Den kalde lufta slår mot dem som en vegg når de kommer ut av flyet. De har reist langt, og endelig har de målet i sikte. Familien på fire skal forsøke å skape et nytt hjem i Norge, etter at de måtte flytte fra sitt gamle i det landet de endelig har kommet seg ut fra. De vet at det ikke kommer til å bli lett å få tillatelse til å bli værende i Norge, men de skal gjøre et forsøk.

 

Og faktisk, noen uker senere har de fått søknaden sin innvilget. Nå gjelder det å lære å innrette seg etter dette nye landets lover og regler. Alicia og Teodor skal få begynne på skolen, maman og papan skal prøve å få jobber, og alle sammen skal lære seg å snakke norsk. For språk er makt, som papan bruker å si. En kommer ingen vei uten å kunne forstå hva andre sier, og gjøre seg forstått selv.

 

Første skoledag kommer med sol og fint vær. Selv om det er kaldere enn det de er vant med, føles været varmere enn det har gjort tidligere i dette vinterlandet. Maman har spøkt med at det ikke er rart at folk her er så bleke.

 

Alle sammen har de tatt folk i å strirre på dem, som om de er noe rart noe som plutselig har landet i deres idylliske verden og forstyrret freden. De prøver å ikke bry seg om det, håper at ting blir bedre etter hvert.

 

Men i dag er den store dagen, og sola, som har glimret med sitt fravær de siste dagene, får dem til å bli enda mer positive, selv om de har gruet seg lenge til denne dagen. Selv om de snakker fransk, og en del engelsk, er de redde for å ikke forstå noe som helst. Men papan trøster dem, sier at alt vil gå bra.

 

Alicia står foran klassen med rektor og klassens lærer, Olsen, som alle bare kaller Olav. Hun kjenner rødmen bryte fram i det allerede mørke ansiktet, og ser ned i gulvet. Alt er mye verre enn hun hadde trodd. Hun forstår ikke noe av det de sier på norsk, oppfatter bare såvidt navnet sitt, og når Olav prøver å snakke engelsk med henne, oppdager hun at hun ikke får fram et eneste ord. Så hun blir bare stående der, mens de andre elevene glor og hvisker seg i mellom. Endelig får hun gå og sette seg på en ledig plass, helt bakerst, for seg selv. Resten av klassen sitter i par.

 

Den gjenværende delen av timen sliter hun med å følge med, er bare takknemlig for at hun sitter så langt bak, så hun slipper å ha alles blikk på seg hele tiden.

 

Endelig ringer det ut til friminutt, og hun ønsker at det var noen hun kan være sammen med. Teodor er to år yngre, og har havnet på en annen skole. Så Alicia er forberedt på å stå litt for seg selv til hun får noen nye venner. Hun savner sin gamle bestevenninne veldig mye, kunne gitt nesten alt for å hatt henne her nå.

 

Ettersom hun ikke vet hvor hun skal gjøre av seg, ender hun opp med å bli sittende alene på en av benkene som er plassert ut rundt om i skolegården. Hun sitter å roter i sanda med føttene sine, og ser ikke at en gjeng med noen fra klassen hennes kommer bort til henne. Hun merker dem ikke før det er for sent å løpe sin vei. Og hun ville vel ikke akkurat løpt fra dem hvis hun kunne heller. Kanskje vil de bli venn med henne! Hun ser opp på dem, prøver seg med et lite smil.

 

En av guttene sier noe på norsk, hun forstår ikke hva han sier. Men det trenger hun ikke heller, det er nok å se blikket hans og høre latteren til de andre, hun forstår at det ikke var noe kompliment han ga henne.

 

- Men så svar da, negerfitte, roper en annen gutt mot henne. De andres latter skjærer i Alicias ører, og hun kjenner tårene presse på. Hun tvinger dem tilbake, lover seg selv at de aldri, aldri, skal få se henne gråte. Hun skal ikke vise dem hvor mye det går innpå henne. Dessuten vet hun jo ikke helt hva han sa. Kanskje var det ikke så stygt likevel? Hun bestemmer seg for å spørre. 

 

- What did you say? I don't understand you, sier hun med alt det motet hun har, prøver å presse stemmen til ikke å avsløre hvor redd hun er. Latteren runger igjen, mens den første gutten gjentar det han sa først, uten å oversette til engelsk. Han bare roper det enda høyere, som om han snakker med en eller annen gammel og døv kjerring, og latteren bare øker i styrke fra de andre. Heldigvis blir de avbrutt av at en lærer kommer opp til dem og sier noe. Elevene tørker fort av seg gliset, og en av jentene sier noe til ham med den mest falske og innsmigrende stemmen Alicia noen gang har hørt. Læreren, som ikke er Olsen, eller Olav som hun visstnok skal kalle ham, snur seg mot Alicia, rekker ut hånda og presenterer seg som Per Ingulf.

- Just call me Per, sier han da han oppdager at hun ikke snakker særlig mye norsk.

- Velkommen til skolen vår, jeg håper du liker deg her, fortsetter han på engelsk.

- Bare spør hvis det er noe jeg kan hjelpe deg med, smiler han så. - Jeg kommer til å være engelsklæreren din.

 

Alicia takker ham, sier at det skal hun, selv om hun innerst inne vet at hun ikke kommer til å gjøre det. Dette har hun rotet seg opp i selv, hun må klare seg selv. Uten hjelp fra andre. Dessuten mistenker hun at det ikke akkurat vil hjelpe å henge sammen med lærerne hele tiden.

 

Per snur seg og sier noe til de andre elevene som står der, før han går bort derfra.

 

Og så er Alicia er nok en gang alene med plageåndene. Men heldigvis ringer det snart inn, så de rekker ikke å plage henne mye mer. 

 

Hun blir gående bak de andre inn, og kommer helt sist inn i klasserommet. Olav har allerede kommet, og stopper henne idet hun skal til å gå til plassen sin.

- Dere skal ha norsk denne timen. Du kan få gå ut med Per, engelsklæreren hvis du vil. Han skal lære deg litt norsk, sier han på engelsk. Alicia nikker, og henter tingene sine.

 

Per står allerede og venter på henne når hun kommer ut døra. Det er en lettelse å slippe ut fra det bråkete klasserommet der hun ikke forstår noe som helst og ikke kjenner noen. Hun følger etter Per bortover gangen til et av de små grupperommene. Han låser opp døra og lar henne gå først inn. Per er en ganske ung, ikke mer enn høyst 35, sikkert ikke mer enn 30, i forhold til Olav, som ser ut som om han er 60. Per er høy og kjekk, med lyst hår og blå øyne. Når de har satt seg, gir han henne noen ark, ei ordbok og ei lesebok, og ber henne prøve å lese noe. Han oversetter som best han kan, og det er ganske bra.

 

Timen går altfor fort, de har fått god kontakt, og Alicia har allerede lært seg mange nye ord. Per sier at hun er en flink elev, og lærer fort. Alicia rødmer av den uventede rosen, og mumler at han er en flink lærer.

 

Hvordan hun kommer seg gjennom resten av dagen er ikke Alicia sikker på, men plutselig ringer det ut etter siste time, og hun får gå hjem. Mens hun går hjemover, snakker hun lavt for seg selv, prøver å huske de nye ordene hun har lært og uttale dem riktig. 

 

Plutselig blir hun dratt ut til siden av veien og kjenner et slag mot hodet. Hun prøver å vri seg løs, men grepet om henne løsner ikke det minste.

- Du skulle aldri ha kommet hit. Negere er ikke verdt noen ting, freser en stemme inn i øret hennes. - Ingen bryr seg om de blir skadet.

Alicia kjenner det kalde stålet fra et knivblad mot huden.

- Ikke rop eller kjemp imot, det vil bare skade deg enda mer, sier stemmen, idet Alicia kjenner fingrene til voldsmannen løsne beltet på buksen hennes. De er inne i et mørkt smug, bak en kontainer, ingen kommer til å se om hun blir voldtatt her.

 

Hun prøver igjen å vri seg løs, men kjenner grepet om henne stramme seg ytterligere. 

 

De må være to stykker, tenker hun, for hun blir fortsatt holdt i et stramt grep når den ene begynner å fikle med genseren hennes. Alicia prøver å rope ut, men finner at hun ikke får ut en lyd. Hun er for redd. Hun skjelver, ikke bare av skrekken hun føler overfor disse voldsmennene, det er iskaldt å stå der naken.

 

Plutselig blir hun dyttet ned på bakken. Hun forsøker å kravle unna, men så er han over henne. Smerten når han trenger inn i henne er hinsides all smerte hun har opplevd før. Igjen og igjen trenger han inn i henne, og øynene hennes fylles med tårer. Den andre mannen, han som bare hjalp til, ler av henne, før han hopper over gjerdet i enden av smuget og stikker fra stedet før noen kommer.

 

Mannen som har voldtatt henne, trekker fort på seg buksene igjen, sparker til henne, hardt, før han følger etter kameraten og er borte.

 

Alicia ligger igjen, naken, i en pøl av sitt eget blod. Det tar noen sekunder før hun klarer å komme seg opp på kne og kravle bort til klærne sine, som ligger kastet i en haug. Genseren er skjært i stykker med kniven. Hun klarer å tørke av seg blodet, får trukket på seg klærne og blir sittende i noen minutter for å prøve å finne trøst i en styrke hun ikke ante hun eide. Så drar hun seg gradvis opp, ignorerer smerten og tar noen prøvende skritt. Hun finner ut at hun såvidt klarer å gå tross smerten, og stavrer sakte ut av smuget. Hun må være sterk, uansett hva som skjer.