Ser du meg?
Jeg kommer på skolen, prøver å smile, prøver å være glad
Men innvendig skriker jeg.
Kan du høre meg rope?
Jeg er ikke med i samtalene deres, jeg klarer ikke,
men later som jeg lytter.
Kan du se meg bli fjernere?
Jeg prøver å ta ordet, og blir stadig tråkket på
Men ingen merker noe.
Kan du ikke se meg lide?
Jeg er ikke glad i meg selv, prøver å like mitt utseende
Men depper likevel.
Kan du se de store klærne?
Jeg elsker mat, og spiser til jeg sprekker
Men det blir ikke værende.
Kan du se at jeg blir tynnere?
Jeg må spise middag så ingen blir mistenksomme
Men jeg går alltid på do rett etter.
Kan du høre lydene?
Jeg blir ikke gladere av dette og jeg depper
Men likevel fortsetter jeg.
Kan du se at jeg er ulykkelig?
Kan du merke at jeg blir borte?
Jeg forsvinner, sakte men sikkert.
Ingen ser meg.
Ingen så meg.
Jeg vil ikke være til lengre, vil bare forsvinne.
Men sykdommen bestemte det før jeg visste ordet av det.