23. april 1945, Møllergaten 19.

Kjære dagbok.
No er eg lei av heimefrontane sine sabotasjar og tiltak til å likvidere. Dei øydelegg alt! Eg besøkte Hitler i januar og då var det pistolar til alle partitillitsmenn, 10.000 i alt. Dette var nokon av hans største og mest påtrengjande ynske. Trur han begynnar å misse truen på at dette går. Folk begynner å tvile på at Hitler har eit nytt våpen på lur, og eg begynner å tvile med dei. Eg har alltid sett opp til Hitler, men må jo si at eg ikkje trivast med absolutt alle idéane han kjem med.  Det var da eg kom på tanken om ein avtale med heimefronten for å hindre ein verre sluttfase.  Eg trur nok at dette er den einaste moglegheita eg har. Vi får sjå korleis det går. For fyrste gong i livet kan eg si at eg er nervøs for kva som kjem til å skje. Under krigen har eg jo hatt det slitsamt, men makta har jo gjort det mykje betre. Einaste bekymring er om ikkje Hitler ordnar opp i dette og får vekk folk sin tvil på han, så kjem både han og eg til å henge i ein tynn tråd.

8. mai 1945, Møllergaten 19.

Kjære dagbok.
No er alt håp ute. Tyskland har kapitulert og eg er ferdig. No har eg ikkje noko anna val enn å melde meg. Heimestyrkane pressar på og eg har ingen moglegheiter til å komme unna. Dette er det mest skånsame. Eg er så redd. Angrar nesten litt på alt eg har gjort. Uansett om eg fekk styre Noreg, så var det kanskje ikkje verdt det? Eg veit jo korleis det kommer til å ende for meg no. Eg trur eg kjem til å melde meg i morgon. Får vel berre venje meg til ein haug av rettssaker og påstandar før eg til slutt kan få døy. Er nesten så eg gruar meg, men har eg spilt sterk til no så får eg fortsetje til det siste også.

27. mai 1945, Oslo.

Kjære dagbok.
Har høyrt at dei har teke min kjære Maria. Kva har ho gjort dei? Det einaste ho har gjort er å støtte ektemannen sin. Noko som alle kjerringar er meint for å gjere. Den fyrste rettssaka var i går. Eg møtte i forhørsretten og fortalde for fyrste gong om besøket til Hitler i 1939. Det er fyrste gong eg faktisk har snakka om det sia eg lovde tyskarane å halde kjeft. Er rart på ein måte å sladre på nazistane som har blitt heile livet mitt. Har jo skrivi ned ting her, men det er jo inga andre enn meg som les det. No må eg leve med alle journalistane som endeleg får gå fritt igjen og all internasjonal presse som har dukka opp. Uansett kor eg går er jeg følgja av lova sine menn og presse. Eg kan ikkje gjere noko som helst utan å vere på fyrstesida dagen etter. Var jo sånn før også, men da var eg i det minste i positivt søkjeljos. Har i det minste fått ein bra forsvarar. Han heiter Henrik Bergh og er vel den einaste eg kan si at er på min side i denne saka. Før var det stort å vere nazist, no er det berre heilt jævlig.  

31. august 1945, Oslo.

Kjære dagbok.
For elleve dagar sia begynte hovudforhandlingane. Lagretten, som ble satt i teaterlokalet Josjens store sal i Oslo, ble tett fulgt av internasjonal presse. Hovedforhandlingene varte i ti dager og eg har aldri vært mer utslitt i hele mitt liv. Den eneste eg kan fortelle alt til som ikke dømmer meg er deg. Min kjære dagbok som aldri presser meg til å komme ut med ting. Det verste eg vet er alle de stygge blikkene jeg får. Greit nok at de slet i krigen, men det er jo ikkje bare min feil. Gjorde det som var best for meg eg. Måtte det for å klare meg. Må si det at Erik Solem var litt overreagerende og dømmende til å være lagmann. De hadde jo funnet frem til gamle dokumenter i de tyske arkivene uten at vi i det hele tatt fikk vite hva de handlet om før de ble lagt frem i retten. Eg fikk jo heller ikkje adgang til mine egne dokumener som kunne ha underbygd forsvaret. Heldigvis fikk eg frem det eg hadde å si. Er jo pratingen min som har overbevist hundrevis av folk som alltid reddet meg før. Er på grunn av min evne til å tale at jeg ble den store mannen jeg var. De svinene gjennomførte jo også smertefulle nevrologiske undersøken på meg som ikke engang var vedtatt eller gjennomført i rettslig korrekt form. Nå er det bare å vente på den endelige dommen.

10. september 1945, Oslo.

Kjære dagbok.
No har dommen fallt. Eg anket, men det hjalp ikkje. Det ble den dødsdommen eg hadde håpet på. Eg skal dø for det eg tror på ved skyting. Selv om eg tvilte på Hitler på slutten av krigen, så må eg jo si at han ga meg den mest verdifulle tiden i hele mitt liv. Han ga meg muligheter eg aldri hadde klart å få frem selv. Det eneste eg vil si noe negativt om mer nå er at de kunne dømt meg mer rettferdig. De belastet meg forhold som verken var nevnt i tiltalen eller berørt i saken. For retten og pressen var jo dette helt opplagt. Tydeligvis har de fått tilbake selvtilliten og mer enn det etter at Norge ble et fritt land igjen. Dette er nok mitt siste innlegg her. Eg har bare ein og en halv måned igjen å leve og da får eg nok neppe tid til å skrive her. Hitler er død, men han har nok av folk som kan hevne han siden. Selv om de har fått tatt de fleste av hans allierte vil de aldri kunne få tatt alle. De skal aldri fått tatt helt knekken på nazismen.  Eg skal stå å smile da de avfyrer skuddet og mine siste ord både her og der skal være; heil Hitler!