Søk i stiler
 

Forfatterportrett av Jens Bjørneboe


Livet og forfatterskapet til den norske forfatteren Jens Bjørneboe.
Sjanger:BiografiLastet opp:08.04.2009
Språkform:BokmålForfatter:Anonym
Tema:Jens Bjørneboe
Verktøy:Utskrift   Del på Facebook
Bilder: Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Kristiansand. Året er 1920 og skipsrederfamilien Bjørneboe får sitt tredje barn. Han kalles opp etter konsulen, Ingvald Bjørneboe. Lite visste de at Jens Ingvald Bjørneboe skulle bli en av etterkrigstidens mest omtalte og utskjelte forfattere. Han vokste opp i økonomisk trygge omgivelser, sammen med sin dominerende mor, Anne Marie (kalt Maja), sine to søsken Ole Andreas og Eva, og sin far, Ingvald. Som barn var Jens ofte syk. Allerede før han fylte ett år, ble han rammet av en dobbeltsidig lungebetennelse som nesten tok livet av ham. I gjennom hele oppveksten fikk han stadig vekk både lungebetennelse og tarmkatarr.  Dette var i midlertidig ikke noe som preget humøret hans. Som guttunge fremstod han som blid og fornøyd. Han hadde et eksotisk utseende; mørke, uregjerlige krøller, store brune øyne og gyllen hud.

 

All sykdommen førte til at han var mye alene som barn, og i en alder av femten ble han sendt til et rekreasjons hjem hvor han ble et helt år. Det at han var mye alene satte selvfølgelig spor. Det Bjørneboe beskriver i diktet ”Barndom” er tydelig bygd på hans egne erfaringer som barn;

 

”langt borte kan jeg høre dagen gå
Jeg har hatt feber lenge og jeg tror
at jeg fikk frukt av noen voksne tanter
som var alvorlige med kåpe på.”

 

Men, om han var mye alene, var han ikke mye redd. Det er flere historier som bekrefter dette. For eksempel den gangen broren skjøt et egg av hodet hans (Ola Anders hadde akkurat fortalt om Wilhelm Tell), eller den gangen han fikk Carnegies heltemedalje for å ha reddet et annet liv. Da han var femten år dro han og en kamerat på skitur hvor kameraten plutselig ble tatt av et snøskred. Bjørneboe lyktes heldigvis i å grave frem kameraten og reddet dermed livet hans.

 

Etter endt folkeskole begynte Jens ved Kristiansand katedralskole. Han hadde lest mye Nietzsche i den perioden han var syk, og det ga seg uttrykk i både oppførsel så vel som tankegang. Han var nok ingen enkel elev å ha i klassen, han var intellektuelt svært moden for alderen og det lot han lærerne få merke. Rebellen i Bjørneboe begynner å ta form. Spesielt fikk tysklæreren gjennomgå. Han var utdannet prest, men han hadde en svakhet for alkohol, noe Jens ikke lot gå ubemerket hen; 17.mai troppet han opp med en fane hvor tysklæreren er avbildet på guttedoen med en bayer i hånden…

 

Jens ble etter dette utvist og deretter overført til en pensjonatskole i Flekkefjord. Også her kommer han i konflikt med autoritetene. Først endte han opp i fyllearresten 17 år gammel, festingen fortsatte og i februar 1939 ble han dømt for utukt mot en jente, som ennå ikke hadde fylt seksten. Utukten var kanskje ikke av den alvorligste sorten, men jenta (som i utgangspunktet var sammen med en av kameratene til Bjørneboe) likte forståelig nok ikke at det var Bjørneboe som i mørket krøp under dynen hennes i stedet for kjæresten. Igjen blir Bjørneboe utvist fra skolen. Kanskje er denne hendelsen årsaken til at det ikke fortelles om noen form for seksuelle eskapader på lange tider etter dette? Hendelsen satte i hvert fall spor, gjennom jungmannen forteller han historien i romanen Jonas drøye femten år senere.

 

Jens fikk endelig tatt artium i Oslo samme våren som krigen satte inn (1940). De to påfølgende årene studerer Bjørneboe ved ”krigsakademiet”. Dette akademiet var mer eller mindre det samme som kunstakademiet, men det var godkjent av tyskerne (derav navnet). I 1943 ble han innkalt til arbeidstjeneste i regi av tyskerne, noe som fører til at Bjørneboe tar skiene fatt og rømmer over til Sverige. I Stockholm blir han en del av den kristen- antroposofiske kretsen. Spesielt lar Bjørneboe seg fascinere av Rudolf Steiner. Ikke bare blir han kjent med Rudolf Steiner i dette miljøet – han møter og så sin fremtidige kone, Lisel Funk.  Etter krigen er over gifter de seg og flytter tilbake til Norge. Bjørneboe fortsetter å male noen år til, og i 1946 holder han en separatutstilling i Kristiansand. Utstillingen får helt greie kritikker. Bjørneboe hadde helt klart et talent som maler, men han følte ikke at han fikk utløp for tankene sine. Alle tankene han hadde om de ulike sosiale, psykologiske og politiske problemene som opptok ham.  Av overskuddet etter Kristiansand utstillingen kjøpte Jens sin første skrivemaskin, han får antatt en kronikk i Aftenposten i 1947 og ballen begynner å rulle.

 

I første omgang baserer Bjørneboe seg på å skrive reisebrev for Aftenposten.  Etter hvert begynner tanken om å utgi noe mer å melde seg, han begynner å arbeide på romanen ”Hertug Hans”.  Jens møter motstand, det viste seg at det ikke var en enkel sak å få antatt en roman. Etter gjentatte avslag gir Bjørneboe opp romanen og prøver seg heller på dikt, nærmere bestemt sonetter. En kald natt i 1949 skriver han sonettene ”Høst”, ”Barndom”, ”Ynglingen” og ”Emigranten”. Dagen etter går han til sin fetter Andre Bjerke, som etter å ha lest de, spør om han kan trykke de i ”Ordet” (Bjerkes eget riksmålorgan). Etter at diktene ble publisert i 1950, leverte Bjørneboe diktsamlingen ”Dikt” til Aschehoug. Den ble antatt, for så å bli utgitt i 1951. Men, det var også en annen viktig ting som skjedde i 1950; Jens begynte ved Steinerskolen.

 

Jens Bjørneboe jobbet ved Steinerskolen i syv år. Disse årene var preget av hardt arbeid - Bjørneboe kjørte en streng disiplin med seg selv, men det var nok i disse årene han hadde det best. Det var i denne perioden han skrev Jonas (1955), en bok som de aller fleste kjenner til.  Lisel hadde alltid vært påpasselig med alkohol ovenfor Bjørneboe – hun visste at han som alkoholiker ikke tålte en dråpe. Så da Lisel reiser på rekreasjon for et år, ser alkoholikeren i Bjørneboe sitt snitt til å komme frem. Det ble etter hvert mer fest enn arbeid, en kan vel si at festen endte opp som arbeidet, festen førte i hvert fall til at han mistet stillingen ved Steinerskolen. Mange tenkte nok at skrivingen hadde gått til hodet på ham, og at nå ville leve ”det søte liv,” være en ”bekymringsløs bohem”. Det var nok ikke hele årsaken, han hadde holdt seg unna alkohol i hele ekteskapet sammen med Lisel, han hadde jobbet hardt – holdt seg i skinnet. Kanskje var det de gamle demonene som dukket opp – katteskrikene?

 

Etter Jonas kom ”Under en hårdere himmel”. Bjørneboe fikk så mange reaksjoner i form av trusler og hat -brev at han tilslutt rømte landet. Etter et års tid i Italia vender Bjørneboe nesen hjemover, han hadde skrevet et par gode satirer, bl.a. ”Vinter i Bellapalma”. Han hadde kommet seg opp av kjelleren igjen.

 

I 1959 måtte Bjørneboe sone en gammel promilledom. Å putte Bjørneboe i fengsel fikk selvfølgelig konsekvenser. Turen bak murene resulterte i at Bjørneboe skrev en artikkelserie om det norske fengselsvesenet i Dagbladet, som skapte store diskusjoner. Romanen ”Den onde hyrde” og teaterstykket ”Til lykke med dagen” ble også til på bakgrunn av fengselsoppholdet. Det samme året møter han også Tone Tveteraas som blir hans kone nummer to. Det femtenårige ekteskapet med Lisel viste seg å bli barnløst, det ble ikke ekteskapet med Tone; sammen fikk de tre døtre. Den første kom nesten før de rakk å gifte seg, noe som var ganske oppsiktsvekkende på den tiden. Den lille familien flytter inn i et ubeboelig hus på Enebakk. Takket være sine sløydkunnskaper får Bjørneboe gjort det levelig. Fra kjøkkenvinduet hadde de utsikt til det stedet den norske forfatterinnen Ragnhild Jølsen, ble funnet død av forgiftning trettitre år gammel. Slik blir ”Drømmen om hjulet” til. Etter ”Drømmen om hjulet” begynner den virkelige harde kampen for Jens; han begynner på ”Frihetens øyeblikk”, den første av tre romaner som til sammen utgjør ”Bestialitetens historie”. De første årene på Enebakk sammen med Tone og familien fortoner seg svært rolige for Jens. Han har noen fyllekuler i Oslo, men fokuset hans ligger i forfattergjerningen, oppussingen av huset og hos familien. Men, han er også preget av mye gjeld. Han skylder i overkant av 100 000 kroner. Bjørneboe er overarbeidet, fysisk og psykisk utmattet. Han er sliten av å tigge penger hos forlagene. 

 

8. oktober 1966 kommer ”Uten en tråd” ut. Etter tre dager blir boken inndratt og forbudt. Ingen vet hvem forfatteren er. Dagbladets reporter, Michael Grundt Sprang, sporer opp den skyldige - det er Jens Bjørneboe. Ingen av de nærmeste rundt Bjørneboe hadde trodd at det var ham, til og med ikke hans kone visste om boken, når skulle han hatt tid til å skrive den? Bjørneboe hadde skrevet romanen på tre- fire dager med det formålet å tjene penger. Forlaget Scala hadde på midten av sekstitallet gjort penger på pornografisk litteratur. Dette ønsket Bjørneboe og utnytte – han trengte pengene. Derfor gjorde Jens en avtale med forlagssjefen om å få skrive en roman anonymt. Igjen må Bjørneboe ta opp kampen med det norske rettsvesenet. Rettssaken pågår i første omgang de to første ukene i juni i 1966. Både Bjørneboe og forlagssjefen Berg blir dømt. Dommen ankes så til høyesterett, også her blir begge dømt. Bjørneboe rakk derimot å gjøre så mye narr av norsk rettsvesen, at han tok nok ikke dommen som et nederlag.

 

Arbeidet med å skrive ”Frihetens øyeblikk” hadde nok tæret på Bjørneboe, selv sa han i et brev til Harald Grieg 25. august samme år;

 

”Aldri noen gang har jeg vrengt meg selv så fullstendig ut-inn i et arbeide.”

 

Disse årene hadde Bjørneboe også fått antatt en rekke skuespill, og dette var nok med på å holde ham oppe mens han arbeidet med ”Frihetens øyeblikk”. Selv om han er utslitt og tappet for krefter gir ikke Bjørneboe seg med ”Frihetens øyeblikk”, han har materialet til oppfølgeren klart og setter i gang november samme år.  Denne boken sliter på Bjørneboe i enda større grad enn forgjengeren. I et brev fra denne tiden skriver han;

 

”Maven er ødelagt, all mat smaker som lort, arbeidsevnen er lik null, og nettene er preget av dødsangst, krigsangst og drømmer om fengsler og fangeleirer. Det er riktig hyggelig å råtne opp på denne måten…”

 

Kruttårnet” kom ut året 1969. Bjørneboe som tidligere hadde uttalt at ”om han ble ferdig med denne boken skulle han aldri skrive annet enn lovsanger og hymner”, føler seg allikevel ikke ferdig. Arbeidet med triologiens tredje bind, ”Stillheten”, tar fatt. De siste årene hadde Bjørneboes liv igjen vært svært farget av et høyt alkoholkonsum, i tillegg til noen kraftige anfall av depresjoner. Dette var jo noe som hadde preget ham hele livet, og nå blomstret de virkelig opp igjen. I tillegg til depresjonene, ble Bjørneboe nå også rammet av maniske anfall. Bjørneboe kunne bli borte i dagevis uten å huske noen ting da han kom til seg selv igjen. Dette skjedde blant annet mens han arbeidet med ”Haiene”, da rotet han nesten bort manuset underveis. Februar 1974 leverer han manuset, deretter går han igjen på en fyllekule.  Enden på visa er at han blir innlagt ved Blå Kors for å få bukt med alkoholproblemene. Han og Tone beslutter å flytte fra hverandre, det omflakkende og ustabile livet til Jens ble for mye. Det neste året bor Bjørneboe i Oslo. Selv om han har vært til behandling, blir alkoholikeren i ham desto mer tørst, og de maniske periodene enda hyppigere. Han tjente mye penger på ”Haiene”, og noen av dem kjøper han huset på Veierland for. Han trengte å komme seg bort fra byen. Få ting litt på avstand. Bjørneboe klarer det ikke. Sommeren 1975 blir han hentet av ambulanse og kjørt til Tønsberg sykehus. Han har kraftige indre blødninger. Om han ikke slutter å drikke vil han dø.

 

Bjørneboe beslutter at nå skal han virkelig slutte med drikkingen. Han skriver diktet ”Farvel, bror alkohol” som trykkes i Dagbladet den påfølgende julen. Det er ingen som tar ham på alvor, men, Bjørneboe gjør faktisk alvor av det; han kutter drastisk ned på drikkingen.  Det er bare det at alkoholen viser seg å være sterkere enn han hadde trodd, den sniker seg sakte men sikkert tilbake i livet hans.

 

Samtidig som alkoholforbruket økes, økes også inkassokrav og regninger. Gammel gjeld må betales. I tillegg til dette har han fått beskjed om at han har fått skrumplever. Skrumplever som han ikke vil komme til å overleve. Like før han dør, er han sammen med sin nevø, Sven Kærup Bjørneboe, i Oslo. Nevøen opplevde ham som rastløs, han var svært beruset og han hadde tydelig store smerter, allikevel mente han ikke at det var noe som tydet på at han planer om å ta sitt eget liv. Nevøen forlater ham og Bjørneboe reiser alene hjem til Veierland.

 

To dager senere, niende mai 1976, blir han funnet hengt.

 

Mens han levde, så levde Bjørneboe til det fulle. Han svelget på ingen måte noe som helst rått – han var opptatt av å gjøre seg opp en mening basert på egne erfaringer. Dette kommer frem i alle de litterære tekstene hans. Han oppfordrer leserne til å tenke selv, til å stikke hull på ting, til å stille spørsmål. Bjørneboe tok aldri på noe tidspunkt et politisk standpunkt ut ifra de politiske partiene - han var selverklært anarkist.

 

Det er spekulert mye i hvorfor Bjørneboe valgte å ta sitt eget liv. Mange har forherliget det - kunstneren som led så mye at han ikke orket mer av alt det vonde her i verden, kunstneren som ble så deprimert at han i tungsinn og desperasjon hengte seg. At Bjørneboe led er det ingen tvil om, men han led nok ikke kun av sjelelige kvaler. Skrumpleveren tæret hardt på ham - han visste at han ikke hadde lenge igjen. Årsakene til at Bjørneboe valgte som han gjorde kan være så mange, men å spekulere for mye i det er bortkastet tid. Bedre er det da å bruke tid på å bli kjent med hvem Bjørneboe var mens han levde;

 

Den forfengelige; dandy-Jens og bohemen-Bjørneboe.

 

De svakes røst; forsvareren, anarkisten, opprøreren og nihilisten, Bjørneboe.

 

Men aller viktigst; tenkeren og drømmeren Bjørneboe.

 

Bibliografi:
- Dikt (1951)
- Før hanen galer. Roman (1953)
- Ariadne. Dikt (1953)
- Jonas. Roman (1955)
- Under en hårdere himmel (1957)
- Den store by (1958)
- Vinter i Bellapalma. Av forfatteren Hans Berlows efterlatte papirer (1958)
- Blåmann (1959)
- Den onde hyrde. Roman (1960)
- Ti bud til en ung mann som vil frem i verden. Dikt (1963)
- Drømmen og hjulet (1964)
- Til lykke med dagen (1965)
- Uten en tråd (1966)
- Frihetens øyeblikk. Heiligenbergmanuskriptet (1966)
- Fugleelskerne (1966)
- Aske, vind og jord (1968)
- Semmelweis; Et anti-autoritært skuespill (1968)
- Norge, mitt Norge. Essays om formyndermennesket (1968)
- Uden en trævl II (1968)
- Kruttårnet (1969)
- Vi som elsket Amerika (1970)
- Amputasjon. Arena-spill i 1 akt. (1970)
- Anarkismen - I dag? (1971)
- Politi og anarki (1972)
- Hertug Hans. En novelle (1972)
- Stillheten. En antiroman og absolutt siste protokoll (1973)
- Tilfellet Torgersen. Rekonstruert av aktstykker (1973)
- Haiene (1974)
- Dongery (1976)
- Røde Emma (1976)
- Under en mykere himmel. Brev og bud fra en Steinerskole (1976)
- Lanterner (1977)
- Om Brecht (1977)
- Om teater (1978)

 

Litterære priser
- Gyldendals legat 1972
- Kritikerprisen 1973, for Stillheten
- Riksmålsforbundets litteraturpris 1974
- Doblougprisen 1974

 

Kilder:
”Jonas”, Jens Bjørneboe, 1955”
”Jens Bjørneboe, mannen myten og kunsten”, Frederik Wandrup
Bokkilden.no
google.com
norsk@nett
Norskenavn.no
skolenettet.no..
http://www.vgskole.net
Propaganda.net
wikipedia.com
”Onkel Jonas, Sven Kærup Bjørneboe


Kommentarer fra brukere


Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
Obs! Meldinger som ikke omhandler oppgavens innhold slettes. Det samme gjelder meldinger uten stor grad av saklighet.
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)





På forsiden nå!

Lyktes med Shakira-fleipen

Torsdag skal Shakira angivelig ha blitt mor til en liten gutt, hevdet kjæresten og toppfotballspilleren Gerard Pique - og lyktes med Twitter-spøken.

Les hele saken

   

Holmes tas av tidlig

Katie Holmes opplever nå at teaterforestillingen som er hennes første store oppdrag etter skilsmissen fra Tom Cruise, blir tatt av - svært tidlig.

Les hele saken







 
Req.time: 0.036 sec - 1 pageviews