Jeg kjenner denne kraften overmanne meg
idet jeg legger meg bakover, prøver å slappe av.
Hente styrke fra en annen verden kanskje.
Akkurat i det jeg blir sugd ned i fordervelse, depresjon, angst;
med armene vridd bakom ryggen,
kneblet og bundet, torturert og straffet.
Kommer mamma inn i rommet,
spør et spørsmål fra virkeligheten
som vagt når trommehinnen i venstre øre.
Irritasjonen over og ikke kunne få være alene
i en slik pine gir meg styrke.
Jeg reiser meg opp i sittende stilling,
bjeffer noe til henne som svar
og kjenner varmen strømme gjennom nakkebåndene,
opp i ansiktet.
Idet hun går, kjenner jeg lettelsen
over at hun kom; lettelsen over å ha blitt røvd vekk
fra den verdenen jeg er så bundet til;
den andre verdenen, dimensjonen, speilbildet.
Jeg drar styrke fra den, idet jeg snur meg over på siden
og går inn i drømmen.
Enda noen dager til uten frykt og depresjon.