Jeg løfter sverdet og blokkerer et slag rettet mot hodet mitt. Mannen slår igjen og igjen. Han er stor, over ett hode høyere enn meg. Jeg løfter sverdet mitt mens han tar en liten pause, jeg slår sverdet mitt over handa hans. Den detter ned på bakken. Blodet spruter ut av håndleddet. Som en liten fontene. Det er et feigt trekk, men hva skal jeg gjøre? Han banner innbitt, slenger fra seg skjoldet sitt, og tar sverdet i den venstre handa. Jeg ser rundt meg. Alle andre er opptatt med andre folk. Jeg kan se at mange sliter. Jeg retter meg opp, går sakte rundt i en sirkel, venter på et nytt angrep. Mannen stikker sverdet mot brystet mitt. Jeg rekker ikke å ta opp skjoldet, så jeg kaster meg heller ned på bakken. Jeg tar et bedre tak i skjoldet. Det er lenge siden det har regnet, så bakken er knusk tørr. Det fyker opp et støvlag idet jeg lander. Mannen venter på at jeg reiser meg.

 

Idet jeg står oppreist svinger han sverdet ditt rundt. Jeg dukker unna. Han fortsetter å angripe. Jeg går bakover, unngår slagene hans. Jeg ser bak meg. Det står et stort tre der, nesten rett bak meg. Jeg fortsetter bakover, i håp om at mannen skal bli sliten. Jeg kjenner noe støte mot beinet mitt, men for sent. Jeg faller bakover, lander på ryggen og mister sverdet. Mannen smiler. Han løfter sverdet, klar til å hugge. Jeg tar skjoldet mitt opp. Han hugger sverdet rett inn i det. Skjoldet blir trykt ned i brystet mitt. Han slår igjen og igjen. Det kommer en stor sprekk tvers over skjoldet. Det er ikke lenge før det er ubrukelig. Jeg ser meg panisk rundt etter noe å bruke. Det er ingen ting. Jeg begynner og krabbe bakover, vekk fra han. Vekk fra sverdet mitt. Vekk fra alle folka. Jeg treffer det store treet før det går lang tid. Mannen kommer mot meg. Han går fra side til side. Blodet drypper i en jevn strøm fra håndleddet. Det ser svart ut imot den tørre bakken. Jeg tar et godt tak i bakken, og får opp en neve med tørr grus. Han kommer mot meg, nærmere og nærmere. Han har ikke sett handa mi. Han står over meg. Han løfter sverdet med den venstre handa si. Jeg kaster grusen opp i fjeset hans, får meg opp på alle fire, og krabber vekk.

 

Jeg ser bak meg. Han står fremdeles og gnir seg i øynene. Jeg reiser meg opp, løper forbi han og tar opp sverdet mitt. Mannen snur seg mot meg. Øynene hans renner og hele fjeset er brunt av skitt. Jeg ser ned på restene av skjoldet mitt som ligger bak ham. Han er bedre enn meg, så det hadde vært fint og ha nå. Han mumler noe i det han sakte kommer mot meg. Jeg går fort fram over, løfter sverdet mitt, og hugger. Jeg hugger som en galning. Han blokkerer hvert slag uten vansker. Armene mine verker. Mannen ser at jeg begynner og bli sliten. Han løfter sverdet sitt, svinger det mot meg. Jeg går bakover, men ikke fort nok. Jeg skriker idet jeg kjenner en lammende smerte i høyre overarm. Jeg rygger bakover. Mannen kommer nærmere meg, med sverdet løftet. Jeg prøver og løfte armen, det går, men det gjør for vondt til at jeg kan bruke all styrken min. Jeg tar sverdet i venstre, akkurat som mannen foran meg. Eneste forskjell er at han har brukt venstre før. Det ser jeg på måten han håndterer sverdet sitt. Det har ikke jeg. Jeg har aldri brukt venstre før. Han svinger sverdet igjen. Jeg tar opp mitt og blokkerer slaget. Armen min blir nummen fordi jeg holder det feil, og fikk tyngden på håndleddet. Jeg kniper tennene sammen, og blokkerer et slag til. Jeg flytter meg sakte bakover, mot selve kampplassen. Jeg ser bak meg mens han tar en pause. Det er mange skadde, og veldig mange døde. De ligger på bakken, nedtråkket. Ingen har gjort noe med dem. Ingen har hatt tid. De er flere enn oss, har vært det hele tiden. Men enda greier vi oss fint. Jeg fokuserer på mannen foran meg, idet han brøler og hopper mot meg. jeg smyger meg til siden, og setter sverdet mitt i ryggen hans. Jeg kan se blodet renne. Det ble ikke dypt.

 

”Kom igjen! Drep meg da!” han skriker. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg får det ikke til. Han snur seg sakte rundt. Han slipper sverdet sitt ned på bakken, og ser meg inn i øynene.

 

Jeg setter sverdspissen inntil brystet hans. Setter den i mellom to ringer i den grove ringbrynja. Hvis jeg presser nok kan jeg ta livet av han. Jeg ser inn i de blå øynene hans. De lyser av avsky. Jeg legger litt mer vekt på sverdet. Armen min verker. Jeg ser fort ned på den. Den hvite skjorta er blitt mørkerød av blodet. Det blør enda. Det renner ut i en jevn strøm, og nedover armen. Jeg ser opp på mannen igjen. Han ser på meg med det hatske blikket sitt. Han løfter den venstre armen sin, tar tak i sverdskaftet mitt, og presser sverdet inn i brystet sitt. Blikket hans slipper ikke mitt.

 

”Bare gjør det!” stønner han. Jeg strammer grepet rundt hjaltet, og presser det inn i han. Jeg legger hele vekta mi på sverdet. Mannen siger ned på kne, sverdet mott sitter fast i ham, så jeg faller ned jeg og. Hendene mine holder krampeaktig rundt sverdhjaltet. Jeg reiser meg opp, og drar sverdet forsiktig ut av han. Det kommer blod gjennom ring brynja. Jeg kjenner noe vått renne nedover ansiktet mitt, og skjønner til in forbauselse at det er tårer. Det er den første personen jeg noen gang har drept, men jeg vet at det ikke vil bli den siste. Ikke på lenge. Jeg vet at jeg må drepe for selv og holde meg i live.

 

Øynene hans er fremdeles åpne, så jeg bøyer meg ned, og stryker fingrene mine lett over øynene hans.

”Hva er det du driver med?” jeg snur meg rundt, og ser en gutt bak meg. Han er på min alder, kanskje et par år eldre. Han blør fra en flenge i beinet, og fra et kutt i armen.

 

”Jeg…” jeg løfter handa mi, og tørker vekk tårene. Han ser det, og fnyser høyt. Han løfter sverdet sitt, står klar til å stikke meg. Jeg løfter mitt, armene verker. Det er som om sverdet skulle vært flere kilo tungt. Han skal til å hugge, da jeg plutselig får noe vått i fjeset. Jeg lukker øynene i ren refleks, slipper sverdet ned, og tar hendene opp. Væsken er varm. Jeg åpner øynene mine sakte. Vet at jeg er så godt som død.

 

Gutten står ikke foran meg lenger. Han ligger hodeløs på bakken, hodet ligger et lite stykke unna. Der gutten stod, står nå min læremester.

 

”Det så ut som om du trengte hjelp,” han smiler svakt. Han har to sverd, et vanlig, man med ekstra lang hjalte, fordi han vil kunne skifte mellom begge hendene uten problemer. Det er et enkelt sverd, med to blåe steiner nede ved hjaltet. Den andre er en krumsabel. Den er mer pyntet, både på hjaltet og klingen. Klingen har en svak blåfarge, og det er gravert inn flammer oppover hele klingen.

”Ja, du hadde vel rett,” jeg prøver å la være å se ned på det hodeløse liket.

”Er det du?” han ser ned på den døde mannen. Jeg nikker svakt. Smilet hans blir bredere.

”Det er bra! Din første er det ikke?” jeg nikker igjen, tror ikke stemmen holder.

 

”Så, hvordan føles det å være mann?” han klapper meg stolt på skuldra. Jeg trekker meg vekk fra han, går bakover. Jeg snur meg vekk, begynner og gå. Jeg kan høre ham rope navnet mitt. Jeg ser bak meg, ser at han kommer etter. Jeg setter opp farten litt, og går utenom de som kjemper. Det er ingen som bryr seg om meg, ingen som ser at jeg går. Alle er opptatt med og konsentrere seg om å holde seg i live. Jeg dukker idet en mann svinger sverdet sitt i en stor bue. Jeg begynner og småløpe mot skogen. Ropene hans opphører. Lydene fra kampplassen blir svakere og svakere. Jeg ser ingenting, er blindet av tårene mine. Jeg sparker borti en stor trerot, og faller ned på kne. Jeg blir liggende, orker ikke reise meg opp. Jeg legger meg i fosterstilling og lukker øynene. Jeg slår de fort opp idet mannen jeg drepte kommer gående. Jeg ser meg rundt. Hører ingenting. Ser ingenting. Jeg puster lettet ut idet jeg skjønner at det bare var innbilning. Men det hadde sett så ekte ut! Han hadde kommet mot meg, med høyre armen hengende rett ned, med den avkutta høyrehånda i venstre. Han hadde et hull igjennom brystet sitt, og øynene så hatsk på meg, men også smertefullt. Jeg skriker høyt idet jeg ser på hendene mine. Jeg har hans blod på armene mine! Det er blodet hans fra da jeg tok ut sverdet mitt, i fra da jeg lukket igjen øynene hans! Det er en død manns blod! Mannen jeg drepte sitt blod! Jeg ser meg panisk rundt etter noe og vaske meg med, men det er ingen ting. Det er spor etter en liten bekk, men den har tørket ut.

 

Jeg reiser meg opp. Prøver og la være å se på hendene mine, og å tenke på blodet jeg har i fjeset. Jeg går innover i skogen, syns jeg kan høre lyden av brusende vann i det fjerne. Jo lengre jeg går, jo sikrere blir jeg. Det er vann i nærheten. Og etter lyden å dømme er det mye! Jeg sender en rask tanke til læremesteren min. Lurer på om han fortsatt er i live. Det var ikke riktig av meg og stikke på den måte, men jeg ville ikke bli gratulert over å ha blitt en morder! jeg kan se skogen åpne seg et stykke fremme, og det blir lysere rundt meg. Jeg sakker farten jo nærmere jeg kommer. Lyden av rennende vann er høy, men jeg kan allikevel høre stemmer i nærheten. Jeg går forsiktig fram, gjemmer meg bak trær. Trærne blir smalere jo lenger ut jeg kommer. Jeg kan se noen menn der, kanskje en 10 – 12 stykker. Det er mange flere kvinner, og en god del barn der. Det ser ut som om de krangler. Mennene har delt seg inn i to grupper mens damene og barna ser på. Jeg går forsiktig nærmere. Alle mennene bærer våpen. En god del av kvinnene også. Til og med de største barna har buer, og en sekk med piler på ryggen. Jeg angrer meg litt på at jeg ikke tok med meg sverdet mitt. Hvis de er fiendtlige vil det ikke være vanskelig og drepe meg. Jeg stivner til idet en kvist bak meg brekker. Jeg snur meg fort rundt, men kan ikke se noen. Jeg vender oppmerksomheten på folkene igjen. Jeg kan kjenne frysningene nedover ryggen idet jeg hører noen som puster. Det er klart og tydelig. Jeg svelger hørbart og snur meg sakte rundt. Jeg kan kjenne det kalde metallet fra et sverd før jeg idet hele tatt ser noe. Sakte kan jeg se en skikkelse. Personen har brune klær, og går i ett med treet bak seg.

 

”Gå!” hveser han. Jeg snur meg rundt, og går sakte mot åpningen. Mennene blir stille idet de ser meg komme mot dem. En av dem sier noe jeg ikke forstår. Noe på et annet språk. Jeg ser på dem. Mange av dem har små skader, og klærne er fillete og møkkete. Han som antagelig er lederen deres tar et skritt mot meg og sier noe på det uforstående språket. Jeg ser på han. Mannen snur seg mot personen bak meg og sier noe.

”Hvem er du, og hva gjør du her?” sier den hvesende stemmen.

”Hvem jeg er raker ingen, og hvorfor jeg er her er min egen sak,” flere av folkene gisper, så de m på skjønne hva jeg sier. Personen bak meg trykker sverdet sitt forsiktig inn mot halsen min. Jeg kan kjenne en tynn stripe blod renne nedover halsen idet sverdet trenger igjennom huden. Det begynner og svi først noen sekunder etterpå. Jeg biter tennene sammen, og greier og la være å skrike.

 ”Jeg vil helst ikke spørre igjen!” jeg sukker tungt. Skjønner at jeg ikke har noe valg hvis jeg skal ha en sjanse for å overleve.

 

”Hvem jeg er raker ingen av visse årsaker, og jeg kom hit fordi jeg hørte lyden av vann. Som du kanskje ser må jeg vaske meg,” personen tar sverdet forsiktig bort fra halsen min. jeg ser raskt på han, og ser at det er en kvinne. Hun er høy og like brun som klærne sine. Håret hennes er flettet i en tjukk flette som henger ned på ryggen hennes. Håret er helt svart. Lederen tar tak i armen min og drar meg ned mot vannet. Han sier noe høyt, og like etter kommer det to barn løpende med et tau. De binder hendene mine stramt bak på ryggen min. Ut av knuten lar de det være igjen en lang bit av tauet. Denne tar lederen tak i, før han dytter meg ut i vannet. Det blir brått dypt. Jeg når ikke bakken med beina. Hendene mine er bundet, så jeg får ikke svømt opp til overflaten. Det er bare vann overalt rundt meg, jeg kan ikke se noe annet enn stummende mørke. Det sprenger i brystet mitt, og jeg kan kjenne at bevisstheten min sakte blir borte.