Søk i stiler
 

Hjem igjen


En stil som jeg skrev for lenge siden :P litt merkelig slutt men, men.

Karakter: 5

Sjanger:FortellingLastet opp:09.11.2009
Språkform:BokmålForfatter:
Tema:Mobbing
Familie
Verktøy:Utskrift   Del på Facebook



Løp, løp, løp. Bort fra alt. Det var den eneste måten å komme bort fra alt på. Løpe. Ine hadde gjort det så lenge hun kunne huske. Hun var blitt den raskeste i klassen og fikk 6er i gym. Hun hadde begynt å like det nå. Når hun løp trengte hun ikke tenke på noen ting. Kjenne vinden ruske i håret, høre hjerte slå, kjenne føttene mot bakken. Hun begynte å bli sliten nå. Nei, ikke stoppe. Så hun løp videre, den ene foten framfor den andre. Men til slutt måtte hun sette seg ned. Det var det verste hun visste, å sette seg ned med hendene i fanget. Da kom stemmene tilbake. Fargeklatt, stygging, brilleslange. Hun begynte å gå hjemover.

 

Har du hvert ute igjen? Hvor mange ganger har jeg ikke sagt at du skal være hjemme og ta oppvasken! Mor var rasende. Hun pleide jo som regel å være det når Ine kom hjem fra de daglige løpeturene sine. Huset deres lå helt oppe i skogkanten og det var ikke så mange stier der så det kom ikke så mange i den kanten av skogen. Der kunne hun løpe fritt, uten at noen stanset henne, eller så rart på henne. Der var det ingen som hvisket bak ryggen på henne akkurat høyt nokk til at hun kunne oppfatte ord som fargeklatt, stygging, brilleslange, nerd og taper.

 

Vekkerklokken ringte. Det var morgen igjen. Det betydde at hun måtte gå på skolen igjen. Eller måtte hun det? Nei, hun hadde ikke vondt noen steder og ikke var hun syk heller. Søren også, ingen unnskyldninger. Hun kom seg møysommelig opp av senga og gikk mot badet. Over vasken hang speilet som hun hadde fått i gave av mormor til jul. håret hennes som før hadde vært gyllent og bølgete hang nå i lange tjafser nedover skuldrene. Hun hadde ikke stelt det ordentlig på flere måneder. Hun drog på seg ett par olabukser og en genser, gikk ned og puttet ett par skiver i en boks og slengte den i ranselen. Så tok hun på seg ett par utslitte joggesko og begynte å gå nedover veien.

 

Det hele begynte i 4. klasse. Den gangen hadde det bare vært at de andre jentene i klassen ikke ville være med henne fordi hun var annerledes. Det var nokk klærne. Fargene hun gikk med passet absolutt ikke sammen, og hun hadde ingen merkeklær. Så da ble det sånn. I 5. klasse begynte folk å mobbe henne. Nå gikk hun i 8. klasse og holdt hun nesten ikke ut å gå på skolen mer. Hver dag var ett mareritt. Og denne skulle ikke bli noe annerledes.

 

Hva er det du har på deg i dag da? Er det faren din sin skjorte kanskje? Det var Anniken. Den verste av mobberne på skolen. Det beste var å ignorere dem. Alle voksne sier, ikke bry deg om dem så slutter de snart. Det fungerer i teorien, men ikke i praksis. Når hun ignorerte dem fulgte de bare etter henne. Puttet hodet hennes nedi do skåla, sparket bein på henne eller banket henne. Det var ikke grenser for hva de kunne finne på. Dette var dessverre en av de dagene da Anniken hadde brukt hele natten på å tenke ut en ny ondskapsfull ting å gjøre med Ine. De hadde hatt gym i de to første timene. Ine hadde selvsagt vunnet da de løp om kapp, og som prikken over i-en hadde læreren sagt til Anniken og gjengen at de hadde mye å lære av Ine. Da Ine skulle kle på seg igjen var buksen gjennomvåt. Det var ikke annet å gjøre enn å ta på seg de våte buksene og alle begynte selvfølgelig å peke og le.

 

Neste dag fortonte seg akkurat likt. Anniken hadde funnet på flere smarte knep, blant annet å fylle skoene hennes med ketchup. Da Ine kom hjem måtte hun ta oppvasken etter middagen. Så måtte hun løpe. For selv om Anniken ikke var der da å kunne si det var stemmene inni hodet der ennå. Stygging, frik, brilleslange. Jo, hun måtte løpe. Hun listet seg ut bakdøra og løp opp til skogkanten. Hun løp og løp og løp helt til hun ble nødt til å sette seg. Der satt hun noen minutter før hun reiste seg. Hun kjente i jakkelommen. Jo, den lå der. Kniven hun hadde fått av morfar til jul. Hun håpet den var lang nokk. Så rev hun opp skjorten der hun trodde det var kortest vei til hjertet og presset kniven inntil.

 

Jeg ville ikke gjort det vist jeg var deg, sa plutselig en stemme. Ine skvatt til for hun hadde ikke hørt noen komme. Hun vurderte å bare bli ferdig med det, men hun var for nysgjerrig på hvem det var som hadde snakket. Da hun snudde seg fikk hun øye på en gutt som hadde stått gjemt bak ett tre. Hvem er du? Spurte Ine. Michael svarte gutten. Og kan du fortelle meg hvorfor du står her når det er så kaldt med en kniv i handa? Det skjønner du da vell, svarte Ine surt. Ja, det gjør jeg svarte gutten og så rakte han handa si ut mot Ine. Kom, sa han. Jeg skal følge deg hjem. Men jeg vill ikke hjem, svarte Ine. Jeg vill bort! Jeg mente hjem til ditt virkelige hjem. Ine skjønte ikke hva han mente med det, men han hadde ett så bestemt utrykk i øynene at Ine bare fulgte med ham.

 

De gikk gjennom skogen og hele tiden kikket Ine ned på kniven hun holdt i handa. Bare glem det, sa Michael. Den er ikke lang nokk. Han måtte ha tre øyne på hver side av hodet! Ine kastet ett siste blikk på kniven og kastet den inn i en stor busk. Michael smilte til henne. Så førte han henne ut av skogen og gjennom byen. Han stoppet foran et stort hvitmalt hus som så ut til å tilhøre en veldig rik familie. Kom, sa han, og drog henne med innenfor. Innenfor var det rent og ryddig og det luktet av nystekte boller fra kjøkkenet. Jeg skal forklare når du har fått på deg noen rene klær, sa Michael kort og drog henne med inn på badet. Der fant han fram en rød genser ett par sokker og en dongeribukse. Dette burde passe sa han og gikk ut.

 

Da Ine hadde skiftet klær satte Michael seg sammen med henne og moren hans i stuen. Der forklarte han hvordan han hadde oppdaget i noen papirer at han hadde en lillesøster. Hun ble tatt fra foreldrene mens hun enda var på sykehuset og foreldrene fikk aldri vite hvor hun var blitt av. Han hadde undersøkt i papirer og registre og til slutt funnet fram til ett lite hus på andre siden av byen.

 

Jeg ringte på, fortalte Michael men det var en dame som åpnet. Jeg spurte om hun hadde en datter og hun sa ja. Da jeg spurte hvor du var svarte hun at du antakeligvis var oppe i skogen. Så jeg gikk opp i skogen og lette rundt helt til jeg fant deg. Du mener ikke å si at jeg er søsteren din? Spurte Ine vanntro. Det kan faktisk se sånn ut, sa Michael.

 

Så slik gikk det til at Ine fant sin rette familie og flyttet inn hos dem. Hun begynte på en annen skole i andre enden av byen og der var det ingen som mobbet henne mer.


Kommentarer fra brukere


En gang i blant skrives det kommentarer som mangler seriøsitet eller som ikke har noe med oppgavens tema å gjøre. Hjelp oss å rydde! Klikk 'varsle' nederst til høyre på de meldinger du mener må bort. Så fjerner redaksjonen kommentarene etter hvert.

RetroGirl
01.08.2011 16:05

Bra!
0
anbefalinger
Jeg likte den, den var skikkelig bra! Så fint at de ikke sluttet me selvmord denne gangen i hvert fall. Du kanskje burde beskrive detaljene litt bedre, som åssen gutten så ut, men ellers var den super!


Legg inn en melding!
Obs! Meldinger som ikke omhandler oppgavens innhold slettes. Det samme gjelder meldinger uten stor grad av saklighet.
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)





På forsiden nå!

Lyktes med Shakira-fleipen

Torsdag skal Shakira angivelig ha blitt mor til en liten gutt, hevdet kjæresten og toppfotballspilleren Gerard Pique - og lyktes med Twitter-spøken.

Les hele saken

   

Holmes tas av tidlig

Katie Holmes opplever nå at teaterforestillingen som er hennes første store oppdrag etter skilsmissen fra Tom Cruise, blir tatt av - svært tidlig.

Les hele saken







 
Req.time: 0.012 sec - 1 pageviews