Hagefesten

Vil ikke røpe for mye her, men kan si at stilen inneholder kornåkre, daler nesten uten sol, jordete gafler og gjemt ammunisjon. Takk.
Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2010.09.08

Vi befinner oss i England, rettere sagt en villa nordvest i Skottland, men siden Skottland er en del av England skriver jeg, (forfatteren av denne teksten) England likevel.

 

Tiden tikket rundt helt i starten av 1900-tallet, på den tiden da de fleste husstander hadde fått innlagt elektrisk strøm, og levestandarden i de fleste hytter og slott og boliger og andre typer hjem folk hadde på den tiden, skjøt til nye høyder. Villaen, for ikke å si den enorme villaen, lå i en dal som endte i havet, og stedet hadde høye fjell på hver side. Villaen grenset også til en skog som boltret seg nedover i dalen, der det en gang hadde vært en isbre. Det var naturligvis også en åker, siden vi befinner oss i England, så det var rikt utbytte av alt man kunne finne på å ville ha nær boligen sin. (Stedet minnet når sant skal sies ganske sterkt om Mummidalen, men det skal jeg ikke gå videre inn på.)

 

Hovedpersonen, (som du snart vil møte), og hennes familie hadde falt pladask for usikten mot havet, men hadde også dessverre glemt at når man lever i en dal, så blir det ikke mye sol om morgenen og kvelden, men det fikk så være, for hun, som resten, likte villaen og hun ville ikke flytte så lenge hun levde. Villaen hadde en gang i tiden vært ei hytte for bønder som de kunne spise og sove i etter en hard dag på åkeren utenfor.

 

Nå hadde det seg slik at hovedpersonen, som var en ung engelsk lady ved navn Angelica Harper, hadde invitert venner og familie til et hageselskap, som skulle holde sted i hennes hage klokka tolv presis, for hun var en nokså små-konservativ dame og hun var veldig punktlig, men da hun ikke var det, var hun snill og uskyldig som et lam. Nå skal jeg ikke irritere deg med å skrive mer tullball om ingenting, for her kommer storyen:

 

– God dag, god dag, hyggelig å treffes, og velkommen selvfølgelig!

 

Stemmen til mrs. Harper var vennlig og mild da hun tok imot gjestene som hadde ankommet i de (på den tiden) moderne bilene sine. Det var sent på sommeren, og det var varmt i lufta, til tross for en overraskende kald sommer.

 

Mrs. Harper noterte at en av gjestene hadde tatt med barnet sitt. Litt irriterende, siden det ikke var noen ordentlig lekeplass utenom åkeren, men på en annen side fikk jo barna hennes på 5 og 7 endelig litt mer kontakt med omverdenen enn vanlig.

 

Ett av barna, en liten gutt på omtrent 6 år, sprang fram til henne og strakte fram noen tulipaner han hadde nappet fra blomsterbedet hennes. Harper snudde seg mot mannen sid, som sto bak henne, og fant raskt et litt irritert blikk hos ham også. Hun tok imot blomstene, smilte, sa takk og ga et småstygt blikk til foreldrene som ikke så ut til å legge stort ved det. (og for ikke si a legge stort merke til det). For å være ærlig, visste hun ikke helt hvem foreldrene var, unntatt at en av vennene hennes hadde tryglet om at de skulle få være med; de var jo så hyggelige. Hyggelige og hyggelige, Harper syntes nå faktisk at de så litt småmistenkelige og misfornøyde ut. Skulle ikke forundre henne om de hadde tenkt til å drepe henne også.

 

Hun ristet de dystre tankene av seg og bad gjestene inn på en nokså ærbødig måte, syntes hun selv. Gjestene kikket seg selvfølgelig rundt og utbrøt overdådig ”WOOOW!” da de så omtrent hver eneste gjenstand i huset. Harper la merke til at faren til snørrungen som hadde nappet blomstene så ut til å vise meget stor interesse for en eksklusiv pistol av colt-typen som hang i et etui på veggen.

 

Det var det jeg tenkte, tenkte Harper.

 

Hvis det trengte å være mer ved mannen så måtte det være at han var interessert i våpen. Det var jammen bra at han ikke visste om kulelageret bak bøkene i hylla på soveværelset mitt, for det kunne han jo selvfølgelig ikke vite, tenkte hun videre, en anelse bekymret denne gangen. Selvfølgelig ikke.

 

Deretter fulgte hun gjestene ut bakdøra som førte til hagen. Hagen var villaens store navle, og den var noe en hver gartner hadde vært veldig stolt av å pleie. Mellom stier av glattslipt stein, grodde det alle mulige slags planter og trær, som roser og orkideer og petuniaer og alle andre blomster man kan finne på å ha i en hage. I midten var det en slags lang portal som var overgrodd med roser, og gikk man gjennom fikk man på kloss hold studere et enormt piletre, som kunne sees fra hele hagen. Harper og hennes familie, bestående av et gift par og to barn hadde i senere tid bygget en egen sti som førte til utside av hagen der de hadde plassert en benk og et lite bord. Her skulle de lese en god bok i mens de nøt synet av det bølgende kornet på åkeren og varmen og lyset fra kveldssolen. Kveldssolen som de så trist fant ut at ville gjemme seg bak fjellene for alltid.

 

Hun snakket litt med gjestene, og samlet dem etter hvert rundt et bord hun hadde plassert litt utenfor piletreet. Der ble de, av Harper og mannen hennes, servert flere retter, som til og med så ut til å tilfredstille den mistenkelige faren.

 

Da Harper skulle gå inn i huset for å hente en ny gaffel til vår alles lille snørrunge (siden han hadde brukt den til å kaste blomsterjord på barna hennes) oppdaget hun noe merkelig. Midt i åkeren, ca. 200 meter unna villaen, sto det en mann. Han var ikledd en lang brun frakk som sannsynligvis gikk helt ned til bena. Han sto halvveis begravd i det svaiende kornet, og det virket som om han sto og stirret på det som skjedde gjennom en liten kikkert. Mannen snudde plutselig hodet og fikk øye på Harper som kikket engstelig mot ham, og han dukket lynraskt ned i kornet, redd for å bli oppdaget. Harper tenkte ikke noe mer over det, og fortsatte inn i huset.

 

Resten av ettermiddagen gikk i småprat, og på den tiden da den tidlige kveldssola skulle ha vært der fulgte den lille gruppa med harpers familie inn. Harper husket plutselig på mannen i den brune frakken, så hun ble igjen ute og speidet over åkeren. Ingen mystisk mann var å se i mils omkrets, selvfølgelig unntatt snørrunge-faren, men han var jo ikke i villaen. I flere minutter sto hun slik og speidet utover den gyllengule åkeren med korn som danset i vinden. Helt i takt. Det fikk henne til å tenke på en av musikklærerne hun hadde hatt da hun var ung, så hun gyste og ristet følelsen av punktlighet av seg. Det var sannelig et flott sed å bosette seg dette her, tenkte hun.

 

Plutselig hørtes et voldsomt smell og et skrik fra inni huset. Harper stormet mot døra og kavet seg inn i stua. Der stoppet hun. De andre sto som presset inn til siden, og de stirret mot en av veggene. Det tok litt tid før hun oppdaget det, men da hun gjorde det, skvatt hun bakover, som om noen hadde dyttet henne med noe stort og tungt. Delvis på gulvet og langs veggen lå det blodige liket av kona til den mystiske faren. Den røde kjolen hennes hadde fått en enda rødere flekk i ryggpartiet. Vinduet, som var ovenfor liket, var knust, og det var tydelig at det hadde gått ei kule gjennom det. Harpers barn, og snørrungen, hadde ligget og sovet i værelset i andre etasje, men nå så hun at gutten hennes, den yngste av barna, hadde stukket hodet fram bak gelenderet ved trappa som førte til stua.

 

– Mamma?, stotret han. – Jeg hørte lyder nedenfor, hva er det som foregår?

–Ingenting, ingenting, gutten min. Politiet må bare komme over en liten stund. Bare legg deg å sov du. Heldigvis kunne man ikke se liket fra trappa, og barnet hennes var også heldigvis for liten til å forstå hva som foregikk. Harper la merke til at ektemannen til den blødene ladyen hadde sunket ned på knærne, og hulket:

– Legg dere og sov, nå! Det tok et par sekunder for ham og fortsette, men det virket som at han var nødt til å si hva han skulle si. – de tror dere vet, lat som dere ikke merket noe, kom igjen!

Heldigvis hadde villaen flere enn nok soverom, så en etter en gikk alle skrekkslagene og la seg.

Harper selv la seg i sitt eget soverom, i andre etasje, og sovnet over sirenene og etterforskningen i etasjen under, utslitt som hun ikke hadde vært annet hele livet.

Det virket som om hun så vidt hadde lagt hodet på puta før hun våknet igjen. Det var helt mørkt i rommet, og lyden av skrekk og politi hadde stilnet fullstendig. Klokka kunne ikke være mer en fire, mente hun, og hun skulle til å legge hodet på puta for andre gang da hun så en skygge som satt på en av stolene ved klesskapet hennes. Hun kvapp til, og ble nå enda mer våken enn hun noen gang hadde vært.

– Hvorfor så skrekkslagen? Spurte skyggen, og reiste seg. Silhuetten av en mann i frakk danset i månelyset foran henne, så utrolig vakkert, men likevel så inderlig skremmende.

–Ikke kom nærmere, jeg vet ingenting! Skrek harper. Det var tydelig at ingen hørte henne.

–Ingen som hører deg?, spurte mannen rolig, som om han hadde sett tvers igjennom hodet hennes og helt innerst, der et menneskes tanker bor. – Ingen kommer noensinne til å høre deg, jeg fikk nemlig godt utbytte av det lille kulelageret i bokhylla di.

 

Ditt monster! Skrek harper. Hun hadde aldri følt seg så grusomt sint og forstyrret i hele sitt liv. Det var like før hun fløy i strupen på dette monsteret av en person, men et eller annet holdt henne tilbake.

–så nå var det bare deg igjen… så hvor ligger safen med diamantbrosjen i?

 

Jeg aner ikke hva du snakker om! Brølte Harper, som o noen hadde satt ekstra kraft i hennes egen stemme.

 

Harper så at mannen i frakken hadde begynt å rote i skapet hennes, bak bøkene. Han løftet en altfor velkjent Colt mot brystet, og kakket på den, slik at hylsteret åpnet seg. Deretter klimpret han kulene nedi. Uendelig sakte, og altfor uendelig fort. Så rettet han seg opp og siktet på Harper. Rett mot kroppen hennes, denne kroppen som hun om kort tid ville forlate. Så smalt det.

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst