Det var som om tiden hadde stoppet. Hjerte sluttet å banke for noen sekunder. Hun skulle ønske hun kunne skru tiden tilbake, og likevel vite hva som skulle skje. Slik at ting kunne bli annerledes. Hun ville gjøre alt bare hun kunne få møte ham igjen.

 

På en vei langt utpå landet satt Linnea med høy musikk i ørene og stirret ut mot solnedgangen fra bussvinduet. Den 17 år gamle jenta var på vei til tante Margit sitt gamle hotell hvor hun skulle jobbe i 2 uker. Tante Margit hadde ringt ganske tidlig denne sommeren og spurt om hun kunne tenke seg en sommerjobb på hotellet. Linnea hadde umiddelbart tenkt seg at dette var en glimrende måte å få møte sine kjære gamle tante og tjene litt ekstra lommepenger.

 

Bussen begynte å sakke av og stoppet tilslutt ved det kjære gamle hotellet. Linnea kjente alle minnene strømme på etter hvert som hun gikk mot den velkjente gamle broen som lå imellom disse to øyene. Utenfor det store hvite, nedslitte hotellet sto allerede tante Margit i et blomsterdekorert forkle og vinket til henne. Linnea følte en stor glede av å se det varme smilet som bredte seg i ansiktet til tanten, og møtte henne med en stor klem.

”Å, for en glede det er å se deg igjen Linnea!”, sa tante Margit varmt.

”Det er en stor glede å se deg også, tante!”, svarte Linnea.

”Nå, la oss ikke stå her ute i den sene sommerkvelden men få oss noe å spise. Du må da være skrubbsulten!”, sa tante Margit og bøyde seg for å ta opp bagasjen til Linnea.

”Nei, tante du må ikke la ryggen din gå utover min bagasje!”, utbrøt Linnea bekymret. ”Her, la meg gjøre det”, sa Linnea og løftet opp den tunge bagen sin, og gikk etter tante Margit gjennom inngangsdøren.

Akkurat da hun åpnet døren kjente hun en iskald vind gå som en frysning nedover ryggen. Hun ristet litt og kjente varmen plutselig strømme gjennom henne igjen. Det begynte svakt å prikke i nakken, og hun strøk seg med hånden hvor det prikket.

Hm, merkelig, tenkte hun stille for seg selv. Hun kunne ikke se noen vifte innenfor synsvidde.

Jaja, det er vel ingenting å bekymre seg for, tenkte hun og gikk videre etter tante Margit.

 

Etter god mat og litt småprat tok tante Margit med seg Linnea opp i 3. etasje for å vise henne rommet hennes.

”Her er rommet ditt. Beklageligvis fikk du ikke noe rom nede i 1. etasje med meg, men dette vanlige hotellrommet er vel ingenting å klage på, eller hva?”, sa tante Margit og viste vei inn på rommet.

”Nei, det er kjempe flott, tante, virkelig et flott rom. Ser du har pusset opp rommene her også siden sist.”, svarte Linnea begeistret. De sto der noen minutter og bare stirret rundt i rommet, begge ganske trøtte etter den lange dagen.

”Men da sier jeg god natt da, vennen. Få deg en god natte søvn og husk at du må opp i 7 tiden i morgen for å lage frokost til alle gjestene. Det kommer en hel skoleklasse her i morgen, og det krever alltid masse energi.”, sa tilslutt tante Margit og snudde seg for å gå.

”God natt da, tante”, svarte Linnea og fulgte etter tante Margit til døren. Hun sto i døråpningen et øyeblikk og så tante Margit forsvinne ned trappen. Det var da det skjedde. Igjen. Prikking i nakken. Denne gangen var de sterkere. Ekkelt. En følelse av å bli forfulgt vellet opp i henne og hun snudde seg fort rundt for å se om det var noen der. Blikket stoppet ved enden av gangen hvor det var et hjørne som førte gangen videre. Hun syntes hun så noen borte i korridoren akkurat runde hjørne.

Grøss. Sikkert en av gjestene.

Hun slo den ubehagelige frysningen fra seg og gikk inn og låste døren.

 

Hvordan er det mulig? Det kan ikke være sant. Hun er jo helt prikk lik. Det er som å se en vandrende kopi. Samme hårfarge og alt. Jeg må komme meg nærmere.

 

Etter en god nattesøvn ringte vekkerklokken på Linnea sitt rom.

”Kjempe kjekt” altså, og jeg som er b-menneske og også. Dovent stoppet hun klokken ved et enkelt trykk på en knapp, og dro seg ufrivillig opp fra den gode myke sengen.

På tide å temme hårsveisen og vaske morgentrynet, tenkte hun da hun så seg selv i speilet med en grimase. Etter en sjapp dusj og masse hårspray og sminke var hun endelig på vei ned mot kjøkkenet i 1. etasje. Der møtte hun tante Margit og noen andre ansatte som allerede var i full gang med koldtbord.

”God morgon alle saman!”, sa Linnea sprudlende. Ingen vits i å virke morgengretten bare fordi man ikke liker å stå opp tidlig.

”Å god morgen til deg også vennen, sovet godt?”, spurte tante Margit med et varmt smil.

”Å, ja! Du har kjøpt inn noen veldig gode dobbelt senger! Så, hva kan jeg hjelpe til med?, spurte Linnea.

”Du kan begynne å sette ut maten i spisesalen”, svarte tante Margit samtidig mens hun knadde en stor brøddeig.

”Ok, da gjør jeg det da”, svarte Linnea og begynte å gå ut og inn gjennom skyvedørene med mat.

 

Spisesalens dører åpnet for gjestene kl. 9, og innen den tid hadde en hel skoleklasse kommet seg fram til tante Margit sitt hotell. Etter hvert hadde det dannet seg kø for å få mat, og da dørene endelig åpnet stormet en haug med skrubbsultne skoleelever inn.

”Jøye meg, for et kaos! Det har ikke vært så fullt her på lenge! Håper jeg har nok mat.”, sa tante Margit overrasket da hun så folkemengden i spisesalen.

”Vi får sette oss og spise vi også, nå som vi har sjansen og det enda er mat.”, fortsatte tante Margit. Linnea og tante Margit satte seg til rette og spiste en solid frokost. Akkurat i det Linnea skulle til å ta en bit av tante Margit sin kjempegode eggerøre, kjente hun det sakte men sikkert begynte å prikke i nakken igjen. Hun så seg rundt og oppdaget to øyne som stirret på henne borte ved et annet bord. Hun skulle til å ta et godt blikk på denne personen, men en annen person gikk forbi og øynene var borte. Hun ristet litt på hodet, litt forvirret over hva som hadde skjedd. Hun prøvde å se bort der igjen men så ingen gjennom den store folkemengden i salen.

Hm, merkelig altså. Mer fikk hun ikke tenkt på det før tante Margit dro henne inn i en samtale om de neste dagenes aktiviteter. Det skulle visst arrangeres en liten skoledans som skulle holdes i kjelleren her på hotellet.

”Det kommer til å bli kjempe spennende! Det har ikke blitt arrangert noe slikt på årevis.”, sa tante Margit glad.

”Jeg får vel stille opp som servitør, jeg da, eller hva, tante?”, spurte Linnea.

”Det var en glimrende idé, vennen. Men nå må vi begynne på oppvasken, den vasker ikke seg selv akkurat.”, svarte tante Margit og begynte å bevege seg mot kjøkkenet.

Tror det kanskje er på tide at tante endelig kjøper seg oppvaskmaskin. Hun kan ikke være gammaldags for alltid heller, tenkte Linnea stille for seg selv da hun og resten av de ansatte fulgte etter tante Margit ut på kjøkkenet.

 

Linnea slengte seg på den gode myke sengen. Hun var utrolig trøtt og sliten etter den lange dagen, og det eneste hun ville nå var å lukke øynene og drømme seg til drømmeland. Etter en lang dag fra tidlig om morgenen, og til rengjøring til utpå kvelden var hun glad for å bare kunne slappe av. Men trøtt som hun var gikk hun uansett først ut på badet for å pusse tenner og vaske av seg sminken. Da hun endelig etter hennes mening så forferdelig ut, skylte hun ansiktet i kaldt vann. Hun strakte seg etter håndkledet og tørket det våte ansiktet. Plutselig stoppet hun med håndkledet i ansiktet.

 

Å nei, ikke nå igjen. Hun tok håndkledet sakte vekk fra øynene og så seg i speilet. Hjertet stoppet nesten av overraskelse. Øynene hennes begynte å bli større av skrekk. De samme øynene fra spisesalen møtte hennes. Et lite smil kom til syne i personens ansikt. Ikke skremmende, mer som et lite sjokk og deretter glede. Hun ble veldig forskrekket, og snudde seg rundt. Personen var borte. Hjertet fortsatte å banke fort.

 

Hva var det for noe?! Hun samlet tankene og gikk tilbake til sengen. Hun prøvde å sove, men var veldig oppskaket. Etter litt tid duppet hun av, men begynte å drømme merkelige drømmer. Hun lå veldig urolig i sengen og våknet tilslutt med et rykk. Kaldsvetten og andpusten vridde hun på seg litt og så seg rundt i rommet. Blikket stoppet ved siden av seg. Hjertet banket fortere. Der på den andre puten. Helt uvirkelig. Nydelige blå øyne møtte hennes.

 

Han så på henne. Lenge. Det virker som tiden hadde stoppet opp. Hun lå helt i ro. Turde ikke å bevege seg. Tankene surrer rundt. Livredd i blikket prøvde hun å ikke bevege en muskel. Han rykket til i armen. Beveget den langsomt mot ansiktet hennes. Hun ble livredd i blikket. Hjertet var på vei ut. Han strøk henne forsiktig på kinnet. Med et lite smil om munnen sa han mykt:

”Ser man det, det virket”. Det kom helt uventet på henne og hun spratt opp av sengen. Hun så bort på sengen. Ingen der.

 

Hvor ble det av ham?! Helt i sjokk snudde hun seg tilsutt for å gå ut på badet, men gikk rett i noe.

”Oppsann”, sa han rolig. Hun beveget seg sakte bakover med blikket festet på ham.

”Hvem er du?!”, spurte hun og øynene lyste av redsel.

”Jeg beklager dypt for å ha skremt deg. Mitt navn er Benjamin”. Han bukket dypt for henne. Hun målte ham med blikket. Han var kledd i en slitt brun bukse og like slitt vest med en hvit skjorte inni. På hodet hadde han svart rutede sixpence som var plassert over et kort, brunt hår. Han så ut til å være på alder med henne selv. Hun møtte det blå blikket hans igjen, fortsatt like redd.

”Hva er du?”, spurte hun med en skjelvende stemme.

”Unnskyld, hva sa du?”, spurte han forvirret men høflig.

”Du hørte meg! Hva er du?!”, spurte hun igjen.

”Jeg er et menneske?”, svarte han, og virket enda mer forvirret.

”Du er ikke noe menneske!”, svarte hun hysterisk.

”Jo, det er jeg. Men jeg kan si meg enig med at jeg ikke er menneskelig”, svarte han, fortsatt usedvanlig rolig og stø i stemmen. Han begynte å smile litt av den lille påstanden hennes.

”Hva er du da?”, spurte hun igjen. Det var noe muffens på gang her, og hun aktet ikke å bli tullet med.

”Ikke bli skremt når jeg sier dette, men jeg er kommet her for å få hjelp, fra deg.”

”Med hva da?”. Stemmen hennes viste forvirring.

”Du skjønner, jeg er et .. jeg skal gå rett på sak. Jeg er et spøkelse.”

 

En sjokkbølge vellet over henne.

Et spøkelse? Hvordan er det mulig? Han så reaksjonen på henne og fortsatte:

”Jeg forstår at dette virker usannsynlig og ikke særlig realistisk, men jeg kan ikke nekte fakta at jeg, vel, går igjen.” Han prøvde å muntre henne opp litt mer med sitt lille smil.

”Men hvorfor kommer du til meg?, spurte hun, tilsynelatende ikke påvirket av oppmuntringen.

”Vel, som sagt så trenger jeg hjelp fra deg.” Han så henne dypt i øynene da han nevnte henne.

”Med hva?”, spurte hun.

”Du må hjelpe meg å oppnå mitt siste ønske.”

”Hvorfor det?”, spurte hun.

”Slik at jeg kan gå videre, mot lyset som du sikkert har hørt rykter om”, svarte han. Hun virket en anelse forvirret.

”Og hva er så det ønsket ditt da?”, spurte hun, skeptisk i stemmen.

”Vel. Ehm” Han prøvde å finne de rette ordene. ”Vil du gå på dans med meg?”, spurte han med et lite smil om munnen.

”Eh… Hva?! Gå på dans med deg? Er det derfor du kommer til meg?”, spurte hun ham med en blanding av sjokk og latter.

”Eh, ja. Beklager bryet hvis du ikke vil hjelpe meg, men jeg hadde som sagt ikke noe valg da jeg så deg.” De så på hverandre. Han prøvde å holde øyekontakt, men hun ville ikke møte blikket hans.

”Så meg?”, spurte hun etter en stund, forvirret.

”Eh, ja. Kremt. Men bare glem det, det er ikke noe viktig.” Han så fort vekk fra henne og syntes plutselig nærmeste lampe så interessant ut.

”Det faktisk veldig viktig. I hvert fall hvis jeg skal hjelpe deg.”, sa hun og prøvde å få blikkontakt.

”Det spiller ingen rolle akkurat nå. Men det som gjør det er om du er villig til å hjelpe meg. Er du det?”, spurte han og gikk mot henne. Stillheten bredte seg sakte rundt i rommet.

”Nei… Ikke før du forteller meg hvorfor du valgte meg”, svarte hun og rygget vekk fra ham. ”Men hvorfor kan du ikke bare hjelpe meg, Sophie, hvorfor?”. Han virket desperat, men ble plutselig helt stiv i kroppen.

”Sophie? Jeg heter ikke Sophie?” Hun virket enda mer forvirret, men tilslutt gikk det et lys opp for henne. Han så hvordan ansiktsutrykket hennes forandret seg og forstod at han hadde forsnakket seg.

”Oisann, tungeglipp, må gå. Men bare slik at du vet det: jeg kommer tilbake”. Det siste kom som en hvisken fra ingenting og hun stod plutselig helt alene på rommet. Hun stirret merkelig på det stedet han for et øyeblikk hadde stått.

Drømmer jeg, eller ble jeg nettopp kontaktet av et spøkelse som trengte hjelp? Jeg tror jeg må legge meg nedpå litt. Hun kom seg bort til sengen og funderte på hva som nettopp hadde skjedd. Etter litt sovnet hun endelig, og en skygge på andre siden av døren hennes pustet lettet ut.

 

Det var nære på. Bra jeg oppdaget det og ikke sa noe mer. Hun er ikke rede for å vite alt, ikke enda. Tiden får se hva fortiden vil bringe frem.

 

Dagene gikk og Linnea så seg stadig over skulderen etter den mystiske personen som hadde oppsøkt henne. Hun kjente til tider en svak prikking i nakken, og snudde alltid for å sjekke om han var der. Men dessverre fikk hun aldri øye på ham. Det hadde etter hvert gått opp for henne at hun hadde vært i kontakt med en død person, men hun var fortsatt ikke sikker på om hun likte det. Også var det jo det ønsket hans da. Det hadde gjort henne nysgjerrig. Hva skulle hun gjøre når han endelig ville møte henne igjen? Hun kunne ikke benekte at hun ikke hadde latt seg sjarmere de siste sekundene av de blå øynene og det lille smilet hans. Det var bare uvisst hva hun ville si da de endelig sto ansikt til ansikt igjen. Men for øyeblikket fikk Linnea det etter hvert mer travelt ettersom den planlagte festen nærmet seg. Det hadde gått en uke og enda ikke noe tegn fra en død men vandrende sjel. Men det skulle vise seg å bli forandret da hun skulle til å sove en natt. Hun hadde tullet seg godt under dynen, slukket lyset over sengen og vendte hodet inn mot midten av sengen. Ikke før hun hadde slukket lyset hadde hun kjent et nærver ved siden av seg. Prikkingen i nakken hadde visst sluttet av en eller annen grunn, men hun brydde seg ikke. Det eneste hun brydde seg om nå var å skru på lyset igjen.

 

”Savnet meg?” Stemmen hans var som sang i ørene hennes, men det ville hun aldri innrømme ovenfor ham.

”Så klart ikke!”, svarte hun og prøvde å vifte spørsmålet vekk med hånden. Han så rart på henne men begynte å små le litt.

”Ikke det nei. Men uansett. Kanskje jeg skal gå rett på sak?”, spurte han.
”Gjør som du vil”, svarte hun og satte seg til rette i sengen. Han trakk pusten litt før han fortsatte: ”Har du tenkt over hva jeg sa sist? Er du villig til å hjelpe meg?”. Linnea satt helt stille og tenkte seg om. Etter litt svarte hun: ”Ok, jeg skal hjelpe deg. Men bare hvis du forteller meg noe”. Han tenkte seg om litt før han til slutt svarte: ”Det er greit, hva er det du vil jeg skal fortelle?”. Hun så rett inn i de blå øynene hans som møtte hennes.

”Hvordan døde du?”, spurte hun.

 

Han ble stille og så vekk. Hun kunne se at dette var et sårt tema, men det stoppet henne ikke fra å være nysgjerrig.

”Ok, jeg skal være rettferdig mot deg.” Han trakk pusten enda en gang før han fortsatte.

”Det skjedde for mange år siden, rundt 100 år for å være mer presis. Dette hotellet hadde nettopp blitt bygget, og for å feire åpningen av det nye bygget ble det arrangert fest og dans. Jeg husker fortsatt gleden, latteren og hyggen som bredte rundt seg den kvelden. Og selvfølgelig min kjøre Sophie.” Linnea gjenkjente automatisk navnet og stirret overrasket bort på ham. Men han hadde snudd seg vekk fra henne et øyeblikk, og hun antok at han tørket vekk en tåre. Han snudde seg tilbake og fortsatte: ”Nå, hvor var jeg. Å ja jo, Sophie. Hun var den peneste jenta jeg noen gang hadde sett, og hun var bare min. Jeg kan fortsatte huske hvordan det blonde håret hennes lå som silke rundt skuldrene hennes. Men som du kanskje ser, så er hun ikke her med meg nå og det er dessverre en grunn til det. Vi danset sammen ute på dansegulvet, og jeg håpet det aldri skulle ta slutt. Men akk, så skjedde det noe forferdelig. Jeg begynte å kjenne lukten av røyk, og før jeg fikk tenkt mer over det stormet alle ut fra hotellet. Trebjelkene begynte å knirke i det fjerne og hele bygget ble fylt med tung svart røyk. Jeg begynte å løpe med Sophie hengende etter, men plutselig stoppet Sophie opp. Jeg så på henne forvirret i blikket, men hun bare pekte desperat i retning en av bjelkene som hadde falt ned. Under der lå nemlig broren min. Sophie hadde møtt blikket mitt igjen og hun hadde nikket sakte. Jeg forstod da at jeg måtte redde min brors liv mens jeg enda kunne. Og det greide jeg også, men uheldigvis greide jeg ikke å komme meg ut i tide selv. Det siste jeg husker er at taket falt over meg, og alt ble svart. Siden har jeg gått rundt her på stedet og sett ting som har fått meg til å få forskjellige følelser.” Stillheten brøt ut i rommet mens han satt på sengekanten med hodet bøyd mellom hendene. Det hadde ikke vært en behagelig opplevelse å fortelle om alle de vonde minnene.

”Men hva skjedde med Sophie og broren din da?”, spurte Linnea forsiktig.

”Å de fant sammen, giftet seg og fikk barn og barnebarn. Men broremann fikk dessverre lungebetennelse av kullforgiftningen under brannen og døde. Noen år senere flyttet Sophie av dyp sorg til et annet land og det er ukjent for hun bosatte seg. Barn og barnebarn vokste opp her og som du kan se så ble også hotellet bygget opp igjen.”, sa han litt oppgitt.

”Jeg beklager det som har skjedd med deg, og hvis det er en trøst så skal jeg hjelpe deg å gå mot lyset.”, sa hun trøstende.

”Takk, Linnea, takk for at du bryr deg”, svarte han lit snufsende. Hun ble litt forbauset.

”Hvordan vet du navnet mitt?” Han smilte et lite smil. ”Ikke bli sint, men jeg har holdt øye med deg. Ikke bare denne siste uken men alle de få gangene du har vært her.” Han blunket til henne. ”Så du hadde alt planlagt? Nåvel Akkurat nå vil jeg bare sove. God natt.” Hun la seg til å sove og han la seg ved siden av henne i sengen. Etter en liten stund da hun endelig hadde sovnet hvisket han stille: ”God natt Sophie.”

 

Dansen nærmet seg med storm skritt og bare en dag før det hele tok av, banket det på hotell døren til Linnea. Hun åpnet døren og så en gutt fra skoleklassen stå utenfor nervøst. Han var ca på samme alder som henne, og de siste dagene hadde de snakket litt sammen. Rød i skinnene og med et smil rundt munnen sto han og trippet litt utpå gangen.

 

”Hei Linnea! Jeg lurte bare på om du ville bli med på dansen med meg?”. Hun tenkte seg litt om og sa til slutt smilende: ”Å, hvorfor ikke, det kommer til å bli kjekt.” Han smilte bredt mot henne. ”Herlig! Da møter jeg deg nede ved dansegulvet i morgen kveld da.” De vinket ha det til hverandre og hun lukket døren. Hun snudde seg of skulle til å gå inn i rommet da hun hørte en stemme si bak seg: ”Og hvorfor svarte du ja til å bli med ham på dans?”. Hun snudde seg og møtte en sint Benjamin stå foran døren.

”Fordi jeg ikke vil bli sett på som en tosk der jeg danser alene med deg.” I det siste hadde det vært en kjølig tone mellom dem imellom. Til tross for den følelsesladde kvelden hvor han hadde fortalt henne om livet sitt, hadde det gått et lys opp for Linnea. Hvis hun gikk på dans med et spøkelse som ingen andre enn henne selv kunne se, da ville hun se ut som en idiot. Og akkurat det var hun ikke særlig villig til å gjøre. Dessverre hadde hun kommet til å røpe dette ovenfor Benjamin, men han insisterte på at det ikke ville bli sånn. I tillegg til dette hadde hun for alvor begynt å få følelser for ham også, og var derfor blitt redd for å møte sannheten. Dette var den eneste måten å stenge ham ute fra livet sitt.

”Du aner ikke hva du har gjør, Linnea. Bare vent å se”. Mer sa han ikke før han forsvant i løse luften.

 

Benjamin hadde hatt rett. Dagen etterpå fikk Linnea vite at André tilfeldigvis hadde snublet i trappen ned fra etasjen hvor han bodde, og underlig nok hadde han brukket foten. Linnea forstod med en gang at dette ikke var ren tilfeldighet. Senere på kvelden gikk hun rundt på mellom folk som var på dansegulvet og serverte mat. Det var greit å være servitør for å få tankene på noe annet for en gangs skyld. Mens hun tråkket seg forbi folk fikk hun plutselig øye på ham borte i et hjørne. Hun snudde rask og fortsatte en annen vei. Hun satte fra seg brettet med mat og bestemte seg for å gå ut og ta seg litt frisk luft. Vel ute trakk hun inn den friske kalde sjøluften. Hun fortsatte å gå mot broen som lå i nærheten, og lente armene mot rekkverket. Hun stirret utover havet og solstrålene som bredte seg fra solnedgangen og skinte fra vannet. Hun kjente en arm legge seg rundt midjen hennes og så mot sin venstre side.

”Hei der.” Han smilte sitt søte smil og øynene hans lyste blått. Hun gjenkjente smilet og lå hodet mot skulderen hans. Han tok henne forsiktig i hendene og førte henne litt vekk fra rekkverket. Han la armene hennes om skuldrene sine og plasserte sine egne ved hennes midje.

”Du vet, vi kan fortsatt høre musikken fra hotellet.”, sa han mykt og vugget litt fram og tilbake som i en sakte dans. Hun nikket svakt. Alle hennes følelser strømmet på, og hun begynte å gråte mot nakken hans. Han smilte litt for seg selv, men begynte etter hvert å bli litt rørt. Istedenfor å si noe gjorde han noe uventet. Han bøyde hodet litt og kysset henne. De sto der et øyeblikk i lyset fra solnedgangen. Til slutt så de på hver andre igjen og stirret på hverandre dypt inn i øynene.

”Jeg er lei for det.” De siste ordene møtte Linnea med støt av sorg. Han gikk bakover, men de fortsatte å holde i den ene hånden.

”NEI!”, ropte hun ut. Men det var for sent. Han hadde slippet taket og et stort hvitt og blendende lys skinte opp bak ham. Alt skjedde så fort at i det andre øyeblikket var han vekke. Det var som om tiden hadde stoppet. Hjerte sluttet å banke for noen sekunder. Hun skulle ønske hun kunne skru tiden tilbake, og likevel vite hva som skulle skje. Slik at ting kunne bli annerledes. Hun ville gjøre alt bare hun kunne få møte ham igjen. Men hun visste at det aldri kom til å skje. Aldri.

 

Noen år etter hadde Linnea fått kommet seg tilbake til hverdagslivet igjen. Hun hadde søkt etter opplysninger om familien sin og hotellet. Og hun hadde funnet forbløffende svar. Det viste seg at Sophie var hennes tipp tipp oldemor og Benjamin hadde vært hennes tipp tipp oldefars bror. Hun hadde også funnet bilder i hauggamle arkiver, og hun lignet enda mer forbausende på Sophie. Ikke rart Benjamin hadde kjent meg igjen. Men det får så være. Historie er historie, og denne historien vil alltid være spesiell for meg.