Even var på vei hjem fra skolen da han møtte på den lange køen i Oslo sentrum. Mopeden var ganske liten og han kom seg omsider forbi alle bilene. Tidligere i uka hadde han fått mopedlappen, og han hadde arvet mopeden av onkelen, en gammel Honda. Alle i 10ende var missunnelige når han kom kjørende på mopeden dagen etter, og han var ganske så kry der han kjørte. Even var en nokså populær gutt, passe høy og nesten ferdig med 10. klasse.  

Det var en helt vanlig dag på jobben for Anders, og det hadde ikke skjedd mye til nå. Bare noen småsaker og rydding i arkivene på politistasjonen, og nå skulle de besøke en som trolig hadde narkotika i huset. Det var lang bilkø på Oslo sine veier i begge kjørefeltene og det fristet å ta på blå lysene for å komme fortere frem. Helt uten videre kikket han over på det motsatte kjørefeltet, og så på alle de stressede menneskene. Anders la merke til en gutt på en blå Honda som kjørte forbi, og begynte å tenke tilbake på ungdomstiden sin. Den mopeden var nøyaktig lik den han hadde hatt selv. Blikket hans låste seg på mopeden, og det la gutten som kjørte merke til. Han så veldig redd ut, det kunne han se i øyene hans.  Når han hadde kjørt forbi tenkte ikke politibetjenten mye mer over det.  Anders var lei av køen og skrudde på blålysene, og kom seg forbi alle bilene med en gang.

Han kjørte forbi en politibil, og så at den ene politibetjenten stirret på mopeden hans. Hadde han gjort noe han ikke skulle, eller kjørt for fort? Even snudde seg, og nå hadde politibilen skrudd på blålysene og kjørte forbi alle bilene i køen. Med den farten ville de ta han igjen i løpet av minutter, og det kunne han ikke risikere. Han begynte å kjøre slalåm mellom bilene for å komme seg fortere frem i bilmengden, og kjørte fortere og fortere for hver meter. Panikken spredde seg i hele kroppen.  Even visste godt hva han måtte gjøre, han måtte kjøre i full fart. Det hadde han aldri prøvd før, men han måtte.

Fem minutter etter ringte alarmtelefonen i patruljebilen, og Anders besvarte den. Politiet har ikke lov til å misbruke blålysene og han fryktet at han skulle få kjeft. Den 41 år gamle politibetjenten fikk beskjed fra politistasjonen at det var en moped i det området som hadde krasjet. De visste ikke stort om saken, annet enn at personen det gjaldt var omkommet. Anders gav tegn til kollegaen som kjørte at de skulle snu og forsette å ha på blålys.

Etter noen få minutter var de framme ved åstedet og det var en stor folkemasse rundt. Mopeden lå 10 meter bortenfor og Anders dro med ett kjensel til Hondaen.  Ut i fra ansiktene deres visste han ikke helt hva han skulle forvente å se, men han prøvde å forberede seg på det verste.

Anders kom aldri til å glemme synet av denne personen. Hjelmen var knust inn i fortauet likesom resten av kroppen. På klærne så det ut som det var en gutt, men det var ikke lett å si. Det rant blod fra den stakkarslige, og Anders kjente seg med ett dårlig i hele kroppen. Det var akkurat som om han kunne spydd opp organer. Siden Anders var autoriteten der måtte han holde maska og få kontroll over situasjonen. Han startet med å få vekk alle menneskene, og sette opp sperringer.

En mann gikk under sperringene, og mot åstedet. Politibetjenten prøvde å forklare situasjonen, og ba mannen om å holde seg utenfor sperringene. Det virket som mannen ikke lyttet, bare gikk videre. ”Det der er min sønn! Jeg kjenner igjen mopeden hans! ” brast det ut av mannen. Anders ble målløs. Han ville se sønnen sin, sa han deretter.

Det var ett teppe over slik at det ikke gikk an å se liket, og politibetjenten prøvde å forberede ham. Kollegaen løftet opp teppet sakte. Faren ble helt satt ut ved synet av sønnen og han kunne høre at han hvisket noe til seg selv. Anders hadde aldri i hele sitt liv sett et så trist ansikt, og faren la seg fortvilet ned på bakken og grein.