Søk i stiler
 

Mitt nye hjemsted


Jeg har skrevet en fortelling om en gutt som ikke har det så bra. Han blir mobbet på skolen og familien hans bryr seg ikke særlig mye om han. En venn har han, Lina, hun prøver å hjelpe ham. Klarer hun det? Du får lese! Tentamen 9B.
Sjanger:FortellingLastet opp:16.01.2012
Språkform:BokmålForfatter:
Tema:Mobbing
Vennskap
Verktøy:Utskrift   Del på Facebook



Kjære Lina.

Tusen takk for at du hjalp meg da jeg virkelig trengte det! Hadde det ikke vært for deg, hadde jeg fortsatt vært skolens mobbeoffer. Nå har jeg tre søsken og to fantastiske foreldre (som bryr seg om meg). Vi bor i et stort hus i et koselig nabolag. Jeg lover å besøke deg ofte.

 

Hilsen Robin

 

”Vil du fortelle oss din historie, Robin?” spør de nye foreldrene meg meg. Jeg har ikke så veldig lyst å tenke på fortiden mer, men jeg må vel bare åpne meg for den nye familien sin. De spør meg jo bare fordi de bryr seg.

 

Det var den 23. september. Jeg turte ikke å gå ut skoledøren. De stod sikkert på trappen og ventet på meg som vanlig, og den dagen hadde jeg på følelsen at de kom til å gjøre noe som er mye verre enn alle de andre dagene…til sammen. Vanligvis hev de vannballonger, steiner, eller gjørme på meg, og det endte alltid med at jeg fikk gjensitting av rektor fordi jeg var våt eller skitten på klærne mine  ”Jeg kan jo forsøke å klatre ut det åpne vinduet i klasserommet i håp om at ingen ser meg,” tenkte jeg. Jeg listet meg forsiktig bort til klasserommet, tittet inn. Det var ingen der så jeg listet meg videre bort til vinduet, klatret forsiktig ut og løp alt jeg klarte i motsatt retning av trappen.

 

Da jeg var halvveis utpå skoleplassen fikk de øye på meg. Ikke fra trappen, men fra klatrestativet. De begynte å løpe mot meg alle fem, Morten, Jacob, Lukas, Håvard og Kasper. Morten, som var ”lederen” i gjengen, er den raskeste på hele skolen, og etter noen få sekunder var han hakk i helene på meg. ”Jeg kommer aldri til å klare å løpe fra Morten,” tenkte jeg. Rett før jeg var kommet utenfor porten til skolegården, tok Morten tak på meg på skuldrene, så hardt at jeg var nødt til å stoppe opp. ”Hva er du redd for?” spurte Morten med den ekle stemmen sin, ” i dag skal vi bare snakke med deg.”

 

Morten og gjengen hans hvisket i en evighet, mens de av og til så bort på meg med ertende flir. Jeg hadde ingen anelse på hva de planlagte, men jeg fikk med meg to ord: 15:20 og maling. Det var ikke så ”brutale” ord akkurat, men det virket ikke så lovende allikevel.

 

Morten og gjengen snudde seg mot meg. ”Nøyaktig kl. 15:20 i morgen skal du gå inn på rektor sitt kontor. Da skal du ta med deg tre ting: såpe, superlim og maling. Du maler først navnet ditt over alle de ”verdifulle” maleriene til rektor, så tar du superlim på kontorstolen hennes, og deretter heller du såpe på gulvet. Du har ganske så nøyaktig fem minutter på deg fra du går inn til du være ute,” sa Morten med et stort flir om munnen, ”forstått?” Jeg nikket. Jeg hadde vel ikke så mange andre alternativ.

 

”Best du kommer på skolen i morgen, ellers skal jeg gjøre livet ditt til ditt verste mareritt!” sa Morten truende.

 

Jeg begynte å gå hjemover. På hjemveien gikk jeg forbi huset til Lina. Lina så meg gjennom vinduet på rommet hennes. Hun kom løpende ut. ”Hvor har du vært Robin, vi var jo ferdig på skolen for over en halvtime siden,” sa Lina. Jeg svarte ikke, jeg bare konsentrerte meg om å ikke gråte. Det gikk ikke så bra, jeg felte noen tårer. Lina fikk det med seg og skjønte at det var noe som var galt. ”Du kan fortelle alt til meg,” sa Lina trøstende.

 

Jeg fortalte hva Morten hadde sagt til meg den dagen. Lina ble skikkelig sur på både gjengen til Morten og rektor. ”Sa Morten virkelig det?” spurte Lina. ”Ja, det gjorde han,” svarte jeg mens jeg så i bakken. Lina visste ikke hva hun skulle gjøre, men hun ønsket å gjøre noe, det kunne jeg se på henne. ”Hva sier foreldrene dine til dette?” spurte Lina forsiktig. ”De bryr seg ikke om meg,” svarer jeg. Lina angret på at hun spurte om det.

 

”Jeg har en ide,” sa Lina plutselig, ”vi kan snakke med barnevernet. Om foreldrene dine ikke bryr seg har du kanskje en sjanse på å få fosterfamilie.” ”Bare om du ønsker det selv, altså,” tilføyet hun.

 

Etter mye frem og tilbake med barnevernet endte jeg opp med å flytte tjuetre mil for å bo med en ny og fantastisk familie i Kristiansand, familien Stefansen.

 

Familien Stefansen og jeg har hatt det veldig gøy i lag, jeg har virkelig følt meg som en del av familien. Jeg har på en side bare lyst til å glemme fortiden og begynne på nytt nå med den nye familien, men på en annen side kan jeg ikke det, for jeg vil ikke svikte Lina, hun er min beste venn. Ingen kan ta hennes plass i hjertet mitt.


Kommentarer fra brukere


En gang i blant skrives det kommentarer som mangler seriøsitet eller som ikke har noe med oppgavens tema å gjøre. Hjelp oss å rydde! Klikk 'varsle' nederst til høyre på de meldinger du mener må bort. Så fjerner redaksjonen kommentarene etter hvert.


17.10.2012 20:31

Bra!
1
anbefalinger
det var veldig bra men du skulle ha fortsettet med handlingen litt mer


Legg inn en melding!
Obs! Meldinger som ikke omhandler oppgavens innhold slettes. Det samme gjelder meldinger uten stor grad av saklighet.
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)





På forsiden nå!

Lyktes med Shakira-fleipen

Torsdag skal Shakira angivelig ha blitt mor til en liten gutt, hevdet kjæresten og toppfotballspilleren Gerard Pique - og lyktes med Twitter-spøken.

Les hele saken

   

Holmes tas av tidlig

Katie Holmes opplever nå at teaterforestillingen som er hennes første store oppdrag etter skilsmissen fra Tom Cruise, blir tatt av - svært tidlig.

Les hele saken







 
Req.time: 0.012 sec - 1 pageviews