Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Fylla har skylda...

Fylla har skylda...

En fest får en tragisk slutt. En stil jeg skrev på tentamen i norsk.

Karakter: 6 (9. klasse)

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
01.04.2009


Musikken var så høy at vi måtte rope for å høre hverandre. Inne luktet det en blanding av sprit, røyk og kokain. Hadde en kommet nå, ville det vært uutholdelig for en å være her. Men vi var så ruset at vi ikke tenkte på det. Diskolysene blinket i takt med musikken og alle danset og hadde det moro. Festen holdt til oss Andreas, og mange fra trinnet var der. Det var også en del 10. klassinger der. Jeg syntes det var litt rart. Hadde ikke de egne fester å gå på? Og er det ikke litt flaut å henge med 9. klassinger?

 

De fleste så ikke ut til å bry seg, så jeg sluttet å tenke på det, og tok en slurk av rusbrusen som jeg holdt i hånda. Jeg hadde drukket rundt 4 Tuborg og ca en halv liter sprit så langt. Jeg følte meg kun litt brisen, så jeg styrta resten av flaska.

 

Jeg tror ikke mamma og pappa hadde en anelse om hvor jeg var eller hva jeg hadde gjort. De trodde jeg sikkert var på kino med Per og Øyvind, sånn som jeg hadde sagt. De trodde jeg aldri gjorde noe galt. Som barn hadde jeg vært en snill gutt som aldri brøt noen regler. Jeg var ofte hos bestefaren min som bodde rett over gata. Vi pleide å leke haren, eller snekre nye lekegevær til meg. Etter hver helg, kom jeg til skolen stolt som en idrettsutøver som akkurat hadde vunnet gull. For da hadde jeg alltid med det nye geværet eller pistolen. Men nå var bestefar død, og dette endret seg helt etter jeg ble dratt med på den første festen i 8. klasse…


 

Jeg så blålys ut av vinduet. Jeg fikk en vond følelse som føk nedover ryggraden min. Jeg ble stående å studere den hvite bilen da døren til forsete åpnet seg. Det kom en mann med en sort skinnjakke ut, der det stod ”Politi” bakpå ryggen. Jeg trakk pusten før jeg snudde meg mot folkemengden og ropte: ”Vi er busta!”. Folk begynte å løpe mot verandadøren som var innerst i stua. Glassflaskene knuste da folk slapp de ned på parketten. Det rant øl utover hele gulvet. Folk skled på det såpeglatte underlaget, så andre snublet over dem. Men først da politiet kom inn i gangen, ble det fult kaos. Noen hoppet ut av vinduene så de knuste i tusen knas, og andre skylte ned resten av det de hadde av kokain, eller bare skjøv den nylagte stripen ned på gulvet. Per stod ved siden av, lamslått av redsel. ”Kom, vi må dra nå!” prøvde jeg å rope til han, men han reagerte ikke. Jeg slang han opp på ryggen og løp mot verandadøren.

 

Jeg hadde løpt med Per på ryggen i kanskje et kvarter da jeg begynte å føle meg svimmel. Jeg la ham ned på fortauet da jeg så en svart Mercedes på andre siden av gaten. En kjøretur kan ikke skade, jeg er nok bare svimmel pga av all løpingen. Jeg sjekket om døren var åpen. Det var den ikke. Så jeg fant en passe stor stein som jeg kastet igjennom ruta. Per hadde kommet i bevissthet, og gikk bort til meg å spurte hva jeg holdt på med. ”Vi låner en bil!” sa jeg muntert men jeg tok hånden gjennom den knuste ruta og låste opp bilen. ”Vi skal vel levere den tilbake etterpå?” spurte Per med en nervøs stemme. ”Så klart skal vi levere den tilbake.” sa jeg, selv om jeg visste vi ikke kom til å gjøre det.

 

Vi satte oss inn i bilen, jeg i førersete og Per ved siden av. Jeg prøvde å fri om nøkkelen, men det var jo ingen nøkkel der. Dette hadde jeg ikke tenkt på! ”Faen, vi har jo ikke nøkkel…” sa jeg til Per med en sur tone. Jeg visste at det gikk å tjuvkoble den, det hadde jeg sett på film. Men jeg ante ikke hvordan.

 

”Idiot” sa Per og dyttet meg til side. Han fant en penn i hanskerommet og stakk den opp under der ratte sitter. Han brukte pennen som en kniv, og dro den bortover plastikken. ”Sånn! Du bare river opp dette lokket, drar fram ledningene, skjærer den røde og den svarte ledningen i to og kontakter dem sammen. Wholha!”

 

Utrolig nok fikk han motoren i gang! Jeg trodde dette kom til å gå helt fint, siden jeg hadde vært så flink til å kjøre traktoren til bestefar på landet. ”Sit tight!” sa jeg til Per rett før jeg satte klampen i bunn! Vi raste nedover gaten i en stor fart, uten å være i stand til å ane hva vi faktisk drev med!

 

”Dette er virkelig en fin bil” sa jeg til Per. Han var opptatt med å stelle det brune, lange håret sitt. ”Hei! Skal du møte en dame eller?” sa jeg til Per med en ertende stemme. Men han svarte ikke. ”Hva var det som egentlig skjedde hos Andreas? Jeg mener, hva skjedde når alle begynte å løpe rundt?” sa Per med en litt redd stemme. ”Purken kom jo for faen! Jeg prøvde å rope til deg men du bare stod der som en voksdukke!”. Per så veldig lei seg ut. Han satt i setet sitt og fiklet med pennen han hadde funnet i hanskerommet. ”Går det bra eller?” spurte jeg han. Han mistet pennen på gulvet og begynte å riste. Han ristet som om han var en vaskemaskin som hadde gått amok. ”Per!? Per!” ropte jeg og dyttet borti ham for å prøve å få ham til å slutte. Jeg kunne se et lys gjennom frontruta. Jeg snudde hodet bort fra Per og fikk se en scooter tute. Jeg trykka ned bremsen så hardt jeg kunne, men det var for sent. Jeg hadde kjørt ut i motsatt kjørefelt da jeg holdt på med Per.

 

Alt gikk i sakte film. Scooteren kom bare nærmere og nærmere, og til slutt var den kommet fram til grillen på bilen vår. Jeg fikk en fryktelig nakkesleng og jeg kunne se personen på scooteren fly over bilen. Armer og ben slang til alle kanter. Da jeg fikk stanset bilen helt kunne jeg se i speilet at personen var langt bak på veien. Jeg måtte ha kommet i meget stor fart! Jeg kjente en ti ganger verre frykt enn jeg hadde følt da Politiet hadde kommet på festen tidligere denne kvelden, eller natten som det var nå.

 

Jeg hadde store smerter i hodet og naken da jeg våknet opp. Jeg lå i en gammel, slitt madrass med verken laken eller dyne. Da jeg snudde meg kunne jeg se en politimann utenfor noen metallstolper som var ved siden av meg. Jeg ble litt svimmel, men etter hvert skjønte jeg hva som foregikk. Jeg var i en celle!

”Kom deg opp!” sa mannen, ”foreldrene dine er her”.

 

Jeg tenkte igjennom hva som hadde skjedd kvelden før, mens jeg gikk bortover korridoren med mannen som holdt meg ubehagelig hardt rundt overarmen. Det var celler på begge sider av gangen med mange menn i. De så ut som ekte forbrytere. Sånn som de ser ut på film. Men det var ingen sånne som meg der, det var ingen barn. Ingen. Nå så jeg virkelig ikke fram til å møte mamma og pappa.

 

Vi gikk inn en dør, og innenfor døren var det et lite rom med et bord og to stoler på hver side. Men verst av alt, mamma og pappa var der også. De kom bort til meg og omfavnet meg. De så veldig glade ut for å se meg. Men det tok ikke lang tid før de endret ansiktsuttrykk. ”Henki Simensen, vi er så skuffet over deg!” sa mamma med den sinteste stemmen jeg noen sinne har hørt fra henne.

 

Jeg fikk beskjed om å sette meg ned på den ene stolen, og mamma og pappa fikk beskjed om å gå ut. Rett foran meg var det et stort speil. Jeg regner med at det er et vindu fra andre siden sånn at man kan se igjennom utenfra. Mamma og pappa stod nok å så og hørte alt jeg gjorde akkurat sånn som etterforskere gjør på ordentlig.

 

Politimannen stilte meg en masse spørsmål. Hva heter du? Hvor bor du? Hvor gammel er du? Jeg tror nok han visste alt dette fra før av…

 

Han forsatte med å spørre hva jeg hadde gjort kvelden før fra kl 18 til kl 3 om natten. Jeg svarte ærlig på alle spørsmålene i håp om å få en mindre straff. Men det tror jeg neppe hjalp.

 

Jeg ble ført ut av rommet igjen, nå med håndjern på hendene. Jeg fikk øyekontakt med mamma og pappa da de kom til syne bak døren. De hadde tårer i øynene og pappa holdt rundt mamma. Jeg fikk tårer i øynene og begynte å gråte.

 

Korridoren føltes uendelig lang ta jeg ble dratt bortover av vakten. Jeg ville alt annet enn å bli med inn i den cellen nå. Hvorfor kunne jeg ikke bare dratt på kino med Per og Øyvind da, istedenfor å leke kul å dra på fest. Da hadde jeg kanskje sittet rundt frokostbordet med mamma, pappa og lillebror.

 

Jeg hadde sittet i varetekt i 3 døgn da dommen skulle falle. Jeg var blitt kjørt i en politibil til Oslo tingrett. Jeg håpet på at det ikke skulle være en hau av fotografer, vente utenfor bygningen bare for å få et bilde av gjerningsmannen sånn som det er på filmene. Det var en fotograf, og det var Inga. Hun gikk i 10. klasse på skolen min. Hun jobbet for skoleavisa. ”Cheese!” sa hun med en irriterende stemme da hun trykket på knappen. Jeg ville gå og slå henne ned, men det var vakter på alle kanter. Inne i rettsalen satt mamma, pappa og lillebror på den første benken. Jeg var glad for å se dem, men jeg var samtidig redd.


 

Dommeren var skummel. Han hadde briller, grått hår og rynkete ansikt.

 

Jeg ble dømt til å bo på barnehjem helt fram til jeg var 18, da skulle jeg i fengsel i 6 år. Når jeg fikk vite dette, ble jeg helt lamslått. Mamma og pappa gråt på benken de satt på. Lillebror hadde tårer i øynene. Jeg tror nok ikke han var gammel nok til å skjønne hva som foregikk.

 

Jeg åpnet døren og løp bortover der personen hadde landet. Det var små scooterdeler spredt over veien. Da jeg kom bort kunne jeg se at det var en jente, kanskje 17 år gammel. Hun hadde langt blondt hår. Men mesteparten av håret var rødt! Hun var borte… Jeg ble svimmel. Plutselig kom jeg til å tenke på Per. Jeg løp mot bilen. Jeg åpnet døren på hans side og fikk se Per ligge over dashbordet. Det var en stor sprekk i ruta der hodet han lå. Det var blod utover hele ham og dashbordet. Han hadde ikke brukt bilbelte!

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil