjønte så klart med en gang at det var barnet mitt det var noe galt med, og jeg ble veldig stresset og klarte ikke å roe meg ned. Jeg skrek ”Jeg kommer til å miste babyen min!”

 

En stund etter det har jeg blitt fortalt at jeg besvimte en gang til, men denne gangen våknet jeg ikke av meg selv. Jeg hadde blitt tatt imot på akutten og ble operert med en gang. Det som hadde skjedd var spontanabort, men fosteret var også giftig. De hadde fått tatt en fostervannsprøve og funnet ut av at babyen også hadde Downs syndrom, noe jeg ikke helt kunne forstå. Det var like før det hadde gått veldig galt med meg, og jeg var i stor fare for å omkomme under operasjonen.

 

Når jeg våknet opp to dager etter operasjonen skjønte jeg ingenting, alt var veldig uklart og det tok tid før jeg skjønte hva som hadde skjedd. Barnet jeg var fast bestemt på å beholde var nå tatt vekk fra meg, og hadde mest sannsynelig blitt steril for alltid. Livmoren min hadde blitt forgiftet den også, så den var nå ganske ubrukelig. Jeg lå i sykesengen og gråt i flere timer hver eneste dag og kjente ingen livskvalitet i det hele tatt. Jeg klarte ikke spise, drikke eller ha besøk av noen for alt var for mye for meg. Det hadde skjedd så mye på så liten tid, og det var alt for mye for meg å takle. Jeg følte ingen redsel for å dø lenger, og jeg husker at jeg skulle ønske jeg døde under operasjonen, men det skjedde jo ikke.

 

Etter ca. en uke begynte jeg å føle meg litt bedre, og jeg var lei av å ligge på sykehuset og begynte å føle meg klar til å dra hjem og ha besøk. Det hadde faktisk vært mange fra klassen min med på sykehuset da jeg ble operert, og mange ville også gjerne besøke meg. Jeg vet ikke hvordan jeg ville taklet å ha de personene som hatet meg så mye for at jeg ble gravid inn på sykehuset hvor jeg nesten hadde dødd. Andreas hadde tydeligvis også prøvd å komme inn på besøk, men siden jeg ikke ville ha besøk av noen kom han ikke inn. Han hadde prøvd i mange dager, så jeg slapp han til slutt inn til meg.

 

Andreas satt på en stol ved siden av sengen jeg lå i og så utrolig lei seg ut. Merkelig nok virket det som om han hadde dårlig samvittighet, og at han var lei seg for alt jeg hadde gått igjennom. Jeg var åpen for å snakke med han, men jeg var ikke interessert i å bli venn med han heller. Han hadde skapt så mye hat ovenfor meg de siste mnd, så jeg klarte bare ikke å tilgi han. Andreas sa at han aldri mente å såre meg, men han synes det var veldig vanskelig å takle situasjonen og han var ikke klar for det. Han var jo ikke den mest stabile gutten heller, så jeg skjønte på en måte hva han mente.

 

Når jeg var skrevet ut av sykehuset var jeg mye deprimert, og jeg hadde veldig lite livskvalitet. Den bipolare lidelsen min begynte å ta fatt i meg mer enn noen gang, og hver gang jeg var på vei inn i en ny fase var selvmord ofte noe jeg tenkte på. Moren min foreslo ofte at jeg skulle ta en tur til legen og forklare situasjonen til han, men jeg nektet blått. Jeg ville ikke snakke med noen, jeg ville bare være miserabel alene. Allikevel ble jeg tvunget med til legen, for mamma var veldig redd for helsen min og faren for at jeg skulle ta livet mitt ble større og større etter hvert. Jeg ble sendt videre til psykolog, han vurderte meg på hvilken skala av depresjon jeg lå på. Psykologen mente jeg trengte behandling av tabletter for å regulere sinnsstemningen min. Jeg ville overhodet ikke gå på noen lykkepiller, men jeg hadde ikke noe valg for det ble faktisk tvangsmedisinering.

 

Etter en stund med tabletter, begynte jeg å føle meg bedre og jeg følte meg mye friskere og opplagt enn før. Det at jeg ikke kunne få barn ville alltid være med meg og prege meg, men jeg måtte finne en måte og leve med det på. Jeg begynte å tenke hva som kunne være positivt med det, og jeg fant ut av at jeg slapp strekkmerker, fett og vann i kroppen for eksempel. Jeg kunne også eventuelt adoptere et barn som virkelig trengte det, noe som var en god tanke i fremtiden. Skolen var også et tema nå som jeg var friskere, og jeg begynte som vanlig på skolen igjen, og hadde et mest mulig normalt liv.

 

Folk i klassen har mye mer respekt for meg nå, noe som gjør hverdagene mine utrolig mye lettere. Jeg har ikke lenger den ekstra vekta på skuldrene, så jeg sliter ikke like mye mentalt som før. Jeg vil nok alltid være preg av hva jeg har vært igjennom, men jeg skal klare å finne en måte og komme meg igjennom livet på.