Hemmeligheten

Veldig merkelig stil, trodde ikke jeg skulle få mer enn karakteren 4- eller noe jeg, men den funka i hvert fall for læreren min :-D

Karakter: 5-

Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2009.10.27

Bella våknet tidlig. Det var første skoledag etter sommerferien. Faren ropte igjen.

-Nå må du stå opp Bella! Du kan ikke komme for sent på første skoledag.

-Jada pappa, jeg kommer straks!

Hun løftet dynen til side, og stod opp. Hun gledet seg. Det hadde nemlig vært mye snakk om en ny gutt som skulle begynne i klassen hennes.

 

Som vanlig møtte hun Angela og Alice rett utenfor porten. Bella bodde på en stor herregård omtrent to kilometer fra skolen hun gikk på. Jess, Angela og Alice var bestevennene hennes. De hadde altid gått i samme klasse frem til de begynte på videregående for nøyaktig ett år siden. Nå gikk Bella og Jessica i samme klasse og Alice og Angela gikk i samme klasse, men alle fire gikk på musikk, dans og drama linja.

 

-Hei dere, sa hun.

-Hei Isabella, sa de i kor og begynte å le.

-Ikke kall meg Isabella en gang til, greit?

-Greit ISABELLA, sa Alice og fikk latterkrampe.

 

De gikk og møtte Jessica litt lenger bort. Det første hun sa da de kom fram var:

-Har dere hørt at det skal begynne en ny gutt i klassen eller?

-Ja, svarte Bella oppgitt. Jess hadde alltid vært like guttegal. De hadde for lengst gitt opp å prøve å få henne til å tenke på noe annet enn gutter innimellom. Resten av veien til skolen snakket Jessica for det meste om pene og søte gutter. De andre var altfor trøtte til å si noe i det hele tatt.

 

Skoleklokka ringte og de skundte seg til plassene sine. Den nye gutten kom inn i klasserommet sammen med læreren. Han fikk beskjed om å presentere seg, og gjorde det. Bella var helt fortapt over hvor pen og deilig han var, så hun klarte ikke å følge med på hva han sa. Han satte seg på plassen sin. Plutselig merket Bella en hånd som vinket foran ansiktet hennes og skvatt til. Hun ble flau og så ned da hun la merke til at hun hadde sittet å stirret på den nye gutten mens han hadde prøvd å få kontakt. Han satt rett over henne.

-Hei, jeg heter Jacob, sa han forsiktig. Han hadde en utrolig fin stemme og kjempefin brunfarge.

-Hei, jeg heter Isabella, men kall meg bare Bella, fikk hun sagt. Resten av timen ble hun sittende og tvinne tommeltotter. Bella rødmet fort, og hatet det.

 

Skoledagen var over og Bella hadde blitt godt kjent med Jacob. Han virket som en supergrei fyr. Derfor foreslo hun at han kunne bli med henne hjem så de kunne fått gjort unna noen lekser, for Jacob var veldig skoleflink. Han takket ja til tilbudet og de gikk hjemover. De snakket om mye rart. Bella spurte noen spørsmål om Jacob, og han spurte noen spørsmål om henne. Sånn holdt de på annenhver gang.

 

Da Bella gikk inn porten, ble Bella stående og stirre.

-Ehm, hva er det? Spurte hun.

-Bor du der? Han var sjokkert.

-Ja, mamma arvet det etter mormor og morfar.

-Kult, sa han.

 

De gikk inn på rommet hennes. Det var stort og flott med en stor rund himmelseng midt i rommet. Veggene var hvite og rommet hadde svarte detaljer. Hun hadde en stor kontorpult i det ene hjørnet av rommet. Rundt pulten stod det fire kontorstoler.

-Hvorfor har du fire stoler? Spurte Jacob.

-Fordi vi er fire i vennegjengen, svarte hun, det er meg, Jess, Alice og Angela.

-Åja. Men kan vi gå en tur i skogen før vi gjør lekser? Jeg må fortelle deg en hemmelighet.

-Ja, okei, sa Bella. De gikk ut i skogen. Bella var ganske kjent, så hun visste at de ikke ville gå seg bort.

 

-Hva var det du ville si meg? Spurte Bella.

-Jeg har en trang til å fortelle det til noen. Men du må love å ikke si det til noen.

-Det lover jeg, sa hun.

-Det kan hende du blir redd.

-Det går bra, jeg lover.

-Okei, jeg er en varulv, sa han.

Bella stivnet, så begynte hun å le.

-Du tuller nå, ikke sant? Spurte hun halvkvalt av latter.

-Nei, jeg tuller ikke. Han var veldig alvorlig. Bella trodde fortsatt ikke på han. Hun lo og sa;

-Prøv å overbevise meg da, lo hun. Plutselig var Jacob borte, og foran henne stod det en ulv. Hun ble redd og skrek.

-Det hjelper ikke, setmmen var sint og knurrende. Den kom fra ulven. Bella reagerte. Plutselig hadde stemmen hans forandret seg. Den var blitt agressiv.

-Du var dum, Bella. Du gikk rett i fella mi. Skjønte du ikke at jeg ville gå tur fordi jeg skulle drepe deg? Varulver spiser mennesker. Jeg fikk i oppdrag å drepe deg. Fordi du lukter så godt, og derfor smaker godt. Bella skjønte at det var over. Hun kom aldri til å klare å løpe fra ham.

 

Det ble et blodbad. Jacob rev henne i filler og de andre varulvene begynte å komme. De luktet mat. Bella ble helt borte og ingen har noen gang sett henne, eller noen spor av henne. Varulvene hadde utslettet alle spor og dratt videre. Livet ble aldri det samme etter at Bella forsvant. Hun var livets solstråle.

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst