Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Tusen tårer

Tusen tårer

Teksten handler om en jente som må bo hos tanten og onkelen i sommerferien mot sin vilje. Men etter hvert forstår hun at det kansje ikke er så verst å bo der alikevell..

Karakter: 6

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
09.11.2009


Bilen føk bortover veien. De var kommet inn på grusveien som førte til tanten og onkelens herregård. Sommeren hadde kommet tidlig dette året, og grusen var knusktørr etter dagevis med sol og stekende varme. Støvskyen stod rundt dekkene, og gjorde bilen skitten, men det brydde tydeligvis ikke mor og far seg om. Det eneste de ville, var nok å få levert Carter hos tanten og onkelen og komme seg vekk. De skulle på en ny bryllupsreise, og hadde bestemt at alle barna skulle bo hos besteforeldrene deres. Men for noen uker siden hadde morfar blitt syk, og derfor var det bare Carters lillebrødre, Tobias og Jake, som kunne bo hos dem. Carter hadde protestert høylytt mot å bo hos tanten og onkelen. Hun var tross alt 15, og ikke noen småunge lenger. Hun kunne bo hjemme alene. Men det ville ikke foreldrene ha noe av, så derfor var de nå på vei mot tanten og onkelens storslåtte herregård.

 

Det var midt i sommerferien, og bilturen hadde hvert lang og varm. Det var en lettelse da Carter endelig kunne gå ut av bilen og strekke litt på beina. Men lettelsen forsvant like raskt som den hadde kommet, da hun steg ut av bilen. Faren hadde parkert på forsiden av huset, hvis det da kunne kalles et hus vell og merke. Innkjørselen var av nyraket grus og plettfri for ugress. Rundt var det plener over alt, uten ett eneste gult gresstrå. Midt i innkjørselen var det en runding med kortklippet gress og en fontene i midten. Huset var av murstein og så ekstremt middelaldersk ut. Det var det sikkert også tenkte Carter. Hun misstrivdes allerede.


 

Herregården lå på landsbygda utenfor Darlington, en liten by i Nordøst-England. Carter hatet landsbygda, det var ingenting å finne på der. Besteforeldrene bodde i London, som familien til Carter også gjorde. Hadde hun bare kunnet bli der. Da kunne hun ha lekt med Beist, besteforeldrenes hund, og truffet vennene sine når hun ville. Hun hadde fått hva hun ville til kveldsmat hver kveld, og morfar ville fortalt historier til lille Tobias om kvelden. Dagdrømmen hennes ble brått avbrutt av tanten og onkelen som kom ut og tok imot dem. Tanten smilte og hilste vennlig. Carter kunne ikke helt få seg til å kalle henne tante – hun hadde jo nesten ikke sett henne før. Men hun tok henne i hånden, fordi foreldrene var der ennå, og hilste høflig hun også.

 

Etter at foreldrene hadde reist, ble Carter vist inn i det store herskapshuset. Som hun hadde trodd så det like ille ut innvendig som utvendig. Det ville gjort seg utmerket på et eller annet museum. Innenfor den store inngangsdøra var det en stor inngangshall. Taket opp til annen etasje var buet og det hang dusinvis med gamle malerier på veggene. Tanten fortalte om bildene som hadde hvert i familien i generasjoner, som hun sa. Carter hørte bare halvt etter. Tanten var så ivrig at hun ikke merket det uansett. Hun førte Carter opp trappa som førte til annen etasje. Den var av et eller annet kraftig mørkt treslag som Carter ikke helt kunne sette navn på. På trappestolpene var det utskjæringer av forskjellige blomster så det ut som. Oppe i annen etasje var det mange rom, men tanten viste henne til et som lå slik at det hadde utsikt mot skogen, litt av innkjørselen og det som måtte ha hvert en stall eller låve en gang i tiden.

 

Rommet var faktisk ganske fint. Det virket som om tanten og onkelen hadde anstrengt seg for, å få rommet til å se i det minste litt ut som noe som hørte til i det 21 århundre. Det stod en skrivepult ved veggen, et klesskap istedenfor kommode, et nattbord med digital vekkerklokke og en bokhylle med masse bøker. Senga var nok litt eldre enn alt det andre men sengetøyet så nytt og nyvasket ut. Alt var i lyse glade farger, og det lysnet litt på humøret til Carter.

 

Hun hadde til og med fått et eget bad, helt for seg selv. Tanten lot henne dusje og stelle seg etter den lange reisen, og sa at omvisningen kunne vente til i morgen, før hun gikk ned til onkelen igjen. Dusjen var av ekstremt ny dato og det var deilig å la det varme vannet renne ned over skuldrene. Hun stod noen minutter under det dampende vannet, og myknet opp musklene, før hun kledde på seg og gikk ned til tanten og onkelen.

 

Onkelen satt og leste da Carter kom ned i stuen. Han kikket opp fra boken og smilte vennlig til henne. ”Tante er ute på kjøkkenet” sa han med et smil, og så begravde han nesen i boka igjen. Ute på kjøkkenet var tanten allerede i full gang med kveldsmaten. Det luktet Herlig av en eller annen suppe som stod på ovnen. Da kveldsmaten ble servert måtte Carter, noe motvillig, innrømme for seg selv at tanten faktisk var veldig flink til å lage mat. Suppen ble servert med rundstykker til, som også var hjemme bakte. Det smakte godt, og Carter spiste til hun var stappmett. Etterpå serverte tanten en nystekt kanelduftende eplepai med vaniljesaus. Da de var ferdige med maten klarte Carter så vidt å reise seg, så mett hun var. Klokken var mye og hun var trøtt etter reisen, så tanten beordret henne til sengs. Sengen var myk og deilig å ligge i. Tanten og onkelen hadde hvert så snille mot henne helt siden hun kom, og nå fikk Carter litt dårlig samvittighet for å ikke ha hvert hyggeligere mot dem. Det var jo ikke så verst her allikevel, og med litt anstrengelse kunne hun nok klare seg fint gjennom de neste to ukene. Så kjente hun søvnen komme og oppdaget plutselig hvor trøtt hun var. Hun gled rolig inn i søvnen, og våknet ikke av den svake sangen som kom fra skogen.

 

Carter våknet med lukten av bacon og egg i nesen. Sola skinte inn gjennom vinduet hennes og fuglene sang utenfor. Hun trakk på seg jeansene og en bluse og gikk ned på kjøkkenet. Der stod tanten ved komfyren og stekte speilegg, bacon og pølse og kokte havregrøt. Også frokosten ble servert med rundstykker, og tanten lagde te med melk og sukker. Tanten og onkelen pratet i vei gjennom hele frokosten. Onkelen fortalte om herregården, som ganske riktig var fra middelalderen. Eller i alle fall nesten. Gården hadde blitt bygget om og blitt delvis restaurert flere ganger, og gamle bygninger var blitt revet og nye bygget. De bestemte seg for at Carter skulle få en omvisning rett etter frokost, og som sagt så gjort.

 

Omvisningen tok hele formiddagen. Delvis fordi herregården var så stor, og delvis fordi onkelen hadde en halvtimes foredrag til hver eneste lille ting på hele gården. Han kunne alt som var verdt å vite om gårdens historie, om gamle baroner og embetsmenn som hadde bodd der og rundt på nabogårdene, og historien til hele distriktet. Hvem trenger vel historietimer, tenkte Carter for seg selv, men til hennes overraskelse, var det faktisk ganske interessant å høre på onkelens historier. Det var det store hovedhuset, den gamle låven, og en del andre småbygninger. Rundt herregården var det enger og skog, og en nydelig natur, som onkelen sa. Etter mange timer med omvisning kunne de høre tanten rope på dem og si at ”nå fikk de se til å komme seg inn før maten ble kald.”

 

Som vanlig hadde tanten disket opp med alt for mye mat som luktet aldeles nydelig. Denne gangen var det stek med Yorkshire pudding. Carter oppdaget etter hvert at tanten var veldig glad i tradisjonell engelsk mat, for også nå hadde tanten laget te. Etter lunsjen foreslo tanten at Carter skulle dra inn til byen og se seg litt om. Carter syntes det hørtes ut som en ganske god ide, så hun gikk opp for å skifte. Først la hun ikke merke til noe uvanlig inne på badet, men etter hvert oppdaget hun at hårsprayen hennes ikke stod der hun hadde satt den. Da hun så etter på rommet var det flere ting som hun bestemt mente ikke lå der hun hadde gått fra dem. Dette stedet holder hvis på å gjøre meg gal, tenkte Carter, og bestemte seg for at det bare var innbilning.

 

I Darlington var det temmelig lite å gjøre. Sentrumet i byen var lite og brosteinlagt, og det var heller få butikker, så Carter satte seg på en kafé og drakk te. Akkurat da kom en jente inn i kafeen og satte seg med Carter. ”Har du nettopp flyttet hit, eller er du bare på ferie?” spurte den fremmede jenta blidt. Hun hadde gyllenbrunt hår, lysebrun hud, brune mystiske øyne og velformede høye kinnbein. Håret hang løst og bølgete nedover ryggen og rakk henne nesten til midjen. Carter hadde aldri sett en havfrue før, men hun var sikker på at det var akkurat slikt hår havfruer hadde. Jenta var slank og like høy som Carter og hadde på seg jeans og en lyseblå bluse. ”Man kan vel si at jeg er på ferie” svarte Carter nølende. ”Jeg bor hos tanten og onkelen min mens foreldrene mine er bortreist.” ”Du høres ikke ut som du kommer herfra,” fortsatte jenta. Det var ment som et spørsmål. ”Jeg er fra London,” sa Carter forklarende. ”Så kult,” sa jenta entusiastisk. ”Men jeg har hvis glemt å presentere meg!” utbrøt hun og strakte fram hånda. ”Jeg heter Thea.” ”Carter her,” svarte Carter og trykket Theas hånd.


 

”Hvor bor onkelen og tanten din da?” spurte Thea. Det var det Carter hadde gruet seg til. Hun hadde håpet at hun ikke ville bli nødt til å fortelle Thea hvem tanten og onkelen var. Carters foreldre hadde fortalt henne at mange syntes tanten og onkelen var litt rare. Det var jo ikke så mye å si på det, men de var jo snille i alle fall. Men Carter ble nødt til å fortelle hvem tanten og onkelen var, og da hun var ferdig satt Thea med halvåpen munn. ”Jeg skjønner ikke at du tørr bo der!” utbrøt hun da Carter var ferdig. ”Hva er det som er galt med herregården?” spurte Carter forundret. Hun hadde trodd at det var tanten og onkelen Thea satt og gapte over. Thea satt stille en liten stund. ”Det spøker der,” sa hun med lav og mystisk stemme. ”Nesten hver natt kan man høre sang fra skogen, og ved fullmåne, er det noen som sier at de har sett en ung gutt stå i skogkanten å stirre bort mot hovedhuset.”

 

Og så fortalte Thea historien om spøkelset som etter sigende hjemsøkte herregården. ”Det var en gang en ung gutt som het Andrew,” begynte Thea. ”Han var sykelig forelsket i den vakre Maria som bodde på herregården. Men han var av lavere rang enn baronen som bodde på herregården, og derfor ble han nektet å se henne. Men Maria elsket også den unge Andrew og hun snek seg ut om kvelden for å treffe ham. Hver kveld stod han i skogkanten og sang for henne. En kveld da de møtte hverandre på det hemmelige møtestedet sitt, gav Andrew et smykke til Maria. Men akkurat da han hadde festet det rundt halsen hennes, kom Faren til Maria brasende inn i skogen. Han var rasende og dro Maria med seg hjem. Men før han gikk, kastet han en forbannelse over Andrew. Han sverget at Andrew aldri skulle få fred i sjelen. Maria låste han inne på et rom og sverget at hun aldri skulle komme ut før hun hadde lært seg å være lydig. Maria døde av kjærlighet sorg over hva faren hadde gjort med Andrew.” Thea så alvorlig på Carter. ”Siden den gang, sies det, har Andrews spøkelse har stått i skogkanten og ventet, i håp om å treffe sin kjære igjen.”

 

Det ble en lang stillhet, og da Thea endelig sa noe, skvatt Alice som en hare. ”Du tror virkelig på den historien du!” utbrøt hun. ”Gjør jeg vell ikke det,” sa Carter sta. ”Jo det gjør du! Du har gåsehud på armene,” sa hun triumferende. Og Carter måtte innrømme at hun faktisk var blitt litt skremt. ”Har du noen gang sett spøkelset?” spurte hun. ”Nei,” sa Thea, ”men jeg har hørt sang fra skogen noen ganger. Men det er sikkert bare innbilning. Jeg mener, hvem tror vell på spøkelser?” Da Carter ikke svarte, svarte hun seg selv, ”ikke jeg i vertfall.” De utvekslet nummer og gikk hvert til sitt. Carters onkel kjørte henne til herregården, der tanten enda en gang holdt på å lage mat.

 

Etter at de hadde spist kveldsmat fulgte Carter etter onkelen inn i stua. Hun satte seg ned og kremtet. ”onkel? Har du noen gang hørt om et spøkelse som skal gå igjen her i traktene?” Hva var det med det uttrykket onkelen fikk i fjeset akkurat da hun stilte spørsmålet? Han så nesten redd ut. Så tok han seg sammen og så helt normal ut igjen. Det hadde ikke hvert lenge, men det hadde hvert der. Det redde uttrykket. Selv om han hadde prøvd å skjule det. ”Nei jeg aner ikke hva du snakker om,” sa onkelen fort. Litt for fort til å lykkes med å late som ingenting. ”Jentungen må jo nesten få vite det,” sa tanten som var kommet inn i stua. ”Få vite hva da?” sa Carter ivrig.

 

”Hvor mye av historien har du hørt?” spurte onkelen så. ”Bare det en jente fortalte meg. At en ung gutt forelsket seg i en jente som bodde her, men de fikk ikke lov av faren hennes å være sammen, så han kastet en forbannelse over gutten,” sa Carter ”Det er riktig,” sa onkelen. ”Men historien er litt ufullstendig. Jeg vil nødig skremme deg, så du trenger ikke å tro på dette, men den historien alle kjenner forteller om at spøkelset til den stakkars gutten går igjen her. Det er ikke helt riktig. For forbannelsen gjorde ham ikke til et spøkelse som aldri fikk fred i sjelen. Den gjorde ham til et menneske som ikke skulle få fred i sjelen. Den tvang ham til å få en sønn og da faren, altså gutten som forelsket seg i Maria, ble voksen, ble det sønnen hans som måtte bære forbannelsen. Og slik fortsatte det. Hver gutt har når han ble voksen måtte få en sønn som kunne bære forbannelsen videre. Så gutten som ”hjemsøker” herregården her, er et ekte menneske.”

 

Carter satt stille en stund. Dette kunne da ikke være sant? Eller kunne det? Det virket som om onkelen trodde på det i vertfall. Men hvor bodde så denne gutten da? Onkelen svarte på det uspurte spørsmålet hennes nesten før hun hadde tenkt det ferdig. ”Forbannelsen tvinger gutten til å forlate sin far og leve i skogen. Han kan heller ikke elske noen andre enn Maria, selv om hun er død for lengst. ”Det må være fælt,” sa Carter etter en liten stund. ”Å være bundet av en forbannelse på den måten mener jeg.” ”Det er nok det,” svarte onkelen.

 

Carter gikk til sengs og lå og tenkte lenge før hun la seg til å sove. Hvem var gutten? Var historien sann? Ville hun kunne finne ham? Hvordan så han ut? Var det noen måte å løse ham fra forbannelsen på? Så mange spørsmål, og ingen svar. Så hørte hun det. Svakt men allikevel tydelig nok. Sang. Den kom fra skogen, det var hun sikker på. Så gled hun stille inn i søvnen.

 

Jeg har sett henne mange ganger i det siste. Hun er akkurat så nydelig som far har fortalt meg. Jeg har sunget hver kveld for henne, men hun har aldri kommet ut til meg. Far fortalte meg at han aldri så Maria. Men jeg vet det er henne. Ingen andre kan være så nydelige. Jeg kan ikke komme nærmere huset enn skogkanten, så jeg må finne en måte å få henne til å komme til meg på. Jeg må det. Jeg kan ikke være lykkelig uten henne.

 

Neste morgen våknet Carter med en merkelig følelse. Kanskje hun begynte å bli syk? Men nei, hun trodde ikke det var det. Det var noe annet, det følte hun på seg. Men hva? Hun gikk ned og spiste frokost. Den litt sterke teen gjorde godt. Etter frokost gikk hun opp på rommet sitt igjen. Hun ble sittende å stirre bort mot skogen. Mon tro om han var der ute. Gjemt inne blant trærne. Og da visste hun hva hun ville gjøre. Hun måtte ut i skogen å prøve å finne ham. Gutten. Men hun måtte vente til det ble mørkt. Hun ville ikke at tanten og onkelen skulle oppdage henne. Og dessuten var det sikkert bare om kvelden han kom fram. Om han nå var der.

 

Dagen gikk og Carter begynte å bli rastløs. Men endelig kom kvelden. Det var mørkt og tanten og onkelen hadde lagt seg. Carter listet seg bortover gangen og ned trappen. Ut inngangsdøra og bort til den gamle låven. Nå stod hun i skyggene så hun trengte ikke å bekymre seg over å bli oppdaget. Først nå begynte hun å tenke over hva det var hun holdt på med. Hva om det var dyr der ute? Farlige dyr. Og hva om historien ikke en gang var sann? Eller om gutten var farlig? Men hun ristet alle tankene av seg og fortsatte videre mot skogen. Da hørte hun det igjen. Sangen hun hadde hørt forrige kveld. Det var det peneste hun noen gang hadde hørt. Tonene var runde og klangen var nydelig. Hun klarte ikke å skjelne ordene, men sangen smøg seg mellom trærne, husene og gresstråene og fortryllet Carter, så hun måtte minne seg selv på å gå.


 

Hun gikk i retning av lyden, og plutselig så hun ham. Hun hadde aldri sett ham før, men hun visste det var ham med en gang. Han var ubeskrivelig vakker. Håret rakk ham nesten til skuldrene og var så mørke brunt at det nesten så sort ut. Øynene var mørke og mystiske og ansiktsformen var perfekt. Huden hans var solbrun og tennene så skinnende hvite at man kunne se dem lyse i mørket. Han hadde på seg en naturhvit skjorte med posete ermer. Nederst på ermene og rundt kragen var det broderier av små blomster i blått og gull. Over den hadde han en lang vest som så ut som om den var laget av hardt skinn. Buksene hans var mørkebrune og han hadde en sort kappe over skuldrene.

 

Han smilte. Det var det nydeligste smilet Carter noen sinne hadde sett. ”Maria,” sa han. ”Endelig.” Carter var forvirret. Hvorfor kalte han henne Maria? Men så husket hun at jenta fra historien hadde hett Maria. ”Jeg er ikke Maria,” sa Carter forklarende. ”Jeg heter Carter.” ”Men,” begynte gutten. ”Du må være Maria.” Carter så alvorlig på gutten. ”Maria er død. Hun døde for lenge siden.” ”Ja, jeg vet jo at hun ikke kan ha levd evig, men det er så vanskelig å godta. Men du, du er så lik henne. Alt far har fortalt meg om hvordan hun så ut stemmer med deg. Til og med øynene.” Carter visste ikke hva hun skulle si, men det ble ikke nødvendig heller. ”Du aner ikke hvor lenge jeg har ventet på deg,” sa gutten. Øynene hans var alvorlige og stirret intenst inn i Carters. Carter var helt stum og ante ikke hva hun skulle si til ham. Hun merket ikke at hun stod med åpen munn før guttens munn lyste opp i et bredt flir og han begynte å le. Carter kjente at hun rødmet, og så ned i bakken. Det førte bare til at han lo enda mer. Så stoppet han, og tok ansiktet til Carter mellom hendene sine. Hendene hans var sterke, men allikevel varsomme. ”Du er nydelig,” visket han lavt, nesten til seg selv. ”Hvordan er det mulig å være så nydelig som du?” Det føltes nesten som om det var magi i luften og hele verden stod stille. Det eneste som betydde noe var den fremmede gutten som stod foran Carter. ”Du er pen du også,” sa Carter. Hun hørte selv hvor dumt det hørtes ut, men hun kom ikke på noe bedre å si. ”Jeg kan ikke leve uten deg,” fortsatte gutten.

 

Et rop knuste det magiske øyeblikket på et blunk. ”Carter! Carter hvor er du?” Det var tanten som hadde oppdaget at Carter ikke lå i sengen sin som hun pleide. ”Jeg må gå,” Sa hun og begynte å løpe mot huset. ”Vent!” ropte gutten etter henne. ”Når kan jeg se deg igjen?” Carter tenkte seg om et øyeblikk. ”Snart,” ropte hun tilbake til ham. Men så kom hun på en ting. ”Hva heter du?” ropte hun tilbake til ham. Han ventet litt før han svarte, ”Vladimir”

 

Da Carter kom inn i huset igjen fikk hun en bjørneklem som kunne knust metall, av tanten. ”Hvor har du hvert?” utbrøt hun bekymret. ”Nå var det rett før vi gikk ut og lette etter deg.” ”Unnskyld tante,” svarte Carter. ”Jeg fikk bare ikke sove, og så gikk jeg en tur for å få litt frisk luft.” Det virket som om tanten trodde på unnskyldningen, så Carter gikk opp å la seg igjen. Hun hadde vinduet litt åpent og kunne høre sang fra skogen. Den var enda penere nå enn før. Hun lukket øynene og sank inn i det varme halvmørket som skiller bevisstheten fra søvnen. Der virkeligheten bøyer seg og gir etter så fantasien blomstrer fritt, og der alt er mulig.

 

Neste dag forløp ganske vanlig. Tanten og onkelen sa ikke noe om den nattlige utflukten hennes, og det var hun glad for. Hun orket ikke å finne på noen skrønehistorie nå. Hun var alt for spent på om han ville være der i kveld også. Hun ville gå tidligere, og hadde bestemt seg for at hun skulle si at hun hadde avtalt med Thea at de skulle overnatte ute. Og som sagt så gjort. Klokken var 8 da Carter begynte å gå bortover mot skogen. Hun hørte ham før hun så ham. Han stod og nynnet på sangen sin. Han smilte da han så henne. Carter smilte tilbake og gikk enda litt fortere. Da hun kom frem til ham bøyde han seg frem og gav henne en klem. Det kom litt brått på, men Carter greide å hente seg inn før han så hvor flau hun ble.

 

Vladimir tok henne med seg til en liten lysning i skogen. Der satte han seg ned i gresset og så opp på Carter. ”Du må fortelle meg om deg,” sa han. Carter var ikke helt sikker på hva hun skulle fortelle, så hun begynte med å fortelle litt om moren og faren og brødrene i London, og hvorfor hun var hos tanten og onkelen. Det ble en lang stillhet etterpå, men den føltes ikke ubehagelig. Det var fint å ligge slik i gresset ved siden av Vladimir. Det var et spørsmål som brant på tunga til Carter, men ville det være uhøflig å spørre? Ville han bli fornermet? Hun tok sjansen. ”Er det noen måte å oppheve den forbannelsen din på?” spurte hun forsiktig. Det varte litt før han svarte. ”Det finnes en måte,” sa Vladimir rolig. ”Om jeg får det smykket som min fjerne slektning gav til Maria den gangen for lenge siden, og gir det til en jeg virkelig elsker, da blir forbannelsen opphevet.” ”Hvor er det smykket?” spurte Carter. Han tenkte seg litt om. ”Etter historiene som jeg har hørt fra faren min, tok Maria aldri av seg smykket. Men da faren hennes fant ut hvem hun hadde fått det av, tok han det fra henne og låste det inne i et rom, der han var sikker på at ingen ville finne det.”

 

Carter lå lenge og tenkte på det Vladimir hadde sagt. Kunne hun finne smykket? Visste onkelen eller tanten hvor det var? Ville Vladimir være fri fra forbannelsen hvis hun fant det? Hun hadde akkurat bestemt seg for å prøve å finne det da Vladimir reiste seg. ”Kom, jeg skal vise deg noe,” sa han lavt. Han tok henne i hånden og leide henne med seg. Carters hjerte banket fortere enn vanlig, da hun kjente berøringen av hånden hans mot hennes. Den var varm, og det kjentes så naturlig å holde i den. Han ledet henne gjennom skogen til de kom til enda en lysning. Da han stoppet stod de ved kanten av et lite tjern. Vannliljene på vannet var rosa og hvite, og duppet opp og ned når ett vindpust fikk vannet til å bevege på seg. Det hang en tynn dis i luften, som danset over vannflaten. Midt ute på vannet var det en liten øy så det ut som. Den var rund, og oppå var det bygget et rundt gulv av glattpolert stein. Rundt gulvet var det jern buer og opp fra buene gikk det jernstenger som laget et tak. Rundt stengene og buene snodde det seg eføy og roser. Det så ut som en liten dansepaviljong, som var som dratt rett ut av et eventyr. Fra bredden til øya gikk det en bro. Den var også laget av jern, og var smidd ganske så kunstferdig.

 

Vladimir leide Carter bort til broa og trådde forsiktig utpå. Selv om den tydelig var gammel var den enda praktfull å se på. Da de kom over på den andre siden og stod inni paviljongen stoppet Vladimir. Carter kunne enda ikke forstå hva han ville her, selv om det var et nydelig sted, som kunne passet rett inn i et eller annet eventyr. Vladimir snudde seg og så rett inn i øynene hennes. ”Vil du danse med meg?” spurte han forsiktig. Carter ble så overrasket at hun ikke klarte å få fram et ord. Hun bare nikket. Han tok den venstre hånden hennes i hans, og den høyre hånden hennes på skulderen sin. Carter klarte ikke å si noe. Fulgte bare med når Vladimir førte henne rundt på steingulvet. Det føltes som om han aldri hadde gjort noe annet enn å danse. Han var så sikker men allikevel så grasiøs og lett. Carter ble nesten missunelig når hun så på ham. Men bare nesten. Hun slappet av, og kjente hvor deilig det var å bli ført så elegant.


 

Plutselig stoppet han. Han hadde ikke sagt noe han heller, men han var jo ganske stille av seg. Eller bare sjenert? Han så på Carter med et blikk hun ikke helt klarte å tolke. Det var i vertfall glede i blikket, men det var noe annet der også. Han la fingeren over leppene sine og gikk bort til den ene buen og trakk ut en rose. Han stilte seg foran Carter og smilte. Han holdt frem rosen mot henne og sa, ”jeg elsker deg.” Så bøyde han seg frem og kysset henne. Det var bare et kort lite kyss, men det var nok til at Carter ble skjelven i knærne. Da hun så opp på Vladimir, så hun at han fortsatt smilte. Hun måtte smile hun også. Det var umulig å ikke smile, når han smilte det skjeve smilet hun etter hvert hadde sett så mange ganger. Han viste hele raden med kritt hvite tenner. Da Carter begynte å le, bøyde Vladimir seg frem og kysset henne en gang til.

 

Carter sov ute sammen med Vladimir den natta. Hun lå lenge og tenkte på alt som hadde skjedd den kvelden. Det var så mange spørsmål. Og ikke minst, ville hun klare å finne smykket? Øynene hennes begynte å gli sakte ned, og hun merket hvor trett hun var. Hun lukket øynene og sank inn i det varme halvmørket som skiller bevisstheten fra søvnen. Der virkeligheten gir etter for fantasien som blomstrer fritt, og der alt er mulig. Og snart var hun langt inne i drømmeland.

 

Da hun kom hjem til onkelen og tanten neste morgen begynte hun straks å lete etter smykket. Hun lette alle stedene hun kunne komme på, men uten resultat. Men kanskje faren til Maria hadde brukt et hemmelig rom eller noe slikt, sånn at ingen skulle finne det? Hun bestemte seg for å snakke med onkelen. Carter fant ham nede i stua, der han satt og drakk morgen teen sin. ”Hva kan jeg hjelpe deg med?” spurte han blidt da Carter kom med trappa. ”Jeg lurte bare på om du vet noe om det smykket som er i historien om Maria og Andrew?” Onkelen rynket panna og tenkte seg om litt. ”Det er da svært så fælt interessert du er i den historien da?” Carter visste ikke helt hva hun skulle svare til det. ”Jeg er bare interessert i historie, det er alt,” sa hun fort. Hun hørte selv at det ikke hørtes overbevisende ut. Men onkelen brydde seg hvis ikke med det. ”Det skal jo etter sigende ligge et sted i dette huset,” sa han. ”Men hvor har jeg ingen anelse.”

 

Dagen gikk og de endevendte huset. De holdt på å lete hele kvelden. Onkelen var hvis interessert i å finne smykket selv også. Men det begynte å bli ganske sent, og de gav opp. Carter var ganske skuffet da hun la seg den kvelden. Hun hadde håpet å finne smykket. Men dagen hadde hvert lang, og hun sovnet snart, til lyden av sang fra skogen.

 

Carter kunne lukte egg og bacon og rundstykker allerede før hun hadde åpnet øynene neste morgen. Hun hev på seg klærne, klasket noe vann i ansiktet og styrtet ned trappen. Hun var skrubbsulten, og kom på at hun hadde glemt å spise kveldsmat, så opptatt hadde hun hvert i går. Hun spiste frokosten i en fei, og var på vei ut døra da onkelen stoppet henne. ”Hvorfor har du sånt hastverk?” spurte han forundret. Det var noe med stemmen hans som var annerledes. Han hørtes nesten stolt ut. ”Ikke for noe spesielt,” svarte Carter, i sitt mest uskyldige tonefall. ”Vell,” sa onkelen. ”Du bør nok vente litt til før du går ut.” ”Å? Hvorfor det?” lurte Carter. ”Fordi,” sa onkelen med ettertrykk. ”Jeg har funnet det vi lette etter. Jeg har funnet smykket!” Det var så vidt han klarte å holde begeistringen tilbake. Carter var målløs. De hadde greid det! De hadde funnet smykket. Onkelen tok det frem og viste det til henne. Det var av sølv, og veldig pent, men noe som lignet misstenkelig på diamanter. ”Jeg vet ikke om det er ekte, før jeg har snakket med en ekspert,” forklarte han, som om han hadde lest Carters tanker.

 

”Jeg vet om noen som veldig gjerne vil ha det smykket,” sa Carter forsiktig. ”Å?” sa onkelen. ”Hvem er det?” og så måtte Carter fortelle hele historien om Vladimir og de hemmelige møtene deres. Om forbannelsen som eksisterte, og om den eneste måten å bryte den på. Det var vanskelig i begynnelsen men etter hvert gikk det lettere å fortelle, og onkelen avbrøt aldri. Tanten var også kommet for å høre på. Etter en liten diskusjon dem imellom gikk de med på å gi Vladimir smykket. Tanten syntes å synd på gutten så det var nok derfor hun ville gi det til ham.

 

Den samme kvelden gikk Carter igjen over jordet for å treffe Vladimir. Han stod på den faste plassen sin og smilte til henne. Da hun kom bort til ham bøyde han seg ned og kysset henne. Carter trakk opp smykket og viste det til ham. Vladimir gispet. ”Det er smykket!” sa han. Stemmen var full av vanntro, men hun kunne se på øynene hans, at han visste det var det rette smykket. Vladimir strakte hånden ut etter det og Carter lot ham få det. Han lot fingrene gli langs smykket og kjærtegnet det som et lite barn. Til slutt så han opp på Carter. Fingrene hans låste opp låsen, mens han enda så på henne. ”Jeg har grått tusen tårer før jeg traff deg. Jeg elsker deg,” hvisket han, og festet smykket rundt Carters hals.

 

Forbannelsen var opphevet og Vladimir kunne begynne å leve et normalt liv. Han flyttet inn hos Carters tante og onkel, som sa at han fikk bo der så lenge han ville. Siden de ikke hadde noen barn selv adopterte de ham. Carter flyttet tilbake til London, men besøkte tanten, onkelen og Vladimir så ofte som mulig. Carter hadde ingen skog utenfor rommet sitt i London. Men allikevel syntes hun hver natt, hun kunne høre Vladimirs nydelig sang, smyge seg mellom husene i byen og inn på soverommet hennes.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil