Søk i stiler
 

Alt kjem til å gå bra


Handler om en jentes forventninger, håp, savn, familie og framtiden.

Sidemålstentamen for vår 2011.

Sjanger:NovelleLastet opp:02.06.2011
Språkform:NynorskForfatter:
Tema:Familie
Død
Oppvekst
Sorg og savn
Verktøy:Utskrift   Del på Facebook



Himmelen var blå som havet den dagen tidlig i juni. Sola sto som ei stor gul kontrast i forhold, og fuglane kvitra muntert i trea. Klukka var såvidt 12 og eg hadde sett postmannen hadde kome med posten vår frå vindauget på rommet mitt. Postmannen hadde lagt nedi noko stort, kvitt og tjukt. «Det må vere brevet mitt!» tenkte eg høgt. Eg sprang fort ned i gangen, tok på meg dei nye joggeskoa mine som eg hadde fått til bursdagen min to veker tidligare, og jekk ut. «Håper det er det brevet som eg ønskjer», tenkte eg muntert.

 

Då eg hadde gått to meter frå døra bråstansa eg. Noko slo inn i hjernen min som ei tjuekilos sekk med bly, eller noko anna tungt. Sola hadde akkurat gått bak den einaste skya på himmelen og etterlat seg heimen vår grå og ikkje så lys lenger. Fuglane kvitra heller ikkje lenger og verda vart rett og slett litt skummel i forhold til det glade augeblikket ista. «Kva om det er feil brev? Kva om framtida mi ikkje blir slik som eg vil ha ho til å bli?» tenkte eg høgt. Eg kjente at hjarta mitt byrja å slå litt fortare. Og plutseleg følte eg meg redd, som ei antilope som vert jakta på av ei løve eller ein tiger. Eg ville eigentleg ikkje gå ned til postkassa å hente brevet som avgjorde framtida mi. Men samstundes ville eg sjå kva som sto der. Kva om det sto i brevet at eg kom inn? Då ville det vera synd om eg ikkje opna det. «Eg må gjere det. Ikkje berre for meg, men for alle som har hjelpt meg med alt, familien, venner, og mamma», tenkte eg og tvang meg sjølv vidare ned til postkassa vår.

 

Mens eg jekk tenkte eg på kor fint det var mens eg var lita og alle andre kunne passe på meg. Om eg gjorde noko gale sa mamma eller pappa alltid, at det kjem til å gå bra tilslutt. Pappa sa det til og med då mamma døydde. Då ho låg i senga si, bleik og kjei etter ein lang kamp mot kreften, la pappa handa si på skuldra mi å sa «Lille-venn, det kjem til å gå bra, vi kjem til å klare oss.» No som eg tenker tilbake på det, veit eg ikkje lenger kven han prøvde å trøyste, meg eller seg sjølv. Men det gjekk bra med oss tilslutt, pappa kom over sorgen og byrja å arbeide att etter 1 år. Eg skjønte ikkje så mykje, så eg fortsette som før. Rett etter begravinga til mamma skjedde det noko underleg. Leger ville ha sagt det var innbilling, men eg er ikkje så sikker.

 

Eg sat ute på graset då eg kjende ein varm vind som snurra rundt meg. Og eg kunne kjenne den etterlengta parfymen til mamma streife nasen min. Og så høyrde eg mamma si stemme som sa «Ikkje ver redd lille venn, alt kjem til å gå bra, eg er her med dykk, og eg går ingen stad.» Dei fleste ville vorte skikkeleg redde, men eg vart ikkje det. Eg vart heller letta over at mamma ikkje hadde forlata oss.

 

Eg var nesten ved postkassa no. Ho sto å skein i ljoset frå sola som nett hadde kome fram frå skya og sto så majestetisk i den djupraude fargen. Grusen under skorne mine knasa i takt med skritta mine, og det høyrtes nesten ut som dei talte ned skritta til postkassa. 10...9...8...7...6...5...4...3...2...1... ...

 

Skorne mine hadde stoppa. Rett framfor den store raude boksen. Hjartet mitt dundra av forventing, redsel, lykke, smerte, håp og sorg. Dette var augeblikket. Eg skjønte eg at eg sto ved eit vegskilje. Noko som avgjorde alt for meg. FRAMTIDA. Det store, kvite brevet som låg i gapet på den store raude boksen avgjorde kven eg blir, kva eg blir, kor eg skal bu, lønna mi, utdanninga mi. No gjaldt det berre å løfte hendene, opne lokket, stikke den andre handa ned i opninga og ta opp brevet. Eg prøvde å gjere det eg tenkte, og det gjekk. No sto eg med brevet i den utstrakte armen min, langt ifrå resten av kroppen. Eg ville ikkje opne det. Det er for vanskeleg, og eg klarer det ikkje. Eg slapp brevet ned på graset ved sidan av postkassa, og det dala sakte men sikkert ned på bakken. Og sjølvtilliten min dala ned med det.

 

Då kjente eg ein varm vind som susa i øyrene mine. Ei velkjend vind. Og ei velkjent lukt. Mamma. Eg sto som forsteina, men hjartet mitt banka ikkje så mykje lenger. Det roa seg ned. Dette er så lenge sidan! 8 år sidan eg sist høyrde mamma si milde stemme prate til meg. No sa ho «Lille-venn. Ikkje ver redd. Brevet er ikkje noko farleg, det er jo berre blekk og papir. Så opne brevet, alt kjem til å gå bra. Du er trygg, eg er her med deg, og eg går ingen stadar.» Og like raskt som vinden kom, drog den att. Men eg vert forandra. Eg fekk mot til å klare det. Eg plukka opp brevet, og kjende at det ikkje var noko å vere nervøs eller redd for lenger.

 

Eg gjekk til ein av dei store steinane våre og sette meg ned med brevet i handa. Steinen var svart og varm etter at sola hadde varma ho eit par timar. Eg studerte det som sto utanpå først. «Mia Gardstad, 2670 otta, Norway», leste eg høgt for meg sjølv. Skrifta vert skriven med ei sirlig handskrift og med ein svart tynn penn. Øverst oppi i høgre hjørne vert det klistra 3 frimerke med bilete av ein skulebok, eit hus, som sikkert skulle vere ein skule og på det siste vert det bilete av eit brev.

 

Eg såg rundt meg ein siste gong og prøvde å hugse korleis alt såg ut. Eg ville prøve å hugse dette augeblikket for alltid. Den koboltblå himmelen, den store gule sola, det grønne graset som sola seg, det blå store huset som eg har vekst opp i, alle fuglane som kvitra muntert på bakken og oppi den enorme lime-grøne bjørka. Eg ville hugse heile familien min som han var når mamma levde og pappa, mamma, Line og eg var lykkelige samen. Eg vil ikkje hugse den vonde tida etterpå, då eg måtte gjere alt heime. Men dette er noko eg vil gjere for meg sjølv. Noko eg må. Noko eg ønskjer.

 

Eg tok skrittet, opna lemmen på brevet og trakk ut det første arket der overskrifta sto med pen skrift...


Kommentarer fra brukere


En gang i blant skrives det kommentarer som mangler seriøsitet eller som ikke har noe med oppgavens tema å gjøre. Hjelp oss å rydde! Klikk 'varsle' nederst til høyre på de meldinger du mener må bort. Så fjerner redaksjonen kommentarene etter hvert.


05.04.2017 12:08

Bra!
25
anbefalinger
hueheuhue

>:(
05.04.2017 12:14

Bra!
9
anbefalinger
IKKE VARSLE HOMSE UNGE

homse
05.04.2017 12:08

Bra!
6
anbefalinger
leg liker fisker

OST
05.04.2017 12:12

Bra!
5
anbefalinger
leg liker ikke fisk

Hemmelig ;)
05.04.2017 12:04

Bra!
2
anbefalinger
Veldig bra.  Very Happy :-D

KYS
05.04.2017 12:20

Bra!
2
anbefalinger

Hitler
05.04.2017 12:23

Bra!
2
anbefalinger







Dette er en utmerket artikkel.

Andre verdenskrig

Portal: Andre verdenskrig
(Omdirigert fra 2 verdenskrig)

Hopp til: navigasjon, søk



Andre verdenskrig

WW2Montage.PNG

Dato Asia: 7. juli 1937–2. september 1945
Europa: 1. september 1939–8. mai 1945
Sted Europa, Asia, Afrika, Oseania
Resultat
Alliert seier i verdens til nå dødligste konflikt.[1]

De forente nasjoner blir stiftet.
USA og Sovjetunionen blir supermakter - konflikter mellom disse leder til den kalde krigen.
Avkolonisering av det britiske-, italienske- og franske imperiet.


Stridende parter
De allierte:
Sovjetunionen Sovjetunionen (1941–1945)
USA USA (1941-1945)
Storbritannia Storbritannia
Kina Kina
Frankrike Frankrike
og flere Aksemaktene:
Det tredje riket Det tredje riket
Italia Italia
Japan Japan
og flere
Kommandanter og ledere
Storbritannia Winston Churchill
Sovjetunionen Josef Stalin
USA Franklin D. Roosevelt
Kina Chiang Kai-shek
Frankrike Charles de Gaulle Det tredje riket Adolf Hitler
Italia Benito Mussolini
Japan Hirohito (昭和天皇, Shōwa ten\'nō Wink ;-\)
Tap
Militære tap:
17 000 000
Sivile tap:
33 000 000
Totalt tap:
50 000 000
...detaljer Militære tap:
8 000 000
Sivile tap:
4 000 000
Totalt tap:
12 000 000
...detaljer

Andre eller annen verdenskrig regnes som den siste av to globale væpnede konflikter, og pågikk i årene 1939 til 1945. Den militære konflikten involverte de fleste av verdens nasjoner, herunder alle stormaktene, og to stridende militære allianser, de allierte og aksemaktene, ble dannet. Det var den mest altomfattende striden i verdenshistorien, med mer enn 100 millioner mobiliserte soldater. I en tilstand av total krig, hadde de største stridende nasjonene plassert alle økonomiske, industrielle og vitenskapelige ressurser tilgjengelig for krigsinnsatsen, og skillet mellom sivile og militære ressurser var borte. Konflikten var preget av hendelser som involverte massedød av sivile, inkludert holocaust, strategisk bombing og det eneste tilfellet av atombomber brukt i krig, og resulterte i 50 til 70 millioner drepte, noe som gjør den til den dødeligste konflikten i menneskehetens historie.

Selv om Japan allerede var i krig med Kina fra 1937 av, er det den generelle oppfatning at andre verdenskrig brøt ut 1. september 1939, da Tyskland invaderte Polen, med påfølgende krigserklæringer fra Frankrike samt de fleste land i det britiske imperiet og Samveldet av nasjoner. Fra sent i 1939 til tidlig i 1941, i en serie av felttog og avtaler, erobret og annekterte Tyskland en betydelig del av det kontinentale Europa. I henhold til tysk-sovjetiske avtaler okkuperte og annekterte Sovjetunionen territorier fra seks av sine europeiske naboland, blant disse Polen. Storbritannia støttet av samveldestatene ble den eneste stormakten som fortsatte kampen mot aksemaktene, med slag som fant sted i Nord-Afrika så vel som det langvarige slaget om Atlanterhavet. I juni 1941 iverksatte de europeiske aksemaktene en invasjon av Sovjetunionen i det som ble den største landbaserte krigsscenen i historien, og som bandt opp store deler av aksemaktenes militære styrker. I desember 1941 gikk Japan, som siktet seg inn på asiatisk dominans, til angrep på USA samt europeiske kolonier og territorier i Stillehavet, i en rask erobring av det vestlige Stillehavet.

Aksemaktenes fremrykking ble stoppet i 1942, etter at Japan tapte en rekke sjøslag og de europeiske aksemaktene ble beseiret i Nord-Afrika og i det avgjørende slaget om Stalingrad. I 1943, gjennom en rekke tyske tap i Øst-Europa, den allierte invasjonen av det fascistiske Italia, samt amerikanske seire i Stillehavet, mistet aksemaktene initiativet og foretok strategiske tilbaketrekninger på alle fronter. I 1944 invaderte de vestlige allierte det okkuperte Frankrike, mens Sovjetunionen gjenvant alle tapte territorier og invaderte Tyskland og dets allierte. Krigen i Europa endte med sovjetiske troppers erobring av Berlin etterfulgt av Tysklands betingelsesløse overgivelse 8. mai 1945. Sovjetunionen erklærte Japan krig, invaderte Mandsjuko og invasjonen av Japan var nært forestående. Krigen i Asia endte 15. august 1945, da Japan overga seg.

Andre verdenskrig endret politiske landskap og sosiale strukturer på et globalt nivå. De forente nasjoner ble etablert for å fremme internasjonalt samarbeid og for å hindre fremtidige konflikter. Stormaktene som vant krigen: Sovjet, USA, Storbritannia, Kina og Frankrike ble permanente medlemmer i FNs sikkerhetsråd. Sovjetunionen og USA fremsto som rivaliserende supermakter i opptakten til den kalde krigen, som skulle komme til å vare i 46 år. Samtidig avtok europeiske stormakters innflytelse, og avkoloniseringen av Asia og Afrika begynte. De fleste land hvis industri hadde blitt rammet, gikk mot en ny økonomisk høykonjunktur. Politisk integrasjon, særlig i Europa, vokste frem i et forsøk på å stabilisere relasjoner etter krigen.



Innhold [skjul]
1 Kronologi
2 Bakgrunn
3 Opptakten 3.1 Italias invasjon av Etiopia (1935)
3.2 Den spanske borgerkrigen (1936-1939)
3.3 Japans invasjon av Kina (1937)
3.4 Japans invasjon av Sovjetunionen og Mongolia (193 Cool 8-\)
3.5 Europeiske okkupasjoner og avtaler

4 Krigens gang 4.1 Krigen bryter ut (1939-1940)
4.2 Nord-Europa (1940-1941)
4.3 Slaget om Atlanterhavet
4.4 Middelhavet (1940-1941)
4.5 Krigen blir global (1941-1942)
4.6 Aksemaktene stoppes (1942-1943)
4.7 Luftkrig over Tyskland
4.8 Italia
4.9 Alliert overtak (1943-1944)
4.10 Alliert seier (1944-1945)

5 Etterspill
6 Påvirkning på samfunnet 6.1 Tap og krigsforbrytelser
6.2 Konsentrasjonsleirer og slavearbeid
6.3 Hjemmefront og produksjon
6.4 Okkupasjon
6.5 Fremskritt i teknologi og krigføring

7 Se også
8 Referanser
9 Litteratur
10 Eksterne lenker


Kronologi[rediger | rediger kilde]


Utdypende artikkel: Tidslinjer i andre verdenskrig

Starten på andre verdenskrig er vanligvis ansett å være 1. september 1939 med den tyske invasjonen av Polen,[2] Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig to dager etter, den 3. september 1939.[3] Denne artikkelen benytter den vanlig angitte datoen. Andre datoer for konfliktens begynnelse inkluderer starten på den andre kinesisk-japanske krig den 7. juli 1937.

Den britiske historikeren A. J. P. Taylor hevdet at den kinesisk-japanske krig og krigen i Europa og dets kolonier fant sted samtidig og at de to konfliktene smeltet sammen i 1941. Andre datoer som noen ganger brukes for start av andre verdenskrig er ved den italienske invasjonen av Etiopia 3. oktober 1935. Eksakt dato for krigens slutt er heller ikke stadfestet. Japans akseptering av våpenhvile 14. august 1945 (V-J dag) angis av mange, i stedet for Japans formelle overgivelse 2. september 1945, mens for de fleste europeere er slutten på krigen ensbetydende med den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945. Den endelige fredsavtalen med Japan ble imidlertid ikke undertegnet før 1951 og fredsavtalen med Tyskland ble ikke undertegnet før i 1990.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]





To diktatorer møtes i det okkuperte Jugoslavia: Til venstre Italias Benito Mussolini, til høyre Tysklands Adolf Hitler
Første verdenskrig endret radikalt det politiske kartet i Europa, med Sentralmaktenes nederlag, inkludert Østerrike-Ungarn, Tyskland og Det osmanske rike og med Bolsjevikenes maktovertagelse i Russland. Seierrike allierte stater som Frankrike, Belgia, Italia, Hellas og Romania fikk utvidet sine territorier, mens nye stater ble dannet etter Østerrike-Ungarns, Russlands og Det osmanske rikes kollaps.

På tross av pasifistiske bevegelser etter krigen forårsaket tapene irredentistisk og revansjistisk nasjonalisme til å bli en viktig faktor i en rekke europeiske stater. Irredentisme og revansjisme var sterk i Tyskland grunnet de betydelige territorielle og finansielle tap som Versaillestraktaten påførte landet.[4] Under avtalen mistet landet 13 % av sitt hjemmeterritorium og alle oversjøiske kolonier mens tysk annektering av andre stater ble forbundt, store krigserstatninger pålagt og strenge grenser ble lagt på størrelse og kapasitet for landets væpnede styrker. Samtidig førte Den russiske borgerkrigen til etableringen av Sovjetunionen.

Det tyske keiserriket ble oppløst ved Novemberrevolusjonen i 1918 og en demokratisk regjering,[5] senere kjent som Weimarrepublikken, ble opprettet. Kapitulasjonen ga næring til forestillinger om indre svik som i Dolkestøtlegenden.[5] Mellomkrigstiden så kamp mellom tilhengere av den nye republikken og hardkokte tilhengere av både høyre- og venstresiden.[4] Selv om Italia som medlem av Ententen fikk øket sitt territorium så var italienske nasjonalister sinte over at løftene Storbritannia og Frankrike ga for å få landet med i krigen ikke ble innfridd. Fra 1922 til 1925 tok facistbevegelsen ledet av Benito Mussolini, makten i Italia, etter den såkalte marsjen mot Roma,[6] med en nasjonalistisk, totalitær og korporativ basis hvor representativt demokrati ble avskaffet, sosialister og liberale undertrykket og en aggressiv utenrikspolitikk ble ført hvor målet var å omdanne Italia til en verdensmakt, «et nytt romersk imperium».[7]

I Tyskland forsøkte NSDAP, ledet av Adolf Hitler å etablere en totalitær stat. Med Den verdensomspennende økonomiske krisen (den store depresjonen) fra 1929 økte nasjonalsosialistene sin oppslutning og Hitler dannet regjering i 1933.[7] Etter riksdagsbrannen innførte Hitler en ett-parti stat ledet av nasjonalsosialistene.[7] Hitler skapte det han kalte et «tredje rike», et ensrettet Tyskland der politisk opposisjon og fagforeninger ble forbudt, jødene ble forfulgt og media ble strengt kontrollert.[8] Benevnelsen peker også på at dette styret tok mål av seg å være etterfølgeren etter Det tysk-romerske rike og Det tyske keiserrike.

Kuomintangpartiet i Kina lanserte en gjenforeningskampanje mot regionale krigsherrer og samlet formelt Kina i løpet av 1920-årene, men ble etter hvert innblandet i borgerkrig med sine forhenværende kommunistiske allierte. I 1931 brukte det militaristiske keiserriket Japan Mukdenhendelsen for å invadere Mandsjuria og etablere lydriket Mandsjukuo.

Kina tok opp Japans aggresjon i Folkeforbundet som fordømte Japans angrep, noe som førte til at Japan trakk seg ut av Folkeforbundet. De to nasjonene utkjempet deretter flere slag, ved Shanghai, Rehe og Hebei, inntil en våpenhvile ble undertegnet i 1933. Etter våpenhvilen fortsatte kinesiske frivillige styrker motstanden mot japansk aggresjon i Mandsjuria og Indre Mongolia.

Etter at Hitler hadde kommet til makten, begynte han å undergrave Versailles-traktatens militære restriksjoner og styrkemessige begrensinger.[8] For å sikre seg mot Tyskland inngikk Frankrike en avtale med Italia, hvor Frankrike blant annet aksepterte Italias invasjon av Etiopia. Situasjonen tilspisset seg da Saargebiet ble gjenforent med Tyskland, Hitler erklærte Versaillestraktaten død og gjeninnførte verneplikten,[8] samtidig med en voldsom økning av forsvarsbudsjettet.

I et forsøk på å hindre ytterligere tysk ekspansjon inngikk Storbritannia, Frankrike og Italia en avtale (Stresa Front). Sovjetunionen som var bekymret over tyske mål om erobring av store områder i øst inngikk en gjensidig bistandsavtale med Frankrike, bistand i henhold til pakten var imidlertid avhengig av godkjennelse fra Folkeforbundet, noe som i praksis gjorde at den hadde lite verdi. I juni 1935 inngikk Storbritannia en flåteavtale med Tyskland som lettet på tidligere pålagte begrensninger. USA som var bekymret over utviklingen både i Europa og Asia vedtok i august 1935 en nøytralitetsakt. I oktober 1935 invaderte Italia Etiopia og Tyskland var det eneste større europeiske land som støttet invasjonen. I etterkant oppga Italia sine innsigelser mot Tysklands mål om å absorbere Østerrike.

I 1936 gikk Hitler inn i Rhinland, et område Versailles-traktaten krevde skulle være demilitarisert.[9] Da den spanske borgerkrigenen brøt ut i juli ble den høyreorienterte general Francisco Franco støttet av Italia og Tyskland, mot den demokratisk valgte og Sovjet-støttede spanske regjeringen.[10] Frivillige fra hele Europa kjempet på begge sider, men hovedsakelig for regjeringen. Franco vant likevel krigen i 1939, mye takket være massiv hjelp fra Italia og Tyskland.[10] Det tyske Luftwaffe deltok aktivt i kampene ved strategisk bombing av byen Guernica og hovedstaden Madrid.[9] I oktober 1936 inngikk Tyskland og Italia Roma-Berlin aksen. En måned senere undertegnet Tyskland og Japan Antikominternpakten som Italia sluttet seg til året etter. Etter Xi\'an-episoden i Kina i desember 1936 ble Kuomintang og kommuniststyrkene enig om våpenhvile for å etablere en samlet front mot Japan.

Opptakten[rediger | rediger kilde]

Italias invasjon av Etiopia (1935)[rediger | rediger kilde]


Utdypende artikkel: Den andre italiensk-abessinske krig

Den andre italiensk-abessinske krig begynte i oktober 1935 og endte i mai 1936. Krigen ble utkjempet mellom de væpnede styrkene til Italia og Etiopia (på den tiden mest kjent som Abyssinia). Krigen endte med militær okkupasjon av Etiopia av italienske styrker og anneksering inn i den nylig opprettede kolonien Italiensk Øst-Afrika, i tillegg blottla konflikten Folkeforbundets maktesløshet som en styrke for å beholde freden. Både Italia og Etiopia var medlemmer av Folkeforbundet, men Folkeforbundet gjorde ikke noe da Italia klart brøt mot forbundets artikkel 10.

Den spanske borgerkrigen (1936-1939)[rediger | rediger kilde]


Utdypende artikkel: Den spanske borgerkrig

Hitler og Mussolini ga mye militær og finansiell støtte til det nasjonalistiske opprøret ledet av general Francisco Franco i Spania. Sovjetunionen støttet den sittende regjering i den spanske republikken som også hadde sympati for venstresiden. I tillegg kjempet over 30 000 frivillige utlendinger i de internasjonale brigadene med republikken, mot Franco. Både Tyskland og Sovjetunionen brukte denne stedfortrederkrigen for å prøve ut forbedrede våpen og taktikk. Bombingen av Guernica av den tyske Legion Condor i april 1937 bidro til vidstrakt bekymring at neste krig ville innebære omfattende terrorbombing av sivile. Selv om det var noen få gjenværende områder som gjorde motstand så erklærte de spanske nasjonalistene at det hadde seiret 1. april 1939.

Japans invasjon av Kina (1937)[rediger | rediger kilde]


Utdypende artikkel: Andre kinesisk-japanske krig

Etter å ha fremprovosert hendelsen ved Marco Polo-broen i juli 1937 okkuperte Japanske styrker den tidligere kinesiske hovedstaden Beijing og begynte en krig for å erobre hele Kina.[11] Sovjet og Kina undertegnet kort etter en ikke-angrepspakt og forsynte de kinesiske styrkene med militært materiell, noe som førte til at Kinas til da samarbeide med Tyskland opphørte. General Chiang Kai-shek satte inn sin beste armé for å forsvare Shanghai, men etter tre måneders kamp falt byen. Japanerne fortsatte å presse de kinesiske styrkene og erobret hovedstaden Nanjing i desember 1937, hvoretter de japanske angriperne begikk Nanjingmassakren, hvor hundretusener av kinesiske sivile og krigsfanger ble myrdet.

I 1938 ødela de kinesiske styrkene diker for å skape flom i den Gule elv, det hindret de japanske styrkenes fremrykking mot Wuhan, men byen ble erobret i oktober 1938. De japanske styrkenes fremgang førte ikke til kinesisk kollaps som Japan håpet, men kinesisk tilbaketrekking til Chongqing og fortsatte kampen mot den japanske invasjonen.

Japans invasjon av Sovjetunionen og Mongolia (193 Cool 8-\)[rediger | rediger kilde]


Utdypende artikkel: Den sovjetisk-japanske grensekrig





Situasjonen i Kina i 1940: Områder i fiolett var kontrollert av Japan
I juli 1938 trengte japanske styrker fra Korea inn på Sovjetisk territorium og ble stoppet av sovjetiske styrker i slaget ved Khasan. De japanske styrkene forsøkte igjen i mai 1939 og trengte inn i Mongolia fra japanskkontrollert Mandsjukuo.[12] De japanske styrkene hadde først fremgang, men ble stoppet og knust av et kraftig sovjetisk motangrep ledet av general Georgij Zjukov i Slaget om Khalkhin Gol i september 1939, det første større nederlag for den japanske Kwantunghæren. Det førte til at japanerne måtte be om en våpenhvileavtale den 16. september 1939.[12]

Dette nederlaget bidro til at den japanske ledelsen gikk bort fra ideen om en mulig invasjon av Sovjetunionen og erobring av Sibir for å løse problemet med sine manglende naturressurser (alternativet i nord), og heller vendte blikket sørover mot det franske Indokina og spesielt det oljerike nederlandske Ostindia (alternativet i sør).[12]

Europeiske okkupasjoner og avtaler[rediger | rediger kilde]


Utdypende artikler: Anschluss, Münchenavtalen og Molotov–Ribbentrop-pakten





Molotov-Ribbentrop-pakten, angitte interesseområder til venstre og virkelige grense-endringer til høyre
I mars 1938 iverksatte Hitler Anschluss hvor Østerrike ble innlemmet i Tyskland.[13] Frankrike og Storbritannia forholdt seg passive til Hitlers åpenbare brudd på Versailles-traktaten. Deres sikkerhetspolitiske strategi gikk på å føre en diplomatisk appeasement-politikk overfor Tyskland. Hitler satset på at vestmaktenes holdning skulle fortsette og fremsatte sitt neste krav som var at den tsjekkoslovakiske provinsen Sudetenland, som hadde hørt inn under Østerrike frem til 1918, skulle overføres til Tyskland.[13] Dette ble grunngitt med at landområdet hovedsakelig bestod av en etnisk tysk befolkning som ønsket å tilhøre Tyskland.

Sudetenland var verdifullt av både økonomiske og militærstrategiske årsaker. Tsjekkoslovakia hadde mesteparten av sine festninger og forsvarsverk mot nord og vest nettopp i Sudetenland. Det bygget seg opp en spent sikkerhetspolitisk situasjon som i siste liten ble løst ved et diplomatisk forlik.[14] Tross bitre tsjekkoslovakiske protester godtok Storbritannias statsminister Neville Chamberlain og Frankrikes statsminister Édouard Daladier gjennom Münchenavtalen den 30. september 1938 at Sudetenland skulle tilfalle Tyskland.[14] I mars 1939 brøt imidlertid Hitler denne avtalen ved å okkupere resten av Tsjekkoslovakia, og gjorde området til et tysk protektorat.[15]

Vestmaktene erkjente nå at de ikke kunne stole på avtaler med Hitler og da Tyskland gjorde krav på Danzig (Gdańsk) advarte Storbritannia og Frankrike om at et angrep på Polen ikke ville bli godtatt.[15] Etter Italias invasjon av Albania i april 1939 ga Storbritannia og Frankrike tilsvarende garantier til Romania og Hellas. Kort etter det fransk-britiske løftet til Polen inngikk Tyskland og Italia Stålpakten.

For å sikre seg mot en to-frontskrig gjorde Hitler en tilsynelatende helomvending i Tysklands forhold til Sovjetunionen og den 24. august undertegnet de to landene en ikke-angrepspakt, kjent som Molotov–Ribbentrop-pakten.[16] Pakten hadde et hemmelig tillegg som ga Tyskland og Sovjetunionen interesseområder, den vestlige delen av Polen og Litauen for Tyskland og den østlige delen av Polen, Finland, Estland, Latvia og Bessarabia for Sovjetunionen. Kun en uke etter avtalen var undertegnet, den 1. september 1939, begynte Tysklands invasjon av Polen.[16][17]

Krigens gang[rediger | rediger kilde]

Krigen bryter ut (1939-1940)[rediger | rediger kilde]


Utdypende artikler: Felttoget i Polen i 1939 og Vinterkrigen





Tyske soldater river ned den polske grensebommen etter at de tyske styrkene krysset grensen 1. september 1939.
Foto: Deutsches Bundesarchiv, Hans Sönnke

Som en reaksjon på den tyske invasjonen 1. september 1939,[2] erklærte Frankrike og det britiske imperiet Tyskland krig den 3. september.[18] Dette var i henhold til garantiene de hadde gitt om Polens uavhengighet. Bortsett fra å erklære Tyskland krig forholdt Storbritannia og Frankrike seg stort sett passive og overlot Polen til sin skjebne.[19]

De polske styrkene hadde små sjanser mot det tyske militærmaskineriet. Tyskland angrep fra nord, vest og sør, og med tallmessig overlegenhet og den nyutviklede lynkrigsdoktrinen kom store deler av Polen raskt under tysk kontroll.[18]

Den 17. september ble også Polen invadert fra øst av Sovjetunionen,[20] i samsvar med den hemmelige delen av Molotov–Ribbentrop-pakten.[21] Den polske regjeringen flyktet da fra landet via Romania, men den polske motstanden varte frem til 5. oktober da de siste lommene av militær polsk motstand gav opp.[20]

Etter felttogets slutt ble Polen delt i to.[22] Den østlige delen ble innlemmet i Sovjetunionen, og de vestlige delene ble innlemmet i Tyskland som gau Danzig-Westpreussen. Store deler av det sentrale Polen ble styrt av tyskerne gjennom det såkalte Generalguvernementet.[23] De tyske og sovjetiske okkupasjonsstyrkene for hardt frem mot den polske befolkningen, store deler ble vilkårlig behandlet, deportert og titusenvis ble myrdet av de tyske og sovjetiske soldatene.[24][25]

De polske styrkenes kapitulasjon avsluttet imidlertid ikke polakkenes krigsinnsats. Både deler av den polske hæren og marinen kom seg over til Storbritannia, hvor de fortsatte å kjempe på alliert side ved en rekke krigsavsnitt krigen ut.[22]





Finske skitropper i den nordlige Finland under vinterkrigen 1939-40
Den 30. november gikk Sovjetunionen til angrep på Finland,[26] noe som førte til at Sovjetunionen ble ekskludert fra Folkeforbundet. Bakgrunnen for angrepet var sovjetiske krav som blant annet gikk ut på at finnene måtte trekke seg tilbake fra grensen mot Leningrad, et krav finnene avslo.[27] Det finske avslaget gav Stalin påskuddet han trengte til å invadere nabolandet.[28]

Sovjetunionen satte inn hele 450 000 mann i angrepet, mot finnenes 250 000. Overlegenheten i antall gjorde likevel ikke at Den røde armé seiret så lett som forventet.[29] Under den uvanlig harde vinteren 1939-40 ble de sovjetiske tapene svært store. Stalins utrenskninger noen år i forveien førte til at rundt halvparten av Den røde armées høyere offiserer enten var myrdet eller i Gulag,[30] noe som førte til at de sovjetiske styrkene led under dårlig lederskap.[31] I flere slag, blant annet slaget ved Suomussalmi, ble hele sovjetiske divisjoner utslettet.[29]

Angrepet på Finland førte til stor sympati for finnenes sak i resten av verden. Frivillige fra Finlands naboland, spesielt Sverige, kjempet på finnenes side mot den sovjetiske krigsmakten. Regjeringene i Frankrike og Storbritannia vurderte også å gripe inn til fordel for finnene, planen var at franske og britiske styrker fra Narvik skulle fraktes gjennom Sverige til Finland.[32]

Utover i 1940 ble imidlertid overmakten for stor. Sovjetiske styrker hadde endelig greid å trenge gjennom Mannerheimlinjen, samtidig som hjelpen fra Vestmaktene lot vente på seg. I slutten av februar innledet den finske regjeringen forhandlinger om en fredsavtale, og med freden i Moskva den 7. mars måtte finnene avstå betydelige deler av territoriet til Sovjetunionen.[29]

Nord-Europa (1940-1941)[rediger | rediger kilde]





Tyske styrker angriper med bombekaster ved Leiteberget. Dette bildet er fra angrepet på fenrik Kvaals sikringsstyrke.
Bagn Bygdesamling (1940)


Utdypende artikler: Angrepet på Norge i 1940, Angrepet på Danmark i 1940 og Andre verdenskrig på Færøyene

For å sikre nordflanken mot britiske angrep, malmforsyningen over Narvik og gode muligheter for skips- og u-båtbaser, invaderte Tyskland Norge og Danmark den 9. april 1940.[33] Angrepet var historiens første integrerte luft, sjø- og landangrep under en kommando, general Nikolaus von Falkenhorst.[34] Danmark hadde ingen sjanse til å stå i mot den tyske invasjonen, og etter mindre trefninger langs grensen overgav den danske regjeringen seg mot å få beholde et indre selvstyre.

Invasjonen av Norge innebar tyske angrep på Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, Narvik og Egersund.[34] Etter at norske styrker på Oscarsborg festning senket den tyske krysseren «Blücher» i Drøbaksundet der 1000 tyskere omkom, ble imidlertid erobringen av Oslo utsatt, noe som gav kongen, gullbeholdningen og regjeringen tid til å evakuere. Med unntak av kampene under innseilingen til Oslo og kampene nord for Oslo i områder hvor det ble mobilisert eller hvor mobiliserte styrker kjempet, hadde de tyske styrkene relativt små problemer med å besette Sør-Norge. Noen steder ble det på kort tid organisert irregulære styrker som stoppet tysk fremmarsj og kontroll på nøkkelpunkter. Disse var sentrale i at konge og regjering unnslapp.

De allierte nederlagene førte til at den britiske statsministeren Neville Chamberlain måtte gå av den 10. mai 1940 etter den såkalte Norway debate i Underhuset.[35] Han ble erstattet av Winston Churchill. Churchill nektet å gi opp krigen mot Tyskland på tross av bortfallet av sin viktigste allierte,[36] og fikk støtte fra samveldelandene og flere lands eksilregjeringer.

Narvik ble besatt av de tyske angriperne den 9. april, men den norske 6. divisjon greide sammen med britiske, franske og polske styrker å gjenerobre byen den 28. mai.[37] Dette var Tysklands første nederlag under krigen, og ble en viktig moralsk seier for de allierte. Gleden ble imidlertid kortvarig, siden Tysklands angrep på Frankrike 10. mai gjorde at de allierte styrkene måtte trekkes ut i starten av juni.[37] Uten fremmed støtte måtte Norge oppgi kamphandlingene på norsk jord.[37] Kongen og regjeringen dro imidlertid i eksil i Storbritannia, slik at de med base i London kunne fortsette motstandskampen mot den tyske okkupasjonen.[37]

Det tyske flåte-angrepet på Norge kostet den tyske Kriegsmarine så store materielle tap at den aldri kom seg ordentlig etter dette, noe som hjalp den allierte krigsinnsatsen betydelig og stoppet tyskernes mulighet for å invadere Storbritannia.[38][39] Allierte marinefartøyer klarte blant annet å senke tre tyske kryssere, 10 destroyere og fire u-båter.[38]





Franske og britiske fanger ved Veules-les-Roses i juni 1940. Selv om de allierte fikk evakuert store mannskaper i Operasjon Dynamo endte likevel mange soldater i tysk fangenskap.

Utdypende artikkel: Slaget om Frankrike (1940)

Krigens første åtte måneder var preget av stillstand på vestfronten. Denne fasen av krigen har blitt kjent som skyggekrigen, da hverken de allierte eller Tyskland foretok offensive handlinger mot denne fronten.[40] Noen små sammenstøt skjedde allikevel, uten at disse var av alvorlig karakter og fikk følger for de alliertes passive venting.[35]

Stillstanden endte i mai 1940 da Tyskland satte i gang offensiven mot Benelux og Frankrike.[41] Om morgenen den 10. mai angrep tyske fallskjermsoldater Belgia og Nederland, støttet av panserdivisjoner.[41] Dette angrepet førte til at allierte styrker trakk nordover, da hærledelsen forventet en tysk repetisjon av Schlieffen-planen brukt under første verdenskrig.[41]

Da det tyske angrepet på Frankrike kom den 13. mai, var hovedtyngden av angrepet i Ardennene.[42] Dette kom uventet på de allierte, som hadde vurdert terrenget i området som uegnet til panserkrigføring.[43] Ved å legge angrepet til Ardennene unngikk også tyskerne den tungt befestede Maginotlinjen, som gikk langs den tysk-franske grensen.[43]

Etter å ha fått et gjennombrudd i sentrum satte de tyske panserstyrkene full fart mot Den engelske kanal.[44] Den 20. mai var de britiske styrkene i nord isolert fra den franske hovedstyrken, og forsvaret av Frankrike klappet raskt sammen.[44] Den britiske ekspedisjonsstyrken var etter dette fanget ved Dunkerque,[36] men grunnet en uforklarlig stopp i den tyske fremrykkingen og en utrolig evakueringsmanøver fikk man reddet restene av styrken tilbake til Storbritannia i begynnelsen av juni.[36]

Fra den 10. juni deltok også Italia i krigen.[36] Samme dag evakuerte den franske regjeringen Paris,[36] og den 22. juni kapitulerte Frankrike.[36] Tyskland besatte etter dette det nordlige Frankrike samt hele atlanterhavskysten, samtidig som et tyskvennlig regime, Vichy-regimet, ble innsatt i sør under ledelse av marskalk Pétain. Den franske generalen Charles de Gaulle, i spissen for de frie franske styrker, dro til Storbritannia og fortsatte kampen mot tyskerne.[45]





Propagandaplakat etter slaget om Storbritannia med Churchills berømte takk til de engelske jagerflygerne som man anså hadde reddet landet fra invasjon

Utdypende artikkel: Slaget om Storbritannia

Etter Frankrikes kapitulasjon i juni 1940 sto Storbritannia alene igjen som Tysklands eneste europeiske motstander i krigen.[46] USA var på dette tidspunktet ikke i krig med Tyskland og den amerikanske befolkningen var i hovedsak negative til å gå inn i en ny krig.[47][48] Hitlers plan om å invadere Storbritannia, Operasjon Sjøløve, krevde tysk luftherredømme over det sørlige England.[49] Dette motiverte slaget om Storbritannia, en luftoffensiv der Luftwaffe skulle tvinge britene ut av krigen.[49]

Luftslaget begynte i begynnelsen av juli 1940,[49] i slagets første fase var britiske flyplasser og radarstasjoner langs kysten tyskernes primære mål.[49] På tross av store tyske tap førte denne strategien frem. Da toktene var på sitt mest intense i andre halvdel av august var det britiske luftforsvaret Royal Air Force (RAF) nær ved å gi opp flybasene i det sørlige England.[50]

Etter et britisk bombeangrep på Berlin i slutten av august gav Hitler den 4. september ordre om at Luftwaffe skulle svare med gjengjeldelsesangrep mot London.[50] Den 7. september satte den tyske ledelsen denne ordren ut i livet og begynte å bombe større britiske byer.[49][50] Da var man gått bort fra ideen om en invasjon av Storbritannia, og ønsket gjennom angrep på sivile mål heller å «bombe britene til overgivelse».

Dette skiftet i strategi gav RAF tiden de trengte til å bygge seg opp igjen.[51] Den 15. september var det to store tyske raid over London, og de tyske tapene gjorde at de etterpå holdt seg til angrep nattestid.[52]

Mot slutten av 1940 og inn i 1941 fortsatte de tyske luftangrepene, selv om planene om invasjon nå var skrinlagt for godt.[49] Slaget om Storbritannia sluttet ut i 1941 da de tyske skvadronene ble overført til andre fronter og andre oppgaver.[49] Bombingen hadde da tatt livet av nesten 30 000 briter og skadet like mange.

Slaget om Atlanterhavet[rediger | rediger kilde]


Utdypende artikler: Slaget om Atlanterhavet (andre verdenskrig) og Den arktiske konvoien





Den britiske slagkrysseren «Repulse» leder «Renown» og andre skip under en manøver i Atlanterhavet




Skipet HMS «Hood» symboliserte Det britiske imperiets maritime makt, og var kjent som «The Mighty Hood». Da skipet gikk ned i kamp med det tyske slagskipet «Bismarck» ble det britiske folk sjokkert, og Churchill gav ordre om at «\'Bismarck\' må senkes for enhver pris». Dette maleriet, malt av J.C. Schmitz-Westerholt, viser «Hood» eksplodere. I forgrunnen ses HMS «Prince of Wales»




Overlevende tyske sjømenn fra u-båten U-175 etter at denne ble senket av de allierte utenfor kysten av Irland. Disse var heldige som overlevde, da u-båtmannskaper sjelden overlevde at skipet gikk ned. I løpet av krigen gikk 30 000 av 38 000 mann ned med u-båtene sine, noe som er de høyeste tapstall for en våpengren i krig noensinne
Øynasjonen Storbritannia var avhengig av import,[53] noe den tyske Kriegsmarine forsøkte å stoppe, den tyske admiralstaben anslo at om de senket 700 000 tonn skipstonnasje i måneden i ett år så ble britene tvunget til å be om fred.[54] Britene var svært klar over sin utsatte posisjon og Churchill skrev senere i sine memoarer at trusselen fra u-båtene var det eneste som virkelig bekymret han under krigen.[53]

Ved krigsutbruddet hadde tyskerne få skip i Atlanterhavet. Lommeslagskipet «Admiral Graf Spee» opererte imidlertid i Sør-Atlanteren,[55] der det fra september til desember senket ni allierte handelsskip. Trusselen mot konvoiene i Sør-Atlanteren gjorde at britene satte inn store ressurser på å få stoppet «Admiral Graf Spee», og den 13. desember ble det tyske skipet sterkt skadet av de britiske krysserne HMS «Ajax», HMS «Achilles», HMS «Exeter» og HMS «Cumberland» utenfor Montevideo. Kaptein Langsdorff tok skipet inn til Montevideo for reparasjoner, men måtte forlate havnen, og valgte å senke skipet selv.[55]

Den tyske marinens hovedstrategi var å sulte ut britene ved hjelp av ubåter,[56] en velkjent metode de også hadde brukt under første verdenskrig.[56] Etter erobringen av Frankrike og Norge hadde Tyskland fått tilgang på så mange atlanterhavshavner at britene ikke lenger kunne hindre de tyske ubåtene adgang til Atlanteren.[57] Nye og større tyske ubåtmodeller gjorde også at de kunne operere i de delene av Atlanterhavet der britene ikke kunne sette inn luftstøtte til fordel for de allierte handelsskipene.[58]

Britene hadde på sin side flere mottrekk mot den stadig voksende ubåtfaren, det viktigste var at handelsskip ble organisert i konvoier slik som under første verdenskrig,[40] der hver konvoi fikk væpnet eskorte.[40] Jagerne som ledet ubåtjakten ble utstyrt med sonarer,[40][59] samtidig som det nye våpenet Hedgehog ble utviklet.[59] Viktigst for kampen om Atlanterhavet var sannsynligvis arbeidet som ble gjort i Bletchley Park hvor de tyske kodene ble avslørt, det gjorde at britene visste stort sett hvor de tyske u-båtene befant seg og kunne styre de langsomtgående konvoiene utenom de.[60][61]

I mai 1941 dro det tyske slagskipet «Bismarck» på tokt i Atlanterhavet.[62] Etter å ha senket det britiske skipet «Hood» utenfor Island den 24. mai, ble «Bismarck» angrepet og satt ut av spill to dager senere.[63] Den 27. mai ble «Bismarck» senket av en britisk flåte ledet av flaggskipet «King George V».[63]

USA trådte inn i krigen i desember 1941 etter et japansk angrep på Pearl Harbor, den største amerikanske flåtebasen i Stillehavet. Grunnet dårlig blending og ingen eller dårlig konvoitjeneste senket tyske ubåter hele 2,5 millioner tonn alliert tonnasje utenfor kysten av USA i perioden januar til august 1942.[64] Med USAs inntreden i krigen fikk de allierte snart en enorm produksjon av nye fartøy,[65] over to tusen standardiserte handelsfartøy ble levert fra amerikanske verft i årene 1942-1945.[66]

Utover i krigen ble forholdene vanskeligere og vanskeligere for de tyske ubåtene. Forbedrede allierte doktriner og våpen, sammen med det etter hvert totale allierte luftherredømmet, gjorde at ubåtene utviklet seg til rene dødsfeller. Av totalt 40 000 mann som tjenestegjorde på tyske ubåter omkom hele 28 000, en tapsrate på rundt 75 %, blant de høyeste i en våpengren.[58]

Slagskipet «Scharnhorst» var et av de tyske skipene som utgjorde en trussel mot konvoiene, de allierte fikk sjansen til å eliminere trusselen da «Scharnhorst» julaften 1943 gikk ut for å senke en alliert konvoi til Russland.[67] Tyskerne visste ikke at det britiske slagskipet HMS «Duke of York», krysseren «Jamaica», «Stord» og tre andre allierte jagere fulgte konvoien på avstand den 26. desember 1943. «Scharnhorst» trakk seg tilbake etter første angrep, men ble senket om lag 60 nautiske mil utenfor Nordkapp.[67]

Den siste tyske trusselen mot alliert skipsfart var slagskipet «Tirpitz». «Tirpitz» lå i norsk farvann i Nord-Norge, og selv om det sjelden dro ut på tokt var det en kontinuerlig fare for de allierte konvoiene til Sovjetunionen i Nordishavet.[67] I 1943 og 1944 gjorde de allierte flere forsøk på å senke «Tirpitz», noe som ikke lyktes før november 1944 da det endelig ble senket av et britisk luftraid utenfor Tromsø.[67]

Middelhavet (1940-1941)[rediger | rediger kilde]





Australske styrker rykker frem ved El Alamein i 1942. Slagene om El Alamein stoppet fremrykningen til Erwin Rommels Afrikakorps, som hadde som mål å erobre Egypt og Midtøsten.

Utdypende artikkel: Felttoget i Nord-Afrika

I september 1940 satte 5 italienske divisjoner seg i bevegelse inn i britisk-kontrollert Egypt.[68][69] De rykket fort 100 kilometer inn i landet, og erobret Sidi Barrani der de satte opp defensive stillinger.[68]

Med bare 30 000 soldater gikk nå britene inn i en overraskende motoffensiv,[70] kjent som Operasjon Compass. Dette ble en stor suksess, store deler av den italienske hæren overgav seg mens britene rykket inn i Libya og erobret den østlige delen av landet.[70]

I februar 1941 grep tyskerne inn til fordel for sine italienske allierte.[71] Under ledelse av Erwin Rommel ble Afrikakorpset organisert og sendt til Libya.[71] Ved en offensiv som startet i mars 1941 gjenvant Afrikakorpset territoriet italienerne hadde mistet,[72] men i en alliert motoffensiv i november 1941 ble aksemaktenes styrker igjen presset tilbake.[73]

I slutten av mai 1942 satte Rommel i gang en ny offensiv østover for å nå Tobruk og Suezkanalen.[74] De tyske styrkene gjenerobret Libya, og den britiske åttende armé trakk seg tilbake inn i Egypt og gikk i forsvarsstilling ved El Alamein.[75] I hele juli raste det første slaget om El Alamein, et slag som stoppet den tyske fremrykningen.[76]

I august 1942 fikk de britiske styrkene en ny leder i general Bernard Law Montgomery.[77] Under hans ledelse vant britene det andre slaget om El Alamein i oktober og november,[78] og begynte å presse Rommel tilbake vestover, inn i Libya.[79]





Krigen i Europa 1939-41
Mussolini hadde i løpet av 1940 sett sin tyske allierte gå fra seier til seier, samtidig som krigsutbyttet hadde vært heller magert for Italia.[69] Den 28. oktober 1940 invaderte derfor Italia Hellas fra Albania, men uten å ha konferert med Hitler på forhånd.[80]

Det italienske angrepet ble en fiasko, fremrykningen ble stoppet bare noen kilometer inne på gresk jord, og den 14. november gikk grekerne til motangrep.[81] Motangrepet var i utgangspunktet vellykket, men etter å ha kastet italienerne ut av Hellas og ført kampen over på albansk territorium stoppet offensiven etter hvert opp på grunn av forsyningsproblemer.

Italia måtte nå ha hjelp av Tyskland til å rette opp fadesen. Fra baser i Bulgaria invaderte tyske divisjoner Hellas den 6. april 1941,[82] og på tross av at britene grep inn på gresk side hadde de tyske angriperne nokså små problemer med å erobre det greske fastlandet.[83]

Samtidig gikk også aksemaktene til angrep på Jugoslavia.[82] Den jugoslaviske hæren hadde ingen sjanser mot angrepet, som kom samtidig fra Albania, Bulgaria, Ungarn og Tyskland,[82] og allerede etter elleve dager måtte den jugoslaviske regjeringen be om våpenhvile.[84]

Etter å ha erobret det greske fastlandet gikk Tyskland til angrep på den greske øya Kreta.[85] På grunn av de alliertes totale herredømme i Middelhavet var en invasjon fra sjøen umulig,[86] så det ble heller satt i gang en luftlandsetting. Slaget om Kreta ble en kostbar affære for de tyske fallskjermtroppene, men etter ti dagers harde kamper kapitulerte de siste allierte styrkene på øya den 1. juni.[87] Den tyske erobringen hadde da kostet hele 6500 av de 20 000 soldatene som ble satt inn.[87]

Aksemaktenes kontroll over Hellas og Jugoslavia ble aldri absolutt. Sterke geriljabevegelser opererte i begge land, og spesielt i Jugoslavia hadde disse stor suksess med motstandskampen.[88] De jugoslaviske partisanene ble ledet av Josip Tito,[88] og hadde på egenhånd frigjort store deler av landet da frontlinjen kom til området mot slutten av krigen.

Krigen blir global (1941-1942)[rediger | rediger kilde]

Østfronten
Barbarossa – Finland – Murmansk – Leningrad – Smolensk 1 – Kharkov 1 – Moskva – Krim og Sevastopol – Rzjev – Kharkov 2 – Blau og Kaukasus – Stalingrad – Velikiye Luki – Kharkov 3 – Kursk – Smolensk 2 – Dnepr – Kiev 2 – Korsun – Kamenets-Podolsk – Bagration – Lvov-Sandomierz – Lublin-Best – Warszawa – Romania – Ungarn – Wisła-Oder – Berlin – Praha


Utdypende artikler: Operasjon Barbarossa, Den finske fortsettelseskrigen og Østfronten (andre verdenskrig)

Om morgenen den 22. juni 1941 satte to og en halv million tyske og tyskallierte soldater over grensen til Sovjetunionen.[89] Dette innledet Operasjon Barbarossa, historiens største og blodigste militære felttog.[89]

Aksemaktenes styrker hadde den første tiden en enorm fremgang, mye på grunn av inkompetanse fra Stalin og de sovjetiske generalers side.[90] Den røde hær var på dette tidspunkt dårlig organisert og mangelfullt utrustet. Den tyske taktikken med motoriserte bakkeenheters konsentrerte stormangrep i kombinasjon med intense flyangrep, viste seg svært effektiv i de første månedene av krigen. Stalins ordre om forbud mot all form for tilbaketrekning, medvirket sterkt til at Wehrmachts knipetangmanøvre raskt omringet betydelige sovjetiske styrker. De tyske styrkene erobret om lag 1,5 millioner km² og tok rundt 3 millioner sovjet-soldater som krigsfanger de første fire månedene.[91]

De tyske styrkene var delt i tre hoveddeler. Armégruppe Nord rykket inn i de baltiske stater, som i 1940 hadde blitt innlemmet i Sovjetunionen.[89] I starten av september var armégruppen nådd frem til Leningrad, og innledet en beleiring av byen som skulle vare i ni hundre dager. Armégruppe Syd angrep Ukraina, og hadde som mål å nå oljefeltene i Kaukasus.[89] Innen vinteren kom hadde denne armégruppen erobret hele Ukraina,[92] og nådd helt til Rostov ved inngangen til Kaukasus.

Hovedtyngden av angrepet kom gjennom Hviterussland, der Armégruppe Senter rykket inn mot det russiske hjertelandet.[89] Ved Minsk og Smolensk vant Tyskland store seirer, og rykket frem med stormskritt mot den sovjetiske hovedstaden Moskva. I starten av desember kunne den tyske fortroppen skimte Kreml i horisonten, og situasjonen så håpløs ut for sovjeterne.[93] Wehrmacht rakk imidlertid ikke å sette inn det siste, avgjørende støtet før vinterkulden tvang angrepstroppene til å stoppe opp.[93] Den raske fremrykkingen gjennom de enorme landområdene hadde vært svært ressurskrevende og tyskerne var ikke forberedt på vinterkrig. Mens tyskerne ventet på forsterkninger til det endelige angrepet på Moskva, fikk Den røde hær tid til å områ seg og forberede motangrep.[93]

Slaget om Moskva skulle vare i tre måneder, og endte til slutt med sovjetisk seier.[54] Med temperaturer omkring 30 kuldegrader slet de tyske styrkene under Fedor von Bock tungt, og da den sovjetiske kommandanten Georgij Zjukov satte inn motangrepet den 5. desember, mistet tyskerne initiativet og ble drevet tilbake.[93]





De amerikanske slagskipene USS «West Virginia» og USS «Tennessee» i flammer under det japanske angrepet på Pearl Harbor




Japanske erobringer i Sørøst-Asia frem til sommeren 1942

Utdypende artikler: Stillehavskrigen og Angrepet på Pearl Harbor

Japans militære engasjement i Kina og nærværet i Fransk Indokina hadde ført til at Storbritannia, USA og Nederland hadde sluttet å selge olje til Japan.[94] Dette var en stor trussel for den japanske krigsmaskinen, den åpenbare løsningen på problemet var det oljerike Nederlandsk Østindia (dagens Indonesia),[94] der den svake nederlandske eksilregjeringen neppe ville kunne stå i mot et japansk angrep. Det ble av den japanske regjeringen antatt at et slikt angrep ikke ville bli godtatt av USA og Storbritannia, noe som gjorde det nødvendig å komme disse i forkjøpet med et overraskende angrep.[94]

Om morgenen den 7. desember 1941 gikk den japanske marinen til angrep på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor.[95] Angrepet ble noenlunde en suksess, da japanerne fikk senket atten amerikanske skip (hvorav fem slagskip), med amerikanske tapstall på 2403 mann mot bare 29 japanske fly, 5 japanske ubåter og 64 mann.[96] Samtidig unnslapp det japanske hovedmålet,[97] de amerikanske hangarskipene, fordi de var ute på øvelse.[96]

Samtidig erobret også japanske styrker den britiske kronkolonien Hongkong.[98][99] Dagen etter, den 10. desember, ble de to britiske slagskipene HMS «Repulse» og HMS «Prince of Wales» senket utenfor kysten av Britisk Malaya.[100] Thailand ble tvunget med i krigen på japansk side,[99] og samtidig falt de to amerikanske øyene Guam og Wake Island.[101]

Det japanske angrepet førte til at den amerikanske Kongressen erklærte krig mot Japan den 8. desember. Tre dager senere erklærte Tyskland krig mot De forente stater,[102] noe som førte til at de hittil uavhengige krigene i Europa og Asia ble forbundet til en global konflikt.

I januar 1942 falt i rask rekkefølge Burma og Britisk Malaya,[103] samtidig som Ny-Guinea, Filippinene og Nederlandsk Østindia ble invadert.[103] I februar ble den britiske bastionen Singapore erobret,[104] noe som gjorde at 130 000 allierte soldater falt i japansk krigsfangenskap.[104] I slaget i Javahavet i månedsskiftet februar-mars ble den allierte flåten knust,[103] noe som brakte Nederlandsk Østindia under japansk kontroll.[103] I løpet av våren ble også de amerikanske styrkene på Filippinene slått slik at også denne øygruppen ble kontrollert av Japan.[105] I tillegg ble Ny-Guinea og Salomonøyene okkupert,[106] slik at øygruppen kunne brukes som base for bombefly som kunne true konvoier til Australia.[106]

Aksemaktene stoppes (1942-1943)[rediger | rediger kilde]


Utdypende artikkel: Slaget om Stalingrad

Den sovjetiske vinteroffensiven ved årsskiftet 1941/1942 stoppet en tysk erobring av Moskva,[54] men tross betydelige tyske tap, klarte Wehrmacht å etablere forsvarsstillinger fremfor å trekke seg vesentlig tilbake.[54] Den tyske offensiven på østfronten i 1942 fikk navnet Operasjon Blau.[107] Det virket sannsynlig at det første målet for tyskerne ville være å erobre Moskva.[108] Hitler valgte isteden et fremstøt i den sørlige frontsektoren, mot elven Volga og det oljerike Kaukasus.[109] Angrepet skulle egentlig begynne i mai, men på grunn av at beleiringen av Sevastopol trakk i langdrag kom ikke offensiven i gang før den 28. juni.[109]

De tyske, italienske, rumenske og ungarske angriperne erobret raskt sovjetisk territorium,[110] og var i slutten av august kommet frem til byen Stalingrad ved bredden av Volga.[110] Byen var oppkalt etter den sovjetiske lederen Josef Stalin, og hadde derfor viktig symbolverdi.[111] Stalin beordret derfor at byen skulle holdes for enhver pris, og at alle som trakk seg tilbake skulle skytes.[111]





Tysk soldat med sovjetisk maskinpistol PPSch 41 under slaget ved Stalingrad
Foto: Deutsches Bundesarchiv

Slaget om Stalingrad ble særdeles blodig.[111] I starten hadde Wehrmacht fremgang og det lot til at byen snart ville være på tyske hender. De sovjetiske forsvarerne kjempet imidlertid med innbitt besluttsomhet, og gav angriperne kamp om hver bygning. Det utviklet seg snart til en intens stillingskrig der frontlinjen bølget frem og tilbake nærmest fra time til time og tapene på begge sider var enorme.[111]

I november hadde tyskerne erobret 90 % av byen. Den 19. november ble imidlertid den sovjetiske Operasjon Uranus satt i verk.[110] Denne knipetangmanøveren var rettet mot de svake ungarske og rumenske enhetene som voktet de tyske flankene, og allerede den 22. november hadde disse kollapset slik at 250 000 tyske soldater var omringet i Stalingrad.[110]

Hitler nektet den innesperrede tyske 6. armé å bryte ut, og insisterte på at slaget om byen skulle fortsette. Hermann Görings Luftwaffe opprettet en luftbro med forsyninger inn til byen,[112] men det viste seg snart at dette langt fra var nok til å forsyne de tyske troppene.[113] Forsyningssituasjonen for tyskerne ble snart prekær,[114] samtidig som sovjetiske angrep stadig presset den tyske lommen sammen.[114] Andre tyske styrker som forsøkte å bryte beleiringen av de omringede styrkene, kom for sent og var for svake til å kunne hindre den tyske katastrofen.[113]

I løpet av januar ble situasjonen for de omringede styrkene desperat. De var i ferd med å slippe opp for mat og ammunisjon. Soldatene var sterkt utmattet av underernæring og den intense kulden. Mange enheter hadde ikke lenger noe overnattingskvarter og måtte sove ute. Stor mangel på helsepersonell og medisiner innebar at tusener av sårede ikke lenger kunne regne med hjelp. Den 31. januar 1943 så den tyske kommandanten Friedrich Paulus seg nødt til å kapitulere.[114] Dette markerte slutten på den tyske ekspansjonen; heretter hadde Sovjetunionen det strategiske og psykologiske overtaket på østfronten.[114] Det er antatt at 479 000 sovjetiske soldater ble drept eller tatt til fange under kampen om Stalingrad, mens 651 000 ble syke eller skadet.[115] Tyskerne og deres allierte mistet over 500 000 mann som døde eller ble tatt til fange.[107]





Amerikanske soldater på stranden i nærheten av Oran, november 1942

Utdypende artikkel: Operasjon Torch

De franske koloniene i Nord-Afrika var blitt kontrollert av Vichy-regjeringen etter Frankrikes fall.[116] Marokko og Algerie var derfor regnet som et egnet sted for en alliert invasjon, da man antok at motstanden ville være liten her.[116] I november 1942 ble fransk Nord-Afrika invadert,[116] noe som også utløste et kupp mot den franske administrasjonen i området. Den franske motstanden var betydelig hardere enn forventet,[117] og de tok flere uker, med totale tap på rundt 5 000 soldater totalt på begge sider før de allierte vant kontrollen over Marokko og Algerie.[117]

Rommels nederlag i Egypt hadde ført til at planene om en erobring av Midtøsten måtte oppgis. Afrikakorpset trakk seg derfor tilbake vestover, og dro til Tunisia for å bekjempe de allierte invasjonsstyrkene. Den tyske motoffensiven var ganske fremgangsrik, og i februar 1943 vant Rommel en stor seier mot den amerikanske generalmajor Lloyd Fredendall i slaget ved Kasserinepasset.[118] Problemer med forsyningen til aksemaktene gjorde imidlertid at de tyske og italienske linjene raskt kollapset etter at Montgomery angrep i slutten av mars.[119] Den 13. mai 1943 måtte Afrikakorpset gi opp, og Nord-Afrika var endelig under alliert kontroll.[120]





Amerikanske Douglas SBD Dauntless-fly angriper den japanske krysseren «Mikuma» ved Midway. Den amerikanske seieren ved Midway gjorde at trenden snudde i Stillehavskrigen, heretter var det de allierte som hadde initiativet.

Utdypende artikkel: Slaget ved Midway

Den japanske fremgangen i Sørøst-Asia og det vestlige Stillehav fortsatte våren 1942. I mars og april gikk en hangarskipgruppe inn i Det indiske hav,[121] og senket nesten 100 000 tonn allierte skip, og det bare i Bengalbukten. Hangarskipgruppen gjennomførte raid mot britiske baser på Ceylon,[121] og tvang britene til å trekke krigsskipene sine helt tilbake til Øst-Afrika.

Samtidig intensiverte japanerne angrepet på Ny-Guinea, og planla en invasjon sjøveien av Port Moresby på Ny-Guinea.[106] Et amerikansk gjennombrudd med dekodingen av japansk radiotrafikk gjorde at de allierte var forberedt på dette angrepet,[106] slik at admiral Nimitz sendte en hangarskipgruppe nedover for å stoppe angrepet.[106] Den 4. mai møttes de to styrkene i Korallhavet utenfor Australia, og i løpet av fire dager med harde kamper mistet begge sider hvert sitt hangarskip.[106] Slaget endte i en begrenset japansk seier, men forhindret samtidig angrepet på Port Moresby.[106]

Den japanske admiral Yamamoto ønsket nå å fullføre det han påbegynte ved Pearl Harbor.[122] Planen var å erobre den lille atollen Midway, slik at amerikanerne ble fremprovosert til å sette inn hangarskipene sine mot den mektige japanske hovedstyrken.[122] Japanerne hadde imidlertid mistet overraskelsesmomentet da amerikanerne kunne avlytte radiosambandet deres,[122] og da angrepet kom den 5. juni var amerikanerne godt forberedt. Angrepet ble katastrofalt for Japan.[123] Tapet av fire hangarskip samt 322 fly med erfarne piloter gjorde at styrkeforholdet i Stillehavet nå definitivt gikk i USAs favør.[123]





En tysk stridsvogn under kampene ved Kursk, ett av historiens største panserslag som også omfattet voldsomme luftkamper
Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 101III-Zschaeckel-207-12 / Friedrich Zschäckel / CC-BY-SA


Utdypende artikkel: Slaget ved Kursk

Det tyske tapet ved Stalingrad hadde flyttet frontlinjen vestover, men Ukraina var fortsatt under tysk kontroll. I februar 1943 var byen Kharkov blitt frigjort av sovjeterne,[124] men et hurtig motangrep fra de tyske styrkene under Erich von Manstein gjorde at tyskerne gjenerobret byen i starten av mars.[125]

Denne tyske seieren gjorde at de tyske generalene planla et nytt fremstøt, denne gangen ved Kursk.[126] De sovjetiske styrkene hadde i denne frontsektoren en fremskutt posisjon i forhold til resten av frontlinjen, noe som gjorde dem sårbare for et tysk knipetang-angrep med en påfølgende omringning.[126] Dette problemet var også åpenbart for den sovjetiske hærledelsen, noe som gjorde at begge sider bygget opp styrkene sine i flere måneder i denne sektoren.[126]

Den tyske angrepsstyrken var på rundt 2700 stridsvogner, 1800 angrepsfly og 800 000 mann.[127][128] Mot disse sto en sovjetisk styrke på 1 900 000 mann, 3800 stridsvogner, 20 000 artillerienheter og 2400 fly.[127][128] Dette gjorde at slaget ved Kursk ble ett av historiens største slag. Det tyske angrepet begynte den 5. juli 1943,[129] men kjørte seg raskt fast i den harde sovjetiske motstanden. Etter en uke kom den sovjetiske motoffensiven, og ved Prokhorovka møttes over 1200 stridsvogner til det som ble historiens største panserslag.[130]

Etter at den tyske offensiven ble slått tilbake gikk Den røde armé i gang med offensiver langs hele fronten.[131] Kharkov ble gjenerobret samme høst,[132] og da vinteren kom ble seks tyske divisjoner omringet ved Korsun ved Dnepr.[133] I januar 1944 ble det innledet en offensiv i nord,[134] rundt Narva, noe som endelig gjorde slutt på den langvarige beleiringen av Leningrad.[134]

Luftkrig over Tyskland[rediger | rediger kilde]





Hamburg etter bombeangrepene i 1943. «Operation Gomorrah» var på den tiden historiens mest omfattende bombekampanje, og gjorde over én million mennesker hjemløse.
I krigens første år var den britiske bombekampanjen over Tyskland rettet mot tysk industri.[112] Dette viste seg å være lite effektivt på grunn av svært dårlig treffsikkerhet.[112]

Utover i 1942 begynte Storbritannia med en ny strategi: massiv bombing av større tyske byer.[135] Under ledelse av Arthur «Bomber» Harris ble RAFs bombeflyskvadroner bygd opp, samtidig som store ressurser ble lagt i utvikling og produksjon av nye tunge bombeflymodeller.[135] Den britiske doktrinen gikk ut på å bruke massive formasjoner med bombefly om natten.[135] Før en alliert invasjon i Frankrike var også bombing av Tyskland ansett som en viktig støtte for de sovjetiske styrkene,[136] Luftkrigen krevde tyske ressurser som ellers kunne vært satt inn på østfronten,[137] og de sovjetiske offensivene fikk en enklere oppgave grunnet tysk mangel på flystøtte.[138]

Etter hvert ble også 8. armé fra det amerikanske flyvåpenet United States Army Air Forces (USAAF) engasjert i bombing av Tyskland.[135] Amerikanerne bombet på dagtid, de ønsket å ramme mål som var viktige for den tyske krigsøkonomien slik som kraftverk, oljeinstallasjoner og industri, tanken bak var at presisjonen var bedre grunnet amerikanernes avanserte bombesikter.[139] USAAF tok imidlertid feil, amerikanerne bombet like upresist som britene.[139] De amerikanske luftraidene fikk store tap, da tunge bombefly ikke kunne forsvare seg selv effektivt mot tyske avskjæringsjagere.[140] Det var ikke før man fikk satt det langtrekkende jagerflyet P-51 Mustang i tjeneste at de allierte oppnådde luftherredømme over Tyskland, og tapene kom ned på et akseptabelt nivå.[140][141]

Utover i krigen ble problemene med de allierte bomberaidene store for den tyske krigsindustrien, spesielt i Ruhr.[142] Med de kontinuerlige bombeangrepene og de store sivile tapene håpet man å knekke den tyske kampmoralen. Denne strategien gikk spesielt hardt ut over Hamburg,[143] men også Köln, Berlin og Kassel ble hardt rammet. I februar 1945 rammet bombene også Dresden,[144] en av de vakreste byene i Europa. Den hadde liten militær verdi, og mange tyske interne flyktninger.[144] Mange sivile ble kvalt i sine kjellere og tilfluktsrom da det massive bomberegnet over byen skapte flere store branner som brukte opp alt oksygenet i luften.[144]

De alliertes bombing hadde ikke så negativ innvirkning på den tyske kampmoralen at Tyskland ble bombet til overgivelse.[145] I likhet med erfaringene fra de siviles reaksjoner på Luftwaffes bombing av London, lot det til at de alliertes massive luftangrep faktisk bidro til å styrke det tyske samholdet, og stimulere til fortsatt motstand.[146]

Italia[rediger | rediger kilde]


Utdypende artikkel: Operasjon Avalanche





«Vinterlinjen» og «Gustavlinjen» 1943/1944




Situasjonen juni-desember 1944 med «Den gotiske linjen»
I juli 1943 gikk allierte tropper i land på Sicilia.[147] De tyske og italienske forsvarerne hadde små muligheter til å stå i mot, og evakuerte til fastlandet i august.[148] Den 3. september gikk amerikanske og britiske tropper over Messinastredet, som en fortropp til hovedangrepet på Italia som skulle komme uken etter.[149]

Den 8. september ble en våpenhvileavtale mellom de allierte og Italia undertegnet.[150] Dette skjedde etter at et statskupp hadde avsatt Mussolini,[151] og den nye italienske ledelsen ønsket ikke å fortsette krigen.[151] Den tyske hæren var imidlertid forberedt på en slik hendelse,[152] avvæpnet raskt den italienske hæren og besatte landet.[152] Mussolini ble befridd fra fangenskap av en Waffen SS aksjon ledet av Otto Skorzeny.[152] Mussolini ble gjeninnsatt som en tysk marionett,[152] som leder for den tyskstøttede italienske sosialrepublikk,[152] også kalt «Salò-republikken» etter hovedstaden Salò, en liten by ved Gardasjøen. Det etter hvert økende italienske området som kom under alliert kontroll ble administrert av den politiske overbygningen for den italienske motstandsbevegelsen, Comitato di Liberazione Nazionale som en midlertidig, sivil regjering.

Terrenget i Italia gjør det til en naturlig festning og den allierte offensiven gikk tregt.[149] Den tyske øverstkommanderende generalfeltmarskalk Albert Kesselring visste godt hvordan terrenget kunne utnyttes til forsvarernes fordel og etablerte flere forsvarslinjer på tvers av landet,[149] hvor «Gustavlinjen» var den sentrale.[153] De allierte greide ikke å bryte igjennom denne,[154] og i januar 1944 bestemte de seg for å landsette styrker ved Anzio for å kunne falle de tyske forsvarerne i ryggen,[155] men amerikansk nøling etter ilandsettelsen gjorde at mulighetene for å avskjære de tyske styrkene lenger sør gikk tapt.[156]

Gjennom hele våren forsøkte de allierte å bryte gjennom de tyske linjene i slaget om Monte Cassino.[154] I slutten av mai erobret polske styrker endelig Monte Cassino,[157] og den 4. juni gikk allierte styrker inn i Roma.[158]

Kampene i Italia fortsatte resten av krigen og de allierte ønsket på denne måten å binde opp mest mulig av de tyske ressursene her,[149] for å lette trykket på de styrkene som nærmet seg Tyskland fra vest og øst.[149]

Kesselring etablerte nye forsvarslinjer, hvor særlig «Den gotiske linjen» var den viktigste.[159] Denne fulgte Appenninene fra sør for Rimini på østkysten, krysset mellom Firenze og Bologna, og til sør for La Spezia på vestkysten. I september 1944 brøt den tyske forsvarslinjen sør for Bologna sammen,[160] men det var ikke før i april 1945 at det tyske forsvaret i Nord-Italia falt sammen.[161] Generaloberst Heinrich von Vietinghoff kapitulerte for de allierte 2. mai 1945.[160]

Alliert overtak (1943-1944)[rediger | rediger kilde]





Kanadiske soldater på Juno Beach i Normandie, 6. juni 1944. Operasjon Overlord (kjent som D-dagen) var den største amfibiske operasjonen noen sinne.

Utdypende artikkel: Operasjon Overlord

I løpet av 1943 og 1944 hadde de allierte bygd opp store troppekonsentrasjoner i det sørlige England, med tanke på en invasjon av det tyskokkuperte kontinentet.[162] Allerede i 1942 hadde kanadiske styrker gjennomført Diepperaidet,[112] et raid som endte i katastrofe,[163] men som gav verdifull kunnskap om amfibieoperasjoner.[163] Erfaringene herfra gjorde at man valgte å gå i land på strendene i Normandie, i stedet for direkte i en havneby.[163]

Den 6. juni 1944 gikk de allierte styrkene i land i Normandie (D-dagen), under ledelse av den amerikanske generalen Dwight D. Eisenhower.[164] De allierte møtte på hard tysk motstand,[165] og de første to månedene hadde de allierte liten fremgang.[165] Det var ikke før i slutten av juli at general Omar Bradleys styrker greide å bryte ut av den allierte lommen i Normandie.[165]

Den 25. august 1944 gikk allierte styrker i land på den franske rivieraen,[166] og kjempet seg nordover i stort tempo. Frankrike var nå tapt for Tyskland, og den 25. august 1944 ble Paris frigjort.[167]

I september fikk general Montgomery overtalt den allierte ledelsen til å gjennomføre operasjon Market Garden, en dristig operasjon der broene over elvene i det tyskokkuperte Nederland skulle tas slik at den videre invasjonen inn i Tyskland ville bli lettere.[168] Operasjonen ble mislykket, dels fordi tyskerne kjente til de allierte planene, og dels fordi tyskerne hadde sterkere militær tilstedeværelse enn hva planene forutsatte.[168] En hel britisk divisjon ble omringet og ødelagt av tyske styrker.[168]





Østfronten, sommeren 1943 til årsskiftet 1944-1945
Sommeren 1944 innledet de sovjetiske styrkene operasjon Bagration.[169] Med 2,4 millioner mann, 5 200 stridsvogner og 5 300 fly[170] ble offensiven innledet 22. juni 1944,[138] treårsdagen for den tyske invasjonen av Sovjetunionen, og var derfor også symbolsk viktig. Offensiven endte med at den tyske forsvarslinjen i Hviterussland brøt sammen og Minsk ble erobret av sovjetiske styrker 4. juli 1944.[138] 28 tyske divisjoner ble satt ut av spill og ca. 350 000 tyske soldater ble drept, såret eller tatt til fange. Langs hele østfronten mellom Karpatene og Finland mistet aksemaktene gradvis fotfestet, den 2. september ga Finland opp kampen og signerte våpenhvile.[171] Det østlige Polen samt deler av Baltikum ble gjenerobret av de sovjetiske styrkene.[171] Fra fronten til Tysklands østligste provins Østpreussen var det nå bare 500 kilometer i luftlinje. Den tyske Armégruppe Sentrum fikk stygg medfart under denne offensiven, mye på grunn av Hitlers fanatiske motstand mot tilbaketrekninger.[138]

Høsten 1944 sto den sovjetiske krigsmakten ved grensen til Romania. Kongedømmet Romania hadde deltatt på tysk side i angrepet på Sovjetunionen, under ledelse av general Ion Antonescu. I slutten av august ble Antonescu kastet fra makten, og Romania skiftet side i verdenskrigen.[171] Samtidig prøvde Bulgaria å trekke seg ut av krigen, de hadde deltatt i angrepene på Hellas og Jugoslavia, men de hadde aldri erklært krig mot Sovjetunionen.[171] Ledelsen i landet prøvde å forhandle om fred med de allierte stormaktene, men den 5. september erklærte Sovjetunionen krig mot Bulgaria,[171] fire dager etter kapitulerte landet.[171] Sent i oktober 1944 begynte tyske styrker tilbaketrekning fra Hellas, for å bruke kreftene på å forsvare Jugoslavia og Albania.[172]

Høsten 1944 gikk sovjetiske styrker inn i Ungarn.[171] Den 15. oktober erklærte Ungarns leder Miklós Horthy at verdenskrigen var over for Ungarns del, noe som gjorde at tyskerne straks avsatte ham. De tyske styrkene i landet begynte nå å rasere infrastrukturen, og da de siste tyske styrkene ble kastet ut av Ungarn i april 1945 var det et land i totalt kaos Den røde armé overtok fra tyskerne.

Da de sovjetiske styrkene nærmet seg Warszawa i august 1944, startet den polske motstandsbevegelsen Armia Krajowa et opprør mot de tyske okkupantene i byen.[173] Dette resulterte i harde kamper mellom Waffen-SS og polakkene, men fordi Den røde armé stikk i strid med polakkenes forhåpninger valgte å forholde seg som passive tilskuere til kampene, kunne tyskerne til slutt slå ned hele opprøret.[173] Etter at den polske ledelsen kapitulerte den 2. oktober begynte de tyske okkupantene å systematisk ødelegge byen, og da Den røde armé endelig erobret byen den 17. januar, lå hele 85 % av Warszawa i ruiner.

Alliert seier (1944-1945)[rediger | rediger kilde]


Utdypende artikkel: Stillehavskrigen





En amerikansk Sherman-stridsvogn er skadet etter å ha gått på en landmine under slaget om Iwo Jima
Amerikanske styrker invaderte øya Guadalcanal i slaget om Guadalcanal august 1942.[174] Dette var de alliertes første større offensiv under Stillehavskrigen, og endte med at de japanske styrkene trakk seg ut av Salomonøyene i 1943.

I løpet av 1943 og 1944 ble stadig flere øygrupper under japansk kontroll erobret av de allierte. New Britain og New Ireland ble gjenerobret i løpet av 1944, samtidig som britiske styrker begynte gjenerobringen av Burma. Japans forsvarsevne ble sterkt redusert ved amerikanske ubåters senking av japanske handelsskip, den japanske marinens forsvar mot ubåter var vesentlig dårligere enn de alliertes.[175]

De amerikanske styrkene møtte på intens japanske motstand under «øy-hoppingen», da de japanske militære æresbegrepene gjorde at overgivelse var den største skam. Under slaget om Iwo Jima led det amerikanske marinekorpset et tap på 24 000 mann, av de rundt 7 000 døde,[176] samtidig som 19 800 av de 20 000 japanske forsvarerne ble drept.

Høsten 1944 begynte japanerne med de fryktede kamikazeangrepene.[177] Disse angrepene var de angrepene

FISKE KOGEN
05.04.2017 12:23

Bra!
1
anbefalinger
HAIL FISK

Pannekakefisken
30.09.2011 16:50

Bra!
0
anbefalinger
Den var fin den Smile :-\)

Line
02.05.2013 17:29

Bra!
0
anbefalinger
Lite handling, ok...

homse
05.04.2017 12:14

Bra!
0
anbefalinger
det var teit at noen varslet at jeg liker fisker de er veldig gode

homse
05.04.2017 12:15

Bra!
0
anbefalinger
hva er ikke seriøst med å like fisker ost. ost er også godt da, hvertfll nederlandsk. Jeg heter homse og jeg skal ikke bli varslet takkkkkk

DrepDegSelv
05.04.2017 12:16

Bra!
0
anbefalinger
Plz gitgud dis novel 9/11. Fucking allah idi nahoj

homse
05.04.2017 12:16

Bra!
0
anbefalinger
hvem varslerrr daaaaaaaa, jævlig fag

( Y )
05.04.2017 12:18

Bra!
0
anbefalinger
buttz

homse
05.04.2017 12:19

Bra!
0
anbefalinger
sur fjes er på mitt lag, vi elsker fisker som en nasjon

Lærer
05.04.2017 12:19

Bra!
0
anbefalinger







Dette er en anbefalt artikkel.

Hydrogen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hopp til: navigasjon, søk



Hydrogen




H-TableImage.svg
Basisdata

Navn
Hydrogen

Symbol
H

Atomnummer
1

Utseende
fargeløs H,1.jpg
Plass i periodesystemet

Gruppe
1

Periode
1

Blokk
s

Kjemisk serie
ikke-metall
Atomegenskaper

Atomvekt
1,00794 u

Empirisk atomradius
25 pm

Kalkulert atomradius
53 pm

Kovalent atomradius
37 pm

Elektronkonfigurasjon
1s1

Elektroner per energinivå
1

Oksidasjonstilstander
1

Krystallstruktur
heksagonal
Fysiske egenskaper

Stofftilstand
gass

Smeltepunkt
-259,14 °C

Kokepunkt
-252,87 °C

Molart volum
1,142•10-5 m³/mol

Tetthet
0,0899 kg/m³

Hardhet
MV

Kritisk temperatur
-241,15 °C

Kritisk trykk
13,15 bar

Kritisk tetthet
30,12 g/L

Fordampningsvarme
0,44936 kJ/mol

Smeltevarme
0,05868 kJ/mol

Damptrykk
209 Pa ved 23 K

Lydfart
1 270 m/s ved 298,15 K
Diverse

Elektronegativitet etter Pauling-skalaen
2,2

Spesifikk varmekapasitet
14 304 J/(kg•K)

Elektrisk ledningsevne
0 S/m

Termisk ledningsevne
0,1815 W/(m•K)

Første ionisasjonspotensiale
1 312 kJ/mol



SI-enheter & STP er brukt, hvis ikke annet er nevnt. MV = Manglende verdi – legg gjerne inn.


Hydrogen, tidligere kalt vannstoff,[1] er et grunnstoff med kjemisk symbol H og atomnummer 1. Ved standard temperatur og trykk er den en fargeløs, luktfri, ikke-metallisk, enverdig, særdeles brennbar to-atomig gass (H2). Med en molar masse på bare 1,00794 g/mol, er hydrogen det letteste grunnstoffet av alle.

Hydrogen er det vanligste grunnstoffet i universet, med en andel på anslagsvis 75 % av universets totale masse. Stjerner i hovedserien består hovedsakelig av hydrogen i plasmaform. Rent hydrogen er relativt sjeldent i naturlig tilstand på Jorden. Hydrogen for kommersiell bruk blir vanligvis framstilt fra hydrokarboner som metan. Hydrogen i ren tilstand brukes i ammoniakk-produksjon, til foredling av fossilt brensel (som f.eks krakking), og som drivstoff i brenselceller. Hydrogen kan også framstilles ved elektrolyse av vann, men man benytter i dag primært naturgass fordi dette siden 1960-tallet har vært billigere.

Den vanligste isotopen i hydrogen i naturlige forekomster, protium, består av ett enkelt proton og ingen nøytroner. I ioniske forbindelser kan det være enten positivt ladd (som kation bestående av et enkelt proton) eller negativt ladd (som anion, kjent som et hydrid). Hydrogen kan danne kjemiske forbindelser med de fleste andre grunnstoffene, og det finnes i vann og i de fleste organiske forbindelser. Hydrogen spiller en spesielt viktig rolle i syre-base-kjemi, som i mange tilfeller involverer bytte av protoner mellom løselige molekyler. Som eneste nøytrale atom, og på grunn av sin relativt enkle oppbygning, har hydrogen spilt en nøkkelrolle i utviklingen av kvantemekanikk.

Hydrogen er en energibærer. Det betyr at hydrogen ikke er en direkte energikilde, slik som sollys og vindenergi, men at det er en bærer av energi, som vi kan utnytte når det passer oss.[2]



Innhold [skjul]
1 Kjemiske og fysiske egenskaper 1.1 Forbrenning

2 Historie 2.1 Oppdagelsen av hydrogen
2.2 Hydrogens rolle i kvanteteoriens historie
2.3 Hydrogen varmer opp Jorden

3 Naturlige forekomster
4 Anvendelser 4.1 Industrielle anvendelser 4.1.1 Energibærer
4.1.2 Andre anvendelser


5 Etymologi
6 Kjemiske forbindelser
7 Tilstandsformer 7.1 Gassform
7.2 Flytende form
7.3 Fast form 7.3.1 Teorier om fast metallisk hydrogen
7.3.2 Ikke-metallisk fast hydrogen i ulike faser


8 Isotoper
9 Forsiktighetsregler
10 Produksjon 10.1 Dampreformering 10.1.1 Konvensjonell dampreformering
10.1.2 Dampreformering med CO2-fangst

10.2 Elektrolyse

11 Se også
12 Referanser
13 Eksterne lenker


Kjemiske og fysiske egenskaper[rediger | rediger kilde]





Hydrogenatomets elektronskall
Hydrogen er det letteste grunnstoffet, og den vanligste isotopen består av kun ett proton og ett elektron. Under STP danner hydrogen en to-atomig gass, H2, med et kokepunkt på bare 20,27 K og et smeltepunkt på 14,02 K. Under ekstremt høyt trykk, som finnes i sentrum av gasskjemper, går hydrogen over til å bli et flytende metall (se metallisk hydrogen). Under det ekstremt lave trykket man finner i verdensrommet, har hydrogen en tendens til å eksistere som enkeltatomer siden det rett og slett ikke er mulig for dem å gå sammen.

Dette grunnstoffet spiller en viktig rolle ved å tilføre universet energi gjennom proton-proton-reaksjon og karbon-nitrogen-syklusen. (Dette er kjernefusjon-prosesser som avgir enorme mengder energi ved å kombinere to hydrogenkjerner til én heliumkjerne.)

Forbrenning[rediger | rediger kilde]

Hydrogengass er svært brennbar, og vil kunne brenne med så lave konsentrasjoner som 4 % H2 i luft. Forbrenning av hydrogen vil avgi 286 kJ/mol. Hydrogen forbrenner etter følgende reaksjonsligning:
2 H2(g) + O2(g) → 2 H2O(l) + 572 kJ/mol
Når hydrogen blandes med oksygen, vil blandingen eksplodere ved antenningen i et stor spekter av blandingsforhold. Hydrogen brenner aggressivt i luft. Rene hydrogen-oksygenflammer er nærmest usynlig for det blotte øye. Dette gjør at det er vanskelig å oppdage visuelt at en hydrogenlekkasje brenner. En annen karakteristikk med hydrogenflammer er at de stiger raskt opp med gassene i lufta, noe som gjør at skadomfanget av en hydrogenbrann som regel vil være mindre enn for branner i f.eks hydrokarboner.

Hydrogens tenntemperatur er ca. 500 °C, og teoretisk flammepunkt er –253 °C. Flammepunktet er teoretisk fordi det ved denne temperaturen ikke finnes oksiderende materiale (oksygen) som er nødvendig for forbrenning.

H2 reagerer også direkte med andre oksiderende grunnstoffer. En spontanreaksjon kan oppstå i romtemperatur med klor og fluor, noe som vil danne hydrogenhalidene hydrogenklorid og hydrogenflurid.

CAS-nummer: 1333-74-0

Historie[rediger | rediger kilde]

Oppdagelsen av hydrogen[rediger | rediger kilde]

Hydrogengass (H2) ble første gang kunstig framstilt og beskrevet av Phillip von Hohenheim (også kjent som Paracelsus, 1493–1541). Hydrogenet ble den gang framstilt ved å blande metaller med sterke syrer. Han var imidlertid ikke klar over at den brennbare gassen som ble framstilt gjennom den kjemiske reaksjonen som etterfulgte, var et nytt grunnstoff.

I 1671 gjenoppdaget og beskrev Robert Boyle den kjemiske reaksjonen som oppstår ved blanding av jernspon i fortynnede syrer, som resulterte i hydrogengass.

I 1766 ble Henry Cavendish den første til å oppdage hydrogen som et eget særskilt substans, ved å identifisere gassen fra metall-syre-reaksjonen som «ikkebrennbar luft». Han fant videre ut at gassen produserte vann ved forbrenning. Cavendish støtte på hydrogen da han gjorde eksperimenter med syrer og kvikksølv. Selv om han feilaktig antok at hydrogenet som oppstod, var en frigjort del av kvikksølvet (og ikke til en del av syren), var han fortsatt i stand til å gi en nøyaktig beskrivelse av flere av hydrogens nøkkelegenskaper. Det er vanligvis Henry Cavendish som blir kreditert for oppdagelsen av hydrogen.

I 1783 gav Antoine Lavoisier det nye grunnstoffet navnet hydrogen, da han sammen med Laplace hadde gjentatt Cavendishs oppdagelse av at hydrogen produserer vann ved forbrenning.

Hydrogens rolle i kvanteteoriens historie[rediger | rediger kilde]

På grunn av hydrogens forholdsvis enkle atomstruktur, bestående av et proton og et elektron, har hydrogenatomet, sammen med det spekter av lys produsert eller absorbert av det, vært sentralt i utformingen av teorien om atomets struktur. Videre har den tilsvarende enkle oppbygningen av hydrogenmolekylet og det tilhørende kationet H2+ tillatt en mere komplett forståelse av naturen bak kjemiske bindinger, som fulgte kort tid etter utviklingen av kvantemekanisk behandling hydrogenatomet på 1920-tallet.

Hydrogen varmer opp Jorden[rediger | rediger kilde]

Solens energiproduksjon er et resultat av kjernefysisk fusjon av hydrogen. Hvert sekund fusjoneres fire millioner tonn hydrogen på solen og omdannes til helium og energi. Energimengden som hvert sekund mottas av Jorden, er produsert ved fusjonering av bare to kilo hydrogen. Utregningen er slik: Hver kvadratmeter av Jordens atmosfære tar imot ca. 1 000 Watt solstråling. Utvides dette til å dekke hele planeten, er total mengde lysenergi som varmer opp Jorden, ca. 150 000 billioner Watt. Bruker vi formelen m = E/c2, erstatter E med 150 000 billioner (Watt) og c med lyshastigheten 300 000 (km/s), er resultatet ca.0,5 kg/s.[3]

Naturlige forekomster[rediger | rediger kilde]





NGC 604, et gigantisk område av ionisert hydrogen i Triangelgalaksen
Hydrogen er det mest vanlige grunnstoffet i universet, og utgjør 75% av normal materie etter masse og over 90% etter antall atomer.[4] Grunnstoffet finnes i store mengder i stjerner og kjempe-gassplaneter. I forhold til den store forekomsten ellers er hydrogen veldig sjeldent i Jordas atmosfære (ppm etter volum). Den mest vanlige kilden for dette grunnstoffet er vann, som består av to deler hydrogen og en del oksygen (H2O). Andre kilder er de fleste former av organisk materie (for tiden alle livsformer), kull, fossilt brensel og naturgass. Metan (CH4), som er et biprodukt av organisk forråtnelse, blir en viktigere kilde til hydrogen.

Hydrogen kan oppstå på flere måter: damp fra oppvarmet karbon, spaltning av hydrokarboner vha varme, reaksjon mellom natriumhydroksid (kaustisk soda) eller kaliumhydroksid (KOH) og aluminium, vann elektrolyse, eller det spaltes av syrer ved reaksjon med visse metaller.

I kommersiell produksjon blir naturgass vanligvis spaltet.

Anvendelser[rediger | rediger kilde]

Industrielle anvendelser[rediger | rediger kilde]

Store mengder hydrogen trengs industrielt, særlig i Haber-Bosch-prosessen i ammoniakkproduksjon, i hydrogenerering av fett og oljer, og i produksjonen av metanol (tresprit). Hydrogen brukes også i hydrodealkylering, avsvovling med hydrogen og hydrokrakking.

Energibærer[rediger | rediger kilde]

Hydrogen kan brukes som energibærer til mange forskjellige applikasjoner, og forbindes vanligvis som drivstoff til et hydrogendrevet kjøretøy, hvor man frigjør energien lagret i hydrogengassen i en brenselcelle. Man kan også forbrenne hydrogen i en motor, men industrien har i stor grad gått bort fra den teknologien, siden brenselceller omdanner energien mye mer effektivt. Hydrogen kan brukes også som energibærer til strømsaggregater, for eksempel tilfeller hvor støy og forurensing er viktige elementer, eller hvor aggregatet ligger langt fra strømnettet og man har et høyt krav til oppetid.

Fordelene med hydrogen som energibærer er at hydrogen per masse har en energitetthet som er tre ganger så høy som tradisjonelle drivstoff som bensin og diesel, og at det ikke fører til andre utslipp enn vanndamp når hydrogen og oksygen omdannes til elektrisitet i en brenselcelle. Utfordringen er at hydrogen er en svært voluminøs gass, og er derfor mer krevende å håndtere og distribuere enn tradisjonelle drivstoff. For distribusjon av hydrogen er 200-bar flaskepakker eller flytende hydrogen den mest anvendte metoden. Noen steder finnes det også dedikerte gassledninger for hydrogen. En rekke hydrogenforbrukere løser imidlertid denne utfordringen gjennom å produsere hydrogengassen samme sted den forbrukes eller fylles på kjøretøyet.

Andre anvendelser[rediger | rediger kilde]
Grunnstoffet brukes i produksjonen av saltsyre, til sveising og til reduksjon av metallisk malm.
Det blir brukt som rakettdrivstoff.
Flytende hydrogen er brukt i kryogenisk forskning, bl.a. superkonduktivitetsforskning.
Siden hydrogen er fjorten og en halv gang lettere enn luft, ble det tidligere ofte brukt som løftekraften i ballonger og zeppelinere. Dette ble derimot sterkt innskrenket da Hindenburgkatastrofen viste offentligheten at gassen var alt for farlig til dette formålet.
Deuterium, en isotop (hydrogen-2) av hydrogen brukes i kjernereaksjoner som en moderator for å bremse ned nøytroner. Deuteriumsammensetninger brukes også innen kjemi og biologi i studier av isotopeffekter.
Tritium (hydrogen-3), som blir produsert i kjernereaktorer, brukes i bygging av hydrogenbomber. Det blir også brukt som en strålingskilde i selvlysende maling.
Hydrogen brukes som drivstoff til hydrogendrevne kjøretøy.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Hydrogen er fransk for vann-skaper, fra gresk hudôr, «vann» og gennen, «generere» og ble først oppdaget som et eget stoff i 1766 av Henry Cavendish. Antoine Lavoisier ga grunnstoffet sitt navn.

Kjemiske forbindelser[rediger | rediger kilde]

Som den letteste av alle gasser danner hydrogen kjemiske forbindelser med de fleste andre grunnstoffer. Hydrogen har en middels elektronegativitet på 2,2 og kan være det minst metalliske eller det mest metalliske i sine forbindelser. Førstnevnte kalles hydrider og er oftest forbindelser mellom hydrogen og metaller, der hydrogen foreligger enten som H- ioner eller som et oppløst stoff inni det andre grunnstoffet (f.eks. palladium-hydrid). Sistnevnte er helst kovalente forbindelser, da H+ ionet bare ville være en kjerne bestående av et proton som ville ha en sterk tendens til å tiltrekke seg elektroner. Begge varianter danner syrer, men i sure løsninger ses ioner som H3O+ idet protoner fester seg til andre molekyler.

I luft reagerer hydrogen med oksygen og danner vann, H2O. Det frigjøres mye energi, og reaksjonen er eksplosjonsartet. Deuterium-oksid, eller D2O, kalles vanligvis tungtvann. Hydrogen inngår også i en mengde forbindelser med karbon. Fordi slike forbindelser utgjør hovedbestanddelen av alle kjente levende organismer kalles de organiske forbindelser, og læren om disse kalles organisk kjemi.

Tilstandsformer[rediger | rediger kilde]

Under normale betingelser er hydrogengass en blanding av to ulike slags molekyler som har forskjellig spinn i atomkjernene. De to formene kalles orto- og para-hydrogen (som ikke er det samme som isotoper, se nedenfor). I orto-hydrogen er kjernespinnet parallelt (danner en triplett), mens det i para-hydrogen er antiparallelt (danner en singlett). Ved standardbetingelser består hydrogen av ca. 25 % av para-formen og 75 % av orto-formen, den såkalt normale formen. Likevektsforholdet mellom de to er temperaturavhengig, men fordi orto-formen har høyere energi er den ikke stabil i ren tilstand. Ved lave temperaturer, omkring kokepunktet til hydrogen, foreligger nesten utelukkende para-formen.

Forvandlingen mellom de to formene er en treg prosess, og hvis hydrogen nedkjøles og kondenseres raskt, opprettholdes en høy andel av orto-formen. Dette har stor betydning ved industriell fremstilling og lagring av flytende hydrogen fordi orto-para forvandlingen frigjør mer varme enn fordampningsvarmen, og mye hydrogen kan gå tapt ved fordampning gjennom flere dager etter kondenseringen. Derfor brukes katalysatorer for orto-para forvandlingen under nedkjøling av hydrogen. De to formene har også litt forskjellige fysiske egenskaper. For eksempel er smeltepunktet og kokepunktet til para-hydrogen omtrent 0,1 K lavere enn for orto-hydrogen.





Spor av flytende hydrogen i et boblekammer.
Gassform[rediger | rediger kilde]

Isolert ved normalt trykk består hydrogengass av diatomiske molekyler (H2). Hydrogenmolekylet er bundet sammen ved hjelp av en kovalent sigmabinding.

Flytende form[rediger | rediger kilde]

Ved normalt trykk inntar hydrogen flytende form mellom 14,025 K (-259 °C) og 20,268 K (-253 °C). Flytende hydrogen brukes i boblekamre og som en kjølevæske i laboratorier.

Fast form[rediger | rediger kilde]

På samme måte som karbon kan opptre både som diamant og grafitt vil hydrogen i fast form inneha forskjellige egenskaper ved forskjellig trykk og temperatur. Disse ulike tilstandene kalles faser. Eksperimentelle data har vist at hydrogen i fast form ikke leder elektrisitet og det er dermed ikke-metallisk. Dette motsier tidligere teorier om metallisk hydrogen. Et av problemene med studiet av hydrogen er at det krever høyt trykk for å få hydrogen i fast form, og også at de lette atomkjernene er lite villige til å samhandle med røntgenstråling, noe som resulterer i diffraksjonsmønster med lav oppløsning.

Teorier om fast metallisk hydrogen[rediger | rediger kilde]

I 1926 teoretiserte forskeren J.D. Bernard at alle stoffer ved høyt nok trykk vil anta en metallisk form. I 1935 foreslo to forskere at hydrogen kunne gå over i metallisk form ved et trykk på ca 250 000 atmosfærer.[5] Metallisk hydrogen antas å være superledende ved normal romtemperatur, og dette kombinert med en nysgjerrighet om hva som skjer inne i de store gassplanetene (som består hovedsakelig av hydrogen under høyt trykk) har gjort metallisk hydrogen til et interessant område for forskning.

Ikke-metallisk fast hydrogen i ulike faser[rediger | rediger kilde]

Når hydrogen komprimeres under høyt trykk dannes et ikke-metallisk, fast stoff, fase I, der diatomiske hydrogenmolekyler sitter heksagonalt tettpakket i et krystallgitter og roterer fritt. Ved temperaturer under 120 K fryser molekylene i en (tilfeldig) bestemt retning. Dette kalles fase II. Ved trykk over 1,5 millioner atmosfærer oppstår også en fase III av hydrogen i fast form der samhandling med infrarød stråling antyder at det diatomiske molekylet er polarisert til en permanent dipol. Om flere faseendringer inntreffer ved enda høyere trykk det er delte meninger om. Noen mener at polariseringen vil øke slik at strukturen kan beskrives som ioner av type H+ og H-, mens andre mener at hydrogenet vil være et fast metall[5] En tredje hypotese er at hydrogen ved høyere trykk og temperatur vil bli omdannet til en væske som, avhengig av det omgivende magnetfeltet, enten kan være en supervæske eller superleder.[6] En teoretisk studie fra 2007 hevder at en modell for fast hydrogen i samsvar med empiriske data fra fase III skal være stabil opp til 4,2 millioner atmosfærer.[7]

Isotoper[rediger | rediger kilde]





Protium, den mest vanlige av hydrogens isotoper, har et proton og et elektron. Det er den eneste stabile isotopen uten noe nøytron.
Det er tre kjente naturlige isotoper av hydrogen, 1H, 2H og 3H. Andre svært ustabile isotoper (4H til 7H) av hydrogen har blitt framstilt i laboratorier, men disse er ikke observert i naturen.
1.Den vanligste isotopen, protium (1H), har ett proton og ingen nøytroner i kjernen. Denne isotopen er stabil og utgjør 99,985 % av naturlig hydrogen.
2.Tungt hydrogen, deuterium (2H eller D), har ett proton og ett nøytron. Denne isotopen er også stabil og utgjør ca. 1/6400 eller 0,015 % av naturlig hydrogen. Forholdstallet mellom deuterium og protium bestemmes ut fra VSMOW standard vann. Ca. 1/3200 av naturlig vann er «halvtungt» vann, DHO, og en enda mindre andel er tungtvann, D2O.
3.Supertungt hydrogen, den radioaktive isotopen tritium (3H eller T), har ett proton og to nøytroner. I naturlig hydrogen finnes ett atom tritium blant 1017–1018 atomer vanlig hydrogen. Halveringstiden for tritium er 12,35 år.

Hydrogen er det eneste grunnstoffet med forskjellige navn for sine isotoper. Symbolene D og T er imidlertid ikke offisielt anerkjent.

Forsiktighetsregler[rediger | rediger kilde]

Hydrogen er en svært brennbar gass. Den reagerer også voldsomt med klor og fluor.

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Den mest økonomiske metoden å produsere hydrogen på er dampreformering av hydrokarboner, og da særlig naturgass (metan). I tillegg blir en god del produsert ved kunstgjødselfabrikker som siden bruker hydrogenet til å produsere ammoniakk, som brukes videre i prosessen. Noen industrielle prosesser har også hydrogen som biprodukt, særlig klor-alkali elektrolyse produserer større mengder hydrogen.[8]

I tillegg kan hydrogen produseres fra elektrolyse av vann. Dette er ikke konkurransedyktig prismessig i forhold til hydrogen produsert fra naturgass, men kan produseres av et lite apparat, og krever ikke et industrielt anlegg. Dette gjør at det kan være den mest økonomiske metoden på avsidesliggende steder. I Norge ble hydrogen tidligere produsert i større mengder på Vemork i Rjukan i årene 1929-1970, med vannkraft som energikilde. [9]

Dampreformering[rediger | rediger kilde]

Konvensjonell dampreformering[rediger | rediger kilde]

Dampreformering av naturgass er den billigste og mest brukte fremstillingsmetoden, og står for om lag halvparten av verdens hydrogenproduksjon. Litt forenklet kan den beskrives:

CH4 + 2 H2O → 4 H2 + CO2

Naturgass består hovedsakelig av metan (CH4), samt en del tyngre hydrokarboner og karbondioksid (CO2). Ved å tilføre metanet vanndamp med høy temperatur, får man dannet karbonoksid og hydrogen. Dette foregår ved 800 °C over en nikkelkatalysator.

I tillegg til naturgassen som inngår i reaksjonsprosessen, tilføres ca. 1/3 ekstra naturgass som energi for å drive reaksjonene. Det utvikles stadig nye metoder for å øke effektiviteten, og ved bedre håndtering av varmen er det mulig å øke utnyttelsesgraden til over 85 %.

Reformering fra naturgass gir imidlertid ikke rent hydrogen, det blir også dannet noe CO2. Om lag 75 % av den produserte gassen er hydrogen. Fjerning av CO2 er derfor nødvendig for å få rent hydrogen. Ved dampreformering av naturgass produseres det 7,05 kg CO2 for hvert kg hydrogen.

Dampreformering med CO2-fangst[rediger | rediger kilde]

Det forskes imidlertid på teknologier for damprefomering som inkluderer CO2-rensing. Et eksempel på en slik teknologi er Sorption Enhanced Steam Methane Reforming (SE-SMR), og har blitt utviklet av IFE i en årrekke. Teknologien benytter en absorbent, for eksempel pulverisert dolomitt, som absorberer CO2 etter hvert som det produseres under reformeringsprosessen, og dermed øker (derav \"enhanced\") hydrogenproduksjonen. Absorbenten sirkuleres mellom selve reformeren hvor hydrogengassen produseres, og en regenerator, hvor absorbenten utsettes for høy temperatur, som gjør at den gir slipp på CO2-gassen, og sirkuleres over til reformeren igjen. Når dolomitt absorberer CO2 frigis varme, og selve reformeringen foregår på rundt 600 °C, altså 200 °C lavere enn konvensjonell reformering. For regenereringen må man imidlertid tilføre varme på 850 °C. Totalt sett er utnyttelsesgraden omtrent 75%, alstå som konvensjonell reformering. Kombinerer man imidlertid en SE-SMR med en høytemperatur, strømproduserende brenselcelle, for eksempel en av typen fastoksid (Solid Oxide Fuel Cell) kan man utnytte temperaturen fra brenselcellen til å regenerere absorbenten, og få en totalvirkningsgrad på 85%. Dette konseptet, kalt ZEG Power[10], som er et samarbeidsprosjekt mellom IFE og CMR Prototech AS testes i 2014 ut på Kjeller.

Elektrolyse[rediger | rediger kilde]

Ved vannelektrolyse spalter man vann til hydrogen og oksygen. Prinsippet er enkelt; man trenger to elektroder, en katode og en anode, senker disse ned i en beholder med vann og tilsetter spenning. Hydrogenatomene vil da trekkes mot den negative katoden, og oksygenatomene mot anoden.

2 H2O + energi → 2H2 + O2

Energiforbruket ved denne prosessen er rundt 4,5 kWh/Nm³ H2, avhengig av effektiviteten på elektrolyttene.[11]

2-3 prosent av dagens hydrogenproduksjon stammer fra vannelektrolyse. Norsk Hydro benyttet elektrolyse for å produsere ammoniakk fra 1920 – tallet til 1970 da dampreformering tok over. Teknologien som ble utviklet av Norsk Hydro lever videre i NEL Hydrogen, som er verdensledende når det gjelder elektrolyse av vann.

Alkaliske elektrolysører

En elektrolysør er et apparat for elektrolyse. Alkaliske elektrolysører er en flytende elektrolytt, bestående av vann og kaliumhydroksid (KOH) som gjør den elektrisk ledende. Det er denne typen som er verdensdominerende i dag, og Norsk Hydro Electrolysers leverer elektrolysører med en virkningsgrad på 85 %.[12]

De største utgiftene ved elektrolyse er strømforbruket, som utgjør opp mot 80% av totalkostnadene. Både effektivitet og strømkostnader er viktig i den sammenheng.

Fast polymerelektrolytt elektrolyse (PEM)

En nyere elektrolysør bruker et fast stoff, en ioneledende polymer, som elektrolytt. Disse er fortsatt svært dyre og ikke lønnsomme i forhold til alkaliske elektrolysører.

Det er antatt at PEM-elektrolyttene i fremtiden vil få en virkningsgrad på inntil 94 %, men i dag er virkningsgraden lavere enn de beste alkaliske elektrolyttene.[13]

I de siste årene er det utviklet elektrolysører som opererer ved trykk på 30 bar. Man reduserer da de kommende problemene med lagring av hydrogenet.

Høytemperatur dampelektrolyse En tredje type elektrolyse foregår med en dampelektrolysør. Disse benytter en keramisk ioneledende elektrolytt (YSZ). Dampelektrolysører kan oppnå meget høy virkningsgrad, men dette er fortsatt ikke brukbar teknologi.[14]

Se også[rediger | rediger kilde]
Hydrogendrevet kjøretøy
Antihydrogen
Brenselcelle
Hydrogenbinding
-
Isotoptabell
Knallgass
Periodesystemet

Referanser- [rediger | rediger kilde]

1.^ Hydrogen i Store norske leksikon
2.^ «Hydrogen | UngEnergi». ungenergi.no. Besøkt 1. september 2016.
3.^ David Bodanis: E = mc2, forlaget Gyldendal, Oslo 2001, ISBN 82-525-4948-9
4.^ «Hydrogen». Jefferson Lab. Besøkt 5. mai 2011.
5.^ a b Peter P. Edwards og Friedrich Hensel \"Will solid hydrogen ever be metal?, artikkel i Nature sidene 621 - 622 (14 Aug 1997)\"
6.^ Egor Babaev, Asle Sudbø, N. W. Ashcroft \"A superconductor to superfluid phase transition in liquid metallic hydrogen\" Nature 431, 666 - 668 (07 Oct 2004)
7.^ Chris J. Pickard1, Richard J. Needs2\"Structure of phase III of solid hydrogen\" artikel i Nature Physics 3, sidorna 473 - 476 (2007)
8.^ (en)«The Impact of Increased Use of Hydrogen on Petroleum Consumption and Carbon Dioxide Emissions». U.S. Energy Information Administration. Besøkt 22. oktober 2012.
9.^ (no)«Om kraftstasjonen, industrien, krigen og museet.». Besøkt 23. oktober 2012.
10.^ http://www.zegpower.com
11.^ NOU Gassteknologi, miljø og verdiskaping, 2002:7
12.^ «Norsk Hydro Electrolysers». Energi Link. Besøkt 5. mai 2011.
13.^ (en)«Fuel Cell Technologies Program». US Department of Energy. Besøkt 5. mai 2011.
14.^ Bellona Hydrogen – status og muligheter (rapport nr. 6, 2002)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
(en) Kategori:Hydrogen – bilder, video eller lyd på Wikimedia CommonsRedigere på wikidata
(en) Hydrogen – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia CommonsRedigere på wikidata
www.hydrogen.no - informasjon om hydrogen og hydrogenaktiviteter i Norge
Hydrogen UiO
WebElements.com – Hydrogen
EnvironmentalChemistry.com – Hydrogen
It\'s Elemental – Hydrogen



[skjul]


Periodesystemet




H He
Li Be B C N O F Ne
Na Mg Al Si P S Cl Ar
K Ca Sc Ti V Cr Mn Fe Co Ni Cu Zn Ga Ge As Se Br Kr
Rb Sr Y Zr Nb Mo Tc Ru Rh Pd Ag Cd In Sn Sb Te I Xe
Cs Ba La Ce Pr Nd Pm Sm Eu Gd Tb Dy Ho Er Tm Yb Lu Hf Ta W Re Os Ir Pt Au Hg Tl Pb Bi Po At Rn
Fr Ra Ac Th Pa U Np Pu Am Cm Bk Cf Es Fm Md No Lr Rf Db Sg Bh Hs Mt Ds Rg Cn Nh Fl Mc Lv Ts Og


Alkalimetaller Jordalkalimetaller Lantanoider Aktinoider Transisjonsmetaller Metaller Halvmetaller Ikke-metaller Halogener Edelgasser







Eksterne baser (Autoritetsdata)

GND · LCCN · BNF · BNF (data) · NDL · BNERedigere på wikidata






Kategorier: Hydrogen
Brensel









Navigasjo- nsmeny




Ikke logget inn
Brukerdiskusjon
Bidrag
Opprett konto
Logg inn




Artikkel


Diskusjon











Les


Rediger


Rediger kilde


Vis historikk








Søk










Forside
Svaksynte
Utmerkede artikler
Hjelp
Siste endringer


Prosjekt

Stilman- ual
Skribentportal
Underprosjekter
Tinget
Torget
N- otiser
Nybegynner
Tilfeldig side


Wikipedia

Kontakt Wikipedia
Doner
Wikimedia Norge














Verktøy

Hva lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Permanent lenke
Sideinformasjon
Wikidata-element
Siter denne siden


Skriv ut / eksporter

Opprett en bok
Last ned som PDF
Utskriftsvennlig versjon


På andre prosjekter

Wikimedia Commons


På andre språk

Norsk nynorsk
Dansk
Svenska
- Føroyskt
Íslenska
Afrikaans



ال- 93;ربية











-







Català





Deutsch






-



























-



























-



























-



























-



























-


173 flere
Rediger lenker

Denne siden ble sist endret 29. jan. 2017 kl. 13 Surprised :-o2.
Innholdet er tilgjengelig under Creative Commons-lisensen Navngivelse-Del på samme vilkår, men ytterligere betingelser kan gjelde. Se bruksvilkårene for detaljer.
Personvern
Om Wikipedia
Forbehold
Utviklere
Fråsegn om informasjonskapslar
Mobilvisning
Wikimedia Foundation
Powered by MediaWiki




OsePølse
05.04.2017 12:21

Bra!
0
anbefalinger







Denne artikkelen er semibeskyttet.

Michael Jackson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hopp til: navigasjon, søk



Michael Jackson

Michael Jackson 1984.jpg
Michael Jackson i Det hvite hus i 1984


Født
Michael Joseph Jackson
29. august 1958
Gary

Død
25. juni 2009 (50 år)
Los Angeles

Gravlagt
Forest Lawn Memorial Park

Ektefelle
Lisa Marie Presley
(1994–1996; skilt)
Deborah Jeanne Rowe
(1996–1999; skilt)

Far
Joseph Jackson

Mor
Katherine Jackson

Søsken

[vis]
Totalt 8




Barn
Prince Michael Jackson I
(1997–)
Paris Jackson
(1998–)
Michael \"Blanket\" Jackson II
(2002–)

Yrke
Sanger, låtskriver, plateprodusent, danser, koreograf, skuespiller, forfatter, forretningsmann, filantrop

Nasjonalitet
USA US-amerikansk

Språk
amerikansk-engelsk

Medlem av
Jackson family, The Jackson 5

Utmerkelser
Grammy Lifetime Achievement Award, Grammy Legend Award, International Artist Award of Excellence, Genesis Award

Kallenavn
«Kongen av pop»

Sjanger
R&B, pop, rock, dans

Instrument
Stemme, piano, gitar, trommer, keyboard

Stemmetype
Falsett (kontratenor)

Aktive år
1964–2009

Plateselskap
Motown, Epic, Legacy

Nettsted
michaeljackson.com
Tidligere band
The Jackson 5
Signatur
Michael Jacksons signatur



Michael Jackson på Commons


Michael Joseph Jackson (født 29. august 1958 i Gary i Indiana i USA, død 25. juni 2009 i Los Angeles i California i USA) var en amerikansk artist, danser, låtskriver og filantrop. Jackson er anerkjent som den mest suksessrike artisten gjennom tidene av Guinness World Records og blir referert til som «kongen av pop». Hans bidrag til musikk, dans og mote, sammen med et mye omtalt personlig liv, gjorde ham til en global figur i populærkulturen i over fire tiår. Som det åttende barnet i Jackson-familien debuterte han på den profesjonelle musikkfronten sammen med sine brødre som medlem av The Jackson 5 på midten av 1960-tallet, og begynte sin solokarriere i 1971.

I begynnelsen av 1980-årene ble Jackson en dominerende skikkelse i populærmusikken. Musikkvideoene for hans sanger, inkludert «Beat It», «Billie Jean» og «Thriller», ble kreditert med å ha forvandlet mediet til en kunstform og et salgsfremmende verktøy, og populariteten til disse videoene bidro til å bringe den relativt nye tv-kanalen MTV til berømmelse. Videoer som «Black or White» og «Scream» gjorde ham til en «magnet» på MTV i 1990-årene. Gjennom liveopptredener og musikkvideoer populariserte han en rekke danseteknikker, slik som robotdans og moonwalk. Hans særegne musikalske lyd- og vokalstil har påvirket mange hip hop-, pop-, moderne R&B- og rockartister.

Jacksons Thriller-album fra 1982 er verdens mest solgte album gjennom tidene. Hans andre plater, blant annet Off the Wall (1979), Bad (1987), Dangerous (1991) og HIStory (1995) er også rangert blant verdens mest solgte album. Jackson er en av få artister som har blitt innsatt i Rockens æresgalleri to ganger. Noen av hans andre utmerkelser inkluderer flere Guinness World Records, 13 Grammy Awards (i tillegg til Grammy Legend Award og Grammy Lifetime Achievement Award), 26 American Music Awards (mer enn noen annen artist, inkludert «Århundrets artist»), 13 nummer én-singler i USA i sin solokarriere (mer enn noen annen mannlig artist på Hot 100-hitlisten) og et beregnet salg på over 750 millioner plater verden over. Jackson vant hundrevis av priser, noe som har gjort ham til plateartisten med flest pristildelinger i musikkens historie. Han var også en fremstående humanitær og filantrop, og donerte og samlet sammen hundrevis av millioner dollar for veldedighet samtidig som han støttet mer enn 39 veldedighetsorganisasjoner.

Aspekter ved Jacksons personlige liv, inkludert hans endrede utseende, personlige relasjoner og adferd, har skapt kontrovers. I 1993 ble han anklaget for overgrep mot barn, men saken ble henlagt og samtlige formelle anklager ble avvist. I 2005 ble han stilt for retten og frikjent for ytterligere anklager om seksuell mishandling av barn og flere andre anklager etter at juryen fant ham ikke skyldig på alle punkter. Jackson døde etter å ha fått hjertestans 25. juni 2009, under forberedelsene til sin konsertserie This Is It. Han hadde før sin død angivelig blitt gitt stoffer som propofol og lorazepam. Los Angeles County Coroner forklarte hans død som et drap, men hans personlige lege erklærte seg ikke skyldig i anklagene om uaktsomt drap. Jacksons død satte fans verden over i dyp sorg, og så mange som en milliard mennesker verden rundt fulgte angivelig med på hans offentlige minnestund på direktesendt fjernsyn. I mars 2010 inngikk Sony Music Entertainment en avtale med Jacksons bo verdt 250 millioner amerikanske dollar for å beholde distribusjonsrettigheter for hans musikk frem til 2017, og for å utgi syv posthume album over tiåret etter hans død. Hans første posthume album med nytt materiale, simpelthen kalt Michael, ble utgitt 10. desember 2010.



Innhold [skjul]
1 Oppvekst
2 Jackson 5
3 Begynnelsen på en solokarriere
4 Suksess
5 Anklager og nedtur
6 Helse, hudsykdom, og endret utseende
7 Tilbakekomst
8 Rettssak
9 Betydning for dagens artister og musikk- og mote-industrien
10 This is it!
11 Diskografi
12 Filmer
13 Turnéhistorie
14 I Norge
15 Referanser
16 Eksterne lenker


Oppvekst





Jacksons barndomshjem i Gary, Indiana, USA
Det hevdes at Jackson hadde en veldig tøff oppvekst med en far som var ofte hard mot ham. Det har også blitt sagt at faren til Michael Jackson var medlem av Jehovas vitner, men det var gjennom moren han hadde tilknytning til denne religionen da han var barn. Han ble intervjuet av Oprah Winfrey i 1993, der han fortalte at han og brødrene ble tvunget av faren til å øve. Gjorde de et feil dansetrinn ble de straffet med belter og andre verktøy. De fikk ikke lov til å være ute med andre barn og leke.

Jackson 5

Faren, Joseph Jackson, ville at barna skulle bli popstjerner, og startet The Jackson 5. Bandet besto av Michael og fire av hans åtte søsken. Michael var bare fem år da bandet ble startet. Joseph kjørte dem hardt i årevis, og etter mye slit og hardt arbeid ble de til slutt stjerner som han ønsket. Etter å ha vunnet flere lokale talentkonkurranser fikk de kontrakt med Motown, og de fire første singlene ble alle nummer en på Billboard. I 1974 signerte de en ny kontrakt med Epic Records, men de kunne ikke beholde navnet The Jackson 5 ettersom Motown eide rettighetene til det navnet. De skiftet derfor navn til The Jacksons.

Mange var kritiske til at Michael var mye med barn i fritiden sin. Han selv begrunnet det med at han ikke hadde noen barndom hvor han kunne leke og være sammen med andre barn. Michael og brødrene hadde enten opptredener, intervjuer, foto-sessions osv, og fikk ikke lov til å leke. Så da Michael var voksen sa han at når han var med barn og så hvordan de lekte, så følte han at han opplevde det han ikke fikk oppleve i sin egen barndom.[1]

Begynnelsen på en solokarriere

Tidlig på 1970-tallet startet Michael sin solokarriere. Plateselskapet ønsket at han skulle spille inn eget materiale, og i 1972 kom hans første solosingel ut: «Got to be There». Michael fortsatte allikevel i The Jacksons. I 1977 spilte Michael i filmen The Wiz sammen med Diana Ross. I forbindelse med innspillingen kom Michael i kontakt med plateprodusenten Quincy Jones, som skulle få stor betydning for hans videre karriere. I 1979 lagde de albumet Off the Wall, som solgte hele 20 millioner (8. mai 2006) eksemplarer og hadde fire topp 10-hits. Dette ble hans store gjennombrudd.

Suksess

Michael fikk en Grammy for låten «Don\'t Stop \'Til You Get Enough», men han syntes platen fortjente mer honnør, og var ikke fornøyd med responsen.[2] Derfor bestemte han seg for å gjøre en oppfølger som var mye bedre, og det var selvsagt at Quincy Jones skulle produsere den også. De fleste trodde nok det var vanskelig å gjøre en etterfølger til Off the Wall, men da Michael Jackson ga ut platen Thriller i 1982 tok det helt av. Thriller slo alle rekorder og solgte et sted mellom 51-65 millioner på verdensbasis. Platen lå på listen i hele 37 uker i strekk.[trenger referanse] Jackson mottok imponerende åtte Grammyer for platen. Thriller er den eneste platen som har ligget på førsteplass både ved inngangen og utgangen av samme år. 7 av de 9 låtene nådde topp 10 på Billboard listene, som slår nok en rekord (som ble holdt av han selv med 4).





Michael Jackson i 1988
I så måte var trolig Michael Jackson også verdens nest mestselgende soloartist. Han solgte over 750 millioner plater,[3] Michael Jacksons «Moonwalk» ble hans signatur etter at han avslørte sine nyskapende dansetrinn på NBC-TV foran 50 millioner seere under låten «Billie Jean» 12. mai 1983. Med sorte bukser til anklene, sølvglitrende sokker, fedorahatt, og én hanske, laget av rhinstein, skapte han både ny mote og en ny dansetrend.

I 1985 skrev Michael «We Are The World» sammen med Lionel Richie. Platen ble belønnet med fire Grammypriser. Jacksons følgende album fikk navnet «Bad» (1987). Michael fikk nok en rekord med å være den første artisten med hele 6 #1 singler fra ett og samme album. I tillegg fikk han 5 Grammynominasjoner, men vant bare en. Bad var det siste albumet som ble produsert av Quincy Jones. I 1991 slapp han albumet Dangerous, som toppet Billboardlisten. På Dangerous fikk Michael Jackson Guns N\' Roses gitaristen Slash til å spille gitar på 2 av sporene; («Black Or White» og «Give In To Me»). Albumene solgte 35 og 30 millioner eksemplarer. I 1992 la Michael ut på en omfattende verdensturne The Dangerous Tour, hvor Norge sto på listen med konsert på Valle Hovin stadion for 35 000 tilskuere. Kritikerne var enige om at konserten ikke bydde på noen musikalske overraskelser, men showet hadde utrolige effekter og illusjoner. Konserten hadde et strømforbruk på 250 000 watt og varte i 2,4 timer.[trenger referanse] Michaels Dangerous tour var den største turneen noen artist har gjort i historien,[4] slo sin egen rekord fra Bad Tour. Den utrolige scenen tok nesten tre dager å sette opp. 20 lastebiler med utstyr ble fraktet med lastefly. Dangerous tour inkluderte 69 konserter, som brakte sammenlagt et publikum på 3,5 millioner mennesker. 1. oktober ble konserten Live in Bucharest vist på TV og radio i over 60 land, og senere utgitt på DVD.

Uansett hvor Jackson befant seg, så var det som om en kongelig skulle komme. Det var politisperringer i gatene og var en hel haug med mennesker. Dette gjorde at Michael ikke kunne oppleve hvordan normaliteten er. Det var grunnen til at han bygde Neverland.[5] Ettersom han ikke gjorde så ofte intervjuer og lignende, så folk på Michael Jackson som rar. Han ble da et offer for mediarykter. Uansett hvor han gikk ble han fulgt av paparazzi, og det ble skrevet en del falske rykter om han, for eksempel at han hadde operert inn elefantmannens ben i kroppen.[6]

Anklager og nedtur

På 90-tallet skrev Michael Jackson under ny platekontrakt med Sony. Kontrakten var verdt hele 890 millioner USD (6,7 milliarder norske kroner). Men i 1993 ble Michael Jackson anklaget for å ha antastet den 13 år gamle gutten Jordy Chandler. Dette førte til at Pepsi, som han hadde sponsoravtale med, sa opp kontrakten.[7] Men Jackson hevdet hele tiden sin uskyld og ble aldri dømt for utuktig omgang med barn. Ifølge juryen ble Jordy Chandler ikke trodd i retten pga. hans forskjellige versjoner som ikke stemte. Ifølge en dokumentar der et lydklipp ble lekket ut av faren til Chandler, ble det avslørt at Jordy Chandler aldri ble misbrukt av Michael Jackson.[8][9]

Forfatteren Geraldine Hughes skrev en bok med tittelen Redemption: The Truth Behind the Michael Jackson Child Molestation Allegations. Hughes avslørte i boken fakta som aldri har vært kjent for offentligheten, og konkluderer med at Jackson må ha vært uskyldig i anklagene som ble rettet mot ham i 1993. I 1994 stilte han for intervju hos Oprah Winfrey, hvor han snakket om sin karriere som musikkartist. Ifølge nettstedet Mjoai.com ble programmet sett av over 100 millioner mennesker over hele verden. Samme år ble det bekreftet at Michael hadde giftet seg med Lisa Marie Presley, rockelegenden Elvis Presleys eneste barn. Ekteskapet varte bare i 18 måneder. Lisa Marie dukket også opp i Michael Jackson-videoen «You Are Not Alone».

Helse, hudsykdom, og endret utseende

Uansett hvor Michael Jackson gikk, så ble han omringet med masse folk. Hans popularitet gjorde at det var mye rykter om Jackson. Fra 1980-tallet ble det hevdet, og alminnelig antatt, at Jackson bleket huden sin hvit.[10] I 1993 hevdet Michael Jackson at han hadde hudsykdommen Vitiligo, noe som ble bekreftet av hudlegen hans i et intervju med Larry King i 2009. Legen sa dessuten at han også led av Lupus.[11][12] Vitiligo er en hudsykdom som 1–2 % av verdens befolkning lider av. Den gjør at pigmentene i huden flekkevis forsvinner og huden får der en lys farge. Jackson sa i et intervju med Oprah Winfrey i 1993 at han fikk denne sykdommen litt før innspillingen av Thriller, men dekket til den lyse fargen med brun sminke. Med årene ble sykdommen verre, ifølge Jackson, og 85 % av kroppen hans skal angivelig ha vært dekket av lys hud. Han sa at han sminket seg heller hvit enn å bruke tid på å sminke seg brun.[13][14][15]

I boken Moonwalk innrømmet Michael å ha operert nesen to ganger og laget en liten grop på haken. Men han nektet for at alt det andre som var skrevet om hans utseende. Det er imidlertid kjent at Jackson hadde minst fire neseoperasjoner innen 1990. Ansiktsstrukturen hans har blitt betydelig endret, og plastiske kirurger har antatt at Jackson har gjennomgått et stort antall plastiske operasjoner.[16]

Jackson og noen av hans søsken sa de hadde blitt fysisk og emosjonelt misbrukt av faren, og i 2003 innrømmet faren å ha pisket Michael Jackson som barn.[17] Jackson snakket sjelden om barndommen, men når han gjorde det ble han svært preget av det og sa han kastet opp før han skulle møtte faren sin. Eksperter på mental helse sa at Jackson mentalt var som et ti år gammelt barn og led av regresjon.[trenger referanse] Andre leger har ment at Jackson hadde dysmorfofobi. Dr. Deepak Chopra, en venn av Jackson gjennom tyve år, sa: «Det som utviklet seg til hans sykelige opptatthet av kosmetisk kirurgi var et uttrykk for selv-lemlestelse, en total mangel på respekt for seg selv»[18][trenger referanse]

Som andre pionerer ble Jackson et offer for metoder og teknologi som var på et tidlig utviklingsstadium, og mange spekulerte på om nesen hans holdt på å falle av på grunn av den omfattende kosmetiske kirurgien. Jacksons hudlege Arnold Klein uttalte at han hadde bygget opp Jacksons nese helt på nytt etter at andre leger hadde skrapt den helt bort.

I løpet av 1990-tallet skal Jackson ha blitt avhengig av reseptbelagte medisiner, hovedsakelig smertestillende og sterke sedativer og hans helse ble stadig dårligere.

Andre personlige plager, som smerter i rygg, ben o.l, og stort press på Jackson rundt anklagene som ble laget mot han i 1993, skal også være grunnen til avhengigheten av reseptbelagte medikamenter.

Tilbakekomst





MJ-statue fra HIStory-turneen i Europa.
I 1995 kom Michael Jackson med albumet HIStory - Past, Present and Future, Book I, et dobbeltalbum som inneholdt 15 nye sanger og en greatest hits-CD. Den første singelen, «Scream», var en duett med søsteren Janet Jackson. Michael Jackson fikk sin 13. #1 hit i 1995 med «You Are Not Alone», skrevet og produsert av R&B-stjernen R. Kelly. Albumet startet helt øverst på hitlistene og solgte 20 millioner på verdensbasis. Samme år la han ut på en omfattende turne, The History Tour. I 1996 skapte han overskrifter ved å skille seg fra Lise Marie Presley. I 1997 gjorde han nye overskrifter, ettersom han angivelig fikk barn med sykepleieren Debbie Rowe, og det ble mange spekulasjoner om hvorvidt Michael var faren, hvor mye han hadde betalt Debbie for å føde, og om hun ville se barnet sitt igjen. Det har siden blitt klart at barna er hvite og at Jackson derfor er helt usannsynlig som far. Kritikerne kalte Michael for en «Pudret Frelser», pga hans humanitære arbeid for å redde verden. Temaet dukket opp mange ganger i løpet av konsertene.

The History Tour gikk for fulle hus. De tre scenene som ble brukt veide hver 750 tonn. Etter at han var ferdig med konserten i København, stod scenen klar i Göteborg. Samtidig ble cenen som sto i Tyskland demonterte, for så å bli sendt til Norge, hvor han skulle opptre på Valle Hovin stadion for 32 000 fans. I løpet av konserten i København ble han overrasket med en 2 meter høy kake, ettersom det var hans 39-årsdag. The History Tour ble avsluttet på Vallahovid i Spania. Etter denne turnéen hadde 5 millioner mennesker sett han opptre.





Hollywood Walk of Fame
I oktober 2001 utkom et nytt album fra Michael Jackson – Invincible. Det nye albumet inneholdt 16 sanger, deriblant singlen «You Rock My World» og radiohiten «Butterflies». I produksjonen av albumet hadde Michael Jackson jobbet med navn som Rodney Jerkins, Teddy Riley, Dr Freeze og R. Kelly. Carlos Santana bidro også på albumet. «Speechless» er en av mange sanger som Jackson ikke fikk gitt ut på single fordi Sony satte foten ned.[trenger referanse] Kritikerne var ikke sene med å si at albumet ikke holdt mål, selv om det solgte bra. Invincible har siden 2001 solgt 12 millioner eksemplarer på verdensbasis (desember 2006).

Michael ble offisielt erklært legende og har betydd mye for dagens musikk.[19]

Michael var den første som fikk to stjerner på Hollywood Walk of Fame; først i 1979 som medlem av The Jackson Five, så i 1984 som soloartist. Siden en filmpremiere på samme tid som Michaels dødsfall hadde lagt beslag på fortauet med stjernen hans, samlet fans seg isteden ved stjernen til hans navnebror, radioverten Michael Jackson.[20]

Rettssak

13. juni 2005 ble Michael Jackson frikjent i en straffesak anlagt i Santa Barbara, hvor han var anklaget for seksuelle overgrep mot barn og servering av alkohol til mindreårige. Han var anklaget for å ha misbrukt en gutt. Moren til gutten hadde gjeldsbrev og fortalte forskjellige versjoner i retten; det samme gjorde gutten.[trenger referanse] De hadde ingen beviser på at Michael Jackson hadde misbrukt gutten, og han ble frikjent. Ifølge VG ble det avslørt en telefonsamtale mellom faren til offeret og offerets advokat der det sies at moren kun ville ha pengene til Michael Jackson. I november 2003 utgav Michael Jackson og Sony en samleplate med hans nummer 1 hits på CD og DVD, med tittelen Number Ones. Albumet inneholdt en ny sang av Michael, «One More Chance». Samme dag som platen ble lansert, ble det utlevert en ordre om arrestasjon av Jackson. Michael var da i gang med innspillingen av musikkvideoen til «One More Chance», som til dags dato ikke er utgitt pga rettssaken. Jackson hevdet alltid sin uskyld. Han uttalte etter arrestasjonen at han ikke kunne tenke seg å bo i Neverland lenger. På grunn av politirazziaen var det ikke lenger et hjem for ham, og fra da av ville han bare besøke Neverland. 13. juni 2005 ble han frifunnet på alle ti tiltalepunkter.

I 2009, rett etter hans død, kom dokumentarfilmen The Untold Story of Neverland. Filmen inneholder intervjuer av familien som anklaget Jackson, politiets film av ransakelsen av Neverland og opptak fra politiets avhør av gutten.[21]

Betydning for dagens artister og musikk- og mote-industrien

Michael Jackson gjorde mye for dagens artister,[trenger referanse] og mange takker ham for hans inspirasjon og for å ha hjulpet andre artister til å få suksess. Han fikk til at MTV viste musikken til svarte, noe de den gang ikke gjorde. Takket være Michael så har musikk-kanalen MTV blitt som den har blitt, MTV kom med en uttalese i 2009 der de sa: \"MTV laget ikke Michael Jackson, han laget oss og ingen andre rocket på VMA som Michael gjorde\".[22]

Chris Brown, Beyonce, Ne-Yo, Lil Wayne, P. Diddy, The Game, 50 Cent, Snoop Dogg, R. Kelly, Chris Tucker, Michael Jordan, Akon, Justin Timberlake, Slash, Evan Ross og mange andre kjendiser er store fan av Michael Jackson.[23][24][25] Han gjorde også dagens dansemiljø til noe helt annet enn det var før; mye er «Jackson-trinn» som bl.a. Moonwalk. Michael Jackson gjorde dessuten musikkvideoer til noe helt annet enn det var før; han hadde lange og morsomme videoer.[26] Han gjorde også R&B til noe helt annet enn det var før.[27]

Michael Jackson gjorde veldig mye fint for både musikken og for barn i mange land.[28][29] Han gav mye penger til veldedighet, og stiftet også egne veldedighetsorganisasjoner.[30] Han var også en av de største innen motebransjen på 70-, 80-, 90-tallet. Han har inspirert mange av dagens moteprodusenter.[31]

Etter hans død kom USAs president Obama med en uttalelse der han beskriver Jackson som det største mennesket innen musikkbransjen og som har gitt stor inspirasjon til andre innen bransjen. Noen politikere reagerte på at Det hvite hus kom med en utalelse om hans død, ettersom det ikke er vanlig at de kommer med utalelser om sånt, men Obama sa i et intervju at Michael Jackson var av stor betydning for musikken og menneskeheten, så det var ingen grunn til ikke å komme med en utalelse. \"Jeg har alltid hatt sansen for Jackson, og har selv alle sangene hans på Ipoden,\" sa Obama.[32]

This is it!

5. mars 2009 annonserte Sony Music og Michael Jackson at han skulle avholde 50 farvelkonserter i Londons The O2 fra juli 2009 til mars 2010. Konsertserien fikk tittelen «This is it!».[33] Men disse konsertene rakk han ikke, da han døde 18 dager før han skulle avholde den første konserten. AEG Live (Anschutz Entertainment Group Live) annonserte tidlig i september samme år at Michael Jackson\'s This Is It kommer på kino. Det er en us-amerikansk dokumentar- og konsert-film regissert av Kenny Ortega, og den dokumenterer Michael Jacksons forberedelser og repetisjoner før den planlagte serien med konserter.[trenger referanse] Filmen hadde verdenspremiere i 99 land den 28. oktober 2009 og gikk også i Norge. Adressa rapporterte om rekordsalg av kinobilletter og utsolgte forestillinger over hele verden en måned før filmen hadde premiere.[34]

Filmen viste klipp der Michael gjorde dansetrinn, sang, lærte, fortalte og lo med de andre. Filmen viste Michael Jackson i en annen situasjon som man aldri har sett ham i før. Han virket mer og mer som en vanlig person. Jackson måtte spare på stemmen og dansingen ettersom det ikke var generalprøven, men filmen viste Michael i toppform der bakdanserne i 20-årene ble slitne før popkongen på 50 år. Filmen viste at Michael stod bak mesteparten av idéene og styrte alt fra kommandoer til gitaristene til andre tekniske ting. Dette viste geniet i popkongen, og bekreftet at ryktene om hans dårlige form og stemmeproblemer var fullt oppspinn fra media.[35][36][37] Showet skulle være et hysterisk show med store tekniske overraskelser som aldri har blitt gjort før. Alt fra flyvende diamanter, spøkelser og en stor bulldoser, bruk av teknologien 4D som den aldri hadde blitt vist før, til en 8 meter høy robot som Jackson selv skulle komme ut fra ved begynnelsen på showet.

Michael Jackson og hans team hadde et prosjekt kalt \"The Dome Project\" som handlet om å vise verden noe de aldri har sett før. Scener ble filmet på \"Green-Screen\" som skulle vises under konsertene, og Michael\'s kjente musikkvideo \"Thriller\" ble spilt inn på nytt, mens de laget en kortfilm der Jackson spilte en spion som skulle være introen til \"Smooth Criminal\".

Filmen fikk blandet kritikk fra terningkast 3 til 5, og generelt ble det sagt at filmen var mest for fans, dansere og musikkinteresserte. Helt i begynnelsen av filmen introduseres den da også som en film «For the fans...».

Diskografi
Utdypende artikkel: Michael Jacksons diskografi
Got to Be There (1972)
Ben (1972)
Music & Me (1973)
Forever, Michael (1975)
The Best of Michael Jackson (1975)
Off the Wall (1979)
One Day in Your Life (1981)
Thriller (1982)
Farewell My Summer Love (1984)
Bad (1987)
Dangerous (1991)
HIStory - Past, Present and Future, Book I (1995)
Blood on the Dance Floor (HIStory in the Mix) (1997)
Invincible (2001)
Number Ones (2003)
The Ultimate Collection (2004)
The Essential Michael Jackson (2005)
Michael Jackson\'s This Is It (2009)
Michael (2010)
Xscape (2014)

Filmer
The Wiz (1977)
Moonwalker (198 Cool 8-\)
Men In Black 2 (2002)
Miss Cast Away & The Island Girls (2004)
This Is It (2009)

Turnéhistorie
Bad World Tour (1987–1989)
Dangerous World Tour (1992–1993)
HIStory World Tour (1996–1997)

I Norge
15. juli 1992, Valle Hovin stadion
19. august 1997, Valle Hovin stadion

Referanser

1.^ Michaels oppvekst
2.^ Ikke fornøyd med sitt arbeid
3.^ Solgt over 750 millioner plater
4.^ Dangerous Tour, største turne noen sinne. Se:\"Interesting Facts\"
5.^ [1] Kunne ikke være som andre
6.^ [2] Falske rykter, offer for media
7.^ Historien om Michael Jackson på vg.no
8.^ Pedofil-ryktene usanne
9.^ Michaeil Jackson: Allegations Proven a Lie
10.^ Media spres falske rykter om MJ: 5:30min - 5:50min
11.^ http://www.youtube.com/watch?v=RY146H8jyWM&feature=rel- ated]Hadde hudsykdom Vitiligo og Lupus]
12.^ Avsløringene av Vitiligo
13.^ Michaels hudsykdom
14.^ Vitiligo
15.^ Vitiligo
16.^ http://abcnews.go.com/Health/Cosmetic/story?- id=131910&page=1
17.^ Can Michael Jackson\'s demons be explained?
18.^ Posner, Gerald. Deepak Chopra: How Michael Jackson Could Have Been Saved
19.^ Erklært legende på vg.no
20.^ NRK.no: Sørget ved feil stjerne
21.^ klipp på YouTube
22.^ Mjjcommunity - Official Forum
23.^ VG - Kjendiser roser Michael
24.^ Michael og Justin
25.^ Alle elsker Michael Jackson
26.^ Forandret musikkvideoene
27.^ Michael\'s forandring på musikken
28.^ Barn i Afrika
29.^ Michael, en person som hjelper
30.^ Hjulpet barn over hele verden: 4:20min - 4:29min
31.^ Antrekkene vi alltid vil huske minmote.no
32.^ YouTube - AP Interview: Obama Reflects on Michael Jackson
33.^ «Jacko legger opp». Nettavisen. 5. mars 2009. Besøkt 5. mars 2009.
34.^ «This Is It»-billettene revet bort – adressa.no
35.^ YouTube - Broadcast Yourself
36.^ YouTube - Michael Jackson This Is It Smooth Criminal Live Rehearsal Teaser Excerpt 2009
37.^ YouTube - Michael Jackson\'s This Is It HD Teaser 02: Drill - They Don\'t Care About Us

Eksterne lenker
Michael Jacksons offisielle nettstedRedigere på wikidata
(en) Kategori:Michael Jackson – bilder, video eller lyd på Wikimedia CommonsRedigere på wikidata
(en) Michael Jackson – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia CommonsRedigere på wikidata
(en) Michael Jacksons profil på Internet Movie DatabaseRedigere på wikidata
(sv) Michael Jacksons profil i Svensk FilmdatabasRedigere på wikidata
(en) Michael Jacksons profil på AllMovieRedigere på wikidata
MJOAI: Michael Jackson fanklubb i Norge
MJIFC: Michael Jackson Fanclub
VGs Michael Jackson portal
Michael\'s karriere og kjendiser roser MJ



[skjul]


Michael Jackson

Studioalbum

Got to Be There (1972) · Ben (1972) · Music & Me (1973) · Forever, Michael (1975) · Off the Wall (1979) · Thriller (1982) · Bad (1987) · Dangerous (1991) · HIStory (1995) · Invincible (2001) · Utgitt posthumt: Michael (2010) · Xscape (2014)


Singler

Ben · Don\'t Stop \'Til You Get Enough · Rock with You · Off The Wall · She\'s Out Of My Life · One Day In Your Life · The Girl Is Mine · Billie Jean · Beat It · Wanna Be Startin\' Somethin\' · Human Nature · P.Y.T. (Pretty Young Thing) · Thriller · I Just Can\'t Stop Loving You · Bad · The Way You Make Me Feel · Man in the Mirror · Dirty Diana · Another Part Of Me · Smooth Criminal · Black Or White · Remember the Time · In The Closet · Who Is It · Scream · They Don\'t Care About Us · Earth Song · You Are Not Alone · Blood on the Dance Floor · You Rock My World · Butterflies · One More Chance


Musikkvideoer

Thriller (1983) · Bad (1987) · Man in the Mirror (198 Cool 8-\) · Leave Me Alone (1989) · Black Or White (1991) · Heal the World (1992) · Earth Song (1995) · Ghosts (1997)


Turnéhistorie

Bad World Tour · Dangerous World Tour · HIStory World Tour


Diverse

Diskografi · Detaljer om albumer · Liste over singler · Moonwalk · 3T · Janet Jackson · Quincy Jones · We Are the World


Kategori



Eksterne baser (Autoritetsdata)

BIBSYS · VIAF · GND · LCCN · ISNI · BNF · BNF (data) · LIBRIS · SUDOC · NLARedigere på wikidata






Kategorier: Michael Jackson
Plateprodusenter fra USA
Musikere tilknyttet Motown Records
Medlemmer av Rockens æresgalleri
Hollywood Walk of Fame
Gjesteskuespillere i Simpsons
Afroamerikanere
Personer fra Gary
Fødsler i 1958
Dødsfall i 2009













-



Navigasjonsmeny




Ikke logget inn
Brukerdiskusjon
Bidrag
Opprett konto
Logg inn




Artikkel


Diskusjon











Les


Vis kilde


Vis historikk








Søk










Forside
Svaksynte
Utmerkede artikler
Hjelp
Siste endringer


Pr- osjekt

Stilmanual
Skribentportal
Underprosjekter
- Tinget
Torget
Notiser
Nybegynner
Tilfeldig side


Wikipedia

Kontakt Wikipedia
Doner
Wikimedia Norge














Verktøy

Hva lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Permanent lenke
Sideinformasjon
Wikidata-element
Siter denne siden


Skriv ut / eksporter

Opprett en bok
Last ned som PDF
Utskriftsvennlig versjon


På andre prosjekter

Wikimedia Commons


På andre språk

Norsk nynorsk
-
Dansk
Svenska
Føroyskt
Íslenska









-



























-

English




فارسی-





Galego


















-



























-



























-
















Sámegiella





-



























-












181 flere
Rediger lenker

Denne siden ble sist endret 30. sep. 2016 kl. 05:46.
Innholdet er tilgjengelig under Creative Commons-lisensen Navngivelse-Del på samme vilkår, men ytterligere betingelser kan gjelde. Se bruksvilkårene for detaljer.
Personvern
Om Wikipedia
Forbehold
Utviklere
Fråsegn om informasjonskapslar
Mobilvisning
Wikimedia Foundation
Powered by MediaWiki




ASS
05.04.2017 12:25

Bra!
0
anbefalinger
ASSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSASSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSS- SSSSS






Dette er en utmerket artikkel.

Andre verdenskrig

Portal: Andre verdenskrig
(Omdirigert fra 2 verdenskrig)

Hopp til: navigasjon, søk



Andre verdenskrig

WW2Montage.PNG

Dato Asia: 7. juli 1937–2. september 1945
Europa: 1. september 1939–8. mai 1945
Sted Europa, Asia, Afrika, Oseania
Resultat
Alliert seier i verdens til nå dødligste konflikt.[1]

De forente nasjoner blir stiftet.
USA og Sovjetunionen blir supermakter - konflikter mellom disse leder til den kalde krigen.
Avkolonisering av det britiske-, italienske- og franske imperiet.


Stridende parter
De allierte:
Sovjetunionen Sovjetunionen (1941–1945)
USA USA (1941-1945)
Storbritannia Storbritannia
Kina Kina
Frankrike Frankrike
og flere Aksemaktene:
Det tredje riket Det tredje riket
Italia Italia
Japan Japan
og flere
Kommandanter og ledere
Storbritannia Winston Churchill
Sovjetunionen Josef Stalin
USA Franklin D. Roosevelt
Kina Chiang Kai-shek
Frankrike Charles de Gaulle Det tredje riket Adolf Hitler
Italia Benito Mussolini
Japan Hirohito (昭和天皇, Shōwa ten'nō Wink ;-\)
Tap
Militære tap:
17 000 000
Sivile tap:
33 000 000
Totalt tap:
50 000 000
...detaljer Militære tap:
8 000 000
Sivile tap:
4 000 000
Totalt tap:
12 000 000
...detaljer

Andre eller annen verdenskrig regnes som den siste av to globale væpnede konflikter, og pågikk i årene 1939 til 1945. Den militære konflikten involverte de fleste av verdens nasjoner, herunder alle stormaktene, og to stridende militære allianser, de allierte og aksemaktene, ble dannet. Det var den mest altomfattende striden i verdenshistorien, med mer enn 100 millioner mobiliserte soldater. I en tilstand av total krig, hadde de største stridende nasjonene plassert alle økonomiske, industrielle og vitenskapelige ressurser tilgjengelig for krigsinnsatsen, og skillet mellom sivile og militære ressurser var borte. Konflikten var preget av hendelser som involverte massedød av sivile, inkludert holocaust, strategisk bombing og det eneste tilfellet av atombomber brukt i krig, og resulterte i 50 til 70 millioner drepte, noe som gjør den til den dødeligste konflikten i menneskehetens historie.

Selv om Japan allerede var i krig med Kina fra 1937 av, er det den generelle oppfatning at andre verdenskrig brøt ut 1. september 1939, da Tyskland invaderte Polen, med påfølgende krigserklæringer fra Frankrike samt de fleste land i det britiske imperiet og Samveldet av nasjoner. Fra sent i 1939 til tidlig i 1941, i en serie av felttog og avtaler, erobret og annekterte Tyskland en betydelig del av det kontinentale Europa. I henhold til tysk-sovjetiske avtaler okkuperte og annekterte Sovjetunionen territorier fra seks av sine europeiske naboland, blant disse Polen. Storbritannia støttet av samveldestatene ble den eneste stormakten som fortsatte kampen mot aksemaktene, med slag som fant sted i Nord-Afrika så vel som det langvarige slaget om Atlanterhavet. I juni 1941 iverksatte de europeiske aksemaktene en invasjon av Sovjetunionen i det som ble den største landbaserte krigsscenen i historien, og som bandt opp store deler av aksemaktenes militære styrker. I desember 1941 gikk Japan, som siktet seg inn på asiatisk dominans, til angrep på USA samt europeiske kolonier og territorier i Stillehavet, i en rask erobring av det vestlige Stillehavet.

Aksemaktenes fremrykking ble stoppet i 1942, etter at Japan tapte en rekke sjøslag og de europeiske aksemaktene ble beseiret i Nord-Afrika og i det avgjørende slaget om Stalingrad. I 1943, gjennom en rekke tyske tap i Øst-Europa, den allierte invasjonen av det fascistiske Italia, samt amerikanske seire i Stillehavet, mistet aksemaktene initiativet og foretok strategiske tilbaketrekninger på alle fronter. I 1944 invaderte de vestlige allierte det okkuperte Frankrike, mens Sovjetunionen gjenvant alle tapte territorier og invaderte Tyskland og dets allierte. Krigen i Europa endte med sovjetiske troppers erobring av Berlin etterfulgt av Tysklands betingelsesløse overgivelse 8. mai 1945. Sovjetunionen erklærte Japan krig, invaderte Mandsjuko og invasjonen av Japan var nært forestående. Krigen i Asia endte 15. august 1945, da Japan overga seg.

Andre verdenskrig endret politiske landskap og sosiale strukturer på et globalt nivå. De forente nasjoner ble etablert for å fremme internasjonalt samarbeid og for å hindre fremtidige konflikter. Stormaktene som vant krigen: Sovjet, USA, Storbritannia, Kina og Frankrike ble permanente medlemmer i FNs sikkerhetsråd. Sovjetunionen og USA fremsto som rivaliserende supermakter i opptakten til den kalde krigen, som skulle komme til å vare i 46 år. Samtidig avtok europeiske stormakters innflytelse, og avkoloniseringen av Asia og Afrika begynte. De fleste land hvis industri hadde blitt rammet, gikk mot en ny økonomisk høykonjunktur. Politisk integrasjon, særlig i Europa, vokste frem i et forsøk på å stabilisere relasjoner etter krigen.



Innhold [skjul]
1 Kronologi
2 Bakgrunn
3 Opptakten 3.1 Italias invasjon av Etiopia (1935)
3.2 Den spanske borgerkrigen (1936-1939)
3.3 Japans invasjon av Kina (1937)
3.4 Japans invasjon av Sovjetunionen og Mongolia (193 Cool 8-\)
3.5 Europeiske okkupasjoner og avtaler

4 Krigens gang 4.1 Krigen bryter ut (1939-1940)
4.2 Nord-Europa (1940-1941)
4.3 Slaget om Atlanterhavet
4.4 Middelhavet (1940-1941)
4.5 Krigen blir global (1941-1942)
4.6 Aksemaktene stoppes (1942-1943)
4.7 Luftkrig over Tyskland
4.8 Italia
4.9 Alliert overtak (1943-1944)
4.10 Alliert seier (1944-1945)

5 Etterspill
6 Påvirkning på samfunnet 6.1 Tap og krigsforbrytelser
6.2 Konsentrasjonsleirer og slavearbeid
6.3 Hjemmefront og produksjon
6.4 Okkupasjon
6.5 Fremskritt i teknologi og krigføring

7 Se også
8 Referanser
9 Litteratur
10 Eksterne lenker


Kronologi[rediger | rediger kilde]


Utdypende artikkel: Tidslinjer i andre verdenskrig

Starten på andre verdenskrig er vanligvis ansett å være 1. september 1939 med den tyske invasjonen av Polen,[2] Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig to dager etter, den 3. september 1939.[3] Denne artikkelen benytter den vanlig angitte datoen. Andre datoer for konfliktens begynnelse inkluderer starten på den andre kinesisk-japanske krig den 7. juli 1937.

Den britiske historikeren A. J. P. Taylor hevdet at den kinesisk-japanske krig og krigen i Europa og dets kolonier fant sted samtidig og at de to konfliktene smeltet sammen i 1941. Andre datoer som noen ganger brukes for start av andre verdenskrig er ved den italienske invasjonen av Etiopia 3. oktober 1935. Eksakt dato for krigens slutt er heller ikke stadfestet. Japans akseptering av våpenhvile 14. august 1945 (V-J dag) angis av mange, i stedet for Japans formelle overgivelse 2. september 1945, mens for de fleste europeere er slutten på krigen ensbetydende med den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945. Den endelige fredsavtalen med Japan ble imidlertid ikke undertegnet før 1951 og fredsavtalen med Tyskland ble ikke undertegnet før i 1990.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]





To diktatorer møtes i det okkuperte Jugoslavia: Til venstre Italias Benito Mussolini, til høyre Tysklands Adolf Hitler
Første verdenskrig endret radikalt det politiske kartet i Europa, med Sentralmaktenes nederlag, inkludert Østerrike-Ungarn, Tyskland og Det osmanske rike og med Bolsjevikenes maktovertagelse i Russland. Seierrike allierte stater som Frankrike, Belgia, Italia, Hellas og Romania fikk utvidet sine territorier, mens nye stater ble dannet etter Østerrike-Ungarns, Russlands og Det osmanske rikes kollaps.

På tross av pasifistiske bevegelser etter krigen forårsaket tapene irredentistisk og revansjistisk nasjonalisme til å bli en viktig faktor i en rekke europeiske stater. Irredentisme og revansjisme var sterk i Tyskland grunnet de betydelige territorielle og finansielle tap som Versaillestraktaten påførte landet.[4] Under avtalen mistet landet 13 % av sitt hjemmeterritorium og alle oversjøiske kolonier mens tysk annektering av andre stater ble forbundt, store krigserstatninger pålagt og strenge grenser ble lagt på størrelse og kapasitet for landets væpnede styrker. Samtidig førte Den russiske borgerkrigen til etableringen av Sovjetunionen.

Det tyske keiserriket ble oppløst ved Novemberrevolusjonen i 1918 og en demokratisk regjering,[5] senere kjent som Weimarrepublikken, ble opprettet. Kapitulasjonen ga næring til forestillinger om indre svik som i Dolkestøtlegenden.[5] Mellomkrigstiden så kamp mellom tilhengere av den nye republikken og hardkokte tilhengere av både høyre- og venstresiden.[4] Selv om Italia som medlem av Ententen fikk øket sitt territorium så var italienske nasjonalister sinte over at løftene Storbritannia og Frankrike ga for å få landet med i krigen ikke ble innfridd. Fra 1922 til 1925 tok facistbevegelsen ledet av Benito Mussolini, makten i Italia, etter den såkalte marsjen mot Roma,[6] med en nasjonalistisk, totalitær og korporativ basis hvor representativt demokrati ble avskaffet, sosialister og liberale undertrykket og en aggressiv utenrikspolitikk ble ført hvor målet var å omdanne Italia til en verdensmakt, «et nytt romersk imperium».[7]

I Tyskland forsøkte NSDAP, ledet av Adolf Hitler å etablere en totalitær stat. Med Den verdensomspennende økonomiske krisen (den store depresjonen) fra 1929 økte nasjonalsosialistene sin oppslutning og Hitler dannet regjering i 1933.[7] Etter riksdagsbrannen innførte Hitler en ett-parti stat ledet av nasjonalsosialistene.[7] Hitler skapte det han kalte et «tredje rike», et ensrettet Tyskland der politisk opposisjon og fagforeninger ble forbudt, jødene ble forfulgt og media ble strengt kontrollert.[8] Benevnelsen peker også på at dette styret tok mål av seg å være etterfølgeren etter Det tysk-romerske rike og Det tyske keiserrike.

Kuomintangpartiet i Kina lanserte en gjenforeningskampanje mot regionale krigsherrer og samlet formelt Kina i løpet av 1920-årene, men ble etter hvert innblandet i borgerkrig med sine forhenværende kommunistiske allierte. I 1931 brukte det militaristiske keiserriket Japan Mukdenhendelsen for å invadere Mandsjuria og etablere lydriket Mandsjukuo.

Kina tok opp Japans aggresjon i Folkeforbundet som fordømte Japans angrep, noe som førte til at Japan trakk seg ut av Folkeforbundet. De to nasjonene utkjempet deretter flere slag, ved Shanghai, Rehe og Hebei, inntil en våpenhvile ble undertegnet i 1933. Etter våpenhvilen fortsatte kinesiske frivillige styrker motstanden mot japansk aggresjon i Mandsjuria og Indre Mongolia.

Etter at Hitler hadde kommet til makten, begynte han å undergrave Versailles-traktatens militære restriksjoner og styrkemessige begrensinger.[8] For å sikre seg mot Tyskland inngikk Frankrike en avtale med Italia, hvor Frankrike blant annet aksepterte Italias invasjon av Etiopia. Situasjonen tilspisset seg da Saargebiet ble gjenforent med Tyskland, Hitler erklærte Versaillestraktaten død og gjeninnførte verneplikten,[8] samtidig med en voldsom økning av forsvarsbudsjettet.

I et forsøk på å hindre ytterligere tysk ekspansjon inngikk Storbritannia, Frankrike og Italia en avtale (Stresa Front). Sovjetunionen som var bekymret over tyske mål om erobring av store områder i øst inngikk en gjensidig bistandsavtale med Frankrike, bistand i henhold til pakten var imidlertid avhengig av godkjennelse fra Folkeforbundet, noe som i praksis gjorde at den hadde lite verdi. I juni 1935 inngikk Storbritannia en flåteavtale med Tyskland som lettet på tidligere pålagte begrensninger. USA som var bekymret over utviklingen både i Europa og Asia vedtok i august 1935 en nøytralitetsakt. I oktober 1935 invaderte Italia Etiopia og Tyskland var det eneste større europeiske land som støttet invasjonen. I etterkant oppga Italia sine innsigelser mot Tysklands mål om å absorbere Østerrike.

I 1936 gikk Hitler inn i Rhinland, et område Versailles-traktaten krevde skulle være demilitarisert.[9] Da den spanske borgerkrigenen brøt ut i juli ble den høyreorienterte general Francisco Franco støttet av Italia og Tyskland, mot den demokratisk valgte og Sovjet-støttede spanske regjeringen.[10] Frivillige fra hele Europa kjempet på begge sider, men hovedsakelig for regjeringen. Franco vant likevel krigen i 1939, mye takket være massiv hjelp fra Italia og Tyskland.[10] Det tyske Luftwaffe deltok aktivt i kampene ved strategisk bombing av byen Guernica og hovedstaden Madrid.[9] I oktober 1936 inngikk Tyskland og Italia Roma-Berlin aksen. En måned senere undertegnet Tyskland og Japan Antikominternpakten som Italia sluttet seg til året etter. Etter Xi'an-episoden i Kina i desember 1936 ble Kuomintang og kommuniststyrkene enig om våpenhvile for å etablere en samlet front mot Japan.

Opptakten[rediger | rediger kilde]

Italias invasjon av Etiopia (1935)[rediger | rediger kilde]


Utdypende artikkel: Den andre italiensk-abessinske krig

Den andre italiensk-abessinske krig begynte i oktober 1935 og endte i mai 1936. Krigen ble utkjempet mellom de væpnede styrkene til Italia og Etiopia (på den tiden mest kjent som Abyssinia). Krigen endte med militær okkupasjon av Etiopia av italienske styrker og anneksering inn i den nylig opprettede kolonien Italiensk Øst-Afrika, i tillegg blottla konflikten Folkeforbundets maktesløshet som en styrke for å beholde freden. Både Italia og Etiopia var medlemmer av Folkeforbundet, men Folkeforbundet gjorde ikke noe da Italia klart brøt mot forbundets artikkel 10.

Den spanske borgerkrigen (1936-1939)[rediger | rediger kilde]


Utdypende artikkel: Den spanske borgerkrig

Hitler og Mussolini ga mye militær og finansiell støtte til det nasjonalistiske opprøret ledet av general Francisco Franco i Spania. Sovjetunionen støttet den sittende regjering i den spanske republikken som også hadde sympati for venstresiden. I tillegg kjempet over 30 000 frivillige utlendinger i de internasjonale brigadene med republikken, mot Franco. Både Tyskland og Sovjetunionen brukte denne stedfortrederkrigen for å prøve ut forbedrede våpen og taktikk. Bombingen av Guernica av den tyske Legion Condor i april 1937 bidro til vidstrakt bekymring at neste krig ville innebære omfattende terrorbombing av sivile. Selv om det var noen få gjenværende områder som gjorde motstand så erklærte de spanske nasjonalistene at det hadde seiret 1. april 1939.

Japans invasjon av Kina (1937)[rediger | rediger kilde]


Utdypende artikkel: Andre kinesisk-japanske krig

Etter å ha fremprovosert hendelsen ved Marco Polo-broen i juli 1937 okkuperte Japanske styrker den tidligere kinesiske hovedstaden Beijing og begynte en krig for å erobre hele Kina.[11] Sovjet og Kina undertegnet kort etter en ikke-angrepspakt og forsynte de kinesiske styrkene med militært materiell, noe som førte til at Kinas til da samarbeide med Tyskland opphørte. General Chiang Kai-shek satte inn sin beste armé for å forsvare Shanghai, men etter tre måneders kamp falt byen. Japanerne fortsatte å presse de kinesiske styrkene og erobret hovedstaden Nanjing i desember 1937, hvoretter de japanske angriperne begikk Nanjingmassakren, hvor hundretusener av kinesiske sivile og krigsfanger ble myrdet.

I 1938 ødela de kinesiske styrkene diker for å skape flom i den Gule elv, det hindret de japanske styrkenes fremrykking mot Wuhan, men byen ble erobret i oktober 1938. De japanske styrkenes fremgang førte ikke til kinesisk kollaps som Japan håpet, men kinesisk tilbaketrekking til Chongqing og fortsatte kampen mot den japanske invasjonen.

Japans invasjon av Sovjetunionen og Mongolia (193 Cool 8-\)[rediger | rediger kilde]


Utdypende artikkel: Den sovjetisk-japanske grensekrig





Situasjonen i Kina i 1940: Områder i fiolett var kontrollert av Japan
I juli 1938 trengte japanske styrker fra Korea inn på Sovjetisk territorium og ble stoppet av sovjetiske styrker i slaget ved Khasan. De japanske styrkene forsøkte igjen i mai 1939 og trengte inn i Mongolia fra japanskkontrollert Mandsjukuo.[12] De japanske styrkene hadde først fremgang, men ble stoppet og knust av et kraftig sovjetisk motangrep ledet av general Georgij Zjukov i Slaget om Khalkhin Gol i september 1939, det første større nederlag for den japanske Kwantunghæren. Det førte til at japanerne måtte be om en våpenhvileavtale den 16. september 1939.[12]

Dette nederlaget bidro til at den japanske ledelsen gikk bort fra ideen om en mulig invasjon av Sovjetunionen og erobring av Sibir for å løse problemet med sine manglende naturressurser (alternativet i nord), og heller vendte blikket sørover mot det franske Indokina og spesielt det oljerike nederlandske Ostindia (alternativet i sør).[12]

Europeiske okkupasjoner og avtaler[rediger | rediger kilde]


Utdypende artikler: Anschluss, Münchenavtalen og Molotov–Ribbentrop-pakten





Molotov-Ribbentrop-pakten, angitte interesseområder til venstre og virkelige grense-endringer til høyre
I mars 1938 iverksatte Hitler Anschluss hvor Østerrike ble innlemmet i Tyskland.[13] Frankrike og Storbritannia forholdt seg passive til Hitlers åpenbare brudd på Versailles-traktaten. Deres sikkerhetspolitiske strategi gikk på å føre en diplomatisk appeasement-politikk overfor Tyskland. Hitler satset på at vestmaktenes holdning skulle fortsette og fremsatte sitt neste krav som var at den tsjekkoslovakiske provinsen Sudetenland, som hadde hørt inn under Østerrike frem til 1918, skulle overføres til Tyskland.[13] Dette ble grunngitt med at landområdet hovedsakelig bestod av en etnisk tysk befolkning som ønsket å tilhøre Tyskland.

Sudetenland var verdifullt av både økonomiske og militærstrategiske årsaker. Tsjekkoslovakia hadde mesteparten av sine festninger og forsvarsverk mot nord og vest nettopp i Sudetenland. Det bygget seg opp en spent sikkerhetspolitisk situasjon som i siste liten ble løst ved et diplomatisk forlik.[14] Tross bitre tsjekkoslovakiske protester godtok Storbritannias statsminister Neville Chamberlain og Frankrikes statsminister Édouard Daladier gjennom Münchenavtalen den 30. september 1938 at Sudetenland skulle tilfalle Tyskland.[14] I mars 1939 brøt imidlertid Hitler denne avtalen ved å okkupere resten av Tsjekkoslovakia, og gjorde området til et tysk protektorat.[15]

Vestmaktene erkjente nå at de ikke kunne stole på avtaler med Hitler og da Tyskland gjorde krav på Danzig (Gdańsk) advarte Storbritannia og Frankrike om at et angrep på Polen ikke ville bli godtatt.[15] Etter Italias invasjon av Albania i april 1939 ga Storbritannia og Frankrike tilsvarende garantier til Romania og Hellas. Kort etter det fransk-britiske løftet til Polen inngikk Tyskland og Italia Stålpakten.

For å sikre seg mot en to-frontskrig gjorde Hitler en tilsynelatende helomvending i Tysklands forhold til Sovjetunionen og den 24. august undertegnet de to landene en ikke-angrepspakt, kjent som Molotov–Ribbentrop-pakten.[16] Pakten hadde et hemmelig tillegg som ga Tyskland og Sovjetunionen interesseområder, den vestlige delen av Polen og Litauen for Tyskland og den østlige delen av Polen, Finland, Estland, Latvia og Bessarabia for Sovjetunionen. Kun en uke etter avtalen var undertegnet, den 1. september 1939, begynte Tysklands invasjon av Polen.[16][17]

Krigens gang[rediger | rediger kilde]

Krigen bryter ut (1939-1940)[rediger | rediger kilde]


Utdypende artikler: Felttoget i Polen i 1939 og Vinterkrigen





Tyske soldater river ned den polske grensebommen etter at de tyske styrkene krysset grensen 1. september 1939.
Foto: Deutsches Bundesarchiv, Hans Sönnke

Som en reaksjon på den tyske invasjonen 1. september 1939,[2] erklærte Frankrike og det britiske imperiet Tyskland krig den 3. september.[18] Dette var i henhold til garantiene de hadde gitt om Polens uavhengighet. Bortsett fra å erklære Tyskland krig forholdt Storbritannia og Frankrike seg stort sett passive og overlot Polen til sin skjebne.[19]

De polske styrkene hadde små sjanser mot det tyske militærmaskineriet. Tyskland angrep fra nord, vest og sør, og med tallmessig overlegenhet og den nyutviklede lynkrigsdoktrinen kom store deler av Polen raskt under tysk kontroll.[18]

Den 17. september ble også Polen invadert fra øst av Sovjetunionen,[20] i samsvar med den hemmelige delen av Molotov–Ribbentrop-pakten.[21] Den polske regjeringen flyktet da fra landet via Romania, men den polske motstanden varte frem til 5. oktober da de siste lommene av militær polsk motstand gav opp.[20]

Etter felttogets slutt ble Polen delt i to.[22] Den østlige delen ble innlemmet i Sovjetunionen, og de vestlige delene ble innlemmet i Tyskland som gau Danzig-Westpreussen. Store deler av det sentrale Polen ble styrt av tyskerne gjennom det såkalte Generalguvernementet.[23] De tyske og sovjetiske okkupasjonsstyrkene for hardt frem mot den polske befolkningen, store deler ble vilkårlig behandlet, deportert og titusenvis ble myrdet av de tyske og sovjetiske soldatene.[24][25]

De polske styrkenes kapitulasjon avsluttet imidlertid ikke polakkenes krigsinnsats. Både deler av den polske hæren og marinen kom seg over til Storbritannia, hvor de fortsatte å kjempe på alliert side ved en rekke krigsavsnitt krigen ut.[22]





Finske skitropper i den nordlige Finland under vinterkrigen 1939-40
Den 30. november gikk Sovjetunionen til angrep på Finland,[26] noe som førte til at Sovjetunionen ble ekskludert fra Folkeforbundet. Bakgrunnen for angrepet var sovjetiske krav som blant annet gikk ut på at finnene måtte trekke seg tilbake fra grensen mot Leningrad, et krav finnene avslo.[27] Det finske avslaget gav Stalin påskuddet han trengte til å invadere nabolandet.[28]

Sovjetunionen satte inn hele 450 000 mann i angrepet, mot finnenes 250 000. Overlegenheten i antall gjorde likevel ikke at Den røde armé seiret så lett som forventet.[29] Under den uvanlig harde vinteren 1939-40 ble de sovjetiske tapene svært store. Stalins utrenskninger noen år i forveien førte til at rundt halvparten av Den røde armées høyere offiserer enten var myrdet eller i Gulag,[30] noe som førte til at de sovjetiske styrkene led under dårlig lederskap.[31] I flere slag, blant annet slaget ved Suomussalmi, ble hele sovjetiske divisjoner utslettet.[29]

Angrepet på Finland førte til stor sympati for finnenes sak i resten av verden. Frivillige fra Finlands naboland, spesielt Sverige, kjempet på finnenes side mot den sovjetiske krigsmakten. Regjeringene i Frankrike og Storbritannia vurderte også å gripe inn til fordel for finnene, planen var at franske og britiske styrker fra Narvik skulle fraktes gjennom Sverige til Finland.[32]

Utover i 1940 ble imidlertid overmakten for stor. Sovjetiske styrker hadde endelig greid å trenge gjennom Mannerheimlinjen, samtidig som hjelpen fra Vestmaktene lot vente på seg. I slutten av februar innledet den finske regjeringen forhandlinger om en fredsavtale, og med freden i Moskva den 7. mars måtte finnene avstå betydelige deler av territoriet til Sovjetunionen.[29]

Nord-Europa (1940-1941)[rediger | rediger kilde]





Tyske styrker angriper med bombekaster ved Leiteberget. Dette bildet er fra angrepet på fenrik Kvaals sikringsstyrke.
Bagn Bygdesamling (1940)


Utdypende artikler: Angrepet på Norge i 1940, Angrepet på Danmark i 1940 og Andre verdenskrig på Færøyene

For å sikre nordflanken mot britiske angrep, malmforsyningen over Narvik og gode muligheter for skips- og u-båtbaser, invaderte Tyskland Norge og Danmark den 9. april 1940.[33] Angrepet var historiens første integrerte luft, sjø- og landangrep under en kommando, general Nikolaus von Falkenhorst.[34] Danmark hadde ingen sjanse til å stå i mot den tyske invasjonen, og etter mindre trefninger langs grensen overgav den danske regjeringen seg mot å få beholde et indre selvstyre.

Invasjonen av Norge innebar tyske angrep på Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, Narvik og Egersund.[34] Etter at norske styrker på Oscarsborg festning senket den tyske krysseren «Blücher» i Drøbaksundet der 1000 tyskere omkom, ble imidlertid erobringen av Oslo utsatt, noe som gav kongen, gullbeholdningen og regjeringen tid til å evakuere. Med unntak av kampene under innseilingen til Oslo og kampene nord for Oslo i områder hvor det ble mobilisert eller hvor mobiliserte styrker kjempet, hadde de tyske styrkene relativt små problemer med å besette Sør-Norge. Noen steder ble det på kort tid organisert irregulære styrker som stoppet tysk fremmarsj og kontroll på nøkkelpunkter. Disse var sentrale i at konge og regjering unnslapp.

De allierte nederlagene førte til at den britiske statsministeren Neville Chamberlain måtte gå av den 10. mai 1940 etter den såkalte Norway debate i Underhuset.[35] Han ble erstattet av Winston Churchill. Churchill nektet å gi opp krigen mot Tyskland på tross av bortfallet av sin viktigste allierte,[36] og fikk støtte fra samveldelandene og flere lands eksilregjeringer.

Narvik ble besatt av de tyske angriperne den 9. april, men den norske 6. divisjon greide sammen med britiske, franske og polske styrker å gjenerobre byen den 28. mai.[37] Dette var Tysklands første nederlag under krigen, og ble en viktig moralsk seier for de allierte. Gleden ble imidlertid kortvarig, siden Tysklands angrep på Frankrike 10. mai gjorde at de allierte styrkene måtte trekkes ut i starten av juni.[37] Uten fremmed støtte måtte Norge oppgi kamphandlingene på norsk jord.[37] Kongen og regjeringen dro imidlertid i eksil i Storbritannia, slik at de med base i London kunne fortsette motstandskampen mot den tyske okkupasjonen.[37]

Det tyske flåte-angrepet på Norge kostet den tyske Kriegsmarine så store materielle tap at den aldri kom seg ordentlig etter dette, noe som hjalp den allierte krigsinnsatsen betydelig og stoppet tyskernes mulighet for å invadere Storbritannia.[38][39] Allierte marinefartøyer klarte blant annet å senke tre tyske kryssere, 10 destroyere og fire u-båter.[38]





Franske og britiske fanger ved Veules-les-Roses i juni 1940. Selv om de allierte fikk evakuert store mannskaper i Operasjon Dynamo endte likevel mange soldater i tysk fangenskap.

Utdypende artikkel: Slaget om Frankrike (1940)

Krigens første åtte måneder var preget av stillstand på vestfronten. Denne fasen av krigen har blitt kjent som skyggekrigen, da hverken de allierte eller Tyskland foretok offensive handlinger mot denne fronten.[40] Noen små sammenstøt skjedde allikevel, uten at disse var av alvorlig karakter og fikk følger for de alliertes passive venting.[35]

Stillstanden endte i mai 1940 da Tyskland satte i gang offensiven mot Benelux og Frankrike.[41] Om morgenen den 10. mai angrep tyske fallskjermsoldater Belgia og Nederland, støttet av panserdivisjoner.[41] Dette angrepet førte til at allierte styrker trakk nordover, da hærledelsen forventet en tysk repetisjon av Schlieffen-planen brukt under første verdenskrig.[41]

Da det tyske angrepet på Frankrike kom den 13. mai, var hovedtyngden av angrepet i Ardennene.[42] Dette kom uventet på de allierte, som hadde vurdert terrenget i området som uegnet til panserkrigføring.[43] Ved å legge angrepet til Ardennene unngikk også tyskerne den tungt befestede Maginotlinjen, som gikk langs den tysk-franske grensen.[43]

Etter å ha fått et gjennombrudd i sentrum satte de tyske panserstyrkene full fart mot Den engelske kanal.[44] Den 20. mai var de britiske styrkene i nord isolert fra den franske hovedstyrken, og forsvaret av Frankrike klappet raskt sammen.[44] Den britiske ekspedisjonsstyrken var etter dette fanget ved Dunkerque,[36] men grunnet en uforklarlig stopp i den tyske fremrykkingen og en utrolig evakueringsmanøver fikk man reddet restene av styrken tilbake til Storbritannia i begynnelsen av juni.[36]

Fra den 10. juni deltok også Italia i krigen.[36] Samme dag evakuerte den franske regjeringen Paris,[36] og den 22. juni kapitulerte Frankrike.[36] Tyskland besatte etter dette det nordlige Frankrike samt hele atlanterhavskysten, samtidig som et tyskvennlig regime, Vichy-regimet, ble innsatt i sør under ledelse av marskalk Pétain. Den franske generalen Charles de Gaulle, i spissen for de frie franske styrker, dro til Storbritannia og fortsatte kampen mot tyskerne.[45]





Propagandaplakat etter slaget om Storbritannia med Churchills berømte takk til de engelske jagerflygerne som man anså hadde reddet landet fra invasjon

Utdypende artikkel: Slaget om Storbritannia

Etter Frankrikes kapitulasjon i juni 1940 sto Storbritannia alene igjen som Tysklands eneste europeiske motstander i krigen.[46] USA var på dette tidspunktet ikke i krig med Tyskland og den amerikanske befolkningen var i hovedsak negative til å gå inn i en ny krig.[47][48] Hitlers plan om å invadere Storbritannia, Operasjon Sjøløve, krevde tysk luftherredømme over det sørlige England.[49] Dette motiverte slaget om Storbritannia, en luftoffensiv der Luftwaffe skulle tvinge britene ut av krigen.[49]

Luftslaget begynte i begynnelsen av juli 1940,[49] i slagets første fase var britiske flyplasser og radarstasjoner langs kysten tyskernes primære mål.[49] På tross av store tyske tap førte denne strategien frem. Da toktene var på sitt mest intense i andre halvdel av august var det britiske luftforsvaret Royal Air Force (RAF) nær ved å gi opp flybasene i det sørlige England.[50]

Etter et britisk bombeangrep på Berlin i slutten av august gav Hitler den 4. september ordre om at Luftwaffe skulle svare med gjengjeldelsesangrep mot London.[50] Den 7. september satte den tyske ledelsen denne ordren ut i livet og begynte å bombe større britiske byer.[49][50] Da var man gått bort fra ideen om en invasjon av Storbritannia, og ønsket gjennom angrep på sivile mål heller å «bombe britene til overgivelse».

Dette skiftet i strategi gav RAF tiden de trengte til å bygge seg opp igjen.[51] Den 15. september var det to store tyske raid over London, og de tyske tapene gjorde at de etterpå holdt seg til angrep nattestid.[52]

Mot slutten av 1940 og inn i 1941 fortsatte de tyske luftangrepene, selv om planene om invasjon nå var skrinlagt for godt.[49] Slaget om Storbritannia sluttet ut i 1941 da de tyske skvadronene ble overført til andre fronter og andre oppgaver.[49] Bombingen hadde da tatt livet av nesten 30 000 briter og skadet like mange.

Slaget om Atlanterhavet[rediger | rediger kilde]


Utdypende artikler: Slaget om Atlanterhavet (andre verdenskrig) og Den arktiske konvoien





Den britiske slagkrysseren «Repulse» leder «Renown» og andre skip under en manøver i Atlanterhavet




Skipet HMS «Hood» symboliserte Det britiske imperiets maritime makt, og var kjent som «The Mighty Hood». Da skipet gikk ned i kamp med det tyske slagskipet «Bismarck» ble det britiske folk sjokkert, og Churchill gav ordre om at «'Bismarck' må senkes for enhver pris». Dette maleriet, malt av J.C. Schmitz-Westerholt, viser «Hood» eksplodere. I forgrunnen ses HMS «Prince of Wales»




Overlevende tyske sjømenn fra u-båten U-175 etter at denne ble senket av de allierte utenfor kysten av Irland. Disse var heldige som overlevde, da u-båtmannskaper sjelden overlevde at skipet gikk ned. I løpet av krigen gikk 30 000 av 38 000 mann ned med u-båtene sine, noe som er de høyeste tapstall for en våpengren i krig noensinne
Øynasjonen Storbritannia var avhengig av import,[53] noe den tyske Kriegsmarine forsøkte å stoppe, den tyske admiralstaben anslo at om de senket 700 000 tonn skipstonnasje i måneden i ett år så ble britene tvunget til å be om fred.[54] Britene var svært klar over sin utsatte posisjon og Churchill skrev senere i sine memoarer at trusselen fra u-båtene var det eneste som virkelig bekymret han under krigen.[53]

Ved krigsutbruddet hadde tyskerne få skip i Atlanterhavet. Lommeslagskipet «Admiral Graf Spee» opererte imidlertid i Sør-Atlanteren,[55] der det fra september til desember senket ni allierte handelsskip. Trusselen mot konvoiene i Sør-Atlanteren gjorde at britene satte inn store ressurser på å få stoppet «Admiral Graf Spee», og den 13. desember ble det tyske skipet sterkt skadet av de britiske krysserne HMS «Ajax», HMS «Achilles», HMS «Exeter» og HMS «Cumberland» utenfor Montevideo. Kaptein Langsdorff tok skipet inn til Montevideo for reparasjoner, men måtte forlate havnen, og valgte å senke skipet selv.[55]

Den tyske marinens hovedstrategi var å sulte ut britene ved hjelp av ubåter,[56] en velkjent metode de også hadde brukt under første verdenskrig.[56] Etter erobringen av Frankrike og Norge hadde Tyskland fått tilgang på så mange atlanterhavshavner at britene ikke lenger kunne hindre de tyske ubåtene adgang til Atlanteren.[57] Nye og større tyske ubåtmodeller gjorde også at de kunne operere i de delene av Atlanterhavet der britene ikke kunne sette inn luftstøtte til fordel for de allierte handelsskipene.[58]

Britene hadde på sin side flere mottrekk mot den stadig voksende ubåtfaren, det viktigste var at handelsskip ble organisert i konvoier slik som under første verdenskrig,[40] der hver konvoi fikk væpnet eskorte.[40] Jagerne som ledet ubåtjakten ble utstyrt med sonarer,[40][59] samtidig som det nye våpenet Hedgehog ble utviklet.[59] Viktigst for kampen om Atlanterhavet var sannsynligvis arbeidet som ble gjort i Bletchley Park hvor de tyske kodene ble avslørt, det gjorde at britene visste stort sett hvor de tyske u-båtene befant seg og kunne styre de langsomtgående konvoiene utenom de.[60][61]

I mai 1941 dro det tyske slagskipet «Bismarck» på tokt i Atlanterhavet.[62] Etter å ha senket det britiske skipet «Hood» utenfor Island den 24. mai, ble «Bismarck» angrepet og satt ut av spill to dager senere.[63] Den 27. mai ble «Bismarck» senket av en britisk flåte ledet av flaggskipet «King George V».[63]

USA trådte inn i krigen i desember 1941 etter et japansk angrep på Pearl Harbor, den største amerikanske flåtebasen i Stillehavet. Grunnet dårlig blending og ingen eller dårlig konvoitjeneste senket tyske ubåter hele 2,5 millioner tonn alliert tonnasje utenfor kysten av USA i perioden januar til august 1942.[64] Med USAs inntreden i krigen fikk de allierte snart en enorm produksjon av nye fartøy,[65] over to tusen standardiserte handelsfartøy ble levert fra amerikanske verft i årene 1942-1945.[66]

Utover i krigen ble forholdene vanskeligere og vanskeligere for de tyske ubåtene. Forbedrede allierte doktriner og våpen, sammen med det etter hvert totale allierte luftherredømmet, gjorde at ubåtene utviklet seg til rene dødsfeller. Av totalt 40 000 mann som tjenestegjorde på tyske ubåter omkom hele 28 000, en tapsrate på rundt 75 %, blant de høyeste i en våpengren.[58]

Slagskipet «Scharnhorst» var et av de tyske skipene som utgjorde en trussel mot konvoiene, de allierte fikk sjansen til å eliminere trusselen da «Scharnhorst» julaften 1943 gikk ut for å senke en alliert konvoi til Russland.[67] Tyskerne visste ikke at det britiske slagskipet HMS «Duke of York», krysseren «Jamaica», «Stord» og tre andre allierte jagere fulgte konvoien på avstand den 26. desember 1943. «Scharnhorst» trakk seg tilbake etter første angrep, men ble senket om lag 60 nautiske mil utenfor Nordkapp.[67]

Den siste tyske trusselen mot alliert skipsfart var slagskipet «Tirpitz». «Tirpitz» lå i norsk farvann i Nord-Norge, og selv om det sjelden dro ut på tokt var det en kontinuerlig fare for de allierte konvoiene til Sovjetunionen i Nordishavet.[67] I 1943 og 1944 gjorde de allierte flere forsøk på å senke «Tirpitz», noe som ikke lyktes før november 1944 da det endelig ble senket av et britisk luftraid utenfor Tromsø.[67]

Middelhavet (1940-1941)[rediger | rediger kilde]





Australske styrker rykker frem ved El Alamein i 1942. Slagene om El Alamein stoppet fremrykningen til Erwin Rommels Afrikakorps, som hadde som mål å erobre Egypt og Midtøsten.

Utdypende artikkel: Felttoget i Nord-Afrika

I september 1940 satte 5 italienske divisjoner seg i bevegelse inn i britisk-kontrollert Egypt.[68][69] De rykket fort 100 kilometer inn i landet, og erobret Sidi Barrani der de satte opp defensive stillinger.[68]

Med bare 30 000 soldater gikk nå britene inn i en overraskende motoffensiv,[70] kjent som Operasjon Compass. Dette ble en stor suksess, store deler av den italienske hæren overgav seg mens britene rykket inn i Libya og erobret den østlige delen av landet.[70]

I februar 1941 grep tyskerne inn til fordel for sine italienske allierte.[71] Under ledelse av Erwin Rommel ble Afrikakorpset organisert og sendt til Libya.[71] Ved en offensiv som startet i mars 1941 gjenvant Afrikakorpset territoriet italienerne hadde mistet,[72] men i en alliert motoffensiv i november 1941 ble aksemaktenes styrker igjen presset tilbake.[73]

I slutten av mai 1942 satte Rommel i gang en ny offensiv østover for å nå Tobruk og Suezkanalen.[74] De tyske styrkene gjenerobret Libya, og den britiske åttende armé trakk seg tilbake inn i Egypt og gikk i forsvarsstilling ved El Alamein.[75] I hele juli raste det første slaget om El Alamein, et slag som stoppet den tyske fremrykningen.[76]

I august 1942 fikk de britiske styrkene en ny leder i general Bernard Law Montgomery.[77] Under hans ledelse vant britene det andre slaget om El Alamein i oktober og november,[78] og begynte å presse Rommel tilbake vestover, inn i Libya.[79]





Krigen i Europa 1939-41
Mussolini hadde i løpet av 1940 sett sin tyske allierte gå fra seier til seier, samtidig som krigsutbyttet hadde vært heller magert for Italia.[69] Den 28. oktober 1940 invaderte derfor Italia Hellas fra Albania, men uten å ha konferert med Hitler på forhånd.[80]

Det italienske angrepet ble en fiasko, fremrykningen ble stoppet bare noen kilometer inne på gresk jord, og den 14. november gikk grekerne til motangrep.[81] Motangrepet var i utgangspunktet vellykket, men etter å ha kastet italienerne ut av Hellas og ført kampen over på albansk territorium stoppet offensiven etter hvert opp på grunn av forsyningsproblemer.

Italia måtte nå ha hjelp av Tyskland til å rette opp fadesen. Fra baser i Bulgaria invaderte tyske divisjoner Hellas den 6. april 1941,[82] og på tross av at britene grep inn på gresk side hadde de tyske angriperne nokså små problemer med å erobre det greske fastlandet.[83]

Samtidig gikk også aksemaktene til angrep på Jugoslavia.[82] Den jugoslaviske hæren hadde ingen sjanser mot angrepet, som kom samtidig fra Albania, Bulgaria, Ungarn og Tyskland,[82] og allerede etter elleve dager måtte den jugoslaviske regjeringen be om våpenhvile.[84]

Etter å ha erobret det greske fastlandet gikk Tyskland til angrep på den greske øya Kreta.[85] På grunn av de alliertes totale herredømme i Middelhavet var en invasjon fra sjøen umulig,[86] så det ble heller satt i gang en luftlandsetting. Slaget om Kreta ble en kostbar affære for de tyske fallskjermtroppene, men etter ti dagers harde kamper kapitulerte de siste allierte styrkene på øya den 1. juni.[87] Den tyske erobringen hadde da kostet hele 6500 av de 20 000 soldatene som ble satt inn.[87]

Aksemaktenes kontroll over Hellas og Jugoslavia ble aldri absolutt. Sterke geriljabevegelser opererte i begge land, og spesielt i Jugoslavia hadde disse stor suksess med motstandskampen.[88] De jugoslaviske partisanene ble ledet av Josip Tito,[88] og hadde på egenhånd frigjort store deler av landet da frontlinjen kom til området mot slutten av krigen.

Krigen blir global (1941-1942)[rediger | rediger kilde]

Østfronten
Barbarossa – Finland – Murmansk – Leningrad – Smolensk 1 – Kharkov 1 – Moskva – Krim og Sevastopol – Rzjev – Kharkov 2 – Blau og Kaukasus – Stalingrad – Velikiye Luki – Kharkov 3 – Kursk – Smolensk 2 – Dnepr – Kiev 2 – Korsun – Kamenets-Podolsk – Bagration – Lvov-Sandomierz – Lublin-Best – Warszawa – Romania – Ungarn – Wisła-Oder – Berlin – Praha


Utdypende artikler: Operasjon Barbarossa, Den finske fortsettelseskrigen og Østfronten (andre verdenskrig)

Om morgenen den 22. juni 1941 satte to og en halv million tyske og tyskallierte soldater over grensen til Sovjetunionen.[89] Dette innledet Operasjon Barbarossa, historiens største og blodigste militære felttog.[89]

Aksemaktenes styrker hadde den første tiden en enorm fremgang, mye på grunn av inkompetanse fra Stalin og de sovjetiske generalers side.[90] Den røde hær var på dette tidspunkt dårlig organisert og mangelfullt utrustet. Den tyske taktikken med motoriserte bakkeenheters konsentrerte stormangrep i kombinasjon med intense flyangrep, viste seg svært effektiv i de første månedene av krigen. Stalins ordre om forbud mot all form for tilbaketrekning, medvirket sterkt til at Wehrmachts knipetangmanøvre raskt omringet betydelige sovjetiske styrker. De tyske styrkene erobret om lag 1,5 millioner km² og tok rundt 3 millioner sovjet-soldater som krigsfanger de første fire månedene.[91]

De tyske styrkene var delt i tre hoveddeler. Armégruppe Nord rykket inn i de baltiske stater, som i 1940 hadde blitt innlemmet i Sovjetunionen.[89] I starten av september var armégruppen nådd frem til Leningrad, og innledet en beleiring av byen som skulle vare i ni hundre dager. Armégruppe Syd angrep Ukraina, og hadde som mål å nå oljefeltene i Kaukasus.[89] Innen vinteren kom hadde denne armégruppen erobret hele Ukraina,[92] og nådd helt til Rostov ved inngangen til Kaukasus.

Hovedtyngden av angrepet kom gjennom Hviterussland, der Armégruppe Senter rykket inn mot det russiske hjertelandet.[89] Ved Minsk og Smolensk vant Tyskland store seirer, og rykket frem med stormskritt mot den sovjetiske hovedstaden Moskva. I starten av desember kunne den tyske fortroppen skimte Kreml i horisonten, og situasjonen så håpløs ut for sovjeterne.[93] Wehrmacht rakk imidlertid ikke å sette inn det siste, avgjørende støtet før vinterkulden tvang angrepstroppene til å stoppe opp.[93] Den raske fremrykkingen gjennom de enorme landområdene hadde vært svært ressurskrevende og tyskerne var ikke forberedt på vinterkrig. Mens tyskerne ventet på forsterkninger til det endelige angrepet på Moskva, fikk Den røde hær tid til å områ seg og forberede motangrep.[93]

Slaget om Moskva skulle vare i tre måneder, og endte til slutt med sovjetisk seier.[54] Med temperaturer omkring 30 kuldegrader slet de tyske styrkene under Fedor von Bock tungt, og da den sovjetiske kommandanten Georgij Zjukov satte inn motangrepet den 5. desember, mistet tyskerne initiativet og ble drevet tilbake.[93]





De amerikanske slagskipene USS «West Virginia» og USS «Tennessee» i flammer under det japanske angrepet på Pearl Harbor




Japanske erobringer i Sørøst-Asia frem til sommeren 1942

Utdypende artikler: Stillehavskrigen og Angrepet på Pearl Harbor

Japans militære engasjement i Kina og nærværet i Fransk Indokina hadde ført til at Storbritannia, USA og Nederland hadde sluttet å selge olje til Japan.[94] Dette var en stor trussel for den japanske krigsmaskinen, den åpenbare løsningen på problemet var det oljerike Nederlandsk Østindia (dagens Indonesia),[94] der den svake nederlandske eksilregjeringen neppe ville kunne stå i mot et japansk angrep. Det ble av den japanske regjeringen antatt at et slikt angrep ikke ville bli godtatt av USA og Storbritannia, noe som gjorde det nødvendig å komme disse i forkjøpet med et overraskende angrep.[94]

Om morgenen den 7. desember 1941 gikk den japanske marinen til angrep på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor.[95] Angrepet ble noenlunde en suksess, da japanerne fikk senket atten amerikanske skip (hvorav fem slagskip), med amerikanske tapstall på 2403 mann mot bare 29 japanske fly, 5 japanske ubåter og 64 mann.[96] Samtidig unnslapp det japanske hovedmålet,[97] de amerikanske hangarskipene, fordi de var ute på øvelse.[96]

Samtidig erobret også japanske styrker den britiske kronkolonien Hongkong.[98][99] Dagen etter, den 10. desember, ble de to britiske slagskipene HMS «Repulse» og HMS «Prince of Wales» senket utenfor kysten av Britisk Malaya.[100] Thailand ble tvunget med i krigen på japansk side,[99] og samtidig falt de to amerikanske øyene Guam og Wake Island.[101]

Det japanske angrepet førte til at den amerikanske Kongressen erklærte krig mot Japan den 8. desember. Tre dager senere erklærte Tyskland krig mot De forente stater,[102] noe som førte til at de hittil uavhengige krigene i Europa og Asia ble forbundet til en global konflikt.

I januar 1942 falt i rask rekkefølge Burma og Britisk Malaya,[103] samtidig som Ny-Guinea, Filippinene og Nederlandsk Østindia ble invadert.[103] I februar ble den britiske bastionen Singapore erobret,[104] noe som gjorde at 130 000 allierte soldater falt i japansk krigsfangenskap.[104] I slaget i Javahavet i månedsskiftet februar-mars ble den allierte flåten knust,[103] noe som brakte Nederlandsk Østindia under japansk kontroll.[103] I løpet av våren ble også de amerikanske styrkene på Filippinene slått slik at også denne øygruppen ble kontrollert av Japan.[105] I tillegg ble Ny-Guinea og Salomonøyene okkupert,[106] slik at øygruppen kunne brukes som base for bombefly som kunne true konvoier til Australia.[106]

Aksemaktene stoppes (1942-1943)[rediger | rediger kilde]


Utdypende artikkel: Slaget om Stalingrad

Den sovjetiske vinteroffensiven ved årsskiftet 1941/1942 stoppet en tysk erobring av Moskva,[54] men tross betydelige tyske tap, klarte Wehrmacht å etablere forsvarsstillinger fremfor å trekke seg vesentlig tilbake.[54] Den tyske offensiven på østfronten i 1942 fikk navnet Operasjon Blau.[107] Det virket sannsynlig at det første målet for tyskerne ville være å erobre Moskva.[108] Hitler valgte isteden et fremstøt i den sørlige frontsektoren, mot elven Volga og det oljerike Kaukasus.[109] Angrepet skulle egentlig begynne i mai, men på grunn av at beleiringen av Sevastopol trakk i langdrag kom ikke offensiven i gang før den 28. juni.[109]

De tyske, italienske, rumenske og ungarske angriperne erobret raskt sovjetisk territorium,[110] og var i slutten av august kommet frem til byen Stalingrad ved bredden av Volga.[110] Byen var oppkalt etter den sovjetiske lederen Josef Stalin, og hadde derfor viktig symbolverdi.[111] Stalin beordret derfor at byen skulle holdes for enhver pris, og at alle som trakk seg tilbake skulle skytes.[111]





Tysk soldat med sovjetisk maskinpistol PPSch 41 under slaget ved Stalingrad
Foto: Deutsches Bundesarchiv

Slaget om Stalingrad ble særdeles blodig.[111] I starten hadde Wehrmacht fremgang og det lot til at byen snart ville være på tyske hender. De sovjetiske forsvarerne kjempet imidlertid med innbitt besluttsomhet, og gav angriperne kamp om hver bygning. Det utviklet seg snart til en intens stillingskrig der frontlinjen bølget frem og tilbake nærmest fra time til time og tapene på begge sider var enorme.[111]

I november hadde tyskerne erobret 90 % av byen. Den 19. november ble imidlertid den sovjetiske Operasjon Uranus satt i verk.[110] Denne knipetangmanøveren var rettet mot de svake ungarske og rumenske enhetene som voktet de tyske flankene, og allerede den 22. november hadde disse kollapset slik at 250 000 tyske soldater var omringet i Stalingrad.[110]

Hitler nektet den innesperrede tyske 6. armé å bryte ut, og insisterte på at slaget om byen skulle fortsette. Hermann Görings Luftwaffe opprettet en luftbro med forsyninger inn til byen,[112] men det viste seg snart at dette langt fra var nok til å forsyne de tyske troppene.[113] Forsyningssituasjonen for tyskerne ble snart prekær,[114] samtidig som sovjetiske angrep stadig presset den tyske lommen sammen.[114] Andre tyske styrker som forsøkte å bryte beleiringen av de omringede styrkene, kom for sent og var for svake til å kunne hindre den tyske katastrofen.[113]

I løpet av januar ble situasjonen for de omringede styrkene desperat. De var i ferd med å slippe opp for mat og ammunisjon. Soldatene var sterkt utmattet av underernæring og den intense kulden. Mange enheter hadde ikke lenger noe overnattingskvarter og måtte sove ute. Stor mangel på helsepersonell og medisiner innebar at tusener av sårede ikke lenger kunne regne med hjelp. Den 31. januar 1943 så den tyske kommandanten Friedrich Paulus seg nødt til å kapitulere.[114] Dette markerte slutten på den tyske ekspansjonen; heretter hadde Sovjetunionen det strategiske og psykologiske overtaket på østfronten.[114] Det er antatt at 479 000 sovjetiske soldater ble drept eller tatt til fange under kampen om Stalingrad, mens 651 000 ble syke eller skadet.[115] Tyskerne og deres allierte mistet over 500 000 mann som døde eller ble tatt til fange.[107]





Amerikanske soldater på stranden i nærheten av Oran, november 1942

Utdypende artikkel: Operasjon Torch

De franske koloniene i Nord-Afrika var blitt kontrollert av Vichy-regjeringen etter Frankrikes fall.[116] Marokko og Algerie var derfor regnet som et egnet sted for en alliert invasjon, da man antok at motstanden ville være liten her.[116] I november 1942 ble fransk Nord-Afrika invadert,[116] noe som også utløste et kupp mot den franske administrasjonen i området. Den franske motstanden var betydelig hardere enn forventet,[117] og de tok flere uker, med totale tap på rundt 5 000 soldater totalt på begge sider før de allierte vant kontrollen over Marokko og Algerie.[117]

Rommels nederlag i Egypt hadde ført til at planene om en erobring av Midtøsten måtte oppgis. Afrikakorpset trakk seg derfor tilbake vestover, og dro til Tunisia for å bekjempe de allierte invasjonsstyrkene. Den tyske motoffensiven var ganske fremgangsrik, og i februar 1943 vant Rommel en stor seier mot den amerikanske generalmajor Lloyd Fredendall i slaget ved Kasserinepasset.[118] Problemer med forsyningen til aksemaktene gjorde imidlertid at de tyske og italienske linjene raskt kollapset etter at Montgomery angrep i slutten av mars.[119] Den 13. mai 1943 måtte Afrikakorpset gi opp, og Nord-Afrika var endelig under alliert kontroll.[120]





Amerikanske Douglas SBD Dauntless-fly angriper den japanske krysseren «Mikuma» ved Midway. Den amerikanske seieren ved Midway gjorde at trenden snudde i Stillehavskrigen, heretter var det de allierte som hadde initiativet.

Utdypende artikkel: Slaget ved Midway

Den japanske fremgangen i Sørøst-Asia og det vestlige Stillehav fortsatte våren 1942. I mars og april gikk en hangarskipgruppe inn i Det indiske hav,[121] og senket nesten 100 000 tonn allierte skip, og det bare i Bengalbukten. Hangarskipgruppen gjennomførte raid mot britiske baser på Ceylon,[121] og tvang britene til å trekke krigsskipene sine helt tilbake til Øst-Afrika.

Samtidig intensiverte japanerne angrepet på Ny-Guinea, og planla en invasjon sjøveien av Port Moresby på Ny-Guinea.[106] Et amerikansk gjennombrudd med dekodingen av japansk radiotrafikk gjorde at de allierte var forberedt på dette angrepet,[106] slik at admiral Nimitz sendte en hangarskipgruppe nedover for å stoppe angrepet.[106] Den 4. mai møttes de to styrkene i Korallhavet utenfor Australia, og i løpet av fire dager med harde kamper mistet begge sider hvert sitt hangarskip.[106] Slaget endte i en begrenset japansk seier, men forhindret samtidig angrepet på Port Moresby.[106]

Den japanske admiral Yamamoto ønsket nå å fullføre det han påbegynte ved Pearl Harbor.[122] Planen var å erobre den lille atollen Midway, slik at amerikanerne ble fremprovosert til å sette inn hangarskipene sine mot den mektige japanske hovedstyrken.[122] Japanerne hadde imidlertid mistet overraskelsesmomentet da amerikanerne kunne avlytte radiosambandet deres,[122] og da angrepet kom den 5. juni var amerikanerne godt forberedt. Angrepet ble katastrofalt for Japan.[123] Tapet av fire hangarskip samt 322 fly med erfarne piloter gjorde at styrkeforholdet i Stillehavet nå definitivt gikk i USAs favør.[123]





En tysk stridsvogn under kampene ved Kursk, ett av historiens største panserslag som også omfattet voldsomme luftkamper
Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 101III-Zschaeckel-207-12 / Friedrich Zschäckel / CC-BY-SA


Utdypende artikkel: Slaget ved Kursk

Det tyske tapet ved Stalingrad hadde flyttet frontlinjen vestover, men Ukraina var fortsatt under tysk kontroll. I februar 1943 var byen Kharkov blitt frigjort av sovjeterne,[124] men et hurtig motangrep fra de tyske styrkene under Erich von Manstein gjorde at tyskerne gjenerobret byen i starten av mars.[125]

Denne tyske seieren gjorde at de tyske generalene planla et nytt fremstøt, denne gangen ved Kursk.[126] De sovjetiske styrkene hadde i denne frontsektoren en fremskutt posisjon i forhold til resten av frontlinjen, noe som gjorde dem sårbare for et tysk knipetang-angrep med en påfølgende omringning.[126] Dette problemet var også åpenbart for den sovjetiske hærledelsen, noe som gjorde at begge sider bygget opp styrkene sine i flere måneder i denne sektoren.[126]

Den tyske angrepsstyrken var på rundt 2700 stridsvogner, 1800 angrepsfly og 800 000 mann.[127][128] Mot disse sto en sovjetisk styrke på 1 900 000 mann, 3800 stridsvogner, 20 000 artillerienheter og 2400 fly.[127][128] Dette gjorde at slaget ved Kursk ble ett av historiens største slag. Det tyske angrepet begynte den 5. juli 1943,[129] men kjørte seg raskt fast i den harde sovjetiske motstanden. Etter en uke kom den sovjetiske motoffensiven, og ved Prokhorovka møttes over 1200 stridsvogner til det som ble historiens største panserslag.[130]

Etter at den tyske offensiven ble slått tilbake gikk Den røde armé i gang med offensiver langs hele fronten.[131] Kharkov ble gjenerobret samme høst,[132] og da vinteren kom ble seks tyske divisjoner omringet ved Korsun ved Dnepr.[133] I januar 1944 ble det innledet en offensiv i nord,[134] rundt Narva, noe som endelig gjorde slutt på den langvarige beleiringen av Leningrad.[134]

Luftkrig over Tyskland[rediger | rediger kilde]





Hamburg etter bombeangrepene i 1943. «Operation Gomorrah» var på den tiden historiens mest omfattende bombekampanje, og gjorde over én million mennesker hjemløse.
I krigens første år var den britiske bombekampanjen over Tyskland rettet mot tysk industri.[112] Dette viste seg å være lite effektivt på grunn av svært dårlig treffsikkerhet.[112]

Utover i 1942 begynte Storbritannia med en ny strategi: massiv bombing av større tyske byer.[135] Under ledelse av Arthur «Bomber» Harris ble RAFs bombeflyskvadroner bygd opp, samtidig som store ressurser ble lagt i utvikling og produksjon av nye tunge bombeflymodeller.[135] Den britiske doktrinen gikk ut på å bruke massive formasjoner med bombefly om natten.[135] Før en alliert invasjon i Frankrike var også bombing av Tyskland ansett som en viktig støtte for de sovjetiske styrkene,[136] Luftkrigen krevde tyske ressurser som ellers kunne vært satt inn på østfronten,[137] og de sovjetiske offensivene fikk en enklere oppgave grunnet tysk mangel på flystøtte.[138]

Etter hvert ble også 8. armé fra det amerikanske flyvåpenet United States Army Air Forces (USAAF) engasjert i bombing av Tyskland.[135] Amerikanerne bombet på dagtid, de ønsket å ramme mål som var viktige for den tyske krigsøkonomien slik som kraftverk, oljeinstallasjoner og industri, tanken bak var at presisjonen var bedre grunnet amerikanernes avanserte bombesikter.[139] USAAF tok imidlertid feil, amerikanerne bombet like upresist som britene.[139] De amerikanske luftraidene fikk store tap, da tunge bombefly ikke kunne forsvare seg selv effektivt mot tyske avskjæringsjagere.[140] Det var ikke før man fikk satt det langtrekkende jagerflyet P-51 Mustang i tjeneste at de allierte oppnådde luftherredømme over Tyskland, og tapene kom ned på et akseptabelt nivå.[140][141]

Utover i krigen ble problemene med de allierte bomberaidene store for den tyske krigsindustrien, spesielt i Ruhr.[142] Med de kontinuerlige bombeangrepene og de store sivile tapene håpet man å knekke den tyske kampmoralen. Denne strategien gikk spesielt hardt ut over Hamburg,[143] men også Köln, Berlin og Kassel ble hardt rammet. I februar 1945 rammet bombene også Dresden,[144] en av de vakreste byene i Europa. Den hadde liten militær verdi, og mange tyske interne flyktninger.[144] Mange sivile ble kvalt i sine kjellere og tilfluktsrom da det massive bomberegnet over byen skapte flere store branner som brukte opp alt oksygenet i luften.[144]

De alliertes bombing hadde ikke så negativ innvirkning på den tyske kampmoralen at Tyskland ble bombet til overgivelse.[145] I likhet med erfaringene fra de siviles reaksjoner på Luftwaffes bombing av London, lot det til at de alliertes massive luftangrep faktisk bidro til å styrke det tyske samholdet, og stimulere til fortsatt motstand.[146]

Italia[rediger | rediger kilde]


Utdypende artikkel: Operasjon Avalanche





«Vinterlinjen» og «Gustavlinjen» 1943/1944




Situasjonen juni-desember 1944 med «Den gotiske linjen»
I juli 1943 gikk allierte tropper i land på Sicilia.[147] De tyske og italienske forsvarerne hadde små muligheter til å stå i mot, og evakuerte til fastlandet i august.[148] Den 3. september gikk amerikanske og britiske tropper over Messinastredet, som en fortropp til hovedangrepet på Italia som skulle komme uken etter.[149]

Den 8. september ble en våpenhvileavtale mellom de allierte og Italia undertegnet.[150] Dette skjedde etter at et statskupp hadde avsatt Mussolini,[151] og den nye italienske ledelsen ønsket ikke å fortsette krigen.[151] Den tyske hæren var imidlertid forberedt på en slik hendelse,[152] avvæpnet raskt den italienske hæren og besatte landet.[152] Mussolini ble befridd fra fangenskap av en Waffen SS aksjon ledet av Otto Skorzeny.[152] Mussolini ble gjeninnsatt som en tysk marionett,[152] som leder for den tyskstøttede italienske sosialrepublikk,[152] også kalt «Salò-republikken» etter hovedstaden Salò, en liten by ved Gardasjøen. Det etter hvert økende italienske området som kom under alliert kontroll ble administrert av den politiske overbygningen for den italienske motstandsbevegelsen, Comitato di Liberazione Nazionale som en midlertidig, sivil regjering.

Terrenget i Italia gjør det til en naturlig festning og den allierte offensiven gikk tregt.[149] Den tyske øverstkommanderende generalfeltmarskalk Albert Kesselring visste godt hvordan terrenget kunne utnyttes til forsvarernes fordel og etablerte flere forsvarslinjer på tvers av landet,[149] hvor «Gustavlinjen» var den sentrale.[153] De allierte greide ikke å bryte igjennom denne,[154] og i januar 1944 bestemte de seg for å landsette styrker ved Anzio for å kunne falle de tyske forsvarerne i ryggen,[155] men amerikansk nøling etter ilandsettelsen gjorde at mulighetene for å avskjære de tyske styrkene lenger sør gikk tapt.[156]

Gjennom hele våren forsøkte de allierte å bryte gjennom de tyske linjene i slaget om Monte Cassino.[154] I slutten av mai erobret polske styrker endelig Monte Cassino,[157] og den 4. juni gikk allierte styrker inn i Roma.[158]

Kampene i Italia fortsatte resten av krigen og de allierte ønsket på denne måten å binde opp mest mulig av de tyske ressursene her,[149] for å lette trykket på de styrkene som nærmet seg Tyskland fra vest og øst.[149]

Kesselring etablerte nye forsvarslinjer, hvor særlig «Den gotiske linjen» var den viktigste.[159] Denne fulgte Appenninene fra sør for Rimini på østkysten, krysset mellom Firenze og Bologna, og til sør for La Spezia på vestkysten. I september 1944 brøt den tyske forsvarslinjen sør for Bologna sammen,[160] men det var ikke før i april 1945 at det tyske forsvaret i Nord-Italia falt sammen.[161] Generaloberst Heinrich von Vietinghoff kapitulerte for de allierte 2. mai 1945.[160]

Alliert overtak (1943-1944)[rediger | rediger kilde]





Kanadiske soldater på Juno Beach i Normandie, 6. juni 1944. Operasjon Overlord (kjent som D-dagen) var den største amfibiske operasjonen noen sinne.

Utdypende artikkel: Operasjon Overlord

I løpet av 1943 og 1944 hadde de allierte bygd opp store troppekonsentrasjoner i det sørlige England, med tanke på en invasjon av det tyskokkuperte kontinentet.[162] Allerede i 1942 hadde kanadiske styrker gjennomført Diepperaidet,[112] et raid som endte i katastrofe,[163] men som gav verdifull kunnskap om amfibieoperasjoner.[163] Erfaringene herfra gjorde at man valgte å gå i land på strendene i Normandie, i stedet for direkte i en havneby.[163]

Den 6. juni 1944 gikk de allierte styrkene i land i Normandie (D-dagen), under ledelse av den amerikanske generalen Dwight D. Eisenhower.[164] De allierte møtte på hard tysk motstand,[165] og de første to månedene hadde de allierte liten fremgang.[165] Det var ikke før i slutten av juli at general Omar Bradleys styrker greide å bryte ut av den allierte lommen i Normandie.[165]

Den 25. august 1944 gikk allierte styrker i land på den franske rivieraen,[166] og kjempet seg nordover i stort tempo. Frankrike var nå tapt for Tyskland, og den 25. august 1944 ble Paris frigjort.[167]

I september fikk general Montgomery overtalt den allierte ledelsen til å gjennomføre operasjon Market Garden, en dristig operasjon der broene over elvene i det tyskokkuperte Nederland skulle tas slik at den videre invasjonen inn i Tyskland ville bli lettere.[168] Operasjonen ble mislykket, dels fordi tyskerne kjente til de allierte planene, og dels fordi tyskerne hadde sterkere militær tilstedeværelse enn hva planene forutsatte.[168] En hel britisk divisjon ble omringet og ødelagt av tyske styrker.[168]





Østfronten, sommeren 1943 til årsskiftet 1944-1945
Sommeren 1944 innledet de sovjetiske styrkene operasjon Bagration.[169] Med 2,4 millioner mann, 5 200 stridsvogner og 5 300 fly[170] ble offensiven innledet 22. juni 1944,[138] treårsdagen for den tyske invasjonen av Sovjetunionen, og var derfor også symbolsk viktig. Offensiven endte med at den tyske forsvarslinjen i Hviterussland brøt sammen og Minsk ble erobret av sovjetiske styrker 4. juli 1944.[138] 28 tyske divisjoner ble satt ut av spill og ca. 350 000 tyske soldater ble drept, såret eller tatt til fange. Langs hele østfronten mellom Karpatene og Finland mistet aksemaktene gradvis fotfestet, den 2. september ga Finland opp kampen og signerte våpenhvile.[171] Det østlige Polen samt deler av Baltikum ble gjenerobret av de sovjetiske styrkene.[171] Fra fronten til Tysklands østligste provins Østpreussen var det nå bare 500 kilometer i luftlinje. Den tyske Armégruppe Sentrum fikk stygg medfart under denne offensiven, mye på grunn av Hitlers fanatiske motstand mot tilbaketrekninger.[138]

Høsten 1944 sto den sovjetiske krigsmakten ved grensen til Romania. Kongedømmet Romania hadde deltatt på tysk side i angrepet på Sovjetunionen, under ledelse av general Ion Antonescu. I slutten av august ble Antonescu kastet fra makten, og Romania skiftet side i verdenskrigen.[171] Samtidig prøvde Bulgaria å trekke seg ut av krigen, de hadde deltatt i angrepene på Hellas og Jugoslavia, men de hadde aldri erklært krig mot Sovjetunionen.[171] Ledelsen i landet prøvde å forhandle om fred med de allierte stormaktene, men den 5. september erklærte Sovjetunionen krig mot Bulgaria,[171] fire dager etter kapitulerte landet.[171] Sent i oktober 1944 begynte tyske styrker tilbaketrekning fra Hellas, for å bruke kreftene på å forsvare Jugoslavia og Albania.[172]

Høsten 1944 gikk sovjetiske styrker inn i Ungarn.[171] Den 15. oktober erklærte Ungarns leder Miklós Horthy at verdenskrigen var over for Ungarns del, noe som gjorde at tyskerne straks avsatte ham. De tyske styrkene i landet begynte nå å rasere infrastrukturen, og da de siste tyske styrkene ble kastet ut av Ungarn i april 1945 var det et land i totalt kaos Den røde armé overtok fra tyskerne.

Da de sovjetiske styrkene nærmet seg Warszawa i august 1944, startet den polske motstandsbevegelsen Armia Krajowa et opprør mot de tyske okkupantene i byen.[173] Dette resulterte i harde kamper mellom Waffen-SS og polakkene, men fordi Den røde armé stikk i strid med polakkenes forhåpninger valgte å forholde seg som passive tilskuere til kampene, kunne tyskerne til slutt slå ned hele opprøret.[173] Etter at den polske ledelsen kapitulerte den 2. oktober begynte de tyske okkupantene å systematisk ødelegge byen, og da Den røde armé endelig erobret byen den 17. januar, lå hele 85 % av Warszawa i ruiner.

Alliert seier (1944-1945)[rediger | rediger kilde]


Utdypende artikkel: Stillehavskrigen





En amerikansk Sherman-stridsvogn er skadet etter å ha gått på en landmine under slaget om Iwo Jima
Amerikanske styrker invaderte øya Guadalcanal i slaget om Guadalcanal august 1942.[174] Dette var de alliertes første større offensiv under Stillehavskrigen, og endte med at de japanske styrkene trakk seg ut av Salomonøyene i 1943.

I løpet av 1943 og 1944 ble stadig flere øygrupper under japansk kontroll erobret av de allierte. New Britain og New Ireland ble gjenerobret i løpet av 1944, samtidig som britiske styrker begynte gjenerobringen av Burma. Japans forsvarsevne ble sterkt redusert ved amerikanske ubåters senking av japanske handelsskip, den japanske marinens forsvar mot ubåter var vesentlig dårligere enn de alliertes.[175]

De amerikanske styrkene møtte på intens japanske motstand under «øy-hoppingen», da de japanske militære æresbegrepene gjorde at overgivelse var den største skam. Under slaget om Iwo Jima led det amerikanske marinekorpset et tap på 24 000 mann, av de rundt 7 000 døde,[176] samtidig som 19 800 av de 20 000 japanske forsvarerne ble drept.

Høsten 1944 begynte japanerne med de fryktede k

YOOOOO
05.04.2017 12:26

Bra!
0
anbefalinger
AdTech Ad





Logg på via Facebook











Forside


Skole


Jobb


Venner
-

Spill


Forum




Last opp stil


Søk etter stiler


Emnekatalog


Diskuter skole



AdTech Ad










Velg sjanger


Analyse/tolkning


Anmeldelse (bok,film...)


Artikkel


-
Biografi


Dikt


Essay


Eventyr


Faktao- ppgave


Fortelling


Kåseri


Leserinnlegg

-

Novelle


Rapport


Referat


Resonnerende
-


Sammendrag av pensum


Særemne


Særoppgave

-
Temaoppgave


Annet

Alle stiler


Stiler bokmål


Stiler nynorsk


Stiler engelsk


Stiler tysk


Stiler fransk


Stiler spansk

Andre skolesider


SkoleForum


Propaganda


Søk i stiler



Alt kjem til å gå bra


Handler om en jentes forventninger, håp, savn, familie og framtiden.

Sidemålstentamen for vår 2011.

Sjanger: Novelle Lastet opp: 02.06.2011
Språkform: Nynorsk Forfatter: Hege Midtli
Tema: Familie
Død
Oppvekst
Sorg og savn
Verktøy: Utskrift Del på Facebook







Himmelen var blå som havet den dagen tidlig i juni. Sola sto som ei stor gul kontrast i forhold, og fuglane kvitra muntert i trea. Klukka var såvidt 12 og eg hadde sett postmannen hadde kome med posten vår frå vindauget på rommet mitt. Postmannen hadde lagt nedi noko stort, kvitt og tjukt. «Det må vere brevet mitt!» tenkte eg høgt. Eg sprang fort ned i gangen, tok på meg dei nye joggeskoa mine som eg hadde fått til bursdagen min to veker tidligare, og jekk ut. «Håper det er det brevet som eg ønskjer», tenkte eg muntert.



Då eg hadde gått to meter frå døra bråstansa eg. Noko slo inn i hjernen min som ei tjuekilos sekk med bly, eller noko anna tungt. Sola hadde akkurat gått bak den einaste skya på himmelen og etterlat seg heimen vår grå og ikkje så lys lenger. Fuglane kvitra heller ikkje lenger og verda vart rett og slett litt skummel i forhold til det glade augeblikket ista. «Kva om det er feil brev? Kva om framtida mi ikkje blir slik som eg vil ha ho til å bli?» tenkte eg høgt. Eg kjente at hjarta mitt byrja å slå litt fortare. Og plutseleg følte eg meg redd, som ei antilope som vert jakta på av ei løve eller ein tiger. Eg ville eigentleg ikkje gå ned til postkassa å hente brevet som avgjorde framtida mi. Men samstundes ville eg sjå kva som sto der. Kva om det sto i brevet at eg kom inn? Då ville det vera synd om eg ikkje opna det. «Eg må gjere det. Ikkje berre for meg, men for alle som har hjelpt meg med alt, familien, venner, og mamma», tenkte eg og tvang meg sjølv vidare ned til postkassa vår.






Mens eg jekk tenkte eg på kor fint det var mens eg var lita og alle andre kunne passe på meg. Om eg gjorde noko gale sa mamma eller pappa alltid, at det kjem til å gå bra tilslutt. Pappa sa det til og med då mamma døydde. Då ho låg i senga si, bleik og kjei etter ein lang kamp mot kreften, la pappa handa si på skuldra mi å sa «Lille-venn, det kjem til å gå bra, vi kjem til å klare oss.» No som eg tenker tilbake på det, veit eg ikkje lenger kven han prøvde å trøyste, meg eller seg sjølv. Men det gjekk bra med oss tilslutt, pappa kom over sorgen og byrja å arbeide att etter 1 år. Eg skjønte ikkje så mykje, så eg fortsette som før. Rett etter begravinga til mamma skjedde det noko underleg. Leger ville ha sagt det var innbilling, men eg er ikkje så sikker.



Eg sat ute på graset då eg kjende ein varm vind som snurra rundt meg. Og eg kunne kjenne den etterlengta parfymen til mamma streife nasen min. Og så høyrde eg mamma si stemme som sa «Ikkje ver redd lille venn, alt kjem til å gå bra, eg er her med dykk, og eg går ingen stad.» Dei fleste ville vorte skikkeleg redde, men eg vart ikkje det. Eg vart heller letta over at mamma ikkje hadde forlata oss.



Eg var nesten ved postkassa no. Ho sto å skein i ljoset frå sola som nett hadde kome fram frå skya og sto så majestetisk i den djupraude fargen. Grusen under skorne mine knasa i takt med skritta mine, og det høyrtes nesten ut som dei talte ned skritta til postkassa. 10...9...8...7...6...5...4...3...2...1... ...



Skorne mine hadde stoppa. Rett framfor den store raude boksen. Hjartet mitt dundra av forventing, redsel, lykke, smerte, håp og sorg. Dette var augeblikket. Eg skjønte eg at eg sto ved eit vegskilje. Noko som avgjorde alt for meg. FRAMTIDA. Det store, kvite brevet som låg i gapet på den store raude boksen avgjorde kven eg blir, kva eg blir, kor eg skal bu, lønna mi, utdanninga mi. No gjaldt det berre å løfte hendene, opne lokket, stikke den andre handa ned i opninga og ta opp brevet. Eg prøvde å gjere det eg tenkte, og det gjekk. No sto eg med brevet i den utstrakte armen min, langt ifrå resten av kroppen. Eg ville ikkje opne det. Det er for vanskeleg, og eg klarer det ikkje. Eg slapp brevet ned på graset ved sidan av postkassa, og det dala sakte men sikkert ned på bakken. Og sjølvtilliten min dala ned med det.



Då kjente eg ein varm vind som susa i øyrene mine. Ei velkjend vind. Og ei velkjent lukt. Mamma. Eg sto som forsteina, men hjartet mitt banka ikkje så mykje lenger. Det roa seg ned. Dette er så lenge sidan! 8 år sidan eg sist høyrde mamma si milde stemme prate til meg. No sa ho «Lille-venn. Ikkje ver redd. Brevet er ikkje noko farleg, det er jo berre blekk og papir. Så opne brevet, alt kjem til å gå bra. Du er trygg, eg er her med deg, og eg går ingen stadar.» Og like raskt som vinden kom, drog den att. Men eg vert forandra. Eg fekk mot til å klare det. Eg plukka opp brevet, og kjende at det ikkje var noko å vere nervøs eller redd for lenger.



Eg gjekk til ein av dei store steinane våre og sette meg ned med brevet i handa. Steinen var svart og varm etter at sola hadde varma ho eit par timar. Eg studerte det som sto utanpå først. «Mia Gardstad, 2670 otta, Norway», leste eg høgt for meg sjølv. Skrifta vert skriven med ei sirlig handskrift og med ein svart tynn penn. Øverst oppi i høgre hjørne vert det klistra 3 frimerke med bilete av ein skulebok, eit hus, som sikkert skulle vere ein skule og på det siste vert det bilete av eit brev.





Eg såg rundt meg ein siste gong og prøvde å hugse korleis alt såg ut. Eg ville prøve å hugse dette augeblikket for alltid. Den koboltblå himmelen, den store gule sola, det grønne graset som sola seg, det blå store huset som eg har vekst opp i, alle fuglane som kvitra muntert på bakken og oppi den enorme lime-grøne bjørka. Eg ville hugse heile familien min som han var når mamma levde og pappa, mamma, Line og eg var lykkelige samen. Eg vil ikkje hugse den vonde tida etterpå, då eg måtte gjere alt heime. Men dette er noko eg vil gjere for meg sjølv. Noko eg må. Noko eg ønskjer.



Eg tok skrittet, opna lemmen på brevet og trakk ut det første arket der overskrifta sto med pen skrift...





Kommentarer fra brukere

En gang i blant skrives det kommentarer som mangler seriøsitet eller som ikke har noe med oppgavens tema å gjøre. Hjelp oss å rydde! Klikk \'varsle\' nederst til høyre på de meldinger du mener må bort. Så fjerner redaksjonen kommentarene etter hvert.



05.04.2017 12 Surprised :-o8

Bra!

25
anbefalinger
hueheuhue
Useriøst? Varsle red.



Sad :-\(
05.04.2017 12:14

Bra!

9
anbefalinger
IKKE VARSLE HOMSE UNGE

Useriøst? Varsle red.



homse
05.04.2017 12 Surprised :-o8

Bra!

6
anbefalinger
leg liker fisker Varslet


OST
05.04.2017 12:12

Bra!

5
anbefalinger
leg liker ikke fisk Varslet


Hemmelig  Wink ;-\)
05.04.2017 12 Surprised :-o4

Bra!

2
anbefalinger
Veldig bra. Very Happy  Very Happy :-D

Useriøst? Varsle red.



KYS
05.04.2017 12:20

Bra!

1
anbefalinger

Useriøst? Varsle red.



FISKE KOGEN
05.04.2017 12:23

Bra!

1
anbefalinger
HAIL FISK
Useriøst? Varsle red.



Pannekakefisken
30.09.2011 16:50

Bra!

0
anbefalinger
Den var fin den Smile :-\\)
Useriøst? Varsle red.



Line
02.05.2013 17:29

Bra!

0
anbefalinger
Lite handling, ok...

Useriøst? Varsle red.



homse
05.04.2017 12:14

Bra!

0
anbefalinger
det var teit at noen varslet at jeg liker fisker de er veldig gode Varslet


homse
05.04.2017 12:15

Bra!

0
anbefalinger
hva er ikke seriøst med å like fisker ost. ost er også godt da, hvertfll nederlandsk. Jeg heter homse og jeg skal ikke bli varslet takkkkkk Varslet


DrepDegSelv
05.04.2017 12:16

Bra!

0
anbefalinger
Plz gitgud dis novel 9/11. Fucking allah idi nahoj Varslet


homse
05.04.2017 12:16

Bra!

0
anbefalinger
hvem varslerrr daaaaaaaa, jævlig fag Varslet


( Y )
05.04.2017 12:18

Bra!

0
anbefalinger
buttz Varslet


homse
05.04.2017 12:19

Bra!

0
anbefalinger
sur fjes er på mitt lag, vi elsker fisker som en nasjon
Useriøst? Varsle red.



Lærer
05.04.2017 12:19

Bra!

0
anbefalinger







Dette er en anbefalt artikkel.

Hydrogen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hopp til: navigasjon, søk



Hydrogen




H-TableImage.svg
Basisdata

Navn
Hydrogen

Symbol
H

Atomnummer
1

Utseende
fargeløs H,1.jpg
Plass i periodesystemet

Gruppe
1

Periode
1

Blokk
s

Kjemisk serie
ikke-metall
Atomegenskaper

Atomvekt
1,00794 u

Empirisk atomradius
25 pm

Kalkulert atomradius
53 pm

Kovalent atomradius
37 pm

Elektronkonfigurasjon
1s1

Elektroner per energinivå
1

Oksidasjonstilstander
1

Krystallstruktur
heksagonal
Fysiske egenskaper

Stofftilstand
gass

Smeltepunkt
-259,14 °C

Kokepunkt
-252,87 °C

Molart volum
1,142•10-5 m³/mol

Tetthet
0,0899 kg/m³

Hardhet
MV

Kritisk temperatur
-241,15 °C

Kritisk trykk
13,15 bar

Kritisk tetthet
30,12 g/L

Fordampningsvarme
0,44936 kJ/mol

Smeltevarme
0,05868 kJ/mol

Damptrykk
209 Pa ved 23 K

Lydfart
1 270 m/s ved 298,15 K
Diverse

Elektronegativitet etter Pauling-skalaen
2,2

Spesifikk varmekapasitet
14 304 J/(kg•K)

Elektrisk ledningsevne
0 S/m

Termisk ledningsevne
0,1815 W/(m•K)

Første ionisasjonspotensiale
1 312 kJ/mol



SI-enheter & STP er brukt, hvis ikke annet er nevnt. MV = Manglende verdi – legg gjerne inn.


Hydrogen, tidligere kalt vannstoff,[1] er et grunnstoff med kjemisk symbol H og atomnummer 1. Ved standard temperatur og trykk er den en fargeløs, luktfri, ikke-metallisk, enverdig, særdeles brennbar to-atomig gass (H2). Med en molar masse på bare 1,00794 g/mol, er hydrogen det letteste grunnstoffet av alle.

Hydrogen er det vanligste grunnstoffet i universet, med en andel på anslagsvis 75 % av universets totale masse. Stjerner i hovedserien består hovedsakelig av hydrogen i plasmaform. Rent hydrogen er relativt sjeldent i naturlig tilstand på Jorden. Hydrogen for kommersiell bruk blir vanligvis framstilt fra hydrokarboner som metan. Hydrogen i ren tilstand brukes i ammoniakk-produksjon, til foredling av fossilt brensel (som f.eks krakking), og som drivstoff i brenselceller. Hydrogen kan også framstilles ved elektrolyse av vann, men man benytter i dag primært naturgass fordi dette siden 1960-tallet har vært billigere.

Den vanligste isotopen i hydrogen i naturlige forekomster, protium, består av ett enkelt proton og ingen nøytroner. I ioniske forbindelser kan det være enten positivt ladd (som kation bestående av et enkelt proton) eller negativt ladd (som anion, kjent som et hydrid). Hydrogen kan danne kjemiske forbindelser med de fleste andre grunnstoffene, og det finnes i vann og i de fleste organiske forbindelser. Hydrogen spiller en spesielt viktig rolle i syre-base-kjemi, som i mange tilfeller involverer bytte av protoner mellom løselige molekyler. Som eneste nøytrale atom, og på grunn av sin relativt enkle oppbygning, har hydrogen spilt en nøkkelrolle i utviklingen av kvantemekanikk.

Hydrogen er en energibærer. Det betyr at hydrogen ikke er en direkte energikilde, slik som sollys og vindenergi, men at det er en bærer av energi, som vi kan utnytte når det passer oss.[2]



Innhold [skjul]
1 Kjemiske og fysiske egenskaper 1.1 Forbrenning

2 Historie 2.1 Oppdagelsen av hydrogen
2.2 Hydrogens rolle i kvanteteoriens historie
2.3 Hydrogen varmer opp Jorden

3 Naturlige forekomster
4 Anvendelser 4.1 Industrielle anvendelser 4.1.1 Energibærer
4.1.2 Andre anvendelser


5 Etymologi
6 Kjemiske forbindelser
7 Tilstandsformer 7.1 Gassform
7.2 Flytende form
7.3 Fast form 7.3.1 Teorier om fast metallisk hydrogen
7.3.2 Ikke-metallisk fast hydrogen i ulike faser


8 Isotoper
9 Forsiktighetsregler
10 Produksjon 10.1 Dampreformering 10.1.1 Konvensjonell dampreformering
10.1.2 Dampreformering med CO2-fangst

10.2 Elektrolyse

11 Se også
12 Referanser
13 Eksterne lenker


Kjemiske og fysiske egenskaper[rediger | rediger kilde]





Hydrogenatomets elektronskall
Hydrogen er det letteste grunnstoffet, og den vanligste isotopen består av kun ett proton og ett elektron. Under STP danner hydrogen en to-atomig gass, H2, med et kokepunkt på bare 20,27 K og et smeltepunkt på 14,02 K. Under ekstremt høyt trykk, som finnes i sentrum av gasskjemper, går hydrogen over til å bli et flytende metall (se metallisk hydrogen). Under det ekstremt lave trykket man finner i verdensrommet, har hydrogen en tendens til å eksistere som enkeltatomer siden det rett og slett ikke er mulig for dem å gå sammen.

Dette grunnstoffet spiller en viktig rolle ved å tilføre universet energi gjennom proton-proton-reaksjon og karbon-nitrogen-syklusen. (Dette er kjernefusjon-prosesser som avgir enorme mengder energi ved å kombinere to hydrogenkjerner til én heliumkjerne.)

Forbrenning[rediger | rediger kilde]

Hydrogengass er svært brennbar, og vil kunne brenne med så lave konsentrasjoner som 4 % H2 i luft. Forbrenning av hydrogen vil avgi 286 kJ/mol. Hydrogen forbrenner etter følgende reaksjonsligning:
2 H2(g) + O2(g) → 2 H2O(l) + 572 kJ/mol
Når hydrogen blandes med oksygen, vil blandingen eksplodere ved antenningen i et stor spekter av blandingsforhold. Hydrogen brenner aggressivt i luft. Rene hydrogen-oksygenflammer er nærmest usynlig for det blotte øye. Dette gjør at det er vanskelig å oppdage visuelt at en hydrogenlekkasje brenner. En annen karakteristikk med hydrogenflammer er at de stiger raskt opp med gassene i lufta, noe som gjør at skadomfanget av en hydrogenbrann som regel vil være mindre enn for branner i f.eks hydrokarboner.

Hydrogens tenntemperatur er ca. 500 °C, og teoretisk flammepunkt er –253 °C. Flammepunktet er teoretisk fordi det ved denne temperaturen ikke finnes oksiderende materiale (oksygen) som er nødvendig for forbrenning.

H2 reagerer også direkte med andre oksiderende grunnstoffer. En spontanreaksjon kan oppstå i romtemperatur med klor og fluor, noe som vil danne hydrogenhalidene hydrogenklorid og hydrogenflurid.

CAS-nummer: 1333-74-0

Historie[rediger | rediger kilde]

Oppdagelsen av hydrogen[rediger | rediger kilde]

Hydrogengass (H2) ble første gang kunstig framstilt og beskrevet av Phillip von Hohenheim (også kjent som Paracelsus, 1493–1541). Hydrogenet ble den gang framstilt ved å blande metaller med sterke syrer. Han var imidlertid ikke klar over at den brennbare gassen som ble framstilt gjennom den kjemiske reaksjonen som etterfulgte, var et nytt grunnstoff.

I 1671 gjenoppdaget og beskrev Robert Boyle den kjemiske reaksjonen som oppstår ved blanding av jernspon i fortynnede syrer, som resulterte i hydrogengass.

I 1766 ble Henry Cavendish den første til å oppdage hydrogen som et eget særskilt substans, ved å identifisere gassen fra metall-syre-reaksjonen som «ikkebrennbar luft». Han fant videre ut at gassen produserte vann ved forbrenning. Cavendish støtte på hydrogen da han gjorde eksperimenter med syrer og kvikksølv. Selv om han feilaktig antok at hydrogenet som oppstod, var en frigjort del av kvikksølvet (og ikke til en del av syren), var han fortsatt i stand til å gi en nøyaktig beskrivelse av flere av hydrogens nøkkelegenskaper. Det er vanligvis Henry Cavendish som blir kreditert for oppdagelsen av hydrogen.

I 1783 gav Antoine Lavoisier det nye grunnstoffet navnet hydrogen, da han sammen med Laplace hadde gjentatt Cavendishs oppdagelse av at hydrogen produserer vann ved forbrenning.

Hydrogens rolle i kvanteteoriens historie[rediger | rediger kilde]

På grunn av hydrogens forholdsvis enkle atomstruktur, bestående av et proton og et elektron, har hydrogenatomet, sammen med det spekter av lys produsert eller absorbert av det, vært sentralt i utformingen av teorien om atomets struktur. Videre har den tilsvarende enkle oppbygningen av hydrogenmolekylet og det tilhørende kationet H2+ tillatt en mere komplett forståelse av naturen bak kjemiske bindinger, som fulgte kort tid etter utviklingen av kvantemekanisk behandling hydrogenatomet på 1920-tallet.

Hydrogen varmer opp Jorden[rediger | rediger kilde]

Solens energiproduksjon er et resultat av kjernefysisk fusjon av hydrogen. Hvert sekund fusjoneres fire millioner tonn hydrogen på solen og omdannes til helium og energi. Energimengden som hvert sekund mottas av Jorden, er produsert ved fusjonering av bare to kilo hydrogen. Utregningen er slik: Hver kvadratmeter av Jordens atmosfære tar imot ca. 1 000 Watt solstråling. Utvides dette til å dekke hele planeten, er total mengde lysenergi som varmer opp Jorden, ca. 150 000 billioner Watt. Bruker vi formelen m = E/c2, erstatter E med 150 000 billioner (Watt) og c med lyshastigheten 300 000 (km/s), er resultatet ca.0,5 kg/s.[3]

Naturlige forekomster[rediger | rediger kilde]





NGC 604, et gigantisk område av ionisert hydrogen i Triangelgalaksen
Hydrogen er det mest vanlige grunnstoffet i universet, og utgjør 75% av normal materie etter masse og over 90% etter antall atomer.[4] Grunnstoffet finnes i store mengder i stjerner og kjempe-gassplaneter. I forhold til den store forekomsten ellers er hydrogen veldig sjeldent i Jordas atmosfære (ppm etter volum). Den mest vanlige kilden for dette grunnstoffet er vann, som består av to deler hydrogen og en del oksygen (H2O). Andre kilder er de fleste former av organisk materie (for tiden alle livsformer), kull, fossilt brensel og naturgass. Metan (CH4), som er et biprodukt av organisk forråtnelse, blir en viktigere kilde til hydrogen.

Hydrogen kan oppstå på flere måter: damp fra oppvarmet karbon, spaltning av hydrokarboner vha varme, reaksjon mellom natriumhydroksid (kaustisk soda) eller kaliumhydroksid (KOH) og aluminium, vann elektrolyse, eller det spaltes av syrer ved reaksjon med visse metaller.

I kommersiell produksjon blir naturgass vanligvis spaltet.

Anvendelser[rediger | rediger kilde]

Industrielle anvendelser[rediger | rediger kilde]

Store mengder hydrogen trengs industrielt, særlig i Haber-Bosch-prosessen i ammoniakkproduksjon, i hydrogenerering av fett og oljer, og i produksjonen av metanol (tresprit). Hydrogen brukes også i hydrodealkylering, avsvovling med hydrogen og hydrokrakking.

Energibærer[rediger | rediger kilde]

Hydrogen kan brukes som energibærer til mange forskjellige applikasjoner, og forbindes vanligvis som drivstoff til et hydrogendrevet kjøretøy, hvor man frigjør energien lagret i hydrogengassen i en brenselcelle. Man kan også forbrenne hydrogen i en motor, men industrien har i stor grad gått bort fra den teknologien, siden brenselceller omdanner energien mye mer effektivt. Hydrogen kan brukes også som energibærer til strømsaggregater, for eksempel tilfeller hvor støy og forurensing er viktige elementer, eller hvor aggregatet ligger langt fra strømnettet og man har et høyt krav til oppetid.

Fordelene med hydrogen som energibærer er at hydrogen per masse har en energitetthet som er tre ganger så høy som tradisjonelle drivstoff som bensin og diesel, og at det ikke fører til andre utslipp enn vanndamp når hydrogen og oksygen omdannes til elektrisitet i en brenselcelle. Utfordringen er at hydrogen er en svært voluminøs gass, og er derfor mer krevende å håndtere og distribuere enn tradisjonelle drivstoff. For distribusjon av hydrogen er 200-bar flaskepakker eller flytende hydrogen den mest anvendte metoden. Noen steder finnes det også dedikerte gassledninger for hydrogen. En rekke hydrogenforbrukere løser imidlertid denne utfordringen gjennom å produsere hydrogengassen samme sted den forbrukes eller fylles på kjøretøyet.

Andre anvendelser[rediger | rediger kilde]
Grunnstoffet brukes i produksjonen av saltsyre, til sveising og til reduksjon av metallisk malm.
Det blir brukt som rakettdrivstoff.
Flytende hydrogen er brukt i kryogenisk forskning, bl.a. superkonduktivitetsforskning.
Siden hydrogen er fjorten og en halv gang lettere enn luft, ble det tidligere ofte brukt som løftekraften i ballonger og zeppelinere. Dette ble derimot sterkt innskrenket da Hindenburgkatastrofen viste offentligheten at gassen var alt for farlig til dette formålet.
Deuterium, en isotop (hydrogen-2) av hydrogen brukes i kjernereaksjoner som en moderator for å bremse ned nøytroner. Deuteriumsammensetninger brukes også innen kjemi og biologi i studier av isotopeffekter.
Tritium (hydrogen-3), som blir produsert i kjernereaktorer, brukes i bygging av hydrogenbomber. Det blir også brukt som en strålingskilde i selvlysende maling.
Hydrogen brukes som drivstoff til hydrogendrevne kjøretøy.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Hydrogen er fransk for vann-skaper, fra gresk hudôr, «vann» og gennen, «generere» og ble først oppdaget som et eget stoff i 1766 av Henry Cavendish. Antoine Lavoisier ga grunnstoffet sitt navn.

Kjemiske forbindelser[rediger | rediger kilde]

Som den letteste av alle gasser danner hydrogen kjemiske forbindelser med de fleste andre grunnstoffer. Hydrogen har en middels elektronegativitet på 2,2 og kan være det minst metalliske eller det mest metalliske i sine forbindelser. Førstnevnte kalles hydrider og er oftest forbindelser mellom hydrogen og metaller, der hydrogen foreligger enten som H- ioner eller som et oppløst stoff inni det andre grunnstoffet (f.eks. palladium-hydrid). Sistnevnte er helst kovalente forbindelser, da H+ ionet bare ville være en kjerne bestående av et proton som ville ha en sterk tendens til å tiltrekke seg elektroner. Begge varianter danner syrer, men i sure løsninger ses ioner som H3O+ idet protoner fester seg til andre molekyler.

I luft reagerer hydrogen med oksygen og danner vann, H2O. Det frigjøres mye energi, og reaksjonen er eksplosjonsartet. Deuterium-oksid, eller D2O, kalles vanligvis tungtvann. Hydrogen inngår også i en mengde forbindelser med karbon. Fordi slike forbindelser utgjør hovedbestanddelen av alle kjente levende organismer kalles de organiske forbindelser, og læren om disse kalles organisk kjemi.

Tilstandsformer[rediger | rediger kilde]

Under normale betingelser er hydrogengass en blanding av to ulike slags molekyler som har forskjellig spinn i atomkjernene. De to formene kalles orto- og para-hydrogen (som ikke er det samme som isotoper, se nedenfor). I orto-hydrogen er kjernespinnet parallelt (danner en triplett), mens det i para-hydrogen er antiparallelt (danner en singlett). Ved standardbetingelser består hydrogen av ca. 25 % av para-formen og 75 % av orto-formen, den såkalt normale formen. Likevektsforholdet mellom de to er temperaturavhengig, men fordi orto-formen har høyere energi er den ikke stabil i ren tilstand. Ved lave temperaturer, omkring kokepunktet til hydrogen, foreligger nesten utelukkende para-formen.

Forvandlingen mellom de to formene er en treg prosess, og hvis hydrogen nedkjøles og kondenseres raskt, opprettholdes en høy andel av orto-formen. Dette har stor betydning ved industriell fremstilling og lagring av flytende hydrogen fordi orto-para forvandlingen frigjør mer varme enn fordampningsvarmen, og mye hydrogen kan gå tapt ved fordampning gjennom flere dager etter kondenseringen. Derfor brukes katalysatorer for orto-para forvandlingen under nedkjøling av hydrogen. De to formene har også litt forskjellige fysiske egenskaper. For eksempel er smeltepunktet og kokepunktet til para-hydrogen omtrent 0,1 K lavere enn for orto-hydrogen.





Spor av flytende hydrogen i et boblekammer.
Gassform[rediger | rediger kilde]

Isolert ved normalt trykk består hydrogengass av diatomiske molekyler (H2). Hydrogenmolekylet er bundet sammen ved hjelp av en kovalent sigmabinding.

Flytende form[rediger | rediger kilde]

Ved normalt trykk inntar hydrogen flytende form mellom 14,025 K (-259 °C) og 20,268 K (-253 °C). Flytende hydrogen brukes i boblekamre og som en kjølevæske i laboratorier.

Fast form[rediger | rediger kilde]

På samme måte som karbon kan opptre både som diamant og grafitt vil hydrogen i fast form inneha forskjellige egenskaper ved forskjellig trykk og temperatur. Disse ulike tilstandene kalles faser. Eksperimentelle data har vist at hydrogen i fast form ikke leder elektrisitet og det er dermed ikke-metallisk. Dette motsier tidligere teorier om metallisk hydrogen. Et av problemene med studiet av hydrogen er at det krever høyt trykk for å få hydrogen i fast form, og også at de lette atomkjernene er lite villige til å samhandle med røntgenstråling, noe som resulterer i diffraksjonsmønster med lav oppløsning.

Teorier om fast metallisk hydrogen[rediger | rediger kilde]

I 1926 teoretiserte forskeren J.D. Bernard at alle stoffer ved høyt nok trykk vil anta en metallisk form. I 1935 foreslo to forskere at hydrogen kunne gå over i metallisk form ved et trykk på ca 250 000 atmosfærer.[5] Metallisk hydrogen antas å være superledende ved normal romtemperatur, og dette kombinert med en nysgjerrighet om hva som skjer inne i de store gassplanetene (som består hovedsakelig av hydrogen under høyt trykk) har gjort metallisk hydrogen til et interessant område for forskning.

Ikke-metallisk fast hydrogen i ulike faser[rediger | rediger kilde]

Når hydrogen komprimeres under høyt trykk dannes et ikke-metallisk, fast stoff, fase I, der diatomiske hydrogenmolekyler sitter heksagonalt tettpakket i et krystallgitter og roterer fritt. Ved temperaturer under 120 K fryser molekylene i en (tilfeldig) bestemt retning. Dette kalles fase II. Ved trykk over 1,5 millioner atmosfærer oppstår også en fase III av hydrogen i fast form der samhandling med infrarød stråling antyder at det diatomiske molekylet er polarisert til en permanent dipol. Om flere faseendringer inntreffer ved enda høyere trykk det er delte meninger om. Noen mener at polariseringen vil øke slik at strukturen kan beskrives som ioner av type H+ og H-, mens andre mener at hydrogenet vil være et fast metall[5] En tredje hypotese er at hydrogen ved høyere trykk og temperatur vil bli omdannet til en væske som, avhengig av det omgivende magnetfeltet, enten kan være en supervæske eller superleder.[6] En teoretisk studie fra 2007 hevder at en modell for fast hydrogen i samsvar med empiriske data fra fase III skal være stabil opp til 4,2 millioner atmosfærer.[7]

Isotoper[rediger | rediger kilde]





Protium, den mest vanlige av hydrogens isotoper, har et proton og et elektron. Det er den eneste stabile isotopen uten noe nøytron.
Det er tre kjente naturlige isotoper av hydrogen, 1H, 2H og 3H. Andre svært ustabile isotoper (4H til 7H) av hydrogen har blitt framstilt i laboratorier, men disse er ikke observert i naturen.
1.Den vanligste isotopen, protium (1H), har ett proton og ingen nøytroner i kjernen. Denne isotopen er stabil og utgjør 99,985 % av naturlig hydrogen.
2.Tungt hydrogen, deuterium (2H eller D), har ett proton og ett nøytron. Denne isotopen er også stabil og utgjør ca. 1/6400 eller 0,015 % av naturlig hydrogen. Forholdstallet mellom deuterium og protium bestemmes ut fra VSMOW standard vann. Ca. 1/3200 av naturlig vann er «halvtungt» vann, DHO, og en enda mindre andel er tungtvann, D2O.
3.Supertungt hydrogen, den radioaktive isotopen tritium (3H eller T), har ett proton og to nøytroner. I naturlig hydrogen finnes ett atom tritium blant 1017–1018 atomer vanlig hydrogen. Halveringstiden for tritium er 12,35 år.

Hydrogen er det eneste grunnstoffet med forskjellige navn for sine isotoper. Symbolene D og T er imidlertid ikke offisielt anerkjent.

Forsiktighetsregler[rediger | rediger kilde]

Hydrogen er en svært brennbar gass. Den reagerer også voldsomt med klor og fluor.

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Den mest økonomiske metoden å produsere hydrogen på er dampreformering av hydrokarboner, og da særlig naturgass (metan). I tillegg blir en god del produsert ved kunstgjødselfabrikker som siden bruker hydrogenet til å produsere ammoniakk, som brukes videre i prosessen. Noen industrielle prosesser har også hydrogen som biprodukt, særlig klor-alkali elektrolyse produserer større mengder hydrogen.[8]

I tillegg kan hydrogen produseres fra elektrolyse av vann. Dette er ikke konkurransedyktig prismessig i forhold til hydrogen produsert fra naturgass, men kan produseres av et lite apparat, og krever ikke et industrielt anlegg. Dette gjør at det kan være den mest økonomiske metoden på avsidesliggende steder. I Norge ble hydrogen tidligere produsert i større mengder på Vemork i Rjukan i årene 1929-1970, med vannkraft som energikilde. [9]

Dampreformering[rediger | rediger kilde]

Konvensjonell dampreformering[rediger | rediger kilde]

Dampreformering av naturgass er den billigste og mest brukte fremstillingsmetoden, og står for om lag halvparten av verdens hydrogenproduksjon. Litt forenklet kan den beskrives:

CH4 + 2 H2O → 4 H2 + CO2

Naturgass består hovedsakelig av metan (CH4), samt en del tyngre hydrokarboner og karbondioksid (CO2). Ved å tilføre metanet vanndamp med høy temperatur, får man dannet karbonoksid og hydrogen. Dette foregår ved 800 °C over en nikkelkatalysator.

I tillegg til naturgassen som inngår i reaksjonsprosessen, tilføres ca. 1/3 ekstra naturgass som energi for å drive reaksjonene. Det utvikles stadig nye metoder for å øke effektiviteten, og ved bedre håndtering av varmen er det mulig å øke utnyttelsesgraden til over 85 %.

Reformering fra naturgass gir imidlertid ikke rent hydrogen, det blir også dannet noe CO2. Om lag 75 % av den produserte gassen er hydrogen. Fjerning av CO2 er derfor nødvendig for å få rent hydrogen. Ved dampreformering av naturgass produseres det 7,05 kg CO2 for hvert kg hydrogen.

Dampreformering med CO2-fangst[rediger | rediger kilde]

Det forskes imidlertid på teknologier for damprefomering som inkluderer CO2-rensing. Et eksempel på en slik teknologi er Sorption Enhanced Steam Methane Reforming (SE-SMR), og har blitt utviklet av IFE i en årrekke. Teknologien benytter en absorbent, for eksempel pulverisert dolomitt, som absorberer CO2 etter hvert som det produseres under reformeringsprosessen, og dermed øker (derav \\\"enhanced\\\") hydrogenproduksjonen. Absorbenten sirkuleres mellom selve reformeren hvor hydrogengassen produseres, og en regenerator, hvor absorbenten utsettes for høy temperatur, som gjør at den gir slipp på CO2-gassen, og sirkuleres over til reformeren igjen. Når dolomitt absorberer CO2 frigis varme, og selve reformeringen foregår på rundt 600 °C, altså 200 °C lavere enn konvensjonell reformering. For regenereringen må man imidlertid tilføre varme på 850 °C. Totalt sett er utnyttelsesgraden omtrent 75%, alstå som konvensjonell reformering. Kombinerer man imidlertid en SE-SMR med en høytemperatur, strømproduserende brenselcelle, for eksempel en av typen fastoksid (Solid Oxide Fuel Cell) kan man utnytte temperaturen fra brenselcellen til å regenerere absorbenten, og få en totalvirkningsgrad på 85%. Dette konseptet, kalt ZEG Power[10], som er et samarbeidsprosjekt mellom IFE og CMR Prototech AS testes i 2014 ut på Kjeller.

Elektrolyse[rediger | rediger kilde]

Ved vannelektrolyse spalter man vann til hydrogen og oksygen. Prinsippet er enkelt; man trenger to elektroder, en katode og en anode, senker disse ned i en beholder med vann og tilsetter spenning. Hydrogenatomene vil da trekkes mot den negative katoden, og oksygenatomene mot anoden.

2 H2O + energi → 2H2 + O2

Energiforbruket ved denne prosessen er rundt 4,5 kWh/Nm³ H2, avhengig av effektiviteten på elektrolyttene.[11]

2-3 prosent av dagens hydrogenproduksjon stammer fra vannelektrolyse. Norsk Hydro benyttet elektrolyse for å produsere ammoniakk fra 1920 – tallet til 1970 da dampreformering tok over. Teknologien som ble utviklet av Norsk Hydro lever videre i NEL Hydrogen, som er verdensledende når det gjelder elektrolyse av vann.

Alkaliske elektrolysører

En elektrolysør er et apparat for elektrolyse. Alkaliske elektrolysører er en flytende elektrolytt, bestående av vann og kaliumhydroksid (KOH) som gjør den elektrisk ledende. Det er denne typen som er verdensdominerende i dag, og Norsk Hydro Electrolysers leverer elektrolysører med en virkningsgrad på 85 %.[12]

De største utgiftene ved elektrolyse er strømforbruket, som utgjør opp mot 80% av totalkostnadene. Både effektivitet og strømkostnader er viktig i den sammenheng.

Fast polymerelektrolytt elektrolyse (PEM)

En nyere elektrolysør bruker et fast stoff, en ioneledende polymer, som elektrolytt. Disse er fortsatt svært dyre og ikke lønnsomme i forhold til alkaliske elektrolysører.

Det er antatt at PEM-elektrolyttene i fremtiden vil få en virkningsgrad på inntil 94 %, men i dag er virkningsgraden lavere enn de beste alkaliske elektrolyttene.[13]

I de siste årene er det utviklet elektrolysører som opererer ved trykk på 30 bar. Man reduserer da de kommende problemene med lagring av hydrogenet.

Høytemperatur dampelektrolyse En tredje type elektrolyse foregår med en dampelektrolysør. Disse benytter en keramisk ioneledende elektrolytt (YSZ). Dampelektrolysører kan oppnå meget høy virkningsgrad, men dette er fortsatt ikke brukbar teknologi.[14]

Se også[rediger | rediger kilde]
Hydrogendrevet kjøretøy
Antihydrogen
Brenselcelle
Hydrogenbinding
-
Isotoptabell
Knallgass
Periodesystemet

Referanser- [rediger | rediger kilde]

1.^ Hydrogen i Store norske leksikon
2.^ «Hydrogen | UngEnergi». ungenergi.no. Besøkt 1. september 2016.
3.^ David Bodanis: E = mc2, forlaget Gyldendal, Oslo 2001, ISBN 82-525-4948-9
4.^ «Hydrogen». Jefferson Lab. Besøkt 5. mai 2011.
5.^ a b Peter P. Edwards og Friedrich Hensel \\\"Will solid hydrogen ever be metal?, artikkel i Nature sidene 621 - 622 (14 Aug 1997)\\\"
6.^ Egor Babaev, Asle Sudbø, N. W. Ashcroft \\\"A superconductor to superfluid phase transition in liquid metallic hydrogen\\\" Nature 431, 666 - 668 (07 Oct 2004)
7.^ Chris J. Pickard1, Richard J. Needs2\\\"Structure of phase III of solid hydrogen\\\" artikel i Nature Physics 3, sidorna 473 - 476 (2007)
8.^ (en)«The Impact of Increased Use of Hydrogen on Petroleum Consumption and Carbon Dioxide Emissions». U.S. Energy Information Administration. Besøkt 22. oktober 2012.
9.^ (no)«Om kraftstasjonen, industrien, krigen og museet.». Besøkt 23. oktober 2012.
10.^ http://www.zegpower.com
11.^ NOU Gassteknologi, miljø og verdiskaping, 2002:7
12.^ «Norsk Hydro Electrolysers». Energi Link. Besøkt 5. mai 2011.
13.^ (en)«Fuel Cell Technologies Program». US Department of Energy. Besøkt 5. mai 2011.
14.^ Bellona Hydrogen – status og muligheter (rapport nr. 6, 2002)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
(en) Kategori:Hydrogen – bilder, video eller lyd på Wikimedia CommonsRedigere på wikidata
(en) Hydrogen – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia CommonsRedigere på wikidata
www.hydrogen.no - informasjon om hydrogen og hydrogenaktiviteter i Norge
Hydrogen UiO
WebElements.com – Hydrogen
EnvironmentalChemistry.com – Hydrogen
It\\\'s Elemental – Hydrogen



[skjul]


Periodesystemet




H He
Li Be B C N O F Ne
Na Mg Al Si P S Cl Ar
K Ca Sc Ti V Cr Mn Fe Co Ni Cu Zn Ga Ge As Se Br Kr
Rb Sr Y Zr Nb Mo Tc Ru Rh Pd Ag Cd In Sn Sb Te I Xe
Cs Ba La Ce Pr Nd Pm Sm Eu Gd Tb Dy Ho Er Tm Yb Lu Hf Ta W Re Os Ir Pt Au Hg Tl Pb Bi Po At Rn
Fr Ra Ac Th Pa U Np Pu Am Cm Bk Cf Es Fm Md No Lr Rf Db Sg Bh Hs Mt Ds Rg Cn Nh Fl Mc Lv Ts Og


Alkalimetaller Jordalkalimetaller Lantanoider Aktinoider Transisjonsmetaller Metaller Halvmetaller Ikke-metaller Halogener Edelgasser







Eksterne baser (Autoritetsdata)

GND · LCCN · BNF · BNF (data) · NDL · BNERedigere på wikidata






Kategorier: Hydrogen
Brensel









Navigasjo- nsmeny




Ikke logget inn
Brukerdiskusjon
Bidrag
Opprett konto
Logg inn




Artikkel


Diskusjon











Les


Rediger


Rediger kilde


Vis historikk








Søk










Forside
Svaksynte
Utmerkede artikler
Hjelp
Siste endringer


Prosjekt

Stilman- ual
Skribentportal
Underprosjekter
Tinget
Torget
N- otiser
Nybegynner
Tilfeldig side


Wikipedia

Kontakt Wikipedia
Doner
Wikimedia Norge














Verktøy

Hva lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Permanent lenke
Sideinformasjon
Wikidata-element
Siter denne siden


Skriv ut / eksporter

Opprett en bok
Last ned som PDF
Utskriftsvennlig versjon


På andre prosjekter

Wikimedia Commons


På andre språk

Norsk nynorsk
Dansk
Svenska
- Føroyskt
Íslenska
Afrikaans



ال- 93;رب¡- 0;ة











-







Català





Deutsch






-









-

















-








-


















-







-



















-






-




















-





-





















-


173 flere
Rediger lenker

Denne siden ble sist endret 29. jan. 2017 kl. 13 Surprised  Surprised :-o2.
Innholdet er tilgjengelig under Creative Commons-lisensen Navngivelse-Del på samme vilkår, men ytterligere betingelser kan gjelde. Se bruksvilkårene for detaljer.
Personvern
Om Wikipedia
Forbehold
Utviklere
Fråsegn om informasjonskapslar
Mobilvisning
Wikimedia Foundation
Powered by MediaWiki



Varslet


OsePølse
05.04.2017 12:21

Bra!

0
anbefalinger







Denne artikkelen er semibeskyttet.

Michael Jackson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hopp til: navigasjon, søk



Michael Jackson

Michael Jackson 1984.jpg
Michael Jackson i Det hvite hus i 1984


Født
Michael Joseph Jackson
29. august 1958
Gary

Død
25. juni 2009 (50 år)
Los Angeles

Gravlagt
Forest Lawn Memorial Park

Ektefelle
Lisa Marie Presley
(1994–1996; skilt)
Deborah Jeanne Rowe
(1996–1999; skilt)

Far
Joseph Jackson

Mor
Katherine Jackson

Søsken

[vis]
Totalt 8




Barn
Prince Michael Jackson I
(1997–)
Paris Jackson
(1998–)
Michael \\\"Blanket\\\" Jackson II
(2002–)

Yrke
Sanger, låtskriver, plateprodusent, danser, koreograf, skuespiller, forfatter, forretningsmann, filantrop

Nasjonalitet
USA US-amerikansk

Språk
amerikansk-engelsk

Medlem av
Jackson family, The Jackson 5

Utmerkelser
Grammy Lifetime Achievement Award, Grammy Legend Award, International Artist Award of Excellence, Genesis Award

Kallenavn
«Kongen av pop»

Sjanger
R&B, pop, rock, dans

Instrument
Stemme, piano, gitar, trommer, keyboard

Stemmetype
Falsett (kontratenor)

Aktive år
1964–2009

Plateselskap
Motown, Epic, Legacy

Nettsted
michaeljackson.com
Tidligere band
The Jackson 5
Signatur
Michael Jacksons signatur



Michael Jackson på Commons


Michael Joseph Jackson (født 29. august 1958 i Gary i Indiana i USA, død 25. juni 2009 i Los Angeles i California i USA) var en amerikansk artist, danser, låtskriver og filantrop. Jackson er anerkjent som den mest suksessrike artisten gjennom tidene av Guinness World Records og blir referert til som «kongen av pop». Hans bidrag til musikk, dans og mote, sammen med et mye omtalt personlig liv, gjorde ham til en global figur i populærkulturen i over fire tiår. Som det åttende barnet i Jackson-familien debuterte han på den profesjonelle musikkfronten sammen med sine brødre som medlem av The Jackson 5 på midten av 1960-tallet, og begynte sin solokarriere i 1971.

I begynnelsen av 1980-årene ble Jackson en dominerende skikkelse i populærmusikken. Musikkvideoene for hans sanger, inkludert «Beat It», «Billie Jean» og «Thriller», ble kreditert med å ha forvandlet mediet til en kunstform og et salgsfremmende verktøy, og populariteten til disse videoene bidro til å bringe den relativt nye tv-kanalen MTV til berømmelse. Videoer som «Black or White» og «Scream» gjorde ham til en «magnet» på MTV i 1990-årene. Gjennom liveopptredener og musikkvideoer populariserte han en rekke danseteknikker, slik som robotdans og moonwalk. Hans særegne musikalske lyd- og vokalstil har påvirket mange hip hop-, pop-, moderne R&B- og rockartister.

Jacksons Thriller-album fra 1982 er verdens mest solgte album gjennom tidene. Hans andre plater, blant annet Off the Wall (1979), Bad (1987), Dangerous (1991) og HIStory (1995) er også rangert blant verdens mest solgte album. Jackson er en av få artister som har blitt innsatt i Rockens æresgalleri to ganger. Noen av hans andre utmerkelser inkluderer flere Guinness World Records, 13 Grammy Awards (i tillegg til Grammy Legend Award og Grammy Lifetime Achievement Award), 26 American Music Awards (mer enn noen annen artist, inkludert «Århundrets artist»), 13 nummer én-singler i USA i sin solokarriere (mer enn noen annen mannlig artist på Hot 100-hitlisten) og et beregnet salg på over 750 millioner plater verden over. Jackson vant hundrevis av priser, noe som har gjort ham til plateartisten med flest pristildelinger i musikkens historie. Han var også en fremstående humanitær og filantrop, og donerte og samlet sammen hundrevis av millioner dollar for veldedighet samtidig som han støttet mer enn 39 veldedighetsorganisasjoner.

Aspekter ved Jacksons personlige liv, inkludert hans endrede utseende, personlige relasjoner og adferd, har skapt kontrovers. I 1993 ble han anklaget for overgrep mot barn, men saken ble henlagt og samtlige formelle anklager ble avvist. I 2005 ble han stilt for retten og frikjent for ytterligere anklager om seksuell mishandling av barn og flere andre anklager etter at juryen fant ham ikke skyldig på alle punkter. Jackson døde etter å ha fått hjertestans 25. juni 2009, under forberedelsene til sin konsertserie This Is It. Han hadde før sin død angivelig blitt gitt stoffer som propofol og lorazepam. Los Angeles County Coroner forklarte hans død som et drap, men hans personlige lege erklærte seg ikke skyldig i anklagene om uaktsomt drap. Jacksons død satte fans verden over i dyp sorg, og så mange som en milliard mennesker verden rundt fulgte angivelig med på hans offentlige minnestund på direktesendt fjernsyn. I mars 2010 inngikk Sony Music Entertainment en avtale med Jacksons bo verdt 250 millioner amerikanske dollar for å beholde distribusjonsrettigheter for hans musikk frem til 2017, og for å utgi syv posthume album over tiåret etter hans død. Hans første posthume album med nytt materiale, simpelthen kalt Michael, ble utgitt 10. desember 2010.



Innhold [skjul]
1 Oppvekst
2 Jackson 5
3 Begynnelsen på en solokarriere
4 Suksess
5 Anklager og nedtur
6 Helse, hudsykdom, og endret utseende
7 Tilbakekomst
8 Rettssak
9 Betydning for dagens artister og musikk- og mote-industrien
10 This is it!
11 Diskografi
12 Filmer
13 Turnéhistorie
14 I Norge
15 Referanser
16 Eksterne lenker


Oppvekst





Jacksons barndomshjem i Gary, Indiana, USA
Det hevdes at Jackson hadde en veldig tøff oppvekst med en far som var ofte hard mot ham. Det har også blitt sagt at faren til Michael Jackson var medlem av Jehovas vitner, men det var gjennom moren han hadde tilknytning til denne religionen da han var barn. Han ble intervjuet av Oprah Winfrey i 1993, der han fortalte at han og brødrene ble tvunget av faren til å øve. Gjorde de et feil dansetrinn ble de straffet med belter og andre verktøy. De fikk ikke lov til å være ute med andre barn og leke.

Jackson 5

Faren, Joseph Jackson, ville at barna skulle bli popstjerner, og startet The Jackson 5. Bandet besto av Michael og fire av hans åtte søsken. Michael var bare fem år da bandet ble startet. Joseph kjørte dem hardt i årevis, og etter mye slit og hardt arbeid ble de til slutt stjerner som han ønsket. Etter å ha vunnet flere lokale talentkonkurranser fikk de kontrakt med Motown, og de fire første singlene ble alle nummer en på Billboard. I 1974 signerte de en ny kontrakt med Epic Records, men de kunne ikke beholde navnet The Jackson 5 ettersom Motown eide rettighetene til det navnet. De skiftet derfor navn til The Jacksons.

Mange var kritiske til at Michael var mye med barn i fritiden sin. Han selv begrunnet det med at han ikke hadde noen barndom hvor han kunne leke og være sammen med andre barn. Michael og brødrene hadde enten opptredener, intervjuer, foto-sessions osv, og fikk ikke lov til å leke. Så da Michael var voksen sa han at når han var med barn og så hvordan de lekte, så følte han at han opplevde det han ikke fikk oppleve i sin egen barndom.[1]

Begynnelsen på en solokarriere

Tidlig på 1970-tallet startet Michael sin solokarriere. Plateselskapet ønsket at han skulle spille inn eget materiale, og i 1972 kom hans første solosingel ut: «Got to be There». Michael fortsatte allikevel i The Jacksons. I 1977 spilte Michael i filmen The Wiz sammen med Diana Ross. I forbindelse med innspillingen kom Michael i kontakt med plateprodusenten Quincy Jones, som skulle få stor betydning for hans videre karriere. I 1979 lagde de albumet Off the Wall, som solgte hele 20 millioner (8. mai 2006) eksemplarer og hadde fire topp 10-hits. Dette ble hans store gjennombrudd.

Suksess

Michael fikk en Grammy for låten «Don\\\'t Stop \\\'Til You Get Enough», men han syntes platen fortjente mer honnør, og var ikke fornøyd med responsen.[2] Derfor bestemte han seg for å gjøre en oppfølger som var mye bedre, og det var selvsagt at Quincy Jones skulle produsere den også. De fleste trodde nok det var vanskelig å gjøre en etterfølger til Off the Wall, men da Michael Jackson ga ut platen Thriller i 1982 tok det helt av. Thriller slo alle rekorder og solgte et sted mellom 51-65 millioner på verdensbasis. Platen lå på listen i hele 37 uker i strekk.[trenger referanse] Jackson mottok imponerende åtte Grammyer for platen. Thriller er den eneste platen som har ligget på førsteplass både ved inngangen og utgangen av samme år. 7 av de 9 låtene nådde topp 10 på Billboard listene, som slår nok en rekord (som ble holdt av han selv med 4).





Michael Jackson i 1988
I så måte var trolig Michael Jackson også verdens nest mestselgende soloartist. Han solgte over 750 millioner plater,[3] Michael Jacksons «Moonwalk» ble hans signatur etter at han avslørte sine nyskapende dansetrinn på NBC-TV foran 50 millioner seere under låten «Billie Jean» 12. mai 1983. Med sorte bukser til anklene, sølvglitrende sokker, fedorahatt, og én hanske, laget av rhinstein, skapte han både ny mote og en ny dansetrend.

I 1985 skrev Michael «We Are The World» sammen med Lionel Richie. Platen ble belønnet med fire Grammypriser. Jacksons følgende album fikk navnet «Bad» (1987). Michael fikk nok en rekord med å være den første artisten med hele 6 #1 singler fra ett og samme album. I tillegg fikk han 5 Grammynominasjoner, men vant bare en. Bad var det siste albumet som ble produsert av Quincy Jones. I 1991 slapp han albumet Dangerous, som toppet Billboardlisten. På Dangerous fikk Michael Jackson Guns N\\\' Roses gitaristen Slash til å spille gitar på 2 av sporene; («Black Or White» og «Give In To Me»). Albumene solgte 35 og 30 millioner eksemplarer. I 1992 la Michael ut på en omfattende verdensturne The Dangerous Tour, hvor Norge sto på listen med konsert på Valle Hovin stadion for 35 000 tilskuere. Kritikerne var enige om at konserten ikke bydde på noen musikalske overraskelser, men showet hadde utrolige effekter og illusjoner. Konserten hadde et strømforbruk på 250 000 watt og varte i 2,4 timer.[trenger referanse] Michaels Dangerous tour var den største turneen noen artist har gjort i historien,[4] slo sin egen rekord fra Bad Tour. Den utrolige scenen tok nesten tre dager å sette opp. 20 lastebiler med utstyr ble fraktet med lastefly. Dangerous tour inkluderte 69 konserter, som brakte sammenlagt et publikum på 3,5 millioner mennesker. 1. oktober ble konserten Live in Bucharest vist på TV og radio i over 60 land, og senere utgitt på DVD.

Uansett hvor Jackson befant seg, så var det som om en kongelig skulle komme. Det var politisperringer i gatene og var en hel haug med mennesker. Dette gjorde at Michael ikke kunne oppleve hvordan normaliteten er. Det var grunnen til at han bygde Neverland.[5] Ettersom han ikke gjorde så ofte intervjuer og lignende, så folk på Michael Jackson som rar. Han ble da et offer for mediarykter. Uansett hvor han gikk ble han fulgt av paparazzi, og det ble skrevet en del falske rykter om han, for eksempel at han hadde operert inn elefantmannens ben i kroppen.[6]

Anklager og nedtur

På 90-tallet skrev Michael Jackson under ny platekontrakt med Sony. Kontrakten var verdt hele 890 millioner USD (6,7 milliarder norske kroner). Men i 1993 ble Michael Jackson anklaget for å ha antastet den 13 år gamle gutten Jordy Chandler. Dette førte til at Pepsi, som han hadde sponsoravtale med, sa opp kontrakten.[7] Men Jackson hevdet hele tiden sin uskyld og ble aldri dømt for utuktig omgang med barn. Ifølge juryen ble Jordy Chandler ikke trodd i retten pga. hans forskjellige versjoner som ikke stemte. Ifølge en dokumentar der et lydklipp ble lekket ut av faren til Chandler, ble det avslørt at Jordy Chandler aldri ble misbrukt av Michael Jackson.[8][9]

Forfatteren Geraldine Hughes skrev en bok med tittelen Redemption: The Truth Behind the Michael Jackson Child Molestation Allegations. Hughes avslørte i boken fakta som aldri har vært kjent for offentligheten, og konkluderer med at Jackson må ha vært uskyldig i anklagene som ble rettet mot ham i 1993. I 1994 stilte han for intervju hos Oprah Winfrey, hvor han snakket om sin karriere som musikkartist. Ifølge nettstedet Mjoai.com ble programmet sett av over 100 millioner mennesker over hele verden. Samme år ble det bekreftet at Michael hadde giftet seg med Lisa Marie Presley, rockelegenden Elvis Presleys eneste barn. Ekteskapet varte bare i 18 måneder. Lisa Marie dukket også opp i Michael Jackson-videoen «You Are Not Alone».

Helse, hudsykdom, og endret utseende

Uansett hvor Michael Jackson gikk, så ble han omringet med masse folk. Hans popularitet gjorde at det var mye rykter om Jackson. Fra 1980-tallet ble det hevdet, og alminnelig antatt, at Jackson bleket huden sin hvit.[10] I 1993 hevdet Michael Jackson at han hadde hudsykdommen Vitiligo, noe som ble bekreftet av hudlegen hans i et intervju med Larry King i 2009. Legen sa dessuten at han også led av Lupus.[11][12] Vitiligo er en hudsykdom som 1–2 % av verdens befolkning lider av. Den gjør at pigmentene i huden flekkevis forsvinner og huden får der en lys farge. Jackson sa i et intervju med Oprah Winfrey i 1993 at han fikk denne sykdommen litt før innspillingen av Thriller, men dekket til den lyse fargen med brun sminke. Med årene ble sykdommen verre, ifølge Jackson, og 85 % av kroppen hans skal angivelig ha vært dekket av lys hud. Han sa at han sminket seg heller hvit enn å bruke tid på å sminke seg brun.[13][14][15]

I boken Moonwalk innrømmet Michael å ha operert nesen to ganger og laget en liten grop på haken. Men han nektet for at alt det andre som var skrevet om hans utseende. Det er imidlertid kjent at Jackson hadde minst fire neseoperasjoner innen 1990. Ansiktsstrukturen hans har blitt betydelig endret, og plastiske kirurger har antatt at Jackson har gjennomgått et stort antall plastiske operasjoner.[16]

Jackson og noen av hans søsken sa de hadde blitt fysisk og emosjonelt misbrukt av faren, og i 2003 innrømmet faren å ha pisket Michael Jackson som barn.[17] Jackson snakket sjelden om barndommen, men når han gjorde det ble han svært preget av det og sa han kastet opp før han skulle møtte faren sin. Eksperter på mental helse sa at Jackson mentalt var som et ti år gammelt barn og led av regresjon.[trenger referanse] Andre leger har ment at Jackson hadde dysmorfofobi. Dr. Deepak Chopra, en venn av Jackson gjennom tyve år, sa: «Det som utviklet seg til hans sykelige opptatthet av kosmetisk kirurgi var et uttrykk for selv-lemlestelse, en total mangel på respekt for seg selv»[18][trenger referanse]

Som andre pionerer ble Jackson et offer for metoder og teknologi som var på et tidlig utviklingsstadium, og mange spekulerte på om nesen hans holdt på å falle av på grunn av den omfattende kosmetiske kirurgien. Jacksons hudlege Arnold Klein uttalte at han hadde bygget opp Jacksons nese helt på nytt etter at andre leger hadde skrapt den helt bort.

I løpet av 1990-tallet skal Jackson ha blitt avhengig av reseptbelagte medisiner, hovedsakelig smertestillende og sterke sedativer og hans helse ble stadig dårligere.

Andre personlige plager, som smerter i rygg, ben o.l, og stort press på Jackson rundt anklagene som ble laget mot han i 1993, skal også være grunnen til avhengigheten av reseptbelagte medikamenter.

Tilbakekomst





MJ-statue fra HIStory-turneen i Europa.
I 1995 kom Michael Jackson med albumet HIStory - Past, Present and Future, Book I, et dobbeltalbum som inneholdt 15 nye sanger og en greatest hits-CD. Den første singelen, «Scream», var en duett med søsteren Janet Jackson. Michael Jackson fikk sin 13. #1 hit i 1995 med «You Are Not Alone», skrevet og produsert av R&B-stjernen R. Kelly. Albumet startet helt øverst på hitlistene og solgte 20 millioner på verdensbasis. Samme år la han ut på en omfattende turne, The History Tour. I 1996 skapte han overskrifter ved å skille seg fra Lise Marie Presley. I 1997 gjorde han nye overskrifter, ettersom han angivelig fikk barn med sykepleieren Debbie Rowe, og det ble mange spekulasjoner om hvorvidt Michael var faren, hvor mye han hadde betalt Debbie for å føde, og om hun ville se barnet sitt igjen. Det har siden blitt klart at barna er hvite og at Jackson derfor er helt usannsynlig som far. Kritikerne kalte Michael for en «Pudret Frelser», pga hans humanitære arbeid for å redde verden. Temaet dukket opp mange ganger i løpet av konsertene.

The History Tour gikk for fulle hus. De tre scenene som ble brukt veide hver 750 tonn. Etter at han var ferdig med konserten i København, stod scenen klar i Göteborg. Samtidig ble cenen som sto i Tyskland demonterte, for så å bli sendt til Norge, hvor han skulle opptre på Valle Hovin stadion for 32 000 fans. I løpet av konserten i København ble han overrasket med en 2 meter høy kake, ettersom det var hans 39-årsdag. The History Tour ble avsluttet på Vallahovid i Spania. Etter denne turnéen hadde 5 millioner mennesker sett han opptre.





Hollywood Walk of Fame
I oktober 2001 utkom et nytt album fra Michael Jackson – Invincible. Det nye albumet inneholdt 16 sanger, deriblant singlen «You Rock My World» og radiohiten «Butterflies». I produksjonen av albumet hadde Michael Jackson jobbet med navn som Rodney Jerkins, Teddy Riley, Dr Freeze og R. Kelly. Carlos Santana bidro også på albumet. «Speechless» er en av mange sanger som Jackson ikke fikk gitt ut på single fordi Sony satte foten ned.[trenger referanse] Kritikerne var ikke sene med å si at albumet ikke holdt mål, selv om det solgte bra. Invincible har siden 2001 solgt 12 millioner eksemplarer på verdensbasis (desember 2006).

Michael ble offisielt erklært legende og har betydd mye for dagens musikk.[19]

Michael var den første som fikk to stjerner på Hollywood Walk of Fame; først i 1979 som medlem av The Jackson Five, så i 1984 som soloartist. Siden en filmpremiere på samme tid som Michaels dødsfall hadde lagt beslag på fortauet med stjernen hans, samlet fans seg isteden ved stjernen til hans navnebror, radioverten Michael Jackson.[20]

Rettssak

13. juni 2005 ble Michael Jackson frikjent i en straffesak anlagt i Santa Barbara, hvor han var anklaget for seksuelle overgrep mot barn og servering av alkohol til mindreårige. Han var anklaget for å ha misbrukt en gutt. Moren til gutten hadde gjeldsbrev og fortalte forskjellige versjoner i retten; det samme gjorde gutten.[trenger referanse] De hadde ingen beviser på at Michael Jackson hadde misbrukt gutten, og han ble frikjent. Ifølge VG ble det avslørt en telefonsamtale mellom faren til offeret og offerets advokat der det sies at moren kun ville ha pengene til Michael Jackson. I november 2003 utgav Michael Jackson og Sony en samleplate med hans nummer 1 hits på CD og DVD, med tittelen Number Ones. Albumet inneholdt en ny sang av Michael, «One More Chance». Samme dag som platen ble lansert, ble det utlevert en ordre om arrestasjon av Jackson. Michael var da i gang med innspillingen av musikkvideoen til «One More Chance», som til dags dato ikke er utgitt pga rettssaken. Jackson hevdet alltid sin uskyld. Han uttalte etter arrestasjonen at han ikke kunne tenke seg å bo i Neverland lenger. På grunn av politirazziaen var det ikke lenger et hjem for ham, og fra da av ville han bare besøke Neverland. 13. juni 2005 ble han frifunnet på alle ti tiltalepunkter.

I 2009, rett etter hans død, kom dokumentarfilmen The Untold Story of Neverland. Filmen inneholder intervjuer av familien som anklaget Jackson, politiets film av ransakelsen av Neverland og opptak fra politiets avhør av gutten.[21]

Betydning for dagens artister og musikk- og mote-industrien

Michael Jackson gjorde mye for dagens artister,[trenger referanse] og mange takker ham for hans inspirasjon og for å ha hjulpet andre artister til å få suksess. Han fikk til at MTV viste musikken til svarte, noe de den gang ikke gjorde. Takket være Michael så har musikk-kanalen MTV blitt som den har blitt, MTV kom med en uttalese i 2009 der de sa: \\\"MTV laget ikke Michael Jackson, han laget oss og ingen andre rocket på VMA som Michael gjorde\\\".[22]

Chris Brown, Beyonce, Ne-Yo, Lil Wayne, P. Diddy, The Game, 50 Cent, Snoop Dogg, R. Kelly, Chris Tucker, Michael Jordan, Akon, Justin Timberlake, Slash, Evan Ross og mange andre kjendiser er store fan av Michael Jackson.[23][24][25] Han gjorde også dagens dansemiljø til noe helt annet enn det var før; mye er «Jackson-trinn» som bl.a. Moonwalk. Michael Jackson gjorde dessuten musikkvideoer til noe helt annet enn det var før; han hadde lange og morsomme videoer.[26] Han gjorde også R&B til noe helt annet enn det var før.[27]

Michael Jackson gjorde veldig mye fint for både musikken og for barn i mange land.[28][29] Han gav mye penger til veldedighet, og stiftet også egne veldedighetsorganisasjoner.[30] Han var også en av de største innen motebransjen på 70-, 80-, 90-tallet. Han har inspirert mange av dagens moteprodusenter.[31]

Etter hans død kom USAs president Obama med en uttalelse der han beskriver Jackson som det største mennesket innen musikkbransjen og som har gitt stor inspirasjon til andre innen bransjen. Noen politikere reagerte på at Det hvite hus kom med en utalelse om hans død, ettersom det ikke er vanlig at de kommer med utalelser om sånt, men Obama sa i et intervju at Michael Jackson var av stor betydning for musikken og menneskeheten, så det var ingen grunn til ikke å komme med en utalelse. \\\"Jeg har alltid hatt sansen for Jackson, og har selv alle sangene hans på Ipoden,\\\" sa Obama.[32]

This is it!

5. mars 2009 annonserte Sony Music og Michael Jackson at han skulle avholde 50 farvelkonserter i Londons The O2 fra juli 2009 til mars 2010. Konsertserien fikk tittelen «This is it!».[33] Men disse konsertene rakk han ikke, da han døde 18 dager før han skulle avholde den første konserten. AEG Live (Anschutz Entertainment Group Live) annonserte tidlig i september samme år at Michael Jackson\\\'s This Is It kommer på kino. Det er en us-amerikansk dokumentar- og konsert-film regissert av Kenny Ortega, og den dokumenterer Michael Jacksons forberedelser og repetisjoner før den planlagte serien med konserter.[trenger referanse] Filmen hadde verdenspremiere i 99 land den 28. oktober 2009 og gikk også i Norge. Adressa rapporterte om rekordsalg av kinobilletter og utsolgte forestillinger over hele verden en måned før filmen hadde premiere.[34]

Filmen viste klipp der Michael gjorde dansetrinn, sang, lærte, fortalte og lo med de andre. Filmen viste Michael Jackson i en annen situasjon som man aldri har sett ham i før. Han virket mer og mer som en vanlig person. Jackson måtte spare på stemmen og dansingen ettersom det ikke var generalprøven, men filmen viste Michael i toppform der bakdanserne i 20-årene ble slitne før popkongen på 50 år. Filmen viste at Michael stod bak mesteparten av idéene og styrte alt fra kommandoer til gitaristene til andre tekniske ting. Dette viste geniet i popkongen, og bekreftet at ryktene om hans dårlige form og stemmeproblemer var fullt oppspinn fra media.[35][36][37] Showet skulle være et hysterisk show med store tekniske overraskelser som aldri har blitt gjort før. Alt fra flyvende diamanter, spøkelser og en stor bulldoser, bruk av teknologien 4D som den aldri hadde blitt vist før, til en 8 meter høy robot som Jackson selv skulle komme ut fra ved begynnelsen på showet.

Michael Jackson og hans team hadde et prosjekt kalt \\\"The Dome Project\\\" som handlet om å vise verden noe de aldri har sett før. Scener ble filmet på \\\"Green-Screen\\\" som skulle vises under konsertene, og Michael\\\'s kjente musikkvideo \\\"Thriller\\\" ble spilt inn på nytt, mens de laget en kortfilm der Jackson spilte en spion som skulle være introen til \\\"Smooth Criminal\\\".

Filmen fikk blandet kritikk fra terningkast 3 til 5, og generelt ble det sagt at filmen var mest for fans, dansere og musikkinteresserte. Helt i begynnelsen av filmen introduseres den da også som en film «For the fans...».

Diskografi
Utdypende artikkel: Michael Jacksons diskografi
Got to Be There (1972)
Ben (1972)
Music & Me (1973)
Forever, Michael (1975)
The Best of Michael Jackson (1975)
Off the Wall (1979)
One Day in Your Life (1981)
Thriller (1982)
Farewell My Summer Love (1984)
Bad (1987)
Dangerous (1991)
HIStory - Past, Present and Future, Book I (1995)
Blood on the Dance Floor (HIStory in the Mix) (1997)
Invincible (2001)
Number Ones (2003)
The Ultimate Collection (2004)
The Essential Michael Jackson (2005)
Michael Jackson\\\'s This Is It (2009)
Michael (2010)
Xscape (2014)

Filmer
The Wiz (1977)
Moonwalker (198 Cool 8-\\)
Men In Black 2 (2002)
Miss Cast Away & The Island Girls (2004)
This Is It (2009)

Turnéhistorie
Bad World Tour (1987–1989)
Dangerous World Tour (1992–1993)
HIStory World Tour (1996–1997)

I Norge
15. juli 1992, Valle Hovin stadion
19. august 1997, Valle Hovin stadion

Referanser

1.^ Michaels oppvekst
2.^ Ikke fornøyd med sitt arbeid
3.^ Solgt over 750 millioner plater
4.^ Dangerous Tour, største turne noen sinne. Se:\\\"Interesting Facts\\\"
5.^ [1] Kunne ikke være som andre
6.^ [2] Falske rykter, offer for media
7.^ Historien om Michael Jackson på vg.no
8.^ Pedofil-ryktene usanne
9.^ Michaeil Jackson: Allegations Proven a Lie
10.^ Media spres falske rykter om MJ: 5:30min - 5:50min
11.^ http://www- .youtube.com/watch?v=RY146H8jyWM&feature=rel- ated]Hadde hudsykdom Vitiligo og Lupus]
12.^ Avsløringene av Vitiligo
13.^ Michaels hudsykdom
14.^ Vitiligo
15.^ Vitiligo
16.^ http://abcnews.go.com/Health/Cosmetic/story?- id=131910&page=1
17.^ Can Michael Jackson\\\'s demons be explained?
18.^ Posner, Gerald. Deepak Chopra: How Michael Jackson Could Have Been Saved
19.^ Erklært legende på vg.no
20.^ NRK.no: Sørget ved feil stjerne
21.^ klipp på YouTube
22.^ Mjjcommunity - Official Forum
23.^ VG - Kjendiser roser Michael
24.^ Michael og Justin
25.^ Alle elsker Michael Jackson
26.^ Forandret musikkvideoene
27.^ Michael\\\'s forandring på musikken
28.^ Barn i Afrika
29.^ Michael, en person som hjelper
30.^ Hjulpet barn over hele verden: 4:20min - 4:29min
31.^ Antrekkene vi alltid vil huske minmote.no
32.^ YouTube - AP Interview: Obama Reflects on Michael Jackson
33.^ «Jacko legger opp». Nettavisen. 5. mars 2009. Besøkt 5. mars 2009.
34.^ «This Is It»-billettene revet bort – adressa.no
35.^ YouTube - Broadcast Yourself
36.^ YouTube - Michael Jackson This Is It Smooth Criminal Live Rehearsal Teaser Excerpt 2009
37.^ YouTube - Michael Jackson\\\'s This Is It HD Teaser 02: Drill - They Don\\\'t Care About Us

Eksterne lenker
Michael Jacksons offisielle nettstedRedigere på wikidata
(en) Kategori:Michael Jackson – bilder, video eller lyd på Wikimedia CommonsRedigere på wikidata
(en) Michael Jackson – galleri

Why
16.03.2018 13:56

Bra!
0
anbefalinger
Hvorfor er det artikler om 2. verdenskrig her?


Legg inn en melding!
Obs! Meldinger som ikke omhandler oppgavens innhold slettes. Det samme gjelder meldinger uten stor grad av saklighet.
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)





På forsiden nå!

Lyktes med Shakira-fleipen

Torsdag skal Shakira angivelig ha blitt mor til en liten gutt, hevdet kjæresten og toppfotballspilleren Gerard Pique - og lyktes med Twitter-spøken.

Les hele saken

   

Holmes tas av tidlig

Katie Holmes opplever nå at teaterforestillingen som er hennes første store oppdrag etter skilsmissen fra Tom Cruise, blir tatt av - svært tidlig.

Les hele saken







 
Req.time: 0.386 sec - 1 pageviews