Sk i stiler
 

Den stille klagesang


Fortelling om andre verdenskrig og livet i Auschwitz basert p hva overlevende og guider i de forskjellige leirene har fortalt.
Sjanger:FortellingLastet opp:01.05.2010
Sprkform:BokmlForfatter:Anonym
Tema:2. verdenskrig
Verkty:Utskrift   Del p Facebook



Forord

Dette er en slags hyllest til de uskyldige menneskene som mistet livet sitt under andre verdenskrig, og til de som mistet sine kjre.

Tankene gr til de som sitter igjen med grufulle minner og tanker, og med glede over at det ikke kommer til hende igjen.

For la for guds skyld dette aldri igjen komme til skje, la aldri mer s mange uskyldige mennesker miste livet p grunn av sin legning, sin tro eller sin sykdom.

La mennesker f vre mennesker og la deres rett til fred f vare evig.

Og la oss for all del aldri, noensinne glemme de forferdelige tingene som skjedde under denne seks r lange krigen.

Jeg har selv vrt der, sett at det har skjedd.

Selv i min unge alder, skjnner jeg mer enn de fleste tror.

Jeg har lrt verdsette alt jeg har p grunn av denne krigen, men det hadde vrt s mye bedre om det aldri hadde skjedd.

La oss for all del aldri glemme de tapre menneskene som mistet livet under kampene mot tyskerne, som kjempet for sin og hele verdens frihet.

Ingenting kan rette opp i de grusomhetene som skjedde, men vr klar over at de tyskerne som lever i dag, de fleste av dem, ikke har gjort noe galt, og at de syns det er like forferdelig som resten av verden.

For alltid vil denne krigen vre like viktig, og la ikke kunnskapene, erfaringene og minnene fra de gjenlevende noen gang bli glemt.

Vi skal heller ikke glemme de tapre menneskene som ofret sitt liv for landet vrt.

Personene her er oppdiktet, men resten av historien har jeg hrt av overlevende fra de forskjellige leirene.

 

Kapittel 1

Det var ikke lenger noe vi kunne gjre.

Tyskerne hadde fullstendig kontroll over oss, og ville vi ha en sjanse til overleve, s tidde vi stille og gjorde som vi fikk beskjed om.

Jeg er 23 r og kom til verden 20 r fr krigens start.

Pappa er 53, og mamma likes.

Min sster har s vidt fylt tretten r.

N var vi alts atskilt, og ingen visste om vi skulle f se hverandre igjen, noen gang.

 

Vi bodde i et lite hus ikke s langt unna byen, og likte oss der.

Norge var et fint land bo i, vi hadde mange venner og mer enn nok av mat.

Men mest av alt overlevde vi p kjrlighet.

Vi pleide ha besk stort sett hver dag, etter at pappa kom hjem fra jobb, og jeg og min sster kom hjem fra skolen.

Huset var lite og rdt, men vi trivdes her.

Det var en stor bjrk i hagen, som begynte bli grnn, og som var prydet av vakre farger p hsten.

Vi hadde en stor hage, der vi dyrket alt fra poteter til gresskar.

Den ene veggen av huset var farget av sola, og var nesten rosa.

Men det gjorde ikke noe sa Henriette, for rosa var kledelig.

Jeg hadde egentlig aldri skjnt hva hun mente med det, men hun hadde heller aldri vrt spesielt flink til velge ord nr hun skulle uttrykke seg om noe.

Mamma var hjemme og stelte huset, og nynnet og danset mens hun gjorde husarbeid, lagde mat eller stelte i hagen.

Hun var en veldig lykkelig person, og hvorfor skulle hun ikke vre det?

Hun vokste opp i en familie full av kjrlighet, og fant selv en mann som elsket henne grenselst.

Mamma hadde alltid vrt en meget vakker kvinne, lys i hret, hy og tynn.

Menn hadde alltid vrt interessert i henne, men hun giftet seg med pappa da hun var 18 r gammel, og siden den gang har det ikke vrt noen andre i hennes varme, gode hjerte.

Pappa var en mann som alle levende og dde respekterte, ikke fordi han var streng og sur og fordi man mtte passe p hva man fortalte rundt ham, som med de fleste andre menn p hans alder.

Han s dessuten veldig streng ut, siden han var hy, grovbygd og muskuls.

Og det at han var forholdsvis mrk hadde ogs sitt si.

Nei, pappa var en mann alle elsket fordi han elsket alle.

Han tok godt vare p dyrene vi hadde, og han elsket familien sin s hyt at jeg nesten ble redd til tider.

Vi vokste opp under strenge vilkr, men vi hadde ikke noe i mot det, for vi visste mamma og pappa kun nsket det beste for oss.

Ssteren min har arvet det pene utseendet sitt etter mamma.

Hun var ogs hy, tynn og lys i hret.

Dessuten var hun alltid glad, og passet alltid p at alle hadde det bra.

 

Alle elsket vr familie, og visste at det ikke fantes noe vondt i oss.

Derfor kom alle til oss hvis de hadde bekymringer eller annet de nsket snakke om.

Srlig ofte hadde vi besk av den gamle enkekonen som bodde 100 meter fra oss.

Hun var en hyggelig gammel dame, som hadde mye p hjertet, og opplyste oss stadig om farer som virket s fjernt fra oss at vi bare smilte av det.

Hun fortalte oss om frste verdenskrig, som hadde s brutalt tatt fra henne sin mann.

Hver gang hun var hos oss, fortalte hun om den kalde vinterdagen da mannen hennes hadde tatt opp kampen med fiendene, og ddd sin heltedd.

Og den historien hadde hun fortalt oss s mange ganger at vi til slutt lukket rene nr hun fortalte den.

Det var ikke fordi vi ikke trodde p det, eller fordi vi ikke respekterte hennes tap.

Men det var en virkelighet som var s fjernt fra vres solrike, varme dager.

Enken, som het Bjrg, pleide vre med oss i kirken p sndager.

For vi var jder.

Det var forresten de fleste som levde her i denne lille solrike bygda.

 

Rundt huset vrt var det nydelig p vren og hsten, alle de utallige vakre fargene p trrne i skogkanten.

Eller den lilla, rosa og gule fargen som solen farget det lille fjellet p andre siden med.

Aldri kunne noen glemme dette synet, for det er f steder i verden der solnedgangen er like vakker som denne.

P den tredje siden, s vi byen.

For vi bodde nemlig spass tett ved byen at vi kunne g dit, for vi hadde ikke bil.

Men det hendte likevel at vi spente p hestene hvis vi skulle handle s mye at det ville bli undvendig tungt bre.

P den fjerde siden s vi innhengningen til hestene, med tre vakre trr som skygge.

Og gresset var s grnt at man ikke skulle tro det var ekte gress i det hele tatt.

Jeg trivdes s godt her, det gjorde alle.

Det virket utenkelig at vi noen gang mtte forlate denne idyllen.

 

ret er 1939, og vi hadde hrt litt om at krigen hadde begynt og om diverse forferdelige ting som hadde hendt mennesker bare denne korte tiden krigen hadde vart.

Vi hadde hrt at jder var den gruppen mennesker som var mest utsatt, uten at vi skjnte hvorfor, vi hadde jo ikke gjort noe galt.

Noen uker senere begynte vi ogs legge fluktplaner om krigen skulle komme hit, og tenkte at vi kunne rmme over fjellet og til Sverige.

Lite visste vi om hvor brtt krigen skulle komme p oss.

Men alt dette virket s fjernt.

Norge hadde jo sttt utenfor frste verdenskrig, s hvorfor skulle de plutselig blande seg n?

Dessuten ble det sagt at Norge skulle forholde seg nytrale ogs denne gangen.

Likevel ble det trent opp soldater p alle kanter, man kunne jo aldri vite.

Norges kyst var jo viktig for tyskerne.

Jeg vurderte en stund verve meg selv, men slo det fra meg da jeg aldri hadde trodd krigen skulle komme hit.

 

P kveldene pleide vi sitte og snakke om hva vi hadde gjort den dagen.

Og det gjorde vi ogs denne kvelden.

Det var en mrk dag i april 1940, vinden ulte utenfor som s mange andre aprildager.

Det begynte nrme seg vr, og alle var glade og gledet seg til en varm sommer etter en kald vinter.

Vi satt og snakket mer p krigen.

Alt vi kunne, var hpe p at den ikke kom hit, og at tyskerne ikke skulle ta oss.

For vi hadde hrt noen historier her, om hva tyskerne gjr med jdene.

Vi visste ikke helt om vi skulle tro p det eller ikke, men vi visste p en mte inne i oss at det var sant.

At folk faktisk kunne vre s hjertelse.

Familien vr, som hadde s mye medflelse nsket hjelpe, men det var fortsatt lite vi kunne gjre.

Og krigen hadde enda ikke kommet hit, s vi fikk bare sttt og sett p.

 

7. april kom, og ssteren min, Henriette hadde bursdagen sin.

Hun var s lykkelig, for n var hun endelig tretten r, og for et smil hun bar om munnen hele dagen.

Jeg ble s lykkelig av se henne smile, og jeg kunne ikke forestilt meg en mer lykkelig og fredfull dag, denne varme, solfylte dagen i april.

Mamma hadde sttt opp tidlig og bakt en kake til henne, og sammen gikk vi inn p rommet hennes og sang for henne.

Hun spratt opp som en solstrle, og s ut som en lykkelig krke.

For ssteren min klarte nemlig ikke ligge rolig om nettene, og det s alltid ut som om det hadde vrt et katteslagsml oppe i hodet hennes hver morgen nr hun sto opp.

Derfor kalte vi henne krka.

Jeg rakte henne gaven min, en gave jeg hadde lagd p skolen.

Det var en boks laget av tre, med utskjringer p, som hun kunne ha smykket jeg visste mamma og pappa skulle gi henne.

Vi hadde ikke god rd, det hadde vel egentlig svrt f p denne tiden, men vi tok oss alltid rd til gi hverandre fine gaver til bursdager.

Og mamma bakte alltid kake.

For noen r siden hadde vi hatt s drlig rd, at vi ikke hadde hatt rd.

Og da hadde mamma tatt gjrme i en kakeform med gress opp.

S hadde hun kommet leende inn p rommet mitt og sa rd eller ikke, kake skal det bli

Alle hadde ledd til de nesten ikke fikk puste.

Og det var nok for resten av dagen, mamma kunne det med f folk til le.

Hvilken gave er vel ikke det?

Den hstdagen kom jeg aldri til glemme!

Vel, ssteren sitter og smiler som en sol i senga si, der hun slikker krem av fingrene sine, fortelle hvor vakkert smykket hennes var, og hvor takknemlig hun var for boksen.

 

Kapittel to

Tidlig om morgenen den 9. april, banket det hardt p dren vr.

Pappa sto opp, og pnet dren.

Vi hrte harde, strenge stemmer som snakket et sprk ingen av oss forsto.

Vi oppfattet f ord, og skjnte snart at dette var nazistene som sto for dr.

krystallnatten hadde vi enda ikke hrt om, siden vi ikke bodde i byen, men vi skjnte straks at n var ikke Norge lenger i fred.

Pappa kom opp til oss, med et merkelig uttrykk i ansiktet, og vi skjnte at her var det noe som ikke stemte, og at vi ikke lenger skulle f leve det lykkelige livet vi hadde levd hittil.

Vi ble pakket inn i biler, med det vesle vi fikk ha med oss, og lurte p hvor vi skulle.

Men vi var ikke tillatt snakke.

Sjfren var en hy mann, men i motsetning til mannen som satt ved siden av hadde han snille, forstelsesdulle yne.

Mannen ved siden av, var hy, og ganske kraftig, men jeg tror det var mer av muskler enn av fett.

Etter cirka en halv time i bilen, kom vi frem til et stort hus, der skulle vi tilbringe den neste timen, sammen med hundrevis av andre jder.

Her fikk vi en gul stjerne p brystet, og fangedrakter.

Vi skjnte ingenting, og lite ante vi om at disse stjernene skulle avgjre s mye av vr fremtid.

 

Vi ble atskilt.

Pappa og jeg til den ene siden.

Kvinner og barn skulle til den andre siden, og der og da visste vi ikke hva som kom til skje videre.

Det eneste vi visste, var at vi kom til bli fraktet bort med de vognene som sto der.

Det sto rekker p rekker med tog, men likevel kunne vi ikke skjnne at man skulle f plass til alle de menneskene som stod p denne parkeringsplassen inn i de vognene samtidig,

Vi konkluderte med at de antageligvis skulle kjre noen frst, for s hente de andre.

Pappa og jeg s mamma og Henriette ble stablet inn i sm, trange vogner, som sikkert var lagd for ti personer.

Men det mtte vre minst 30 inne der.

Deretter spylte noen soldater vognen med vann, uten at noen av oss egentlig skjnte hvorfor.

Men vi tenkte at da ble de tatt godt vare p, og fikk sikkert overleve, for de kunne da ikke vre s hjertelse mot kvinner og barn?

Stablet med s mange mennesker det er mulig, eller ikke, inni en trang vogn.

Det ble trangt, og en gammel mann som tyskerne regnet for vre arbeidsdyktig, dde inne i vognen.

Han ble kvalt.

Det var nesten ikke luft, bortsett fra den lille brisen som kom inn fra de sm sprekkene i vognen.

Togreisen var uutholdelig.

Vi stod nrmest opp hverandre, i sm kasser som egentlig var til for frakte produkter.

Ikke mennesker!

Omsider kom vi frem, og vi ante ikke hvor lenge vi hadde sttt inne i togene, kanskje et kvarter, kanskje tre timer.

Det fltes i alle fall som en evighet.

Idet vi gikk ut av togene fikk vi se ett enormt sted, med mange sm hus.

Det var piggtrdgjerder overalt, og p porten stod det arbeit macht frei.

Dette visste vi hva betydde, og det gikk kaldt nedover ryggen min, for n hadde vi kommet til det stedet vi hadde hrt historier vi ikke trodde p om.

En av soldatene informerte oss om at n hadde vi kommet til Auschwitz.

 

Vi ble innlosjert i brakker, og igjen ble vi mange flere enn det egentlig var plass til.

Jeg ble satt p en annen brakke enn pappa, men vi l likevel ikke s langt unna hverandre.

Ingen hadde ant at dette var s ille, for det s jo ganske idyllisk ut i forhold til det vi hadde blitt fortalt.

Brakken jeg ble satt p, var som alle andre av stein, og sengene av tre.

Der var det mennesker som hadde vrt der et r allerede og som s syke ut.

Og da var det slutt p idyllen, for fangene fortalte meg litt av hva som foregikk der, og det var langt fra idyllisk!

Jeg ante fred og ingen fare da vi skulle legge oss den kvelden.

Selv om det ble trangt, ble det i alle fall ikke kaldt ligge her, og selv hvor hard det var ligge p de bare treplankene, s var jeg utslitt etter togreisen, og sovnet med en gang.

Men etter en liten stund vknet jeg av at det var noe som rant ned i ansiktet mitt.

Jeg pnet ynene, og s at det var brunt, illeluktende og flytende.

Og jeg skjnte med en gang at det var avfring.

En av de mennene som hadde vrt der lenge fortalte meg at de kun hadde noen sekunder p seg til g p do hver dag, og at det i tillegg ble servert drlig mat p mkkete tallerkener, og at mange dermed ble drlige som flge av dette.

Deretter fortalte han at her gjaldt det komme frst til mlla for f seg en plass verst.

 

Jeg fikk overlevert et brev fra mamma, som en av de norske soldatene her hadde hjulpet meg f smuglet inn.

Det var langt, og var skrevet p dopapir med kull, og slik stod det nyaktig:

kjre snn, jeg vet ikke om du er i live, ei heller om dette brevet vil n frem til deg, men jeg vil n likevel forske.

Din sster og jeg har kommet frem til et sted kalt Ravensbrck.

Det er en vakker sj her, men den fr vi dessverre aldri sett.

Vi har hrt at noen har forskt drukne seg her, og jeg forstr hvorfor.

Det er liten tvil om det er her jeg kommer til d, og derfor vil jeg fortelle deg nyaktig hvordan det er her, snn at du som er ung og sterk og som har en sjanse til overleve det her kan fortelle det videre til andre.

Vilkrene her er helt forferdelig, som ventet.

Nr vi endelig kom oss ut fra de trange togene, mtte vi vente p en stor pen plass.

Her var det ogs mange gravide kvinner blant oss, og jeg ville s gjerne hjelpe, men fikk ikke lov.

Sju av dem fdte mens vi satt her og ventet.

Og alle ble straks tatt fra barnet sitt.

Tyskerne brukte dem som fotballer rett foran mdrenes yne, og jeg kan ikke forestille meg den smerten disse mdrene mtte fle!

Som du sikkert skjnner dde disse nyfdte fort.

 

Sendere ble vi fortalt at noen av de andre nyfdte ble druknet i do eller ftt hodet sitt sltt inni en stein eller annet.

Kjre snn, det er med tungt hjerte jeg forteller deg dette.

Jeg vil s gjerne fortelle deg at vi har det bra her, men du fortjener f vite sannheten.

Kvinnene her blir sltt og voldtatt.

Tyskerne bruker oss akkurat som de selv vil, og gjr vi motstand, er det akkurat det samme som stirre dden i hvityet.

kjempe for rettferdighet her inne, er det dummeste man kan gjre.

Om du ser faren din, vis dette brevet ogs til ham.

I tilfelle vi aldri sees igjen, s takk for alt, og glem aldri at jeg og din sster elsker dere svrt hyt, og at vi alltid vil vre med dere.

Dette er nok det siste brevet og kontakten jeg vil ha med dere for min del.

- din kjre mor

Noen dager senere kom den samme soldaten som hadde overlevert brevet til meg og fortalte meg at mamma og Henriette hadde blitt gasset i hjel, men at de hadde ddd sammen, og inntil hverandre.

Det fltes nesten godt vite at de hadde ftt slippe det helvetet de hadde levd i.

 

Og ting var ikke det spor bedre her i Auschwitz.

Vi blir behandlet som dyr.

Det er ikke lenger igjen gress her, bare gjrme, siden alle har spist opp det gresset som hadde vrt her.

Vi m ligge mange flere enn det er plass til i hver kyeseng, og det gjelder komme frst, s man fr lagt seg verst.

Mange her har nemlig ftt ls mage og diverse her inne, og siden man bare har noen sekunder til g p do hver dag, s sier det seg selv hvor man m gjre sitt forndne.

Disse sengene er det ogs sprekker i, s alt renner tvers igjennom.

 

En dag gjorde en av de mennene som ligger i samme brakke som meg motstand mot to tyskere.

Han ble tvunget til tmme doen, som bare besto av en halvmeter dyp, lang betongkasse av noe slag, der tusenvis gjorde sitt forndne hver dag.

Denne mannen nektet, og det ville selvflgelig ikke tyskerne ha noe av, s de dyttet ham oppi griseriet, og hver gang han prvde komme seg ut, sparket de ham nedi igjen, helt til de fikk ham til tmme doen.

Og her var det ikke snakk om noe dusj etterp.

Jeg fikk vondt inni meg nr han fortalte dette om kvelden, og jeg fant det best gjre som disse umenneskelige soldatene sa jeg skulle.

 

Dagene gikk, og jeg ble tynnere og tynnere etter hvert som tiden gikk.

Vi fikk nesten ikke mat og ei heller drikke, i tillegg til at vi mtte arbeide hardt.

Hele dagen arbeidet vi med forskjellige oppgaver, hardt arbeid.

Jeg hadde ikke sett pappa p noen dager og begynte bli sterkt bekymret, kanskje han allerede hadde gtt bort?

For hans egen del hpet jeg p en mte det, for n hadde vi levd i dette helvetet i seks mneder, og alle drmte om en fjern frihet.

Frihet virket for langt unna til vre sant, og jeg kom til tenke p Bjrg, og mannen hennes.

At historien hennes var for vond til vre sann, men dette sprengte alle grenser for hva som egentlig var mulig.

Aldri hadde jeg forestilt meg at den trygge verdenen som jeg levde i, kunne forandre seg til et helvete s fort.

 

Neste dag gjorde vi akkurat det samme som alle andre dager.

Vi stilte opp, og ble telt opp, alle som en.

Det var en fredag, dagen da legene kom og plukket ut de som var arbeidsdyktige.

De som ikke var det hadde samme skjebne som ssteren og moren hans.

Jeg ble stadig svakere, og ble samtidig mer usikker p om jeg kom til bli sendt i dden eller videre i dette helvetet.

Ei visste jeg om jeg ville d eller leve, om jeg i det hele tatt kom til overleve krigen.

Vi ble kledd av og gikk nakne rundt i ring, for at legene skulle f plukket ut dem de skulle.

Det var like nedverdigende hver gang, men heller det enn bli sendt i gasskammeret for s bli brent.

Jeg passerte testen denne gangen ogs, heldigvis, for jeg hadde brtt bestemt meg for at jeg skulle overleve dette for kunne fortelle min historie videre.

Sykepleierne p sykestua var til stor hjelp, uten dem hadde jeg nok ikke overlevd, for en dag ble jeg riktig syk.

 

Jeg gikk til sykestua, i uvisshet om jeg kom til bli drept der.

Man kunne jo tross alt bare ligge der i to-tre dager hadde jeg hrt, fr man bare var til besvr og ble drept.

Men nr jeg kom dit, oppdaget jeg at to av dem var norske, og skulle ta seg av meg.

Jeg ble utrolig lettet, og de tok seg av meg i to uker, beskyttet meg mot dden.

Hadde det ikke vrt for dem hadde jeg ikke hatt en sjanse.

Mens jeg l der ble jeg vitne til ting jeg enda kan se klart for meg den dag i dag, de mest grusomme medisinske forsk ble utfrt p forsvarslse mennesker.

Det gikk spesielt ut over tvillinger, uten at jeg helt vet hvorfor.

Og daglig s jeg det ble bret ut dde mennesker fra rommet der forskene foregikk.

Omsider ble jeg friskmeldt igjen, og slapp se p det som skjedde her inne, selv om ting ikke var det spor bedre p utsiden.

Jeg hadde i alle fall ftt hvilt ut litt, og var klar til kamp igjen.

Kampen for livet.

 

Jeg forestilte meg den varme solen hjemme, de nydelige blomstene som mamma alltid passet s godt p.

Den myke skyggen i skogkanten bortenfor huset vrt, og den ste smaken av te p tungen ute i skyggen under bjrka.

Men mest av alt tenkte jeg p den nydelige solnedgangen over fjellet.

Jeg tenkte tilbake p den tiden da det var pappa, mamma, Henriette og meg.

P den tiden da vi alle var lykkelige og fredfulle og ikke mtte kjempe for livet vres dag og dag inn.

 

En sen ettermiddag kom Gunnar, som ogs delte brakke med meg svett og sliten inn igjen.

Han grt og var helt forferdet.

Jeg hadde aldri sett ham ute p veiene der jeg arbeidet, og hadde heller ikke spurt ham om hva han gjorde.

Han hadde ei heller fortalt noe.

Men n kom alt p en gang.

Den som trodde han hadde en ille jobb med reparere veien, ble takknemlig.

Gunnar arbeidet nemlig med f de dde menneskene fra gasskamrene og inn til krematoriet.

Etter han hadde fortalt det, s begynte han fortelle fra det som virket for evigheter siden, tiden da han var like gammel som jeg er n, og fr krigen startet.

Han og en annen som jeg ikke oppfattet navnet p hadde vrt venner og naboer siden de kom til verden, de var dessuten like gamle.

De hadde delt alt, og snakket og vrt med hverandre hver eneste dag.

I dag hadde han gjort jobben sin, men denne gangen hadde denne beste kameraten hans ogs vrt en av de dde.

N vurderte han selv bare gi opp kampen, og bare la seg skytes eller gasses.

Hele familien hans hadde blitt drept, og n hadde han ikke lenger noe igjen leve for.

Jeg flte s med ham, og visste ikke hva jeg kunne si for trste ham.

Hvis noe i det hele tatt kunne det!

 

Det var en helt vanlig dag i leiren, og vi arbeidet ute p veiene igjen.

Plutselig hrte vi et skrik vi aldri skulle glemme lyden av.

Det var en av de f kvinnene som var her.

Hun og mannen hadde ftt jobbe sammen tidligere p dagen, og vrt overlykkelige.

Men det skulle vise seg bare vre for at hun skulle f se p at mannen hennes sakte skulle tortureres til dde.

De var noen jvler p torturere, de tyskerne!

Jeg kjente hatet vokste i meg dag for dag, og jeg visste det ikke var noe jeg kunne gjre med det, uten og blir drept selv.

Dessuten var det for mange av dem til at det hadde gtt an rmme etterp.

S jeg mtte leve med det, dag for dag.

 

Kapittel 3

Vi s p at de hvite bussene som pleide komme med mat og drikke komme mot leiren.

De kom brummende og ristende.

De var ikke i srlig god forfatning, men, hei, det var da mat!

Og ikke minst mennesker som brydde seg litt om det som skjedde rundt, og om medmennesker.

Denne gang skulle de hente mennesker.

Et hp tente seg inne i meg, og jeg tenkte at endelig var jeg reddet, jeg skulle f komme hjem igjen.

Men snn var det ikke, bare noen av de stakkars menneskene her skulle f komme hjem til sine kjre.

Jeg s med et lengselsfullt blikk etter bussene som reiste mot solnedgangen, og tenkte p hvor heldige disse menneskene som satt p disse bussene var.

P flelsene de hadde i seg n, og p den gleden de mtte fle.

 

Det ble ropt opp over hytalerne som vi hatet s mye, frst fikk vi ikke med oss hav det var, men s skjnte vi at krigen virkelig var over.

En av de som bodde i samme brakke som meg hadde ogs vrt der like lenge, og jeg skulle til vekke ham for fortelle den gode nyheten siden han l der og sov.

Men uansett hvor mye jeg rev og slet i ham, s vknet ham ikke.

Og det var med trer i ynene, for andre gang denne dagen, at jeg vendte meg fra ham.

Kanskje han dde av sjokk da han fikk vite det, men mest sannsynlig var det at han hadde ddd av sult og utmattelse.

Peder, en av de som l i samme brakke som meg kom og ga meg en stor og lang klem.

Han s p meg med trer i ynene og sa leit at alle i familien din er gtt bort, men gratulerer! Du br vre stolt av at du har klart deg gjennom dette helvetet, selv over fire r. Du er nok av de f

Alt jeg klarte presse frem var takk.

Jeg grt av glede da jeg fikk se de hvite bussene komme p rekke etter rekke inn i leiren.

N visste vi at n var det over, n var det endelig vr tur til bli reddet, og kanskje, bare kanskje, f mte de vi fr krigen hadde vrt s glad i.

Jeg visste at jeg var alene, mamma, Henriette og pappa var dde, men kanskje var noen av kameratene mine fortsatt i live.

 

Da jeg kom tilbake til hjemmet mitt, hadde uthuset blitt brent ned, og ute p jordet l den ene hesten, dd.

Nr jeg gikk litt nrmere s jeg at det hadde blitt skret av biter fra den, sikkert av sultne norske borgere, og jeg kunne ikke klandre dem.

Det hadde visst vrt drlig med mat og penger her under den tiden jeg var i Auschwitz.

Den vakre bjrka som hadde sttt i hagen hadde ogs blitt hogd ned.

Jeg gikk over til Bjrg, men der var det ikke lenger noe hus.

Jeg grt, grt for fedrelandet mitt, og angret straks p at jeg ikke hadde meldt meg inn i en eller annen motstandsgruppe.

Deretter dro jeg inn til byen, for fortelle andre om det grusomme jeg hadde opplevd, og med et hp om finne en sjel jeg kjente.

Over alt sto folk og grt, noen av glede for mte sine kjre igjen, andre av sorg for ha mistet sine.

Freden hadde lagt seg over det nydelige hjemlandet mitt.

 

 

Etterord

Leirene Auschwitz og Ravensbrck str den dag i dag der. Den vakre sjen ved Ravensbrck blir kalt tresjen, og det har blitt lagt ned mange tusen blomster her. Det er viktig huske og gjenfortelle. Jeg anbefaler p mitt sterkeste ta turen til en eller flere av disse leirene, for se det med egne yne, og virkelig forst.


Kommentarer fra brukere


En gang i blant skrives det kommentarer som mangler serisitet eller som ikke har noe med oppgavens tema gjre. Hjelp oss rydde! Klikk 'varsle' nederst til hyre p de meldinger du mener m bort. S fjerner redaksjonen kommentarene etter hvert.

Jin
05.02.2020 12:43

Bra!
0
anbefalinger
Sh de, wǒ sh zhōnggu rn, yu sh shnme?
Sh de, nǐ zhīdo zh sh shi, jīn
wǒ gos nǐ zhge
zhūru chǎofn h jīch bi wǒ di do nǐ jiā de rzi yǐjīng guqle
nǐmen hu xu zhōngwn
nǐmen hu xu zhōngwn
nǐmen hu xu zhōngwn
dāng shuǐbng chūli sh, nǐmen hu shuō zhōngwn
nǐmen hu xu zhōngwn
nǐmen hu xiǎng chngwi zhōnggu rn de
nǐmen hu xu zhōngwn
dāng shuǐbng tngzhǐ ynzhuǎn sh, nn hu shuō zhōngwn
h nǐ de tu nnrn q tā mā de
wǒ zhīdo yī duī i li d mn d d xu
niǔyuē rn de xushū rnsh binle
tng xili, zhěngg yux dōu bin d wlio
zh bsh lǐxiǎolng, wǒ kn dinsh ti duōle
dāng wǒ miozhǔn nǐ de xiōngb sh, zh sh yī chǎng sǐwng de yux
ti duō d xng\'i rng wǒ kn do mn dngzu
kǎo zhānglng jīhū zhēng b kāi yǎnjīng
h nǐ de nǚhi, tā i d sōngzǐ jiǔ
xing měirng yun rǔy yīyng cā zi tā de shēnshang
zěnmeliǎo, nǐ mi jingu wǒ ma?
Yunshǐ de chin māo MC
nǐ bxiǎng t shng jūndu
h shuāng fēng nnmn
qiāngzhn jiāng shǐ nǐ shuō lng yī zhǒng yǔyn
wǒ bsh zi shuō xībāny yǔ
nǐmen hu xu zhōngwn
nǐmen hu xu zhōngwn
nǐmen hu xu zhōngwn
dāng shuǐbng chūli sh, nǐmen hu shuō zhōngwn
zh sh gěi nxiē dnggu s g jīch de rn de
hi yǒu zhūru chǎofn h zh shǎizi
zi yǐnqng gi shng, nn rnwi zh yīqi dōu hěn hǎo ma?
Zhdo nizǎi xing k ln tyī sī t wǔd yīyng mnyu
wǒ xīwng nǐ nng li tngrnjiē
zi chngzhn ml, zuzhōng zi ml zhōng zhǎodo
mj zhě, nǐ yīdng fēngle
wǒmen b hu shuō yīngyǔ, wǒmen hu shuō zhōngwn
wǒmen zhīdo de wiyī de pinpin bin sh chuāngwi de yǐnqng gi shng de zhū
měi dāng tāmen sāorǎo wǒ sh, wǒ dūhu bozh
wǒmen yīnggāi miǎnfi chngzu huǒchē, wǒmen xiūjinle tiěl
wǒ bsh 50 fēn, wǒ bsh Enimem
wǒ bsh j g mn, wǒ sh zhōnggu lǎo
rnshēn zi wǒ de shǒuzhǎng zhōng
tā zi wǒ de shǒuzhǎng zhng kn qǐli hěn jīngy
nǐ zhīdo jiē xili yo zu shnme ma? Ānqun xng xngwi
rguǒ wǒ bi kūnchng shu zi ru lǐ, wǒ gāisǐ de
jīn xiānshēng nǐ sh zu xnggǎn de nnrn
jīn xiānshēng, wǒ xǐhuān nn de gōngzu fāngsh ([jīn yǔ:] Zhēn de ma?)
Jīn xiānshēng nǐ sh zu xnggǎn de nnrn
jīn xiānshēng wǒ i nǐ zush de fāngsh
zhge gsh de yy sh
byo png fēngmin pndun shū
wǒ zhīdo nǐ rnwi tā sh jiāz chngyun, dn tā qush sh wdǐ
wǒ zi xuānsh shū shng kn do tā de mngz
tā sh yng zhōngwn xiě de, zh jish tā shuō de:


Legg inn en melding!
Obs! Meldinger som ikke omhandler oppgavens innhold slettes. Det samme gjelder meldinger uten stor grad av saklighet.
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)


 
Req.time: 0.015 sec - 1 pageviews