Jeg bærer på en gammel mobil. “Arvet” etter pappa – siden den dagen både min Nokia og Sony Ericsson gikk i kompromiss med meg. Med andre ord: Begge selskapene gikk rett til helvete … Nå til dags bærer jeg på en gråtonet Qtek. Dekslene forsvant ut i løse lufta, batteriet og SIM-kortet teipet skittent rundt telefonen, sånn at den kunne være brukbar så den får leve sitt siste leveår. FORDØMTE KUMOBIL!!

Ganske avhengighetsskapende. Må ha den etter enhver tid – men på samme tid lite fristende å ta opp fra et røkhull bukselomme og vise samfunnet hvilken prakk jeg bærer på. Jeg blir trist hver gang jeg ser de par manglede knappene, som uansett var ganske ubrukelig, mens andre bærer en mer luksuriøse og skinnende elektronikk enn meg.

Hver bidige, travel dag blir jeg bombardert med tapte anroper og meldinger fra kjente, gjennom mine mange vennekretser og klaner. Jeg er ikke alltid helt på nett, som dere sikkert vet folkens? Når jeg ikke svarer på telefonen betyr det fire ting: Enten har jeg den på lydløs (som vanlig), opptatt med noe annet, ikke har telefonen min i nærheten, eller at jeg rett og slett ikke er på nett. Som vanlig, som sagt …

Også en ting til du også må bemerke deg til: Det er ikke alltid jeg er like rik på å ringe og sende meldinger tilbake når lommene mine er tomme for cash.

Etter skoletid når jeg ble ferdig med mitt verk, kom fostermoren min og hentet meg utenfor inngangen opp til City syd. Kaldsvett etter sin første treningsøkt på lenge (3T), får jeg tilsendt gave. En liten ekstra førjulsgave. Og gjett hva? Tror du vinden hvisket Jeanette i øre om telefonen min sin siste avskjed?