To små svettedråper drypper ned fra kinnet hans.

 

Eirik Genge begynner å få baktanker. Han vet han ikke kan trekke seg ut av det nå. Han burde ikke ha rotet seg opp i en sånn situasjon, han burde blitt hjemme med kjæresten og funnet en ordentlig jobb! Men som vanlig hadde han rotet seg opp i noe dumt. Og denne gangen noe som kan gå virkelig galt! Mens han sitter bak rattet i den gamle Toyotaen, forsøker han å pusle sammen bitene i minnet om hvordan han startet dette bare en knapp måned før...

 

«Til eirik1981.

Hei Eirik.

Jeg mottok din e-posten din og har tenkt over problemet ditt.

Jeg forstår uføret dere har havnet i, og jeg ønsker Margaret de beste ønsker om å bli frisk. Men jeg kan dessverre ikke innvilge lånet ditt, selv om vi er gamle kjenninger!

Det er lenge siden jeg hadde slike penger, men hvis du virkelig er i en fæl knipe, har jeg en mulig løsning for os .

 

Kjør til det gamle kontoret mitt i Kongensgate, rett ovenfor Verdensteateret. Kongensgate 2A klokka 10 i morgen. Du husker nok hvilken bygning jeg jobber i.

Jeg har noen planer jeg har tenkt på en stund, som det hadde vært flott å diskutere med deg og Margaret...»

 

Eirik leser brevet igjen. Denne gangen høyt for kjæresten som ligger på sofaen og nyser høylytt i stua.

De blir begge lettet og litt glade for å få svar fra ham.

De trenger virkelig hjelp med de problemene de har spart opp.

 

Torsdag morgen kjører de sammen i den rustene bilen de hadde spart opp til forrige året. En gammel pensjonert russebil hvor lakken på over halvparten hadde skrelt av.

 

De parkerer ved Hvalfangstmuseet og går over gaten til kontorbygningen.

Etter de har småløpt opp trappene til andreetasjen banker de på døren hvor det henger et skilt hvor det står; «Simen Erlandsen, adm. sekretær.»

En tynn mann i 20-årene, med treningsbukse og skjorte åpner døren, og de blir hjertelig velkommet og vist til to IKEA-stoler som står klare ved skrivebordet hans.

«Så flott dere kom», sa han med østlandsdialekt, og et smil om munnen.

 

De sitter lenge og bare snakker om hvordan ting går for tiden og om grunnen til at de sendte Simen e-posten. De blir bedt på kjeks og en kopp kaffe og takker høflig ja.

«Jeg tenkte lenge i går når jeg leste om pengeproblemene deres, og skjønte at dere trenger hjelp. Jeg har dessverre ikke penger nok til å gi dere et lån. Men det slo meg som et lys at dere kan hjelpe meg med en liten plan jeg har laget med en kamerat som jobber på Verdensteateret.» Han pekte ut vinduet, mot det hvite bygget over gaten. «Dere skal treffe ham litt senere i dag.»

 

«Fortell da» sier Eirik, med en interessert stemme.

«Vi er i en knipe hvor vi gjør nesten hva som helst for å finne en løsning.»

«Dere må love å ikke fortelle dette videre. Vi vil ikke ha en gjeng med klegg på nakken, vil vi vel?»

Eirik svarer for dem begge. Et kjapt nikk med hodet.

 

Simen forteller en stund om planene han har lagt, og hvordan det kan løse alle problemene de hadde, hvis det fungerte.

Eirik og Margaret hørte på, mens fjeset deres langsomt gikk over til en blandet mine av skrekk og overraskelse.

Tilslutt stoppet han opp. En tom stillhet startet rett etter at talen hans sluttet. En tyst bare avbrutt av lyden fra bilene og menneskene som gikk forbi nede på gaten utenfor.

 

«Det er jo...» begynner Eirik, men tar en pause for å tenke over hva han skal si.

«Det er jo en god plan. Men, tror du virkelig den er god nok til å fungere?

Jeg mener, den virker god. Men med en slik risiko bør den være skuddsikker. Vi...», Eirik blir brått avbrutt av en hes stemme fra Margaret: «Et bankran? Det er genialt!»

 

 

Stillheten senker seg igjen, mens Eirik og Simen stod og ser bort på henne. Simen med et smil som sakte bredte seg, og Eirik med et blikk som tyder på at han er litt forbauset over at kjæresten har tatt en såpass rask avgjørelse.

«Så dere...», sier Simen, for å bryte pausen.

«Dere er med altså?»

Margaret har allerede tatt valget sitt. Eirik nøler litt, men går med på å bli med.

Et pling lyder fra ene benet til Simen, og han fisker opp en liten sort mobiltelefon.

«Vi kan fortsette planleggingen et annet sted. Vi stikker ut så går vi for å møte kameraten min.»

Simen drar på seg frakken og de stikker ut.

På fortauet utenfor venter en mann i seksti-årene, med mørk blå vinterjakke, lue med klaffer, og en gråhvit terrier i bånd.

De hilser og starter å spasere nedover Jernbaneálleen.

De snakker lenge med Simen og mannen, men får ikke vite mer om ham enn at han blir kalt Johnny. De diskuterer planen deres og kommer med forslag. Etter hvert setter de seg ned ved en av benkene rundt Hvalfangstmonumentet nede ved havna.

«Se dere til venstre, så ser dere Handelsbanken. På hjørnet i ThorDahl-bygget. Det er banken vi planlegger å rane,» forteller Johnny med en ru stemme.

 

«Jeg og Simen har mange ganger gått forbi og tittet inn, og tatt notater hver gang vi har vært inne. Vi har ikke planlagt dette mer enn noen få uker, men vi har funnet ut at det bare er to sikkerhetskameraer inne ved skranken. Det er bare én skranke, ikke langt fra døren. Det bør bli raskt og effektivt med en pistol og en finlandshette, vi trenger også en slik sekk man har over skulderen til å ha byttet i.»

«Men hvor kan vi skaffe en pistol uten å vekke oppsikt?» spør Margrete, og snyter seg med et lommetørkle hun fant i lommen.

Hun snufser litt, både av forkjølelsen og av alt vannet som spruter fra fontenen rundt monumentet. Det er kaldt som is, selv om det bare er i begynnelsen av oktober.

Simen nikker stille mot den gamle mannen. Johnny løfter den ene jakkeflappen, og avslørte en lang, men liten, gjenstand. En sort Magnum som lå gjemt i en innerlomme på jakken!

”Jeg har sørget for det alt. Jeg har ansvaret for å skaffe utstyr, men det meste har vi klart fra før. Klær, sekk og pistol hadde jeg og Simen fra før av.

 

Vi trenger å skaffe ”rømningsbil 1”, som skal slippe av Simen med pistolen utenfor banken, og kjører en runde rundt Hvalfangstmonumentet for så å kjøre opp Bjerggata til krysset ved Havnegata. Det blir nok deg, Eirik,”

sa han, og pekte mot Eirik som fortsatt satt og så mot Thordahl-bygget.

”Du og jeg er de eneste av oss som kan kjøre.”

Eirik ble litt overrasket over at han fikk en såpass viktig oppgave.

”Hva med Simen, hvorfor kjører ikke han?” foreslår Eirik, litt skremt over å være rømningsbilsjåføren i et bankran.

Han må ikke bli skremt, han burde kunne stole på den fire år eldre kameraten, og den rare pensjonisten med den grå hunden. De virker som de har planlagt alt i ukevis.

Han tenker det vil kreve mye av ham, men hvis han klarer det uten å rote det til, vil gevinsten være mye større en stresset.

 

Simen forsetter mens han fikler med et lite turistkart og peker ut ruta. ”Jeg kan ikke kjøre, jeg sykler til jobben hver dag, og planen er at det er jeg skal rane banken. Etter jeg har kommet ut igjen, skal jeg løpe ut og opp Museumsgata, skråne over opp Havnegata og hoppe inn i rømningsbilen som du kjører. Det er lurt å komme raskt og usett bort fra banken før politiet kommer. Vi skal kjøre bare opp til Strandgata, hvor vi bytter bil til den Johnny kjører. Som er rømningsbil 2.  Vi skal ha alle pengene i en koffert og sjekke inn på hotell Atlantic.”

Det virker som de har planen under kontroll. De reiser seg og spaserer oppover mot kjøpesenteret. De planlegger hvem som skal gjøre hva, vente hvor og når.

Planen er krystallklar!

Noen tørre blader suser over gaten de går i. Høsten er her, men det er fortsatt temmelig tørt.

De avtaler at Margaret skal vente på Atlantic hotell med Otto, hunden til Johnny, litt over halv ett. Eirik, skal kjøre ransmannen Simen til døra på banken, og kjører til Bjerggata. Der venter han til Simen kommer løpende, hopper inn i bilen og de skal kjøre av sted. De vurderer å brenne den første rømningsbilen, før de begge hopper inn i bilen til Johnny. Deretter møter de Margrete, og de leier seg et rom på Atlantic.

Dette virker som en flott plan, men hvordan det går gjenstår å se.

 

 

Ukene går, og høsten blir litt og litt synligere.

Bladene går fra solgule og tørre, til helbrune og sprø som potetgull.

Vinteren har ennå ikke kommet, men folk har begynt å gå med luer, og fontenen rundt Hvalfangstmonumentet er skrudd av.

Det er en dag med få folk ute, få biler og en flott skyfri himmel.

Dagen er torsdag den åtteogtyvende. 28. 09. 2010, Eirik ser på vekkerklokka og vet at dagen er her.

Dette kan, Nei, vil bli, en av de dagene han vil huske i resten av sitt liv. Uansett hvordan det går, vil dette bli en av de viktigste dagene. Han kan ikke gjøre noen feilsteg.

Eirik reiser seg fra gjestesengen og vekker Margaret.

De går inn på baderommet for å gjøre seg klare og kle på seg.

De har alle sovet i en leilighet, rett over Verdensteateret. Leiligheten er bare leid for to dager. Én dag for Johnny til å bo i mens han kjøpte inn utstyr og ”forkledning” til Simen. Den andre dagen skulle de alle bo der dagen før de raner banken. De avtaler at Johnny skal rydde hele leiligheten når Simen og Eirik kjører avgårde i Toyotaen, den gamle russebilen deres. Så skal han kjøre Margaret og hunden Otto til Hotel Atlantic, med noen små kofferter fylt med litt klær de kunne ha mens de bodde der noen dager.

 

Når alle har våknet spiser de en god frokost sammen på kjøkkenet.

Etter det går Simen og Johnny gjennom planen én gang til, bare så ingen skal ha glemt noe over natten.

De drar alle hvert til sitt, og Eirik og Simen setter seg inn i bilen.

 

De er litt tidlig ute så de kjører langs Sandefjordveien før de stopper rett ved Handelsbanken på Brygga. De så begge på klokken, passet på at begges gikk helt likt. ”Du bør huske det! Nøyaktig kvart på tolv går jeg inn i banken. Det vil kanskje ikke ta mer enn ett minutt, så vær sikker på at du ER i Bjerggata, klar når jeg kommer. Hvis jeg må løpe helt til Strandgata, så er du død!” Simen virker som han nesten ikke stoler på sjåføren sin.

Eirik nikker og sier ”Det vet jeg. Jeg skal være der, stol på meg.” Inne i ham begynner han å lure på om det kan gå. Det er en god plan, men hva om han kom utfor en ulykke før han kom til ventestedet. Et kræsj eller en blokkert vei ville lage en revne i planen på størrelse med Sandefjordsfjorden!

Men han hadde ikke tid til å tenke sånn.

Han slapp av Simen og kjørte umiddelbart en runde rundt monumentet.

Han kjører tilbake og opp mot Bjerggata.

Der venter han på Simen.

 

Klokka er allerede ti på ett, og det er ikke noe tegn til mannen med sekken.

Eirik begynner å få tanker om at han kanskje burde kjøre unna, hente Margaret og stikke av. Men han vet at hvis han bakker ut nå, vil han være i problemer med Simen og Johnny som er større enn hvis de blir tatt. To små svettedråper renner ned kinnet hans.

Han kjører litt fram for å få et blikk over Havnegata og titter nedover.

Og der kommer han, en småløpende mann på 23 og en godt fylt sekk over skulderen.

Han river opp døra på bilen og hopper inn.

”Kjør!” sier han kjapt og andpustent.

Han drar av seg finlandshetta og tørker seg med den i fjeset. Det var Simen, heldigvis. Eirik gasser på og de fyker opp veien. To minutter med kjøring og de stopper opp og løper mot en finere bil som står som i giv akt midt i veien, med motoren på. Så snart de er inne i bilen, tråkker Johnny i forsetet gassen i bånn.

 

Alt har gått bra til nå og de møter Margrete på hotellet. De har det helt flott der! De bytter på å handle inn mat på Rimi rett i nærheten, og smugler maten inn på hotellet. De klarer fint å bo der inne på hotellrommet, og betaler alt med pengene de hadde i sekken. Det var mindre enn forventet, for banken hadde tydligvis hatt tidslås eller noe sånt på kassa, det var maks femti tusen. De leser i avisene om ranet og er alle kjempestolte av bragden! Etter hvert drar de hjem til seg selv.

Alt har gått så bra og de går lenge i lykkerus.

 

Noen få uker etter kuppet, avtaler de å møtes for en stor middag på Da Vinci, en flott restaurant nesten midt i byen.

De har det kjempegøy og vitser og koser seg. De har bestilt noe av det fineste og dyreste på menyen.

Eirik har det flott og storkoser seg.

Men han kjenner humøret synke som en stein, når han kjenner en stor hånd på skulderen, og snur seg med nesetippen nesten inn i et blankt stort politiskilt…