Han bor i ett gammelt, falleferdig hus som knirker og stønner. Det har huller i taket og er omringet av tett mørk skog. Han lusker runt kledd i en svart kappe med en hette som altid kaster en skygge over ansiktet hans. Øynene er det eneste du kan se igjenom de svarte skyggene, for de er av ett mørke som trenger gjennom den svarteste natten. De er dype som ett hav av blekk. Viss du ser inn i dei øynene kjennes kjennes det us som om han borer i hodet ditt med en trykklufs b-orr, det kjennes som om han ser rett inn i sjelen din og graver ut de dypeste og mørkeste hemelihetene som du ikke viste du hadde en gang. Han tvinger deg til og gjennopleve alle de verste minnene dine og han trekker fram all smerten du har kjent gjennom hele live. Viss du ser inn i de øynene er alt forbi. Du blir dinglende i mørket av de øynene for altid mens skrikene og gåten fra dine skjære som ett endeløst ekko i det mørket som omringer deg. En gang vill du stå ansikt til ansikt med mannen med disse øynene, for han vil altid være her, luskende og ensom. Noen kaller ham døden.