Jeg var ferdig med en fin og kul skoledag og sola skinte. Jeg tok følge med tvillingbroren min John. Vi gikk langs den stille veien. Vi gikk sakte og rolig. Vi så mange fine og vakre hus. Jeg tok opp nøkkelen og låste opp døren. Det første jeg gjorde var å spise en brødskive med god, gammeldags brunost med melk. Deretter gjorde Jeg og John lekser. Det var en vanskelig mattelekse, men vi greide det til slutt. Deretter leste jeg avisen og på forsiden sto det: En mann drept på Kalbakken. Det sto at gjerningsmannen ikke var tatt, men de vet at gjerningsmannen var en gammel mann. Offeret ble knivstukket bakfra. Jeg hadde lest to til tre spennende artikler da jeg fant ut at jeg glemte norskboken min. Jeg hadde en norskprøve til i morgen.

Jeg løp ned til skolen og det var en lang vei. Jeg var nesten framme og der så jeg en gammel, rynkete og ekkel mann som røyket. Han så på meg mens jeg løp. Jeg tenkte på det jeg leste i avisen når jeg så på han, men det kan sikkert ikke være han. Jeg fikk den stinkende røyken igjennom nesen min og jeg fikk gåsehud av han. Jeg var framme. Jeg gikk til kontoret for å få nøkkelen til klasserommet. Jeg løp opp trappene til klasserommet. Jeg åpnet døren sakte og ingen var der. Jeg gikk inn og tok norskboken min. Deretter ga jeg nøkkelen til kontoret Jeg var på vei hjem igjen. Jeg var sliten og pustet tungt.

Jeg var hjemme igjen og etter noen sekunder ringte telefonen. Det var Peter og han sa “blir du med til banen?” og jeg sa “ok”. Jeg tok med fotballbaggen min og gikk til banen med John. Vi bodde langt unna banen. Jeg og John snakket om skoledagen mens vi gikk med tunge bein til banen. Vi var fremme og der så jeg den samme mannen jeg så ved skolen og det syntes jeg var rart. Jeg så at han drakk alkohol og tok piller. Han så på oss lenge og han smilte til meg. Han gikk sin vei etterhvert. Etter ett minutt kom Peter og vi spilte fotball. Vi spilte førstemann til fem mål. Jeg scoret fem mål etter ett minutt og det var ny rekord. Vi gjorde dette lenge og jeg vant og vant. Vi hadde det veldig gøy eller lettere sagt jeg hadde det gøy. Vi glemte tiden helt og klokken var 19.00. Vi skulle spille siste runde og jeg hadde ballen. Jeg løp og løp, akkurat som en tiger, men plutselig vrikka jeg foten og det var et forferdelig øyeblikk. Det føltes ut som det banka i foten, men heldigvis var legevakten i nærheten. Peter og John bar meg til legevakten.

Vi var hos legevakten og jeg hadde fortsatt vondt i foten. Vi måtte vente fordi andre hadde time. Etter en lang og kjedelig stund var det vår tur. “Hva er det som har skjedd her da?” spurte legen og jeg sa “Jeg vrikka foten”. Legen sjekket benet mitt og sa” Det ser ikke noe alvorlig ut, det går bort om noen timer” Jeg pustet lettet ut og svarte “ok”. Jeg prøvde og løpe og det gikk, men jeg følte smerten fortsatt. Jeg og John gikk sammen hjem. Peter måtte gå den andre veien. John sa “ Jeg går til butikken for å kjøpe melk” og jeg sa “ ok vi møtes hjemme”. Det var mørkt og kaldt, i tillegg var jeg helt alene. Jeg gikk og gikk, men plutselig så jeg en mann og han lignet på han jeg så ista. Jeg syntes det var pussig fordi jeg hadde sett han to ganger før. Denne gangen hadde han et balltre. Jeg ignorerte han og gikk forbi han, men plutselig hører jeg at noen løper bak meg og jeg ser bak og det er mannen. Jeg var sjokkert og begynte å løpe. Jeg løp og løp og jeg var langt foran han. Han kastet balltreet og han traff hodet mitt. Jeg besvimte og jeg kjente ingenting. Jeg tenkte ikke på noe, jeg var tom for tanker.

Jeg våknet og det var mørkt rundt meg. Jeg var i et stort og skittent bur. Ingen var der og jeg skjønte ingenting, men plutselig hørte jeg en mørk stemme. Det var mannen. “Slipp meg ut”, ropte jeg. Han svarte ikke. Jeg hørte en annen stemme der og det var ikke mannen. Stemmen kom fra det andre buret vedsiden av meg. “Stopp”, sa den mystiske stemmen. Det så ut som en jente. Mannen bar henne ut av buret og tok bind over øynene hennes. Mannen åpnet døren og gikk ut. Det var skremmende. Jeg var helt alene og tenkte på hva som skulle skje med meg. Jeg var der i flere timer og grublet over det samme flere ganger. Plutselig åpnes døren og jeg ser en stor og skremmende mann. Han kommer mot meg og sier “nå er det din tur”. Hjertet mitt dunket fortere og fortere. Han tok meg ut av buret og holdt meg skikkelig hardt. “Stopp”, ropte jeg høyt, men ingen var der og ingen kunne hjelpe meg. Han holdt meg fortsatt og han tok bind over øynene mine. Han bar meg og gikk til døren. Han åpnet døren og gikk videre. Bindet var ikke festet på ordentlig så jeg kunne se litt. Han tok meg med til en gul bil og la meg der. Han begynte å kjøre veldig fort. Det tok noen minutter før vi var fremme. Jeg tenkte at dette var slutten. Jeg fikk bare leve i tretten år tenkte jeg.

Han bar meg ut av bilen. Han tok av bindet. Jeg var ved en stor og skitten strand. Ingen andre en meg og mannen var der. Plutselig tok mannen og bandt meg med et tau. Jeg kunne nesten ikke bevege meg. Jeg så ned i vannet og det var veldig dypt. Han tok meg og bare kastet meg ned i vannet. Det var et stort plask og jeg kjente det. Det var enten liv eller død. Jeg kjempet og kjempet. Jeg var cirka fire meter under vannet. Under meg så jeg et lik og det så ut som om det var jenten. Jeg kjempet igjen og jeg kjente at tauet løsnet litt. Jeg prøvde å ta av tauet og det gikk. Jeg var sliten og kunne nesten ikke holde ut. Jeg følte at døden var nær. Jeg begynte å svømme oppover. Jeg svømte veldig fort, like fort som en fisk. Jeg kom ut av vannet og jeg følte at det var det siste sekundet jeg hadde på meg før jeg hadde mistet pusten. Jeg begynte å svømme til land og der var mannen. Han stirret på meg også løp han etter meg. Jeg løp jeg også. Han kastet en jernstang og den traff hodet mitt. Jeg falt ned og holdte på å besvime. Mannen kom mot fjeset mitt og sa “du er ferdig nå” og han hadde jernstangen. Etter noen sekunder besvimte jeg. Det siste jeg hørte var en politibil og jeg følte at noe tungt var oppå meg.

Neste dag var jeg på sykehuset. Familien min var ved siden av meg. Jeg tenkte at dette var merkelig. “hva skjedde døde jeg ikke?”, spurte jeg. John sa “nei, politiet fikk en melding om at en person hadde prøvd å drepe et barn og det barnet var deg”. “Er mannen i fengsel”, spurte jeg og John sa “ja”. “Hvem var det som ga meldingen til politiet”, spurte jeg og John sa “vet ikke”. Jeg grublet over dette lenge fordi det var bare meg og mannen der og ingen andre. Jeg var på sykehuset lenge og grublet over hvem som kunne ha gitt meldingen.