Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Grunnen til det hele

Grunnen til det hele

Når man blir misbrukt, og din far blir tatt bort fra deg.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
14.03.2011

Jeg er helt sikkert en av de mest "fucked up" personer som du har hørt om. Jeg er en 16 år gammel gutt, mer moden enn de fleste voksne og smartere enn de fleste voksne. Men, dette er noe jeg ikke ønsker. Jeg ønsker ikke å bære denne byrden. Jeg kollapser under usikkerheten, jeg er knust av min fortid, min nåværende, og min fremtid. For jeg vet hva som ligger foran i dette livet: sorg og elendighet. Ingen vet dette mer enn meg. Og om folk hevder jeg er for ung til å helt skjønne hva livet har å by på, så tar de grundig feil. Livet mitt er låst ned i fosterstilling, og skriker stygge sannheter til meg i terror. Jeg suger alt inn. Holder det inne i meg. Jeg lærer av det. Jeg blir deprimert av det. Så jeg stikker hodet høyt opp å later som om ingenting plager meg. Jeg er en løve med et mykt hjerte.

 

Det var ikke før et par måneder siden at virkeligheten slo meg som en murstein på glass. Jeg ble knust, deretter forsøkte jeg umiddelbart å sette meg sammen igjen. Jeg tilbrakte lange netter der jeg lå i sengen å glodde i taket, reflektere over fortiden min. Jeg innså att livet mitt var et vrak. Det var deprimerende å se i et speil, og bokstavelig talt hoppe tilbake på det som stirrer tilbake på deg, å innse at du har levd bak en vegg av usikkerhet. Og nå som muren er kommet ned, utsette seg til verden. Jeg var ikke klar ennå. Jeg var fortsatt ei jente fanget opp i sine fantasifulle drømmer. Men jeg var aldri en ung gutt. Nei, jeg var ranet av det.

 

Jeg tror at alle problemene mine begynte da jeg var ca 8, da min uvitenhet førte til min undergang. Min 21 år gamle fetter var på besøk utenbys fra. Jeg var så naiv som tilbedte han å sove på rommet mitt. Jeg sverger at jeg bare lot han gjøre det han gjorde mot meg bare fordi jeg var ung og viste absolutt ingenting om sex. Jeg hadde ingen anelse om hvor babyer kom fra eller at det er galt av en voksen å røre deg sånn. Det var ikke før i 12 års-alderen jeg begynte å skjønne at noe var galt. Han gjorde det nesten årlig fram til da.

 

Konsekvensene av å vite at han misbrukte meg var veldig sårt, og først nå skjønner jeg det. Jeg følte meg fortsatt "normal ", som om ingenting var galt. Men, det hadde en ubevisst virkning på meg. Jeg kunne ikke ha nærkontakt med noen av mine jente venner, og familie. Jeg tror ikke jeg noensinne har virkelig omfavnet min mor. Jeg hatet å danse, og jeg hadde aldri kysset en jente. Jeg hadde heller aldri hatt en jente som venn. Jeg ble rasende når mine klassekamerater eller bror kalte meg "homo" spøkefullt. Dette er ingenting i forhold til min mor som tenker at jeg er homofil, og det mente hun særiøst. Jeg var faen ikke homo. Selv om jeg ble misbrukt av en mann når jeg var liten. Men det som irriterte meg mest og som jeg ble mest rasende over, var da min far fortalte sarkastisk til meg at jeg var dum.

 

Jeg likte ikke nærkontakt på grunn av underbevisst frykt at noen vil berøre meg. Hvis ikke dette har skjedd med deg (noe som jeg håper ikke har skjedd), kunne du aldri forstå det. Som foreksempel å klemme mamma. Selvfølgelig har jeg gitt henne en meningsløs farvel klem, men aldri en ekte klem der du føler ingen kan skade deg mens du er i armene hennes.

 

Den eneste gangen jeg har følt en slik klem, var den gangen jeg var 11 år. Min far var i hæren. En kveld kom han opp til rommet mitt, jeg var fortsatt våken, og han klemte meg. Jeg visste. Jeg vet ikke hvordan, men jeg visste det. Jeg hoppet i armene, tårer rullende nedover ansiktet mitt. Han hadde sine ordrer. Den verste typen: executive. Dette betydde at han kunne være borte i 3 måneder eller opp til ett år. Han var lege, kirurg, mer spesifikt. Kirurg var en sjeldenhet i hæren, og det var grunnen til hans ordre var så spesiell. To uker senere, var han i Kuwait. Ikke det verste stedet. De hadde akkurat bombet Irak noen måneder før, men Kuwait var der han bosette seg. Det var ikke akkurat til hjelp at jeg ikke hadde en positiv mannlig rollemodell mens han var borte. Tre lange og varige måneder forbi. Ingen ord. Fire måneder, fem måneder, og til slutt seks måneder.

 

En dag, var jeg var på kino med min mor, min bror, og min brors venn. Om formiddagen fikk mamma en telefon. Ingen big deal. Men etter den telefonsamtalen, og resten av dagen så hun trist ut. Jeg var for høy på sukker til omsorg, så jeg forlot det alene. Da vi skulle dra, rett utenfor kinoen fortalte hun meg. "Faren din skal til Afghanistan." Igjen, en ubestemt tid. Pressen var i Irak fordi det finnes hoteller der, og det var der ikke i Afghanistan, så jeg visste ikke hvor ille det var der. Men jeg visste at fordi faren min er en oberstløytnant og lege, er det ingen måte at han ville bli tillatt utenfor basen. Heldigvis var det telefonkionsk i Kuwait, så han fikk ringe meg. Men i ettertid skulle jeg ønske han ikke ringte meg. I bakgrunnen kunne jeg høre bomber og skudd gå av. Han fortalte han meg at han opererte på en terrorist og mens han utførte kirurgi som ville redde livet hans, begynte det å falle bomber. Han fortalte om alle han opererte i menst det var eksplosjoner og jordskjelv. Han risikerte sitt eget liv for å redde fiendens liv. Dette fortsatte i ytterligere fire måneder.

 

Til slutt var han i stand til å dra hjem. Jeg stod å ventet på flyplassen. Jeg ventet, og jeg ventet. Jeg så en soldat som kom gående ned trappen. Han såg helt utmattet ut. Han var tynn. For tynn til å være min far. Jeg kunne ikke tro det. Jeg stirret uforstående. Det var ham. Han så meg. Jeg løp mot ham. Han slapp baggene sine ned, å løp mot meg. Vi møttes med en god klem. Tårene rant nedover ansiktet. Det var min siste "ekte" klem.

 

Når man blir misbrukt, og din far blir tatt bort fra deg kan rett og slett ikke beskrivest med ord. Det er vond og dyp smerte. Man må oppleve å føle det for å forstå. Det er sikkert mange som sier at jeg var heldig som hadde en far, og fremdeles har en far. Men hvis du tar en lollypop bort fra ett barn, kommen den definitivt til å gråte, men hvis barnet aldri fikk lollypop, betyr det at den ikke vet hva det er eller hva som mangler). Jeg prøvde å heve meg selv. Jeg prøvde å være selvstendig, å gli inn i samfunnet. Det fungerte ikke. Jeg så på meg selv som en fiasko. Jeg trengte en mor som kjente meg. Jeg trengte en mor som ikke beskyldte meg for å være homofil. Som lyttet til meg når jeg fortalte henne at jeg ikke er det. Jeg følte meg som en orkan som aldri brøt ut. Jeg gjemte meg under dynen. Fra hva? Fra min fortid? Fra min usikkerhet?

 

Jeg er nå 16 år. Jeg vet hva som vil skje med meg. Jeg vet hva jeg vil bli. Jeg skal oppgradere fra høyskolen, flytte til USA, og gå på West Point. Jeg vil være en soldat. Fordi som en soldat, er det umulig å skille seg ut. Jeg vil til slutt føle at jeg faktisk har noe til felles med noen. Jeg vil bli sendt til frontlinjen, og jeg vil dø ærefullt, tjene deg og servere landet. Jeg har ingenting å leve for. Jeg har ingen å leve for. Jeg har bare en hjerne, åpne øyne, og ett hjerte.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil