Søk i stiler
 

Vendepunktet


En novelle om en jente som har blitt stemplet som dum. Novella er skrevet etter inspirasjon av et bilde.

Skrevet på VG1.

Sjanger:NovelleLastet opp:27.04.2009
Språkform:BokmålForfatter:Anonym
Tema:Selvfølelse
Verktøy:Utskrift   Del på Facebook
Bilder: Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.



- Inspirert av bildet Natt, 1916 s. 39 i Panorama

 

Jeg slukket lyset. Klokken var halv to på natten og resten av huset var stille. Jeg tok frem boken min fra under senga.Tittelen lyste ut mot meg, ”The Pendragon Cycle” sto det med skinnende blå bokstaver. Jeg åpnet boka og begynte å lese på side 114. Tiden gikk fort, noe den alltid gjorde når jeg lå våken. Jeg elsket det. På skolen hadde jeg ikke denne friheten. Jeg fikk nemlig diagnosen dyskalkuli på barneskolen. Nå gikk jeg i tiende klasse og hadde fortsatt det samme stempelet. Jeg orket ikke mer, jeg ville ikke lenger være den dumme i klassen. Jeg hadde aldri fortalt det til noen, men jeg hadde bestemt meg for at tiden var inne. Tiden var inne for at jeg skulle vise dem den virkelige Maria.

 

Jeg sto opp tidlig følgende morgen. Visste jeg hadde en lang dag foran meg. I dag var dagen for framføringen. Framføringen jeg hadde gått og gruet meg til i hele år. Hver enkelt elev skulle lese opp noe de hadde skrevet selv og den beste av oss skulle meldes på en skrivekonkurranse. Jeg hadde skrevet en del før, men jeg var redd for å dele tankene mine med andre. Redd for at jeg skulle bli stemplet som dum en gang til.

 

“Nei, de får ikke ta fra meg dette” hvisket jeg halvkvalt ved frokostbordet. Jeg bet tennene mine sammen og leste over fortellingen min en gang til. Den handlet om en jente med spiseforstyrrelser. Jeg var ganske fornøyd med den, men var redd den skulle være for komplisert for klassen. Jeg klemte arkene sammen i hånden min og kjente hvor klam jeg var i håndflaten. Så slengte jeg sekken på ryggen og gikk mot døra.

 

Ute var det merkverdig stille, som om hele verden hadde stoppet opp for dette ene øyeblikket. Det var ikke en eneste sjel å se på veien min bort til skolen. Tiden gikk sakte. Da jeg hadde kommet frem til skolen, hadde jeg enda en halvtime før jeg måtte gå inn. Jeg gikk bort til en av huskene og gynget sakte frem og tilbake. En fugl brøt stillheten, og plystret forsiktig. Jeg kjente jeg ble irritert og fuglen så plutselig trist ut. Sangen stoppet brått.

 

Sakte begynte jeg å bevege meg mot den store hvite bygningen. Den så skremmende ut. I det jeg gikk gjennom dørene, følte jeg at jeg hadde ankommet en rettssal. Jeg gikk mot min egen skjebne. Men hvilken dom skulle jeg få? Jeg følte at folk stirret på meg. Kanskje de visste? Nei, hvordan kunne de det? Det var min hemmelighet, som jeg nå skulle fortelle i full offentlighet. Jeg kjente halsen min var tørr, og hvordan arkene i hånden min ristet. En liten stund vurderte jeg å bare snu. Men jeg kunne ikke. Dette var mitt øyeblikk.

 

Korridorene minnet meg om et sykehus. Veggene var hvite og folk sprang forbi meg helevtiden. Et evig mas… En rød dør sto foran meg. Jeg så på klokken og la merke til at jeg hadde kommet fem minutter for sent. Jeg banket forsiktig på og åpnet deretter døra. 27 elever stirret på meg med nysgjerrige øyne. Jeg satte meg ned i et hjørne og ventet. Visste det var min tur til å presentere snart. Da læreren ropte meg opp, kjente jeg likevel at det ble tyngre å puste. Jeg gikk frem og kjente det skalv i hele meg. Dette var mitt øyeblikk. Blikket falmet og jeg kunne ikke skille elevene fra hverandre lenger. Så jeg så ned på fortellingen min og begynte å lese. Jeg skalv i stemmen og det føltes ut som om jeg aldri ble ferdig. Tre minutter etterpå så jeg opp. Ingen respons.

 

Jeg kjente jeg falt. Noen minutter senere våknet jeg opp hos helsesøsteren. Elevene sto rundt meg i en klynge. De snakket alle i kor. Mange spurte om det gikk bra med meg, men jeg klarte bare å få med meg to ord, «du vant!». Men det lød så fjernt ut. Som i en drøm. Jeg reiste meg opp og gned meg i øynene. Så hørte jeg en stemme til. Det var læreren min. «Kan du tenke deg å representere oss i skrivekonkurransen Maria? Jeg synes fortellingen din var fantastisk». En tåre rant nedover kinnet mitt. Jeg gikk ut i korridoren og så meg rundt. Alt var annerledes. Jeg så ut vinduet og la merke til fuglen jeg hadde sett tidligere. Men den så lykkelig ut nå, som om den visste hva som hadde skjedd. Jeg gikk ut og satte meg på husken igjen. Men denne gangen reiste jeg meg opp og husket fort frem og tilbake. Så hoppet jeg. Jeg kjente luften sved i øynene, men det føltes godt. Det var over nå. Dette var mitt øyeblikk.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet


Kommentarer fra brukere


En gang i blant skrives det kommentarer som mangler seriøsitet eller som ikke har noe med oppgavens tema å gjøre. Hjelp oss å rydde! Klikk 'varsle' nederst til høyre på de meldinger du mener må bort. Så fjerner redaksjonen kommentarene etter hvert.

Per Johnsen
05.05.2009 21:32

Bra!
2
anbefalinger
Dette her var skikkelig saker.
Jævla bra skrevet, syns i grunn du er veldig god.
Stå på  Wink ;-\)


Legg inn en melding!
Obs! Meldinger som ikke omhandler oppgavens innhold slettes. Det samme gjelder meldinger uten stor grad av saklighet.
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)





På forsiden nå!

Lyktes med Shakira-fleipen

Torsdag skal Shakira angivelig ha blitt mor til en liten gutt, hevdet kjæresten og toppfotballspilleren Gerard Pique - og lyktes med Twitter-spøken.

Les hele saken

   

Holmes tas av tidlig

Katie Holmes opplever nå at teaterforestillingen som er hennes første store oppdrag etter skilsmissen fra Tom Cruise, blir tatt av - svært tidlig.

Les hele saken







 
Req.time: 0.013 sec - 1 pageviews