Søk i stiler
 

Ny klasse, nye muligheter


Denne fortellingen handler om en jente som flytter veldig ofte. Denne gangen flytter hun til et mystisk sted, hvor nesten ingen ønsker henne velkommen. Jeg fikk en sterk 5-er.
Sjanger:FortellingLastet opp:17.10.2009
Språkform:BokmålForfatter:Anonym
Tema:Flytting
Skole
Mobbing
Verktøy:Utskrift   Del på Facebook



Jeg satt på sofan og så på TV da jeghørte et smell fra ytterdøra. Det var nok mamma som kom hjem fra byen. Stian var den mannen hun datet for tiden. Jeg synes for en gang skyld at Stian var en grei kar. Han var ikke like tåpelig som de andre hun hadde vært sammen. Han var rett og slett kul. Jeg prøvde å bøye meg så langt at jeg klarte å se det utrolig store smilet hun pleide å ha etter en perfekt date. Jeg så henne så vidt bak hjørnet, men jeg så ikke et smil. Bare en og en annen tåre som trillet nedover kinnet hennes. Søren! tenkte jeg, hun har blitt dumpet igjen. Mamma gikk bort til speilet i gangen og tørket bort mesteparten av sminken som hadde rent. Deretter kom hun tuslende bort til meg med hodet bøyet langt ned.
Å se moren si så knust er det ikke mange som gjør, men meg derimot, ser det i hvert fall en gang i året.

Denne gangen skulle vi flytte til et sted som het Tønsberg. Dette var den sjuende gangen jeg flytta etter at jeg startet i førsteklasse på skolen. Det vil si at jeg har flyttet nesten hvert år. Jeg begynte på en måte å bli vant til det nå. Jeg var alltid den nye, hvor hen jeg var. Og det som var det verste med å flytte så mye, var at man ikke kunne knytte seg til en venn eller kjæreste. Det begynte jeg å bli skikkelig lei av. Jeg og lillesøsteren min hadde prøvd mange ganger å fortelle mamma hvor trist og ille det var for oss barna og måtte flytte så mye, men hun tenkte bare på seg selv. Hun flyttet rett og slett fra problemene sine. Hun nektet for det, men det var det hun gjorde.



Det var første dagen på den nye skolen og solen skinte som aldri før. Mange elever satt og snakket i store og små grupper rundt om kring i skolegården. Det var cirka 20 trappetrinn opp til en stor svart dør som tydeligvis var hovedinngangsdøren. Jeg hadde gått opp noen få trappetrinn da en jente tok meg i armen.
- Hei på deg, sa hun. De nydelige hvite tennene hennes lyste i mot meg. Hun og jenta hun satt ved siden av smilte til meg.
- Hei, svarte jeg tilbake, med et like fint smil.
- Er du ny på skolen her? Har ikke sett deg før.
- Jeg er ny, ja, svarte jeg. Jeg fortsatte å gå oppover trappen. Jeg ville ikke vise dem at jeg var desperat etter å få nye venner.
- Så stilige sko du har. Hvor er dem kjøpt? Sa den samme jenta.
- Takk, kjøpt dem på DNA. Hun synes jeg hadde fine sko. Eller var det bare noe hun sa for å bli bedre kjent med meg? Det spilte ingen rolle, positivt var det uansett. Nå gikk jeg saktere opp mot døren. Ventet liksom på at hun skulle løpe etter meg og ta følge opp til timen. Akkurat i det jeg skulle snu meg for å spørre om vi skulle ta følge opp, ringte det inn.
- Vent! Ropte hun etter meg. Hun gikk ned fra benken hun satt på, og kom bort til meg. – Jeg heter Anne, sa hun, og jeg vil ta følge med deg til timen. Hun så spørrende på meg, så litt ned i bakken og begynte å le.
- Jeg heter Mie og vil også ta følge meg deg. Vi begynte å le. Vi hadde blitt venner allerede. Bare av å se på henne, så jeg en snill og utrolig kul jente. Dette kommer til å bli en av de beste årene jeg har hatt på lenge.

Da jeg og Anne kom inn i klasserommet, var det som å komme inn i en ond sirkel. Hele klassen så på meg og hvisket til sidemann. Det ene onde blikket etter det andre. Jeg skulle til å snu meg til Anne, men hun var borte. Jeg følte meg helt alene. Klasserommet ble større og større, mens jeg ble mindre og mindre. Jeg hørte noen gutter nederst i klasserommet som begynte å le. De lo og lo veldig høyt. Han ene snudde seg til jenta som satt ved siden av dem. Han hvisket noe, men jeg så ikke hva. Hun så på meg og begynte å skratle. Hun slo seg på beinet, og klarte ikke å stoppe. Jeg ble redd. Jeg så ned på klærne og skoene mine, men ingenting var så rart at man måtte le av det. Jeg løftet blikket mitt opp fra klærne til ansiktene som lo. De hadde vist bare ledd mer da jeg så ned. En dame tok meg på skuldrene så jeg skvatt.
- Beklager hvis jeg skremte deg, sa damen som sto bak meg. Det var læreren deres. Og min, selv om jeg ikke følte det slik akkurat da. Jeg smilte til henne og sa det gikk greit. Da jeg snudde meg til klassen igjen, var det ingen som lo. Alle hadde reist seg ved pulten og sto klar for å hilse på læreren. Det var helt stille. Kunne hørt en nål dette i bakken. Jeg gikk bort til den pulten midt i klasserommet som var leding. Jeg kjente mange blikk som fulgte meg. ”For en hyggelig klasse” tenkte jeg i det jeg satte meg ned på stolen.

Timene og skoledagen var over for i dag. Jeg hadde ikke sett mer til Anne. Hun hadde bare blitt borte. Jeg lurte på om det var noe galt med meg. Og hvorfor hadde alle ledd av meg? Denne skolen var noe for seg selv. Jeg har vært i mange klasserom, så jeg viste hva jeg snakket om, men denne klassen var den verste. Jeg hadde aldri fått så stygge og onde blikk før. Hvordan kan de dømme meg uten å kjenne meg?

Alarmen på mobilen ringte, men jeg var allerede våken. Jeg så ut av vinduet. Solen skinte i dag også, men ikke like mye som i går. Jeg kunne så vidt se litt av skolen fra vinduet mitt. Ikke akkurat et bra syn, vil jeg si. Jeg dro på meg klærne mine og tok en brødskive i munnen. Mamma hadde dratt på jobb alt, og lillesøsteren min var hos faren sin.


Da jeg var på vei til skolen, så jeg de to guttene som hadde ledd av meg. Det så ut som de var bestekamerater. Jeg prøvde å gjemme meg for dem. Litt lenger opp i gaten sto det tre jenter og ventet. Det var to fra klassen min og en til jeg ikke hadde sett før. Guttene gikk til dem, og ga alle tre en klem. Jeg kom fram fra buskene jeg hadde gjemt meg i, og gikk sakte etter dem. Jeg ante fred og ingen fare helt til jeg hørte noen hvisket bak meg. Jeg hadde ikke hørt noen nærmet seg. Etter fem sekunder kjente jeg en arm i nakken min. Jeg rakk ikke å reagere før den ene armen var godt plassert rundt munnen og den andre rundt livet. Jeg fikk helt panikk. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. En guttestemme ropte til de som gikk foran.
- Hei dere! Nå har vi henne! Alle fem snudde seg nesten likt og kom løpene til oss. Det var garantert planlagt, for alle var der i løpet av et sekund og viste nøyaktig hva de skulle gjøre.
- Yes! Sa den ene gutten andpusten, dere er gode. Jeg så forskrekket rundt meg. Prøvde å si noe, men klarte det ikke. Gutten som holdt rundt meg, hvisket noe i øret mitt.
- Hvis du sier dette til noen, kommer vi til å drepe deg. Etter at han hadde sakt det, la han meg ned på bakken. Jeg skrek og skrek, men ingen hørte meg. Jeg prøvde og vri meg unna, men de holdt for stramt. En av guttene så meg inn i øynene og smilte. Ikke et vanlig du-er-snill-smil, men et ondt smil full av hat. Han tok sats og dundret benet sitt i ryggen min. Jeg skrek. Tårene sprutet ut. Det var som en foss. Han sparket igjen, og igjen. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg klarte ikke bevege meg. Det gjorde vondt. Ubeskrivelig vondt. Ikke bare i ryggen, men også i hjerte. Det var som å knuse meg med en diger hammer. Jeg var også livredd. Ingen hadde gjort noe som det mot meg før. De kjente meg ikke engang.
De tre jentene som hadde sett på, begynte å gå. De sa noe om at skolen hadde startet. Fikk det ikke helt med meg, for jeg hadde mer enn nok å tenke på. Gutten som holdt rundt meg og munnen min slapp. Det var som om jeg kunne puste igjen. Alle sammen gikk. Uten å si noen ting. Jeg lå igjen på bakken med smerter i hele kroppen. Klarte nesten ikke bevege meg.

Jeg kom til skolen når andre time startet. Læreren kom bort til meg å spurte hvor jeg hadde vært. Jeg svarte nølende at jeg hadde forsovet meg. Gutten som hadde sparket meg, satt bare to pulter ved siden, og hørte alt. Når læreren hadde gått, så han på meg og vise tommelen opp. Han sa ikke noe, og smilte gjorde han heller ikke.

Jeg fikk en lapp på pulten. Jeg så ikke hvem den kom fra eller hvor. Den bare lå der helt plutselig. Jeg kjente at jeg skalv i hele kroppen når jeg åpnet den. Det sto: Møt meg i gangen. Jeg så rundt meg. Ingen så på meg og ingen gikk ut. Jeg sa til læreren at jeg måtte på do. Så gikk jeg ut. Det var ingen å se. Bortsett fra en lapp som hang på veggen utenfor klasserommet. Der sto det: Gå ut av gangen og alle trappene opp til loftet.  Jeg så meg litt rundt, og gikk mot døra i gangen. Bak den døra var det mange trapper som gikk opp og ned. Jeg startet å gå oppover. Så tenkte jeg ”hvorfor i all verden gjør jeg dette? Jeg kan jo gå til rektor i stede. De ser meg ikke her uansett”. Jeg løp ned de trappene jeg hadde gått opp, og inn i gangen igjen. Jeg løp som bare det mot døra på andre siden av gangen, men i det jeg løp forbi klasserommets dør, gikk den opp. Der sto de samme guttene og ”ventet” på meg. Jeg kjente gråten komme rasende ut av meg, og klarte ikke tenkte. Det krydde av dem overalt. Det føltes som om hele klassen ville drepe meg.


De klarte å dra meg opp på loftet hvor de misshandlet meg. De hang meg opp i taket etter armene og slo og sparket meg. De hadde med seg en cola som de helte over meg. Jeg var livredd. Den følelsen jeg hadde da, var den verste jeg noen sinne hadde hatt. Jeg hadde vondt i hele meg. Det var som om noen hadde stukket en kniv i hjertet mitt. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Det var så mange av dem overalt. De bant beina mine fast i hverandre og lot meg henge der.
Etter rundt en time kom to av guttene opp igjen og bant meg opp. Jeg var sei og klissete etter cola.

Siste timen var over da jeg kom ned. På veien ut av skolegården møtte jeg på Anne.
- Hei! Hvor har du vært? Spurte jeg. Jeg var glad for å se henne.
- Hei, ingen steder, svarte hun raskt. Bli med meg. Fort! Jeg så på henne rart, men jeg fikk ikke øyekontakt. Hun så stressa ut. Jeg prøvde mange ganger å spørre om hva det var, men hun sa bare at vi måtte skynde oss.
- Hvor skal vi? Sa jeg.
- Til meg, jeg må vise deg noe, svarte hun. Denne gangen så hun meg i øynene. Jeg så at hun hadde grått. Det var til og med en ny tåre på vei.

Da vi kom inn i huset hvor Anne bodde, viste hun meg en artikkel i lokalavisen hvor det sto om en jente som het Amy. Hun hadde blitt misshandlet så mye på skolen at hun nå gikk på privat skole og gikk til psykolog hver dag. Hun hadde blitt misshandlet av elever på skolen så mye at hun hadde vært igjennom to selvmordsforsøk, men blitt reddet i siste liten. Etter å ha lest alt sammen, så jeg opp på Anne. Hun så meg inn i øynene og sa:
- Den jenta var bestevennen min. Hun var ny på skolen. Akkurat sånn som deg. Jeg har sett at du har vært deprimert og alltid hatt vondt her og der. Så jeg trodde kanskje…
- Har du vist om dette så lenge uten å si noen ting? Avbrøt jeg henne. Jeg hadde blitt lei meg og sint samtidig.
- Ja, jeg har vist om det, og jeg har sakt fra til lærerne, men de har ikke trodd meg! Og jeg var på politistasjonen i går, men de hadde så mye å gjøre. Jeg lover, Mie, jeg gjør alt for og ikke miste deg også, svarte hun på en måte som jeg trodde henne med en gang. Jeg ga henne en kjempestor og varm klem, så på henne og smilte.
- Takk.

Dagen etter gikk begge to til politistasjonen. Anne fortalte om historien om Amy, og jeg fortalte min historie. Politiet hørte på oss og sendte ut en bil for å snakke dem det gjaldt. De ble avhørt på skolen og saken ble meldt til barnevernet. Etter dette har det ikke skjedd noe lignende på den skolen igjen.


Denne fortellingen er basert på et dikt som heter: Ble du mobbet, lille Amy?


Kommentarer fra brukere


En gang i blant skrives det kommentarer som mangler seriøsitet eller som ikke har noe med oppgavens tema å gjøre. Hjelp oss å rydde! Klikk 'varsle' nederst til høyre på de meldinger du mener må bort. Så fjerner redaksjonen kommentarene etter hvert.

RetroGirl
02.08.2011 17:02

Bra!
0
anbefalinger
Denne stilen var grei, men de blir mye oppramsing på slutten og desuten er den helt surrealistisk. Ho blir misshandla så brutalt, og så klarer ho å gå på timen rett etterpå.Ikke mulig! Men ellers var den fin.


Legg inn en melding!
Obs! Meldinger som ikke omhandler oppgavens innhold slettes. Det samme gjelder meldinger uten stor grad av saklighet.
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)





På forsiden nå!

Lyktes med Shakira-fleipen

Torsdag skal Shakira angivelig ha blitt mor til en liten gutt, hevdet kjæresten og toppfotballspilleren Gerard Pique - og lyktes med Twitter-spøken.

Les hele saken

   

Holmes tas av tidlig

Katie Holmes opplever nå at teaterforestillingen som er hennes første store oppdrag etter skilsmissen fra Tom Cruise, blir tatt av - svært tidlig.

Les hele saken







 
Req.time: 0.037 sec - 1 pageviews